HR-1994-6-B - Rt-1994-60

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1994-01-21
Publisert:	HR-1994-00006-B - Rt-1994-60 (9-94)
Stikkord:	Forvaltningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG 1990-00212 Høyesterett HR-1994-00006 B nr 185/1992.
Parter:	Stavanger kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Tor Plahte) mot Restaurant-Invest A/S (Advokat Atle Helljesen).
Forfatter:	Gussgard, Lund, Langvand, Dolva, Bugge
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Alkoholloven (1927) §23, §24, §27, Forvaltningsloven (1967) §24, §26, Hotelloven (1983) §15, Hotelloven (1983), Alkoholloven (1989)

Saken gjelder krav om erstatning på grunnlag av saksbehandlingsfeil og usaklig forskjellsbehandling ved Stavanger kommunes behandling av søknader om utvidede åpnings- og skjenketider for diskoteket "New York", tilhørende Restaurant-Invest A/S. Stavanger byrett, satt med meddommere, avsa 6 mars 1990 dom med slik domsslutning:

"1. Stavanger kommune v/ordføreren dømmes til innen 2 -touker å betale erstatning til Restaurant-Invest A/S med kr 1000000,- -kronerenmillion-.

2. Stavanger kommune v/ordføreren dømmes til innen 2 -to- uker å betale saksomkostninger til Restaurant-Invest A/S med kr 61460,- -kronersekstientusenfirehundreog- seksti-."

Kommunen anket over dommen til Gulating lagmannsrett, og Restaurant-Invest A/S fremsatte motanke vedrørende erstatningens størrelse. Lagmannsretten avsa dom 20 februar 1992 med slik domsslutning:

"1. Stavanger kommune dømmes til å betale erstatning til Restaurant-Invest A/S med 1750000 - enmillionsjuhundreogfemtitusen - kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

2. Stavanger kommune dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Restaurant-Invest A/S med 72000 - syttitotusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes."

Stavanger kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

I forbindelse med behandlingen av saken for Høyesterett er det holdt bevisopptak til avhør av partsrepresentanter og 14 vitner, hvorav 5 vitner er nye for Høyesterett. For øvrig står saken i det vesentligste i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. De ulikheter som foreligger, vil jeg komme tilbake til.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner, men jeg vil gi en oversikt over hovedpunktene i saksforholdet.

Stavanger bystyre besluttet 29 april 1985 å gi 5 av byens restauranter utvidet skjenketid til kl 0130 og åpningstid til kl 0200, som en forsøksordning begrenset til 10 måneder. Den alminnelige skjenke- og åpningstid var ellers henholdsvis kl 2400 og kl 0030. Vedtaket ble fattet med hjemmel i den tidligere alkoholloven av 5 april 1927 §27, jf §23 og §24, og §6 i forskrift om orden og lukningstider for overnattings- og serveringssteder, fastsatt av Samferdselsdepartementet 1 juli 1983 i medhold av §15 i lov nr 52 av 3 juni 1983 - hotelloven.

Restaurant-Invest A/S overtok sommeren 1985 diskoteket "Concorde". Høsten samme år planla selskapet omlegging av driften og navneendring til "New York". Selskapet søkte 10 juni 1985 bl a om utvidet skjenke- og åpningstid i samsvar med prøveordningen, men denne del av søknaden ble ikke behandlet. Gjentatt søknad av 22 september 1985 ble heller ikke behandlet. Ny søknad ble sendt 18 november 1985.

Det var praksis i kommunen å gi skjenkebevillinger for 2 år ad gangen. Formannskapet vedtok i januar 1986 å behandle søknaden av 18 november 1985 i forbindelse med den generelle fornyelse av skjenkebevillinger som skulle finne sted i april 1986. Slik sak ble fremmet til bystyrets møte 14 april 1986. Med ett unntak ble alle søknader om utvidet skjenke- og åpningstid til henholdsvis kl 0130 og 0200 innvilget i dette møtet, herunder søknaden vedrørende "New York".

