HR-1994-61-K - Rt-1994-291
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-04 |
| Publisert: | HR-1994-00061-K - Rt-1994-291 (60-94) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1993-00898 K - HR-1994-00061 K |
| Parter: | 1 Seanor AS (Advokatfirmaet Thommesen Krefting Greve Lund AS v/advokat Svein Åge Valen), Lerøy Seafood AS (advokat Dag Steinfeld) mot Fiskeoppdretternes Salgslag AL, dets konkursbo (Advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Joar Grimsbu). |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-8, Tvistemålsloven (1915) §403, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Plenumsloven (1926) §6, Råfiskloven (1951) §4, Dekningsloven (1984) §7-3, §7-4 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning fra Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo (heretter omtalt som "konkursboet") mot selskapene Lerøy Seafood A/S og Seanor A/S. I begjæringen ble det nedlagt slik påstand:
"1. De saksøkte pålegges å finne seg i og medvirke til kontroll fra FOS' konkursbos side overensstemmende med §7 i FOS' forretningsregler og herunder stille de nødvendige dokumenter til disposisjon.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger."
Bergen namsrett avsa 2 august 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. De saksøkte frifinnes.
2. Fiskeoppdretternes Salgslag AL kkbo tilpliktes å betale saksomkostninger til Lerøy Seafood AS med kr 3500,- og til Seanor AS med kr 1500,- innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Konkursboet påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 16 november 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Lerøy Seafood AS og Seanor AS, begge Bergen, pålegges å finne seg i og medvirke til kontroll fra FOS' konkursbos side overensstemmende med §7 i FOS' forretningsregler og herunder stille de nødvendige dokumenter til disposisjon.
2. Kontrollen er begrenset til de leveranser som har funnet sted før konkursåpningen i FOS' konkursbo 13. november 1991.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse. Kjennelsen er avsagt under dissens idet en dommer stemte for stadfestelse av namsrettens kjennelse.
Seanor AS og Lerøy Seafood AS har hver for seg inngitt kjæremål mot lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålene er rettidige.
Seanor AS har prinsipalt anført at den rett til kontroll etter forretningsreglenes §7 som er grunnlaget for kravet om midlertidig forføyning er bortfalt i og med konkursåpningen i FOS. Lagmannsretten har således uriktig lagt til grunn at kontrollretten etter forretningsreglenes §7 er en del av det privatrettslige kontraktsgrunnlag mellom FOS og kontraktsmotpartene som konkursboet kan velge å tre inn i.
Videre anføres det at lagmannsrettens flertall i realiteten, og feilaktig, har lagt til grunn at konkursboet, med hjemmel i dekningsloven §7-3 jf §7-4, ensidig kan påberope seg enkeltklausuler i et mer omfattende kontraktsforhold. Dette er, etter Seanor AS' oppfatning, uttrykk for feil tolking av de nevnte lovbestemmelser.
Endelig er det fra Seanors side anført at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, første ledd litra b, feil. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn en for vid tolkning av den sikringsgrunn som hjemler midlertidig forføyning i de tilfeller dette finnes nødvendig for å "avverge en vesentlig skade eller ulempe." Seanor AS har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. Seanor AS tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Lerøy Seafood AS anfører at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd, punkt b feil når den har funnet bestemmelsen anvendelig i saken. Den aktuelle forføyning innebærer en foregrepet og irreversibel fullbyrdelse av hovedkravet. En forføyning av denne karakter savner hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15.
Videre anføres det at lagmannsrettens flertall har tolket dekningsloven kapittel 7, sammenholdt med råfiskloven §4, uriktig når den har ansett §7 i FOS' forretningsregler som en ordinær kontraktsmessig forpliktelse som boet har rett til å tre inn i. Forretningsreglene er etter den kjærende parts oppfatning direkte lovhjemlet i råfiskloven §4 og må derfor anses som en del av disse bestemmelsene. Den aktuelle bestemmelse i forretningsreglene er således ikke et resultat av en fri avtalerettslig dannelse. Det påstås derfor å være forfeilet når lagmannsrettens flertall anser reglene som kontraktsmessige forpliktelser konkursboet kan tre inn i etter dekningsloven kapittel 7. Under enhver omstendighet påstås det å bero på en feil tolking av dekningsloven §7-3 jf §7-4 når konkursboet er gitt anledning til å påberope seg enkeltklausuler i et mer omfattende kontraktsforhold.
