HR-1994-6-A - Rt-1994-461
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-19 |
| Publisert: | HR-1994-00006-A - Rt-1994-461 (117-94) * |
| Stikkord: | Sedelighetssak, Incest, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00006 A, snr 208/1993. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Førstestatsadvokat Siri Frigaard) mot A (Forsvarer: Advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Eldring, Backer, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §196, §207, §52, §53, §62 |
Trondheim byrett avsa 5 oktober 1993 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ, §196, første ledd, §207 første ledd, annet straffalternativ og §207, første ledd, første straffalternativ, jfr. §62, til en straff av fengsel i 2 - to - år, hvorav 1 -ett - år gjøres ubetinget og 1 -ett - år betinget med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn, jfr. straffeloven §52 og §53.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale erstatning til B med kr 60000,- - sekstitusen - kroner.
3. Saksomkostninger ilegges ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Statsadvokatene i Trondheim har anket over straffutmålingen. Etter påtalemyndighetens oppfatning burde fengselsstraffen ha vært gjort helt ut ubetinget.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Domfelte har gjort seg skyldig i omfattende seksuelt misbruk av sin datter fra hun var i 6-7-årsalderen inntil litt etter at hun fylte 16 år. Forholdet startet med beføling og slikking av hennes kjønnsorgan. Noe senere forsøkte han å føre en finger inn i hennes skjede. Da dette ikke lyktes, brukte han i stedet et tynt plastskaft, inntil han senere gikk over til å bruke fingeren. Etter at datteren fylte 14 år, hadde han ved minst to anledninger samleie med henne. De øvrige former for utuktig omgang, beføling, slikking og finger-sex, fant sted jevnlig frem til slutten av 1985.
Det knytter seg flere graverende omstendigheter til domfeltes misbruk av datteren. Fra hun var i 12-13-årsalderen, skjenket han henne således alkohol for å få henne mer medgjørlig. Han lot henne også forstå at hun kunne oppnå fordeler, f eks i form av nye klær, dersom hun lot ham få sin vilje. Når hun hadde vært ute sammen med guttevenner, forlangte domfelte å inspisere hennes kjønnsorgan for å se om hun hadde innlatt seg med andre.
På slutten av 1985, da datteren var 16 år, fortalte hun sin mor om forholdet. Domfelte erkjente straks hva som hadde skjedd. Etter dette opphørte misbruket av datteren. Domfelte gjorde riktignok ved et par senere anledninger tilnærmelser til henne, men bøyde av da hun protesterte. Avsløringen av misbruket fikk ingen konsekvenser for domfeltes fortsatte nærvær i hjemmet. Moren mente at det viktigste var å holde familien, hvor det også var to yngre søsken av fornærmede, sammen og søke å bygge opp igjen et godt familieforhold.
Fornærmede flyttet hjemmefra da hun var 20 år gammel, og hun gikk til anmeldelse i begynnelsen av 1992, da hun var 22 år. Hun hadde da vært gjennom en tid med store fysiske og psykiske problemer som følge av det seksuelle misbruk, i form av anorexi og bulimi, hodepine og konsentrasjonsvansker. I en periode fikk hun også hofteplager som var så alvorlige at hun måtte bruke krykker. Det ble ikke funnet noen organisk årsak til disse plagene, som ble antatt å ha psykiske årsaker.
Sammenfatningsvis må jeg således legge til grunn at domfeltes seksuelle misbruk har påført datteren store belastninger både i hennes oppvekst og i form av senvirkninger. Så graverende som domfeltes forhold er, må det idømmes en fengselsstraff av atskillig lengde, og en straff av to års fengsel er i utgangspunktet iallfall ikke for streng. Spørsmålet er så om det foreligger særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for å gjøre en del av straffen betinget, slik byretten har funnet.
Fra domfeltes side er fremhevet at det nå er gått ca 8 år siden det straffbare forhold opphørte, og videre at det gikk mer enn 6 år fra opphør til anmeldelse. Til dette bemerker jeg at det i avgjørelsen i Rt-1986-520 er fremhevet at det ikke er uvanlig i saker av denne karakter at det går lang tid før fornærmede har tilstrekkelig styrke til å fremme en anmeldelse, og at et langt tidsforløp derfor må ha begrenset betydning for straffutmålingen. Disse betraktninger gjør seg også gjeldende i vår sak, hvor fornærmede må ha følt et betydelig press i familiesituasjonen for å avstå fra anmeldelse.
Videre er det fra domfeltes side vist til at en langvarig fengselsstraff vil ha store skadevirkninger for familien, og at dette også kan ha uheldige konsekvenser i forhold til fornærmede. Det er fremlagt et brev fra fornærmede, hvor hun gir uttrykk for at hennes formål med anmeldelsen var å få plassert ansvaret for overgrepene, mens straffen var sekundær i denne forbindelse. Jeg finner at det vanskelig kan legges noen stor vekt på disse forhold. Å ta hensyn til fornærmedes holdning i disse saker ville i virkeligheten være å pålegge fornærmede et medansvar for straffutmålingen.
I formildende retning bør det imidlertid legges vekt på at domfelte straks erkjente forholdet både i 1985 og da han ble avhørt i anledning av anmeldelsen. Videre har han vist vilje til å gjøre opp for seg; det er for Høyesterett opplyst at han har betalt fornærmede det oppreisningsbeløp han ble pålagt ved byrettens dom.
Selv når det tas hensyn til disse formildende omstendigheter, kan jeg ikke se at en straff av ubetinget fengsel i 2 år er for streng, og jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres den endring at hele straffen blir å fullbyrde.