I bystyremøtet 14 april 1986 kom spørsmålet om etablering av nattklubber i Stavanger opp til behandling. Det forelå på dette tidspunkt søknad av 2 desember 1985 fra Stavanger Hotell- og Restaurantdrift A/S om skjenketid til 0400 og åpningstid til kl 0430 for to utesteder i Nedre Strandgt. 15 ("Taket" og "Straen"). Tilsvarende søknad forelå vedrørende "De Røde Sjøhus", mens KNA-hotellet hadde søkt om skjenke- og åpningstid til henholdsvis kl 0300 og 0400 for stedet "Barbella Dancing". Det ble ikke votert særskilt over disse søknadene. Bystyret fattet imidlertid følgende vedtak:

"Bystyret tar ikke standpunkt til spørsmålet om etablering av nattklubber, men anmoder administrasjonen om å utarbeide en sak som omhandler dette, slik at bystyret på et senere tidspunkt kan ta stilling til om og eventuelt hvor/hvordan disse bør etableres."

Vinmonopolet A/S hadde 29 januar 1986 fremmet søknad om skjenkebevilling for brennevin i restaurantene "Straen" og "Taket". Søknaden gjaldt ikke utvidet skjenketid.

Den 9 mai 1986 søkte Atlantic Hotel om utvidet skjenketid til kl 0330 og åpningstid til kl 0400 for "Cobra Bar Dance".

Disse to søknadene ble behandlet av bystyret 19 juni 1986. Bystyrets flertall vedtok at "Cobra Bar Dance" og "Taket" som en prøveordning i ett år skulle få drive nattklubber med åpningstid til kl 0400 og med skjenketid til kl 0330, dog slik at skjenking av brennevin på "Taket" skulle innstilles kl 0130. Rådmannen ble pålagt å fremlegge rapport om prøveordningen i annet kvartal 1987. Vedtakene manglet en stemme for å ha 2/3 flertall, og måtte derfor behandles av bystyret på nytt. Dette skjedde 29 september 1986, og vedtakene ble da stadfestet. Prøveordningen ble senere forlenget, og stedene har fortsatt slik bevilling, heretter kalt nattklubbevilling.

Restaurant-Invest A/S søkte 23 juni 1986 om tilsvarende skjenke- og åpningstid for "New York". Finansrådmannen fant i innstilling av 30 september 1986 ikke å kunne anbefale søknaden. Bevillingsutvalget, kommunalutvalget og formannskapet sluttet seg til dette. Formannskapet fattet sitt enstemmige vedtak 16 oktober 1986. Søknaden var ikke gjort kjent for bystyret under annen gangs behandling av søknadene for "Cobra Bar Dance" og "Taket", og den ble heller ikke senere forelagt for bystyret, som har bevillingsmyndigheten.

Restaurant-Invest A/S gjorde nye henvendelser til kommunen om nattklubbevilling. Spørsmålet ble tatt opp i en søknad om overføring av serverings- og skjenkebevilling av 20 mars 1987 i forbindelse med flytting til nye lokaler, og nye søknader ble fremsatt 20 oktober 1987 og 18 mars 1988. Tillatelse til utvidet skjenke- og åpningstid til kl 0330 og 0400 ble først gitt ved bystyrets vedtak av 17 april 1989.

Byretten fant at det måtte anses som en saksbehandlingsfeil at søknaden fra Restaurant-Invest A/S om utvidet skjenke- og åpningstid til kl 0130 og 0200 ikke ble behandlet høsten 1985. Retten la til grunn at søknaden ville blitt innvilget dersom dette var blitt gjort, og at kommunen var erstatningsansvarlig for det tap som var oppstått. Lagmannsretten kom til samme resultat på samme grunnlag.

For så vidt gjaldt søknaden om skjenke- og åpningstid til 0330 og 0400, mente byretten at det innebar en erstatningsbetingende usaklig forskjellsbehandling at søknaden for "New York" ikke ble innvilget når bevilling var blitt gitt for "Cobra Bar Dance" og "Taket". Etter byrettens oppfatning forelå slik usaklig forskjellsbehandling uavhengig av om en la til grunn at bystyret ville innvilget søknaden høsten 1986 eller ikke. Byretten la til grunn at vedtakene av 19 juni 1986 ikke innebar at bystyret ville begrense antall nattklubber til to.

