Hopp til innhold

HR-1994-573-K

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1994-10-20
Publisert: HR-1994-00573k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Gulating lagmannsrett LG-1994-00894 K - Høyesterett HR-1994-00573K , jnr 317/1994.
Parter: Patrick J Maloney, Mette Skjæveland (advokat Patrick J Maloney) mot Sola kommune (advokat Geir Tonning).
Forfatter: Sinding-Larsen, Skåre, Gjølstad
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §175, Grunnskolelova (1969), §172, §174, §176, §180, §181, §404, Grunnskolelova (1969) §40, EMK (1999), EMK (1999)


Ved stevning av 25 mars 1994 reiste Patrick J Maloney og Mette Skjæveland sak ved Jæren herredsrett mot Sola kommune. I stevningen ble det krevet fastsettelsesdom for at Sola kommune var forpliktet til å gi saksøkernes sønn undervisning i grunnskolen på bokmål. Det ble anført at kommunen hadde en slik plikt utfra bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, uavhengig av eventuelle bestemmelser i den norske grunnskoleloven. I tilsvar til stevningen påsto kommunen seg frifunnet. I nytt prosesskrift anførte saksøkerne at kommunen, også etter reglene i grunnskoleloven, hadde plikt til å gi saksøkernes sønn bokmålsundervisning. Kommunen innga nytt prosesskrift hvor søksmålet prinsipalt ble påstått avvist "så langt det har sitt grunnlag i bestemmelsene i grunnskoleloven", subsidiært at kommunen ble frifunnet "for så vidt søksmålet har sitt grunnlag i grunnskoleloven bestemmelser."

Jæren herredsrett avsa etter muntlige forhandlinger kjennelse av 10 juni 1994 med slik slutning:

"1. Saken avvises.

2. Patrick J. Maloney og Mette Skjæveland tilpliktes å betale Sola kommune saksomkostninger med kr 22480,- - tjuetotusenfirehundreogåtti -. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker."

Patrick J Maloney og Mette Skjæveland påkjærte herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet gjaldt både avvisningsspørsmålet og saksomkostningsspørsmålet. Under saksforberedelsen for lagmannsretten, trakk de kjærende parter avvisningsspørsmålet fra rettslig behandling. Lagmannsretten avsa 23 august 1994 kjennelse med slik slutning:

"1. Saken heves.

2. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."

Kjennelsen er avsagt under dissens idet en dommer ikke fant grunnlag for å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Patrick J Maloney og Mette Skjæveland har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, for såvidt gjelder slutningens punkt 2 og 3, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Fra kjæremålet hitsettes:

"Saksomkostningsspørsmålet mht. herredsretten gjelder to forskjellige typer saksomkostninger:

A. Saksomkostninger forbundet med avvisningen.

B. Saksomkostninger forbundet med sakens realiteter.

Lagmannsrettens flertall har, under henvisning til Rt-1970-1535, konkludert riktig at det er tvistemålsloven §181, første ledd som kommer til anvendelse mht. herredsrettens saksomkostningsavgjørelse om pkt. A. Tvistemålsloven §181, første ledd tilsier imidlertid at lagmannsretten skulle ha foretatt en prejudisiell prøvelse (jfr. Rt-1970-1536) om avvisningens rettmessighet, for så å avgjøre ut fra resultatet av denne hvilken av partene som hadde tapt saken om avvisningen og dermed måtte erstatte motpartens saksomkostninger, enten etter tvistemålsloven §175 første ledd eller etter tvistemålsloven §172.

Lagmannsrettens flertall har overhodet ikke foretatt den prejudisielle prøving som kreves etter tvistemålsloven §181 første ledd, men har uten videre akseptert avvisningens riktighet og forholdt seg kun til om saksomkostningene utfra denne forutsetning er avgjort i samsvar med tvistemålsloven regler om saksomkostninger. Avgjørelsen på dette pkt. bygger åpenbart på at lagmannsretten ikke kan se at herredsretten har avgjort størrelsen på saksomkostningene i samsvar med tvistemålsloven §176 første ledd.

Pkt. 2 i lagmannsrettens kjennelse er ikke avgjort i samsvar med tvistemålsloven §181, første ledd, men i samsvar med tvistemålsloven §181 annet ledd. Avgjørelsen er således "i strid med loven" og må oppheves og hjemvises til ny behandling. .........

Lagmannsrettens kjennelse avslutter saken også mht realitetene som de kjærende parter ønsket fastsettelsesdom for. Lagmannsretten skulle følgelig også avgjort om en av partene skulle erstatte den andres saksomkostninger forbundet med denne siden av herredsrettens behandling av saken, jfr. pkt. B ovenfor...Tvistemålsloven §175 tilsier at dette gjøres. Dette er overhodet ikke gjort av lagmannsretten og også av denne grunn må kjennelsens pkt. 2 oppheves og hjemvises til ny behandling. ........