FOS' forretningsreglement må etter den kjærende parts oppfatning anses som suspendert fra og med det tidspunkt FOS ignorerte sin plikt til å begjære oppbud. Når lagmannsrettens flertall likevel gir uttrykk for at slike omstendigheter ikke har medført at avtaleforholdet som sådan har falt bort, gir det uttrykk for en feil forståelse av råfiskloven sammenholdt med den økonomiske tilstand som forelå i FOS lenge før tidspunktet for oppbudsbegjæringen.
Det anføres videre at FOS' kontrollrett etter forretningsreglenes §7 innebar en offentligrettslig posisjon. Når lagmannsretten har ansett kontrollretten som et utslag av en privatrettslig posisjon for FOS, hevdes råfiskloven å være tolket feil.
Endelig anføres det under angrepet på lovtolkingen at lagmannsretten har tolket nødvendighetskriteriet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 punkt b feil når den har funnet den midlertidige forføyning "nødvendig" for å avverge "vesentlige skader eller ulempe" for boet.
Lerøy Seafood AS gjør videre gjeldende at lagmannsretten har gått utenfor partenes anførsler ved å legge avgjørende vekt på at det eventuelle underliggende krav fra konkursboet ville kunne bli foreldet dersom midlertidig forføyning ikke ble gitt.
Endelig gjøres det gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten tilsynelatende ikke har prøvet anførslene om at FOS i lang tid forut for oppbudsbegjæringen var insolvent, med de konsekvenser for kontrollretten dette påstås å ha fått. Saken reiser spørsmål av stor prinsipiell betydning, og det anmodes om at saken overføres til Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §403 fjerde ledd, jf plenumsloven §6 annet ledd.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt
Namsrettens kjennelse stadfestes.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
For begge tilfeller:
Den kjærende part tilkjennes omkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Lerøy Seafood AS har utdypet argumentasjonen i prosesskrifter datert henholdsvis 23 desember 1993 og 11 januar 1994.
Konkursboet har i to separate tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt såvel i resultat som i begrunnelse. Det er mot begge kjæremål nedlagt slik likelydende påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jfr tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Kjæremålet fra Seanor AS retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning, mens kjæremålet fra Lerøy Seafood AS retter seg både mot lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.
Lerøy Seafood AS har anmodet om at kjæremålet overføres til muntlige forhandlinger i Høyesterett, jf tvistemålsloven §403 fjerde ledd, jf lov 25 juni 1926 nr2 §6 annet ledd. Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at det i denne saken foreligger særlige grunner som gjør en slik behandling ønskelig.
Utvalget skal først behandle de anførsler vedrørende lagmannsrettens lovtolkning som knytter seg til sannsynliggjøringen av hovedkravet - spørsmålet om konkursboet kan gjøre gjeldende kontrollretten.
Begge de kjærende parter gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket §7 i forretningsreglene for FOS uriktig, når den er kommet til at konkursboet kan gjøre kontrollretten gjeldende for så vidt gjelder den omsetning som fant sted forut for konkursåpningen. Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av forretningsvilkårene til FOS, og utvalget kan for øvrig også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Under disse omstendigheter er det ikke nødvendig for utvalget å gå nærmere inn på spørsmålet om utvalget etter tvistemålsloven §404 nr 3 har kompetanse til å prøve lagmannsrettens forståelse av forretningsvilkårene.
Lerøy Seafood AS har anført at kontrollretten var bortfalt forut for konkursåpningen fordi FOS var insolvent lenge før dette tidspunkt, og derfor skulle ha inngitt oppbudsbegjæring. Det hevdes at lagmannsrettens flertall har gitt uttrykk for "en feil lovforståelse av råfiskloven sammenholdt med den økonomiske tilstand som forelå lenge før tidspunktet for oppbudsbegjæringen". Flertallet uttalte i tilknytning til dette synspunkt:
"Slik lagmannsrettens flertall ser det kan et mislighold som påstått etter omstendighetene i høyden føre til at FOUs rettigheter til de enkelte provisjonskrav - og ikke avtaleforholdet - reduseres eller faller bort."
Det synes uklart hvilken lovanvendelsesfeil som den kjærende part mener foreligger. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt bygger på en uriktig tolkning av noen lovbestemmelse.