Lagmannsretten var enig i at vedtakene 19 juni 1986 ikke tok sikte på å begrense antall nattklubber i prøveperioden. Retten anså det som en saksbehandlingsfeil av betydning for avgjørelsen at ikke søknaden for "New York" og eventuelt fra andre interesserte bedrifter ble fremmet for bystyret til slik tid at de kunne vært behandlet sammen med annen gangs behandling av vedtakene av 19 juni 1986. Lagmannsretten mente, som byretten, at bystyret var uberettiget til å avslå søknaden for "New York", og sluttet seg i det vesentlige til byrettens premisser i denne forbindelse.

Byretten fant også at det var begått erstatningsbetingende saksbehandlingsfeil ved behandlingen av en søknad av 30 mai 1988 fra Restaurant-Invest A/S om å få drive nattkafe. Lagmannsretten var ikke enig i dette. Restaurant-Invest A/S har ikke motanket over denne del av dommen, og det er unødvendig for meg å gå nærmere inn på dette.

Stavanger kommune har i hovedsak anført:

For lagmannsretten hevdet kommunen at søknaden av 22 september 1985 ikke ble mottatt i kommunen, men anførselen ble frafalt under ankeforhandlingen. Den er også frafalt for Høyesterett. Tidligere anførsel om at erstatningskrav oppstått før 14 februar 1986 er foreldet, er likeledes frafalt for Høyesterett.

Selv om søknaden av 22 september 1985 var blitt behandlet på vanlig måte, må det etter kommunens mening legges til grunn at den ikke ville blitt innvilget i 1985. Dette fordi søkeren hadde overtatt et sted som hadde et frynsete rykte, og før man visste noe om hvordan den nye eieren ville drive stedet, var det ikke grunnlag for å innvilge utvidet skjenke- og åpningstid. Erstatning for feil i saksbehandlingen kan da ikke kreves.

Kommunen erkjenner at det kan være grunn til å kritisere håndteringen av spørsmålet om nattklubber i Stavanger, men bestrider at det i denne forbindelse er begått erstatningsbetingende saksbehandlingsfeil i relasjon til RestaurantInvest A/S, eller at selskapet har vært gjenstand for usaklig forskjellsbehandling. Det innrømmes likevel at dette kunne stillet seg anderledes dersom søknad var fremkommet før bystyremøtet 19 juni 1986.

Etter vedtaket 14 april 1986 måtte restauranteierne i Stavanger være klar over at det kunne åpne seg en mulighet for å drive nattklubb, og de hadde oppfordring til å søke. Restaurant-Invest A/S søkte ikke. Vedtaket hadde bare adresse til administrasjonen, og kommunen måtte fortsatt stå fritt i spørsmålet om hvordan en ville stille seg til søknader om nattklubbevilling.

Bystyret hadde den 19 juni 1986 full rett til å gi "Cobra Bar Dance" og "Taket" bevilling til forlenget skjenke- og åpningstid. Det er ikke bestridt at vedtakene var gyldige. Bystyret forholdt seg til de to søknadene som forelå til behandling, og vedtok å innvilge disse som en prøveordning for ett år. Det står kommunen fritt å begrense antall skjenkebevillinger og tillatelser til forlenget åpningstid. Det må legges til grunn at bystyret av alkoholpolitiske årsaker ønsket å begrense nattklubbdrift til disse to stedene. En ønsket å vinne erfaring før en eventuelt åpnet for dette i større omfang. Lagmannsrettens bevisvurdering er uriktig på dette punkt. Den etterfølgende behandling av nattklubbspørsmålet må anses som fullgodt bevis på bystyrets intensjoner i junimøtet, men uansett viser denne at da søknaden for "New York" kom opp til behandling i formannskapet 16 oktober 1986, var det ikke politisk vilje til å samtykke i utvidet åpningstid for flere nattklubber. En kan se det slik at det i dette møtet ble satt et "tak" på antall bevillinger til nattklubbdrift.

At søknaden av 23 juni 1986 for "New York" ikke ble fremmet for bystyret, erkjennes å være en saksbehandlingsfeil, men den kan ikke anses å ha hatt betydning for resultatet. Det er ikke noe som tilsier at bystyret ville innvilget søknaden.

Dersom kommunen pålegges erstatningsansvar, hevdes det at den erstatningen som lagmannsretten har utmålt, er for høy. Regnskapsmaterialet viser at selskapets inntekter har vært ganske jevne i årene fra 1985 til og med 1991, med unntak for 1988, da det må ha vært spesielle forhold tilstede. At "New York" har hatt andre åpningstider enn konkurrentene, synes ikke å ha hatt innflytelse på driftsinntektene.