De kjærende parter er enig med lagmannsretten mht anvendelse av tvistemålsloven §175 første ledd, men mener at kjennelsens pkt. 3 er "avgjort i strid med loven" når tvistemålsloven §175 annet ledd ikke er funnet anvendelig. .......

I tilfelle utvalget finner at det fra lagmannsrettens knappe uttalelse om tvistemålsloven §175 annet ledd ikke er mulig å fastslå hvilken lovforståelse lagmannsretten har bygget på, må pkt. 3 likevel oppheves og hjemvises til ny behandling hvor lagmannsretten må gi klarere uttrykk for hvorfor den ikke har funnet tvistemålsloven §175 annet ledd anvendelig."

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Pkt. 2 og 3 i Gulating lagmannsretts kjennelse av 23. august 1994 i sak nr: LG-1994-00894 K oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Sola kommune tilpliktes å betale Patrick J. Maloney og Mette Skjæveland saksomkostninger for kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 4350,- - firetusentrehundreogfemti -."

Sola kommune har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse i det vesentlige er korrekt såvel i resultat som i begrunnelse. Særskilt om avgjørelsen av omkostningene for herredsretten bemerkes i tilsvaret:

"Jeg forstår imidlertid kjennelsen slik at lagmannsretten har hjemvist saken slik at herredsretten skal foreta en oppdeling av saksomkostninger mellom de deler som knytter seg til: 1) egen fastsettelse for så vidt gjelder anvendelsen av den europeiske menneskerettighetskonvensjon og 2) egen avgjørelse for så vidt gjelder avvisning av saken i forhold til grunnskoleloven bestemmelser. Selv om lagmannsretten her ikke har utrykt seg utpreget klart, er det på denne måten kjennelsen må forstås og det er da ikke grunnlag for å kreve kjennelsen hjemvist til ny behandling for lagmannsretten."

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet tas ikke til følge.

2. Sola kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder både avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for herredsretten og omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten. Kjæremål over omkostningsavgjørelser kan etter tvistemålsloven §181 annet ledd bare erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. For så vidt gjelder angrepet på herredsrettens omkostningsavgjørelse, dreier det seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse også er begrenset etter tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.

Lagmannsretten har under henvisning til Rt-1970-1535 og Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind I side 386, lagt til grunn at omkostningsspørsmålet for herredsretten skulle vurderes etter tvistemålsloven §181 første ledd. Lagmannsretten bemerker videre at omkostningsspørsmålet så vel for lagmannsretten, som for herredsretten, skal avgjøres i medhold av tvistemålsloven §175 første ledd. Lagmannsrettens flertall har opphevet herredsrettens omkostningavgjørelse og hjemvist den til ny behandling, idet det er funnet å være "en feil ved herredsrettens avgjørelse at det ikke er tatt stilling til hvilke deler av kommunens omkostningsoppgave som knytter seg til avvisningsspørsmålet".

Selv om det er noe uklart hvorledes lagmannsrettens flertall har ment at saksomkostningene skulle fordeles mellom partene, har flertallet utvilsomt bygget på at det skal skje en oppdeling av omkostningene for herredsretten.

Til dette bemerker utvalget at de kjærende parter for herredsretten nedla påstand om at Sola kommune pliktet å gi deres sønn undervisning med bokmål som skriftlig opplæringsmål. De gjorde gjeldende to grunnlag for kravet: grunnskoleloven §40 nr 6 og artikkel 14 i Den europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Herredsretten fant at søksmålet måtte avvises fordi det ikke forelå noen endelig avgjørelse fra skolemyndighetene av om de kjærende parters sønn ville få opplæring på bokmål. Herredsrettens avgjørelse må forstås slik at avvisningen gjelder begge grunnlagene for påstanden, jf bemerkningen om at det ikke var nødvendig for retten å gå inn på forholdet til Menneskerettighetskonvensjonen.

Det følger av dette at saksomkostningsspørsmålet skulle avgjøres under ett. Punkt 2 i lagmannsrettens kjennelse må da oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten. Lagmannsretten har som den også selv har lagt til grunn, full kompetanse og skal prøve saksomkostningsspørsmålet for herredsretten på samme måte som om kjæremålet var kommet til avgjørelse i lagmannsretten.

Når det gjelder avgjørelsen av omkostningene for lagmannsretten, har den samlede lagmannsrett med grunnlag i unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd første alternativ kommet til at de kjærende parter bør fritas for å erstatte kommunens omkostninger i anledning av kjæremålssaken. Det fremgår at lagmannsretten har vurdert forholdet til bestemmelsen i tvistemålsloven §175 annet ledd, men ikke funnet den anvendelig. Ved vurderingen etter tvistemålsloven §175 annet ledd står retten meget fritt. Selv om begrunnelsen er knapp, finner utvalget ikke at avgjørelsen er mangelfullt begrunnet eller at den er i strid med loven. Kjæremålet kan på dette punkt ikke føre frem.

Kjæremålet til utvalget må anses dels vunnet, dels tapt. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd finner utvalget at hver av partene bør bære sine omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens post 2 oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten. For øvrig forkastes kjæremålet.

2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.