HR-1994-520-K - Rt-1994-1340
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-06 |
| Publisert: | HR-1994-00520-K - Rt-1994-1340 (435-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Forvaltningsrett, Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00520 K, jnr 296/1994. |
| Parter: | D (advokat Gunnar Høverstad) mot Z kommune (advokat Arne Lie). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1992) §4-24, §404, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-6, §4-8, §4-9, §7-2, §9-2 |
Kjæremålet gjelder spørsmål om sak som er reist etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33, skal heves, når det vedtak saksanlegget gjelder, ikke lenger gjelder.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Å gjorde 18 mai 1993 vedtak med slik konklusjon:
"1. D plasseres i forsterket fosterhjem hos A i regi av Stiftelsen C i inntil 12 - tolv måneder i henhold til lov om barnevernstjenester §4-24, annet ledd.
Tiltaket skal evalueres kontinuerlig.
2. Oppfostringsbidrag for D fra Y overføres Z kommune som refusjon for omsorgsutgiftene, jfr. lov om barnevernstjenester §9-2.
3. Barnetrygden for D overføres fosterhjemmet til styrt disposisjon for D."
Ved stevning av 4 juli 1993 reiste D sak for Æ byrett med påstand om at fylkesnemndas vedtak av 18 mai 1993 skulle oppheves. Det ble også nedlagt påstand om at akuttplasseringen av D skulle kjennes ugyldig.
For byretten ble påstanden nærmere presisert til at akuttplasseringen hos familien A skulle kjennes ugyldig og at fylkesnemndas vedtak skulle oppheves og erstattes med nærmere angitte tiltak.
Den 21 desember 1993 avsa Æ byrett dom med følgende domsslutning:
"Fylkesnemndas vedtak av 18. mai 93 stadfestes."
D påanket dommen til Ø lagmannsrett som den 3 august 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Saken heves."
Lagmannsrettens avgjørelse var begrunnet med at virkningen av vedtaket av 18 mai 1993 etter vedtakets eget innhold bortfalt 18 mai 1994.
D har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det anføres i kjæremålet at lagmannsretten på flere punkter har tolket loven feil.
Det hevdes at fylkesnemndas vedtak bortfalt ved at kommunen unnlot å begjære tvangsfullbyrdelse og det vises til Rt-1993-721 og særlig side 724 nederst. D viser til en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling og antar at vedtaket også faller bort ved rømming. Det påpekes at lagmannsrettens standpunkt om at manglende begjæring om tvangsfullbyrdelse av et tvangsvedtak ikke kan føre til at vedtaket bortfaller, ikke er begrunnet og synes å være i strid med loven.
Når det gjelder spørsmål om fortsatt plassering, vises det til at hvis man legger ovennevnte lovforståelse til grunn, forelå det intet vedtak å stadfeste da byretten avsa dom etter at vedtaket bortfalt den 29 november 1993.
Når det gjelder de tidligere vedtak om plasseringer, anfører den kjærende part at lagmannsretten har tolket loven feil når den avviser behandling av disse. Den kjærende part påstår at den nye loven om barneverntjenester innebærer en endring med hensyn til når en overprøving skal skje etter tvistemålsloven kapittel 33. Det vises til at det i sosialtjenesteloven §9-10 første ledd helt generelt sies at nemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten og at det i §9-10 siste ledd helt generelt sies at tvistemålsloven kapittel 33 for øvrig gjelder tilsvarende ved overprøving av disse sakene. Videre vises det til at det i loven om barneverntjenester §7-2 bokstav g sies at fylkesnemnda skal avgjøre klager over midlertidige vedtak etter §4-6 annet ledd om plassering av barn utenfor hjemmet samt klager over foreløpige vedtak etter §4-9 første ledd, jf §4-8. Den kjærende part påpeker at slike klager alltid kommer opp etter at plassering har skjedd og at det ikke kan være meningen at fylkesnemnda bare skal ta standpunkt til fremtidige plasseringer.
Det vises til at det i den tidligere barnevernloven var klare begrensninger med hensyn til hva som kunne rettslig overprøves, men at den nye loven innebærer en tilsiktet endring av rettstilstanden.
Dersom man skal følge lagmannsrettens lovforståelse vil det innebære at den private part må reise to søksmål; ett etter tvistemålsloven kapittel 33 og ett etter kapittel 30, og det kan ikke ha vært meningen.
D anfører også at selve plasseringen i henhold til fylkesnemndas vedtak innebar en ulovlig frihetsberøvelse.