Stavanger kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Stavanger kommune frifinnes.

2. Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Restaurant-Invest A/S har i hovedsak anført:

Søknaden om skjenke- og åpningstid til kl 0130 og 0200 ble ikke behandlet innen vanlig saksbehandlingstid, og dette må medføre erstatningsansvar. Det er ikke holdepunkter for å anta at søknaden ikke ville blitt imøtekommet dersom den var blitt fremmet høsten 1985. Dette med "frynsete rykte" har kommunen bare fra søkeren selv. Det lå ikke mer i uttalelsen enn at stedet var noe nedslitt. Det hadde også hatt et svært ungdommelig publikum. Begge deler ønsket RestaurantInvest A/S å endre på, noe kommunen ble underrettet om.

Hovedårsaken til at erstatningssaken er reist, er behandlingen av søknadene om nattklubbevilling.

Når kommunen fatter vedtak om skjenkerett og åpningstider, er kommunen undergitt alminnelige forvaltningsrettslige regler. I utgangspunktet gjelder likhetsgrunnsetningen, som medfører at der alkoholpolitiske hensyn ikke tilsier forskjellsbehandling, må søkere om skjenkebevilling få de samme rettigheter. Dette innebærer ikke at kommunen er forhindret fra å sette en tallmessig begrensning for skjenkebevillinger. Men bransjen må ha krav på at de generelle rammebetingelser følges inntil en eventuelt beslutter å fravike disse. Avgjørelsen av hvem som skal begunstiges dersom alkoholpolitiske hensyn skulle tilsi begrensninger, må tas etter en forsvarlig saksbehandling der alle får anledning til å søke - i motsatt fall foreligger vilkårlighet.

Det hevdes ikke at vedtakene 19 juni 1986 var ugyldige. Men når bystyret helt tilfeldig ga to etablissementer rett til å drive nattklubb, pålå det kommunen en plikt til å sørge for at andre skjenkesteder ikke ble forskjellsbehandlet på en vilkårlig måte. Anførselen henger nøye sammen med den forutgående saksbehandling - vedtaket i april 1986 og den forventning dette skapte om en utredning fra administrasjonens side. Den har også sammenheng med den etterfølgende saksbehandling. Dersom kommunen ville iverksette en prøveordning med så sterk konkurransevridning, måtte en kunne kreve at ordningen så raskt som mulig ble evaluert, og saken tatt opp til generell vurdering. Det er for øvrig ikke noe som tilsier at bystyret i juni 1986 hadde til hensikt å begrense nattklubbevillingene til to.

Vedtaket av 14 april 1986 vakte uro hos eierne av "New York" fordi det ville føre til en uholdbar situasjon dersom konkurrentene fikk anledning til å drive nattklubb uten at også "New York" fikk slik tillatelse. De var klar over at de måtte søke om utvidet åpningstid, men var usikre på hva vedtaket om utredning egentlig innebar. De var bl a i kontakt med en av saksbehandlerne i kommunen og med formannen i bevillingsutvalget, som begge rådet dem til å vente med søknad om nattklubbevilling til etter den debatt det var lagt opp til i aprilvedtaket. De hadde i flere henvendelser til kommunen gjort rede for betydningen av at de fikk samme vilkår som konkurrentene, som nettopp var "Cobra Bar Dance" og "Taket". Det var bare disse og "New York" som drev diskotek i Stavanger sentrum, og de drev etter samme konsept. Det er høyst urimelig når kommunen hevder at RestaurantInvest A/S selv er årsak til at selskapet ikke kom i betraktning under bystyrebehandlingen av nattklubbspørsmålet 19 juni 1986.

Restaurant-Invest A/S hevder på denne bakgrunn at kommunen må være erstatningsansvarlig når den ikke innvilget søknaden vedrørende "New York" høsten 1986. Kommunens saksbehandling har ført til en uakseptabel forskjellsbehandling og påført selskapet et betydelig økonomisk tap.

