HR-1994-644-K - Rt-1994-1526
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-25 |
| Publisert: | HR-1994-00644-K - Rt-1994-1526 (498-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Midlertidig forføyning, Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00644 K, jnr 361/1994. |
| Parter: | Per Gunnar Netland (advokat Trygve Askvig) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Kristine Ryssdal). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, Tvistemålsloven (1915) §175, §179, §181, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2 |
Ved stevning av 10 februar 1994 til Oslo byrett reiste Per Gunnar Netland søksmål mot staten v/Justisdepartementet med prinsipal påstand om at bemyndigelse til sikring av ham måtte opphøre, subsidiært at bemyndigelsen etter straffeloven §39 nr 1 bokstav d og §39 nr 1 bokstav e måtte opphøre. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning for å forhindre at han ble innsatt til lukket sikring på Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Per Gunnar Netland ble innsatt på Ila den 12 februar 1994, og begjæringen gjaldt da løslatelse. Hovedforhandling ble berammet til 14 og 15 mars 1994. Når det gjaldt begjæringen om midlertidig forføyning avsa byretten uten muntlige forhandlinger den 3 mars 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse av hovedsaken."
Per Gunnar Netland påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Før hovedforhandlingen i byretten var holdt og før kjæremålet var avgjort, besluttet departementet å innstille sikringen. Partene var da enige om å heve kjæremålssaken. Per Gunnar Netland krevde tilkjent saksomkostninger for behandlingen av kravet om midlertidig forføyning, noe staten bestred at han hadde krav på.
Lagmannsretten avsa 5 mai 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålssaken heves.
2. I kjæremålssaken tilkjennes ikke omkostninger."
Per Gunnar Netland påkjærte lagmannsrettens kjennelse, slutningens post 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 14 juli 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjem vises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår med hjemmel i tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum."
Kjæremålsutvalget fant at lagmannsretten hadde tatt feil når den ikke kom til at det forelå sikringsgrunn etter tvangsloven §15-2 første ledd bokstav b. En eventuell uberettiget sikring på Ila sikringsanstalt måtte i prinsippet ansees som en "vesentlig skade eller ulempe".
Lagmannsretten avsa 17 oktober 1994 ny kjennelse i saken med slik slutning:
"1. Sak nr. 94-1733K heves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Per Gunnar Netland har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens post 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det er feil lovanvendelse og saksbehandling av lagmannsretten at den tar sitt utgangspunkt i spørsmålet om "varig svekkede sjelsevner". Lofoten herredsretts dom av 22 september 1992, der sikringsbemyndigelsen ble gitt, behandler overhodet ikke denne tilstand. Lagmannsretten kan ikke i en senere sak, hvor ikke selve sikringsspørsmålet på nytt blir tatt opp i sin fulle bredde, velge å henholde seg til en annen sikringsgrunn, som den kan finne støtte for i utenomliggende saksdokumenter. Hvorvidt "varig svekkede sjelsevner" gir grunn til antagelse om at det foreligger kvalifisert fare for gjentagelse av straffbare handlinger, har aldri tidligere vært reist som et aktuelt spørsmål og derved heller ikke blitt behandlet i betryggende former. Lagmannsretten skulle ha tatt stilling til om det er sannsynliggjort at han fortsatt er sinnsyk og om det på grunn av den eventuelle sinnssykdom fortsatt var til stede en kvalifisert gjentagelsesfare.
Lagmannsretten har funnet at gjentagelsesfaren var liten, men at det likevel var skapt en usikkerhet på grunn av alkoholbruken. Lagmannsretten har her forlatt sitt korrekte utgangspunkt, og usikkerhet er ikke synonymt med kvalifisert gjentagelsesfare. Lagmannsretten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av myndigheten til ombytte av sikringsmidler i skjerpende retning, jf straffeloven §39 nr 3.
Per Gunnar Netland er uenig i at Toten forhørsretts kjennelse av 11 januar 1994 ikke avgjør spørsmålet om gjentagelsesfare. Gjentakelsesfaren ble utelukkende vurdert i relasjon til den aktuelle sikringssak.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 17. oktober 94 i sak nr. 94-1733K, Per Gunnar Netland mot Staten v/Justisdepartementet, oppheves og hjemvises til fornyet behandling ved Eidsivating lagmannsrett.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett med kr 4000 med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling finner sted."
Staten v/Justisdepartementet har anført at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens lovanvendelse eller saksbehandling. Det er sikker rett at sikring kan opprettholdes selv om lovbruddet er begått i sinnsykdom og denne tilstand er opphørt, dersom det foreligger gjentakelsesfare på grunn av en annen sinnstilstand som er dekket av straffeloven §39 nr 1 (mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner), jf for eksempel Rt-1959-69.
