HR-1994-68-A - Rt-1994-805
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-28 |
| Publisert: | HR-1994-00068-A - Rt-1994-805 (220-94) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00068, nr 296/1993. |
| Parter: | Y og X (Advokat Øivind Østberg - til prøve) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik). |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Kst dommer Foss, Tjomsland, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953), Barnevernloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §485, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953) §11, §17, §19, §20, §53, §5 |
Saken gjelder rettslig prøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak om fratakelse av foreldreansvar for et barn med sikte på adopsjon. Den skal avgjøres på grunnlag av barnevernloven av 1953, idet den nye lov av 17 juli 1992 nr 100 om barneverntjenester ikke får anvendelse, jf overgangsreglene fastsatt ved kongelig resolusjon 11 desember 1992.
Barnet, D, ble født xx.xx.1992. Hennes foreldre er X og Y. Det vedtak som er gjenstand for rettslig prøving er vedtak 23 desember 1992 av fylkesmannen i Oslo og Akershus, hvorved fylkesmannen stadfestet vedtak av lokal barnevernsmyndighet om blant annet å frata foreldrene foreldreansvaret for D. Vedtaket åpner for at D, som er plassert i fosterhjem, kan bli adoptert av fosterforeldrene. X og Y ønsker imidlertid å beholde foreldreansvaret for å få realisert det de mener er den beste løsning for D - at hun adopteres av moras søster og svoger, A og B.
X er fra Peru og flyttet med sin ektefelle til Norge i 1987. De fikk en sønn 20 juli 1987. Mora hadde fra tidligere psykiske problemer, og også faren har nerveproblemer. Høsten 1989 overtok barnevernet omsorgen for sønnen, som ble plassert på sperret adresse med sikte på adopsjon. Da mora ble gravid på ny, etablerte barnevernet kontakt med foreldrene om dette. I forbindelse med fødselen av D ble mora psykotisk, og hun og barnet ble 20 februar 1992 innlagt på Vinderen psykiatriske klinikk. Den 10 mars ble de overført til Sebbelows mødrehjem, men den 30 april ble mora igjen psykotisk og innlagt på Vinderen, mens D ble plassert på Aline spedbarnsenter i medhold av barnevernloven §11.
Z pasient- og klientutvalg, som i medhold av barnevernloven §5 var satt med en dommer som formann, fattet 9 juni 1992 vedtak om omsorgsovertakelse, vedtakets punkt 1, og om plassering i fosterhjem med sperret adresse, opphør av samværsrett for foreldrene, fratakelse av foreldreansvaret og oppnevning av verge for barnet, vedtakets punkter 2-6. Ett av utvalgets medlemmer dissenterte og stemte for at barnet fortsatt skulle være på Aline spedbarnsenter til adopsjonssøknad fra moras søster og svoger, A og B, var avklart. Han gikk også inn for at foreldrene fortsatt skulle ha samvær med barnet, og at omsorgen ikke skulle overtas. Foreldrene påklaget vedtakets punkter 2-6. Vedtaket om omsorgsovertakelse ble ikke påklaget. I månedskiftet juli/august ble D plassert i fosterhjem med sperret adresse. D fastholdt 7 september 1992, denne gang uten medvirkning av en dommer, under dissens 4-1, sitt tidligere vedtak, og 23 desember 1992 ble vedtaket stadfestet av fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Foreldrene reiste ved stevning 9 februar 1993 søksmål mot staten med krav om å beholde foreldreansvaret for D. Det ble også nedlagt påstand om at omsorgen skulle overføres til A og B. Ved Oslo byretts dom 11 juni 1993 ble staten v/Barne- og familiedepartementet frifunnet.
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten framgår av dommen.