Dersom vedtakene 19 juni 1986 skulle være slik å forstå at bystyret ønsket å begrense nattklubbevillingene til to, foreligger feil i saksbehandlingen. Når kommunen velger å forholde seg slik, må den ta konsekvensene. Vedtakene må anses som gyldige, men de vil likevel betinge erstatningsansvar. Det ble advart mot forskjellsbehandling under møtet 19 juni 1986.

Det må også anses som feil i saksbehandlingen at søknaden av 23 juni 1986 om nattklubbevilling for "New York" ikke ble fremlagt eller i det minste gjort kjent for bystyret ved annen gangs behandling av vedtakene 29 september 1986. Heller ikke politiets kritiske uttalelse til disse vedtakene ble fremlagt. Søknaden vedrørende "New York" ble overhodet ikke forelagt for bystyret. Ved riktig saksbehandling er det meget som taler for at søknaden ville blitt innvilget høsten 1986 for å hindre forskjellsbehandling. Kommunen må ha tvilsrisikoen for hva som må antas å ville blitt utfallet dersom søknaden var blitt forelagt bystyret.

Restaurant-Invest A/S har begrunnet sitt erstatningskrav. Jeg går ikke nærmere inn på dette.

Restaurant Invest A/S har nedlagt slik påstand:

"1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Stavanger kommune dømmes til å betale til RestaurantInvest AS 18 % rente p.a. av det tilkjente erstatningsbeløp i lagmannsrettens dom og de tilkjente saksomkostninger med virkning fra de i byrettens og lagmannsrettens dommer oppgitte oppfyllelsestidspunkter og til betaling skjer.

3. Stavanger kommune dømmes til å erstatte RestaurantInvest AS dets saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Jeg behandler først spørsmålet om erstatningsansvar for forsinket behandling av søknaden av 22 september 1985 om utvidet skjenke- og åpningstid til henholdsvis kl 0130 og 0200.

Fra kommunens side er det her bare gjort gjeldende at søknaden ville blitt avslått høsten 1985 på grunn av det ryktet "Concorde" hadde. Jeg er ikke enig i dette. Det var foretatt en ombygging og omlegging av driften i forhold til det tidligere diskoteket "Concorde", bl a slik at en tok sikte på et noe eldre klientell. Jeg er enig med lagmannsretten i at eventuelle negative trekk ved "Concorde" - forhold som ikke er nærmere belyst - ikke kunne få betydning ved vurderingen av søknaden for "New York". Jeg forstår kommunens anførsel slik at erstatningsansvar erkjennes dersom det legges til grunn at søknaden ville blitt innvilget. Det er ingen ting i saken som tilsier at søknaden ville blitt avslått. Etter dette må kommunen anses erstatningsansvarlig for tap Restaurant-Invest A/S har lidt som følge av at tillatelse til forlenget skjenke- og åpningstid ikke ble gitt i 1985.

Jeg går så over til spørsmålet om kommunen har pådratt seg erstatningsansvar i forbindelse med at søknad om skjenke- og åpningstid til kl 0330 og 0400 ikke ble innvilget før 17 april 1989.

De saksbehandlingsregler som finnes i alkoholloven av 5 april 1927, gir ingen spesiell veiledning for vurdering av kommunens fremgangsmåte i vår sak.

I forbindelse med den nye alkohollov av 2 juni 1989 ble spørsmålet om saksbehandlingsregler drøftet i forarbeidene. I Ot.prp.nr.31 (1988-89) side 17 heter det bl a om dette:

"I praksis vil den enkelte kommune ha stor selvstendighet i valget av hvilke retningslinjer som legges til grunn for behandlingen av søknader. Det er likevel et avgjørende krav at avgjørelsen fattes på et saklig grunnlag som har sammenheng med loven. Avgjørelser kan etter vanlige forvaltningsrettslige krav ikke være vilkårlige eller gi forskjellsbehandling som ikke saklig kan forsvares ut fra alkoholpolitiske hensyn."

Det er videre redegjort for at kommunestyret står fritt til, ut fra alkoholpolitiske hensyn, å fastsette antall bevillinger og hvem disse skal tilfalle. Det må trekkes liberale grenser for hvilke hensyn som kan vektlegges. Selv om to søknader er temmelig like, behøver ikke kommunestyret innvilge begge to. I denne forbindelse uttales det i proposisjonen på side 17 bl a :

"På den annen side: dersom det er 30 søknader og 29 innvilges, bør det nok komme fram hvorfor den siste søknad ikke innvilges. Riktignok har ikke kommunestyret begrunnelsesplikt i disse tilfelle, jf. forvaltningsloven §26, jf §24, men av hensyn til prinsippet om likebehandling er det hensiktsmessig at avslagsgrunnen på en eller annen måte kommer fram."