Begge de kjærende parter har anført at lagmannsrettens flertall bygger på en uriktig tolkning av dekningsloven §7-3 jf §7-4. Etter de kjærende parters mening har flertallet lagt til grunn at boet kan tre inn i enkeltklausuler i et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold. Lagmannsrettens flertall uttaler i tilknytning til dette spørsmålet:
"Etter flertallets oppfatning er boets rett til kontroll ikke betinget av at boet trer inn i debitors kontraktsforhold med kjæremotpatene, jf dekningsloven §7-3 jf §7-4. Kontrolladgangen skal sikre oppgjøret for avsluttede leveranser. Den er således en følge av det kontraktsforhold som bestod før konkursåpning."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her gir uttrykk for en uriktig lovtolkning. Lagmannsrettens drøftelse må sees i lys av at boet bare har fremsatt krav om kontrollrett i tilknytning til den omsetning som fant sted forut for konkursen. Spørsmålet gjelder derfor bare om konkursboet kan tre inn i kontrollretten for å gjøre gjeldende de rettigheter som var ervervet forut for konkursåpningen.
Utvalget skal så behandle de anførsler vedrørende lovtolkningen som gjelder sikringsgrunnen.
Lagmannsretten har lagt til grunn at forføyningen i dette tilfellet er identisk med hovedkravet. Den begjærte forføyning vil derfor innebære en foregrepet fullbyrdelse av hovedkravet, noe som innebærer at det er tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b som må være grunnlaget for forføyningen. Lerøy Seafood AS har anført at den kontroll forføyningen gjelder vil være endelig og irreversibel. Siden forføyningen således ikke vil være midlertidig, hevdes det at den ikke er hjemlet i tvangsfullbyrdelsesloven kapitel 15.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 jf §15-2 første ledd bokstav b når den er kommet til at det er adgang til å fastsette en midlertidig forføyning med et slikt innhold som her er gjort. Etter §15-8 kan en midlertidig forføyning blant annet gå ut på at "saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle en handling". Den kontroll det her er tale om å gjennomføre, omfattes klart av bestemmelsens ordlyd. Den omstendighet at den midlertidige forføyning i dette tilfellet også innebærer en faktisk fullbyrdelse av saksøkerens krav, er ikke til hinder for midlertidig forføyning forutsatt at de øvrige vilkår er til stede, jf Rt-1973-767 som gjaldt forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §262 nr 2 b. Om rettstilstanden etter den nye tvangsfullbyrdelsesloven heter det i Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 291 blant annet:
"Både etter gjeldende lov og etter lovutkastet kan det gis pålegg så vel om å unnlate som å foreta eller tåle en nærmere bestemt handling. I sammenheng med dette kan det gis pålegg om at det skal etableres en bestemt faktisk tilstand, f eks at en gjenstand skal settes ut av saksøktes besittelse, at en bom som stenger ferdselen skal fjernes, at et skilt skal skrues ned, at eksemplarer av et trykt skrift som ved midlertidig forføyning er nektet utgitt, skal beslaglegges. At slike tilstandsendringer i sitt resultat vil innebære ikke alene en sikring, men også en faktisk fullbyrding av rettighetshaverens krav, er akseptert i rettspraksis ( Rt-1973-767 og Rt-1981-910)."
Utvalget kan ikke se at denne saken i denne henseende står i en prinsipiell annen stilling enn de tilfeller som er omhandlet i lovforarbeidene og tidligere praksis.
Begge de kjærende parter anfører dessuten at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b når den er kommet til at en midlertidig ordning er nødvendig for "å avverge en vesentlig skade". Det hevdes at lagmannsretten på dette punkt har lagt til grunn en for vid tolkning av bestemmelsen. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket §15-2 første ledd bokstav b på en uriktig måte. Argumentasjonen på dette punkt retter seg for øvrig i hovedsak mot lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve.
Utvalget skal til slutt behandle de anførsler som gjelder lagmannsrettens saksbehandling.
Lerøy Seafood AS har anført at lagmannsrettens flertall har opptrådt i strid med disposisjonsprinsippet når det i drøftelsen av om det forelå forføyningsgrunn er vist til muligheten for at eventuelle underliggende krav som FOS måtte ha mot de kjærende parter, kunne bli foreldet. Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at lagmannsrettens flertall, var uberettiget til å trekke dette momentet inn i vurderingen slik dette her er gjort.
Lerøy Seafood AS har videre anført at lagmannsrettens begrunnelse er ufullstendig når det gjelder behandlingen av anførselen om at FOS i lang tid forut for oppbudsbegjæringen var insolvent. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det her foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Kjæremålene blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsutvalget finner at konkursboet må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser. Omkostningene settes til kr 15000 for hver av de kjærende parter.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålene forkastes.
2. I saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Seanor AS til Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo 15000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
3. I saksomkostninger for namsrett,lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lerøy Seafood AS til Fiskeoppdretternes Salgslag AL - dets konkursbo 15000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.