Foreldrene påanket dommen til Høyesterett, jf tvistemålsloven §485. Anken gjelder både rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og den skjønnsmessige vurdering. Den anførsel som de gjorde gjeldende for byretten om at retten under de foreliggende omstendigheter kan prøve den administrative avgjørelsen om hvor barnet skal plasseres, er ikke gjort gjeldende for Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak hvor tre vitner har avgitt forklaring, hvorav to er nye for Høyesterett. For byretten var psykolog Arne Bjerring Hansen og spesialist i psykiatri Stein E Ikdahl oppnevnt som sakkyndige. De har avgitt skriftlige vitneforklaringer til bruk for Høyesterett. Det har for Høyesterett vært oppnevnt tre sakkyndige: overlege Kristin Heyerdahl, psykolog Ståle Reigstad og psykolog Sunil Loona. Loona har avgitt erklæring 20 mars 1994, og Heyerdahl og Reigstad avga felles erklæring 25 mars 1994. De sakkyndige utdypet og supplerte sine erklæringer for Høyesterett. Det er framlagt enkelte nye dokumenter. Bortsett fra tidsforløpet står saken i faktisk henseende i det vesentlige i samme stilling som for byretten.
Jeg nevner at den del av fylkesmannens vedtak som gjelder nektelse av samværsrett, ble påklaget av foreldrene 23 februar 1993 til Barne- og familiedepartementet, som er klageinstans for denne del av vedtaket. Senere ba foreldrene også fylkesmannen om å omgjøre sitt vedtak. Etter at byrettens dom i saken om foreldreansvaret forelå, omgjorde fylkesmannen 30 juli 1993 sitt tidligere vedtak og ga foreldrene rett til samvær/kontakt med barnet tre ganger pr år. Det ble forutsatt at samværet ble tilrettelagt slik at fosterhjemmet ikke kunne identifiseres. Etter klage fra Æ sosialsenter omgjorde Barne- og familiedepartementet 21 september 1993 fylkesmannens vedtak og nektet samvær. I begrunnelsen for departementets vedtak heter det at det vil "i alle fall inntil spørsmålet om foreldreansvaret er avgjort av retten, være viktig å sikre barnet nødvendig ro og stabilitet i fosterhjemmet."
X og Y har i hovedtrekk anført:
Pasient- og klientutvalgets vedtak 9 juni 1992, som senere ble stadfestet av fylkesmannen, er unødig inngripende. Foreldrene opptrådte ansvarlig og var i ferd med å trekke sine konklusjoner til barnets beste før vedtaket ble truffet. De hadde undertegnet A og B adopsjonssøknad og også samtykket i omsorgsovertakelse, forutsatt at de fikk beholde samværsrett. De innser at de ikke selv skal ha omsorgen for D. Men det er ikke grunnlag for å frata dem foreldreansvaret for barnet.
Deres sentrale ønske er at barnet skal plasseres i fosterhjem hos slektninger, A og B, med sikte på adopsjon. Dette er den beste løsning for D med hennes familiemessige og etniske bakgrunn. Den vil også legge forholdene til rette for at de selv kan ha samvær med barnet, som de ikke har hatt kontakt med siden sommeren 1992. De er klar over at en tilbakeføring av foreldreansvaret til dem, ikke automatisk vil føre til den løsning de ønsker - spørsmålet om barnets plassering avgjøres administrativt og ikke av retten i den foreliggende sak etter tvistemålsloven kapittel 33. Rettens standpunkt og uttalelse kan likevel få stor betydning også for dette spørsmål.
Hvis vedtaket om fratakelse av foreldreansvaret blir stående, vil det føre til at D blir adoptert av de nåværende fosterforeldrene. Dette vil utelukke overføring til det hjem foreldrene ønsker, og medføre at faktiske og rettslige bånd mellom foreldre og barn kuttes over.
Selv om D fortsatt skal være i fosterhjemmet, bør foreldrene ikke fratas foreldreansvaret.
Det er ikke grunn til å legge vekt på de episoder som er trukket fram av barnevernmyndighetene som eksempel på uheldig opptreden fra foreldrenes side. Som byretten har pekt på, dreier det seg om situasjonsbestemte handlinger som springer ut fra foreldrenes fortvilelse over å være fratatt kontakten med sitt barn. Slike handlinger vil det ikke være grunnlag for dersom de får anledning til kontakt.