Dette gir etter mitt syn et dekkende uttrykk også for rettstilstanden etter den tidligere alkoholloven. I Innst.O.nr.57 1988-89 om forslaget til ny alkohollov sier for øvrig stortingskomiteen på side 7 at den "har merket seg at reglene for kommunens behandling av bevillingssøknader i hovedsak samsvarer med dagens, og at kommunene har stor selvstendighet i valget av hvilke retningslinjer som legges til grunn". Jeg viser også til Rådhushospitsdommen, Rt-1933-548.

Jeg anser det således ikke tvilsomt at et kommunestyre på saklig grunnlag kan begrense det antall bevillinger det vil gi til utvidet skjenketid, også der dette vil medføre ulike konkurranseforhold for skjenkesteder som ellers i hovedsak stiller likt. På dette området, der avgjørelsene har stor betydning for de næringsdrivende, må det imidlertid stilles krav til saksbehandlingen slik at vedtakene fattes på et grunnlag som hindrer en vilkårlig utvelgelse og ubegrunnet forskjellsbehandling.

Når jeg så skal vurdere Stavanger kommunes saksbehandling i forbindelse med tildeling av nattklubbevillinger, tar jeg utgangspunkt i vedtaket 29 april 1985. Bystyret besluttet da å gi 5 av byens restauranter anledning til å ha åpent til kl 0200, med skjenketid til kl 0130. Det var en prøveordning, og det var ingen ting som tydet på at kommunen våren 1986 ville gå lengre i å dispensere fra de alminnelige skjenke- og åpningstider. Det gjorde kommunen heller ikke under bystyremøtet 14 april 1986, men vedtok å utrede nattklubbspørsmålet nærmere.

Jeg er enig i lagmannsrettens vurdering av dette vedtaket. Selv om det formelt og innholdsmessig først og fremst gir et direktiv til administrasjonen, må det også sees som en orientering til bransjen om at bystyret ønsket å vurdere nattklubbspørsmålet nærmere før det ble avgjort om slike tillatelser skulle gis. Etter mitt syn er det en nærliggende forståelse av vedtaket at bystyret ikke ville innvilge enkeltsøknader om nattklubbevilling før spørsmålet var nærmere utredet. Denne forståelse anviser en fremgangsmåte som samsvarer med kravet til forsvarlig saksbehandling. Jeg viser for øvrig til finansrådmannens innstilling vedrørende søknaden for "Cobra Bar Dance", hvor det bl a heter:

"Ut fra et rettferdighetsprinsipp hadde det vært enklere å få seg forelagt en oppgave over antall skjenkesteder som har planer om å arrangere nattklubber, drøfte disse på grunnlag av standard, beliggenhet m.v. før endelig vedtak fattes.

Finansrådmannen finner det ikke riktig å gi utvidede skjenkebevillinger til nattklubber enkeltvis på det nåværende tidspunkt."

På denne bakgrunn må bystyrets vedtak 19 juni 1986 betraktes som overraskende. Kommunen hevder at meningen med vedtakene var å begrense antallet nattklubbevillinger i prøveperioden til to totalt. Hvordan vedtakene er å forstå i denne relasjon, finner jeg noe tvilsomt. Jeg mener imidlertid at det må legges til grunn at kommunen ønsket å begrense bevillingene på en eller annen måte. Det kan ikke antas at alle som ønsket å drive nattklubb, ville få bevilling til dette.

Ut fra det jeg nå har sagt, er jeg enig med ankemotparten i at saksbehandlingen ikke kan anses forsvarlig. Kommunen var klar over at det var flere interessenter til slike bevillinger, og at Restaurant-Invest A/S var en av dem. Før et begrensningsvedtak eventuelt ble fattet, måtte det - særlig på bakgrunn av det som var skjedd tidligere i saken - kreves at i hvert fall de som hadde meldt sin interesse for nattklubbevilling hadde fått mulighet for å bli vurdert på lik linje. Restaurant-Invest A/S var en av disse.