Lagmannsretten har helt korrekt lagt til grunn at det kreves kvalifisert risiko for gjentakelse av straffbare handlinger. Lagmannsretten har ansett dette vilkår oppfylt ettersom Per Gunnar Netland brøt sikringsvilkårene ved å bruke alkohol. Som lagmannsretten uttaler har alkohol tidligere hatt en forsterkende virkning på karaktertrekk hos Per Gunnar Netland som har ført til kriminelle handlinger, og at Per Gunnar Netland synes selv å ha liten forståelse for dette.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsen i tvistemålsloven §181 annet ledd. Utvalget kan prøve om lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §175 annet ledd er i strid med loven, herunder om avgjørelsen er mangelfullt begrunnet.
Lagmannsretten har ved tolkingen av nevnte §175 annet ledd korrekt tatt utgangspunkt i kjennelsen Rt-1988-774. Av denne følger at det ved midlertidige forføyninger ikke kan stilles strengere krav til bevisene enn at den materielle rettighet og forføyningsgrunnen er sannsynliggjort.
Ved denne vurdering - som her er knyttet til grunnvilkårene for sikring etter straffeloven §39 nr 1 - har lagmannsretten bygget på at den kjærende part har en sinnstilstand som faller inn under betegnelsen "varig svekkede sjelsevner". Den kjærende part hevder at det ikke var adgang til det, da sikringsbemyndigelsen i Lofoten herredsretts dom av 22 september 1992 utelukkende var begrunnet med at parten var sinnsyk.
Utvalget er ikke enig i at det her foreligger en lovanvendelsesfeil.
Det fremgår av den rettspsykiatriske erklæring avgitt 25 april 1992 til bruk i sikringssaken at den kjærende part da ble ansett for å være sinnsyk og også ble antatt å ha varig svekkede sjelsevner. Herredsretten drøfter hans psykiske tilstand, og legger til grunn at han var sinnsyk og av den grunn burde undergis sikringsbemyndigelse på grunn av gjentagelsesfaren. Noen direkte drøftelse av om han også måtte anses for å ha varig svekkede sjelsevner ble ikke foretatt, og var etter herredsrettens resultat også overflødig.
Som nevnt i lagmannsrettens kjennelse foreligger det senere - i 1993 og i 1994 - to sakkyndige uttalelser av dr Gravem om den kjærende parts sinnstilstand. I begge uttales at han nå ikke er sinnsyk, men fortsatt lider av varig svekkede sjelsevner. Lagmannsretten har så i sin bevisbedømmelse lagt dette til grunn.
Utvalget bemerker at dersom sinnsykdommen opphører i sikringsperioden - og i nærværende sak er det så vidt forstås uklart om det er tale om en varig bedring - mens de varig svekkede sjelsevner og en kvalifisert gjentagelsesfare fortsatt består, ville det være en svært uheldig ordning om det i perioden må kreves ny sikringsdom med en ny begrunnelse. Blant annet ville dette reise avgrensningsproblemer i forhold til sinnsykdomsdiagnosen. På den annen side kan hensynet til den sikredes rettssikkerhet ikke på noen avgjørende måte ses å tale for at det må kreves ny sikringsdom, all den stund han i søksmål kan få prøvet om sikringsvilkårene er til stede. Som påpekt av regjeringsadvokaten synes også avgjørelsen i Rt-1959-69 å støtte dette resultat. Lagmannsretten finnes derfor som allerede nevnt ikke her å ha begått noen lovanvendelsesfeil.
Det neste spørsmål som lagmannsretten måtte ta stilling til var gjentagelsesfaren. Om dette uttaler lagmannsretten:
"Når det gjelder faren for gjentagelse av straffbare handlinger, ser lagmannsretten det slik at så lenge
Netland ikke tar opphold på Vestvågøy eller i nærheten, men på Gjøvik, må faren for gjentagelse bedømmes som liten. At Netland har opphold på et helt annet sted enn de personer han mener seg forurettet av, særlig onkelen, er avgjørende. Men det skapte usikkerhet at
Netland brøt sikringsvilkårene ved å bruke alkohol.
Alkohol har tidligere hatt en forsterkende virkning på karaktertrekk hos Netland som har ført til kriminelle handlinger. Netland synes selv å ha liten forståelse for dette. Oppholdet på Gjøvik og alkoholforbudet var en del av frisikringsopplegget for Netland. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn ikke sannsynliggjort at det ikke lenger foreligger gjentagelsesfare.
Det tilføyes at Toten forhørsretts kjennelse av 11 januar 1994 åpenbart ikke medførte at spørsmålet om gjentagelsesfaren i relasjon til sikringsspørsmålet ble rettskraftig avgjort."
Utvalget er enig i lagmannsrettens vurdering av forhørsrettens avgjørelse i fengslingssaken, men det kreves etter rettspraksis en kvalifisert fare som har sammenheng med den psykiske avvikstilstand, jf Bratholm/Matningsdal: Straffeloven I side 131. Da det etter det siterte er uklart om lagmannsretten har lagt til grunn en slik lovforståelse, må kjennelsen oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Kjæremålet har bare delvis ført frem, og utvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningene for utvalget bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsretten kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår med hjemmel i tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.