Det forhold at muligheten for plassering av D hos A og B med sikte på adopsjon, ikke ble forsvarlig utredet og vurdert under den forvaltningsmessige behandling av barnevernsaken, må anses som en klar saksbehandlingsfeil. Denne feilen har hatt skjebnesvangre konsekvenser, og har etter de ankende parters mening ført til et galt resultat. Det er først for byretten at spørsmålet ble tilstrekkelig utredet, slik at byretten i realiteten var den første instans som vurderte spørsmålet på et forsvarlig grunnlag. I og med at domstolene har kompetanse til å vurdere alle sider av vedtaket, nedlegges det ikke påstand om ugyldighet. Feilen må imidlertid få betydning for realiteten i saken. Det vil være støtende om ikke en slik feil får virkning. Fylkesmannens omgjøring etter byrettsdommen av sitt tidligere vedtak om nektelse av samvær må ses på denne bakgrunn.
Selv om saken skal avgjøres etter barnevernloven av 1953, har vedtakelsen av den nye lov 17 juli 1992 nr 100 om barneverntjenester, etter de ankende parters syn, endret rettskildesituasjonen på en måte som må gi seg utslag også ved de avgjørelser som fremdeles treffes etter 1953-loven med hjemmel i overgangsreglene. Det hevdes at Stortinget ved lovbehandlingen har gitt klare signaler om en oppgradering av hensynet til barnets biologiske tilknytning ved barnevernavgjørelser. Dette innebærer ikke at hensynet til barnets beste svekkes, men kan ses som en reaksjon på uheldige utslag av holdninger som har gjort seg gjeldende innenfor barnevernet. Det ville være i strid med folks rettsfølelse om virkningen av mulige inngrep for foreldre og barnets øvrige familie neglisjeres.
Sakens forskjellige sider er grundig belyst i de foreliggende sakkyndige erklæringer. De sakkyndige er samstemte i en positiv vurdering av familien A og B, men vektlegger de etniske aspekter og virkningen av en flytting på kort og lang sikt forskjellig. De ankende parter er enig i Sunil Loonas vurdering av at de langsiktige fordelene for D av en overføring til A og B, vil være langt viktigere enn de kortsiktige vanskeligheter som en slik overgang vil kunne medføre for henne.
X og Y har nedlagt denne påstand:
"Y og X fratas ikke foreldreansvaret for datteren D, født xx.xx.1992."
Staten v/Barne- og familiedepartementet mener byrettens dom bør stadfestes.
Det er på det rene at foreldrene ikke kan ha omsorgen for barnet. I denne situasjon hører det under barnevernmyndighetene å bestemme hvor D skal være. Dette kan ikke overprøves av domstolene i sak etter tvistemålsloven kapittel 33. Det må legges til grunn at den fosterhjemsplassering som er foretatt, vil være varig. De sakkyndige erklæringer gir da solid grunnlag for at foreldreansvaret bør fratas foreldrene slik at fosterforeldrene kan adoptere barnet.
Staten er enig i at muligheten for plassering av barnet hos A og B burde vært nærmere utredet under barnevernmyndighetenes behandling, særlig etter at klient- og pasientutvalget hadde forutsatt dette ved behandlingen 9 juni 1992. Barnevernmyndighetene var imidlertid oppmerksomme på spørsmålet og vurderte det. Det er dessuten forholdene i dag som er avgjørende, og Høyesterett har full kompetanse i saken.
Staten v/Barne- og familiedepartementet har nedlagt denne påstand:
"Oslo byretts dom stadfestes."
Jeg er kommet til at byrettens dom må stadfestes.
Som allerede nevnt skal saken avgjøres etter reglene i barnevernloven av 1953. Hjemmelen for fratakelse av foreldreansvaret er barnevernloven §20 jf §19. Etter barnevernloven §53 kan slike vedtak bringes inn for retten etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.
I den foreliggende sak er tvisten om foreldreansvaret knyttet til spørsmålet om hvem barnet skal vokse opp hos og adopteres av. Dette er spørsmål som ikke hører under domstolene i sak etter tvistemålsloven kapittel 33. Det er således bare spørsmålet om foreldreansvaret som direkte vil bli avgjort i den foreliggende sak. Jeg viser blant annet til avgjørelsen i Rt-1987-578. På grunn av den nære sammenheng må retten likevel også vurdere disse andre spørsmålene, og kan ikke uten videre legge til grunn at barnet vil forbli hos de nåværende fosterforeldrene.