Det anføres at fylkesnemndas vedtak ikke er særlig klart som hjemmel for den plassering som fant sted. Det vises til at fylkesnemnda forutsatte at den formelle godkjenning av det konkrete fosterhjem var formalisert før vedtaket kunne iverksettes. Videre vises det til at fylkesnemnda uttalte at representanter fra C hadde innrømmet at opplegget var helt på grensen av loven, men at fylkesnemnda likevel fant tiltaket lovlig. Det hevdes at det i ettertid skal ha vist seg at Copplegget ble drevet i strid med forskrifter.
D har nedlagt slik påstand:
"1. I forhold til fortsatt tvangsplassering hos familien A: Byrettens dom av 21. desember 93 oppheves og saken heves for byretten.
2. I forhold til den fortidige plasseringen i familiehjemmet: a) Saken fremmes. b) Tvangsvedtakene om plassering av D hos familien A oppheves."
Z kommune har tatt til motmæle og hevder at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Kjæremålsmotparten opprettholder ikke påstanden om at saken skal avvises, og er enig med lagmannsretten i at saken må heves.
Etter kjæremålsmotpartens oppfatning er det ingen grunn til å skille mellom fortidige og fremtidige vedtak om tvangsplassering. Det er tilstrekkelig å konstatere at det ikke lenger foreligger noe aktuelt, virksomt tvangsinngrep overfor den kjærende part, jf lov om barneverntjenester §4-24 annet ledd, hvoretter avgjørelser av fylkesnemnda opphører etter 12 måneder. Det påpekes at tiltaket således bortfalt den 8 mai 1994 og at de forutgående midlertidige vedtak ikke endrer dette faktum. Det vises til at akuttvedtakene bortfalt som grunnlag for videre tvangsplassering etter at fylkesnemnda gjorde sitt "hovedvedtak".
Kjæremålsmotparten viser i denne sammenheng til Jens Edvin Andreassens artikkel om søksmålsbetingelser mv i Jussens Venner, hefte 1/2 1994 58 der det sies at Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn i flere avgjørelser at det må settes som vilkår for overprøving av administrative vedtak etter tvistemålsloven kapittel 33 at det dreier seg om "aktuelle, virksomme inngrep".
Kjæremålsmotparten hevder at når sosialtjenesteloven §9-10 helt generelt henviser til tvistemålsloven kapittel 33 synes det åpenbart at de generelle søksmålsbetingelser som er nedfelt gjennom rettspraksis også skal gjelder for overprøving av fylkesnemndsvedtak etter den nye loven om barneverntjenester.
Kjæremålsmotparten mener at når den kjærende part fastholder at fylkesnemndas vedtak falt bort før byrettens domsavsigelse, underbygger det lagmannsrettens avgjørelse. Kjæremålsmotparten er imidlertid ikke enig i at fylkesnemndas vedtak falt bort seks uker etter D hadde rømt.
Z kommune anfører at beslutningen inntatt i Rt-1993-721 dreiet seg om hva som skal til for å avbryte seksukers fristen og at den således gir liten veiledning i denne sak. Videre anfører kommunen at Justisdepartementet bare tar opp spørsmål om det er nødvendig å henholde seg til namsmyndighetene for å hente inn ungdom etter rømming.
Z kommune uttrykker tvil med hensyn til om det er korrekt at byrettens dom ikke bør bli stående, da vedtaket stod ved lag da dommen ble avsagt.
Z kommune har nedlagt slik påstand:
"Ankesaken for Ø lagmannsrett heves."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder en avgjørelse som lagmannsretten har truffet som første instans, og komptansebegrensningene i tvistemålsloven §404 kommer derfor ikke til anvendelse.
Fylkesnemnda i Å traff den 18 mai 1993 vedtak om fosterhjemsplassering av D for inntil 12 måneder. D har reist sak til overprøving av vedtaket etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.
Siden vedtaket etter sitt eget innhold bare gjaldt for 12 måneder, bortfalt virkningene av det den 18 mai 1994. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at den sak som er reist til overprøving av vedtaket, da må heves. Utvalget viser i likhet med lagmannsretten til kjennelse inntatt i Rt-1982-1499. Det kan ikke ses at dette spørsmål er kommet i en annen stilling etter barnevernloven av 1992. Utvalget er videre enig med lagmannsretten i det den sier om rettslig overprøving av de nevnte vedtak i fylkesnemnda.
På bakgrunn av det som er anført om forholdet til søksmål som ikke går inn under særreglene i kapittel 33, finner kjæremålsutvalget grunn til å peke på et søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak normalt vil måtte avvises når vedtaket er bortfalt, jf det krav om rettslig interesse som fremgår av tvistemålsloven §54.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.