Den saksbehandlingsfeil som forelå i forhold til RestaurantInvest A/S, ble ikke rettet opp forut for møtet 29 september 1986 da vedtakene av 19 juni 1986 var gjenstand for fornyet behandling. Dette burde vært gjort, slik at sakene kunne ha vært vurdert i sammenheng. Vedtakene ble stadfestet på samme utilstrekkelige grunnlag som ved behandlingen i juni.

Det er ikke påberopt at det var noen grunn til å vurdere "New York" anderledes enn "Cobra Bar Dance" og "Taket". De tre utestedene fremstår som svært like, både i art og beliggenhet. Saken gjaldt bare en prøveperiode på ett år, og skulle så vurderes på nytt. Det var også dansesteder som disse tre som til syvende og sist fikk nattklubbevilling da det i 1989 ble tildelt i alt 5 slike bevillinger.

De saksbehandlingsfeil som er begått, må etter min mening føre til erstatningsansvar for kommunen. Jeg ser det slik at det må legges til grunn at Restaurant-Invest A/S ved korrekt saksbehandling ville fått nattklubbevilling hvis søknadene var blitt vurdert samlet. Det foreligger i alle fall ikke opplysninger om på hvilken måte bystyret ville begrense nattklubbevillingene. En mulig tvil om hva bystyret ville kommet til i dette møtet, bør i dette tilfellet gå ut over kommunen, som ikke har klargjort hvilke begrensninger som eventuelt skulle gjelde.

Når det gjelder beregningen av det tapet ankemotparten har lidt, viser jeg til lagmannsrettens bemerkninger. Jeg kan ikke se at det materialet som er fremlagt for Høyesterett, gir grunnlag for å redusere det erstatningsbeløp lagmannsretten etter en skjønnsmessig vurdering har tilkjent. Jeg bemerker at lagmannsretten i erstatningsbeløpet har inkludert renter frem til domsavsigelsen Dette er et betydelig beløp.

Lagmannsrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste.

Kommunen har ikke hatt innvendinger mot de rentekrav Restaurant-Invest A/S har fremsatt, og påstanden tas til følge, dog slik at morarenten fra 1 januar 1994 skal være 12 prosent.

Anken har ikke ført frem. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelser. For Høyesterett må kommunen pålegges å erstatte ankemotpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes til kr 161500, herav kr 14000 for utgifter.

Jeg stemmer for denne dom:

1 Lagmannsrettens dom stadfestes.

2 Stavanger kommune betaler til Restaurant-Invest A/S 18 - atten - prosent årlig rente av 1750000 - enmillionsyvhundreogfemtitusen - kroner fra det i lagmannsrettens dom angitte oppfyllelsestidspunkt til 1 januar 1994, og 12 - tolv - prosent årlig rente av beløpet fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

3 Stavanger kommune betaler til Restaurant-Invest A/S 18 - atten - prosent årlig rente av de tilkjente saksomkostninger i byrettens og lagmannsrettens dommer med virkning fra de i dommene angitte oppfyllelsestidspunkter til 1 januar 1994, og 12 - tolv - prosent årlig rente av beløpene fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

4 I saksomkostninger for Høyesterett betaler Stavanger kommune til Restaurant-Invest A/S 161 500 - etthundreogsekstientusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1 Lagmannsrettens dom stadfestes.

2 Stavanger kommune betaler til Restaurant-Invest A/S 18 - atten - prosent årlig rente av 1750000 - enmillionsyvhundreogfemtitusen - kroner fra det i lagmannsrettens dom angitte oppfyllelsestidspunkt til 1 januar 1994, og 12 - tolv - prosent årlig rente av beløpet fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

3 Stavanger kommune betaler til Restaurant-Invest A/S 18 - atten - prosent årlig rente av de tilkjente saksomkostninger i byrettens og lagmannsrettens dommer med virkning fra de i dommene angitte oppfyllelsestidspunkter til 1 januar 1994, og 12 - tolv - prosent årlig rente av beløpene fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

4 I saksomkostninger for Høyesterett betaler Stavanger kommune til Restaurant-Invest A/S 161500 - etthundreogsekstientusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.