Det er etter praksis på det rene at vedtak om fratakelse av foreldreansvar etter barnevernloven §20 kan treffes for å gjennomføre en adopsjon. Om de nærmere vilkår for å treffe slikt vedtak viser jeg til drøftelsen i Rt-1991-557, særlig på side 561-562. Det presiseres der at det foruten at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse etter §19, kreves at fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon konkret må være til barnets beste, jf barnevernloven §17 annet ledd. Det understrekes at det må foreligge sterke grunner for å treffe slikt vedtak. Det påpekes ellers at det bare i begrenset utstrekning kan oppstilles generelle prinsipper om hvordan de forskjellige hensyn skal avveies mot hverandre ved slike avgjørelser.
Jeg vil først se på betydningen av den saksbehandlingsfeil som hevdes å foreligge. X og Y ønsker at D skal vokse opp hos A og B og adopteres av dem. De hevder at det er en alvorlig saksbehandlingsfeil at dette alternativ ikke ble forsvarlig utredet under barnevernmyndighetenes behandling av saken. De har i denne forbindelse blant annet vist til uttalelsen i Rt-1991-557, på side 561 om at "et vedtak om fratakelse av foreldreansvaret ikke må treffes uten at konsekvensene av de alternative ordninger på lengre sikt er skikkelig utredet og vurdert ut fra de konkrete forhold i den enkelte sak." Staten har erklært seg enig i at denne muligheten burde vært nærmere utredet, og jeg er i likhet med byretten enig i det. Saksbehandlingen er nærmere beskrevet i byrettens dom. Jeg peker på at foreldrene ved sin advokat ba om at de sakkyndige som skulle avgi erklæring før behandlingen i klient- og pasientutvalget, skulle bes om å vurdere også denne mulighet, men det ble ikke etterkommet. I brev som sosialsenteret mottok 9 juni 1992, samme dag som møtet i klient- og pasientutvalget ble holdt, ble behandlingen bedt utsatt i påvente av slik vurdering. Utvalget ble gjort kjent med brevet. Behandlingen ble likevel ikke utsatt, men A og B avga forklaring, og de sakkyndige avga en muntlig vurdering i møtet. I begrunnelsen for utvalgets flertallsvedtak ble det imidlertid presisert at flertallets standpunkt "ikke innebærer at mors søster og hennes ektemann avskrives som adoptivforeldre. Flertallets syn innebærer kun at en adopsjonsprosess på "fritt grunnlag" iverksettes umiddelbart, der også en ev. søknad fra mors søster og hennes ektemann skal vurderes."
Administrasjonen anså imidlertid dette alternativet uaktuelt på bakgrunn av de samarbeidsproblemer som foreldrene tidligere hadde hatt overfor barnevernet. Det skjedde derfor ikke noen ytterligere utredning av dette alternativet i forbindelse med utvalgets fornyete behandling høsten 1992 eller senere hos fylkesmannen. Utvalget stadfestet imidlertid sitt tidligere vedtak med kjennskap til at slik ytterligere utredning ikke var foretatt. Begge instanser var klar over at det var betenkeligheter knyttet til plassering av barnet hos A og B, og fant det forsvarlig å treffe vedtak på det grunnlag som forelå. Byretten vurderte dette slik at det ikke var "særlig sannsynlig at feilen har vært avgjørende for resultatet." Som jeg senere kommer tilbake til, viser etter mitt syn de sakkyndige uttalelser som senere er avgitt - til tross for at de sakkyndige ikke er enstemmige - at betenkelighetene ved en plassering av barnet hos A og B er så betydelige at barnet ikke bør vokse opp der. Disse betenkelighetene ble også påpekt av de sakkyndige i deres muntlige uttalelse i utvalgsmøtet 9 juni 1992. Jeg må derfor legge til grunn at vedtaket ville blitt det samme selv om det hadde blitt foretatt en mer utførlig vurdering av familien A og B som adoptivforeldre for D.
Den løsning foreldrene går inn for, innebærer at barnet vil vokse opp hos sine biologiske slektninger, og med mulighet for samvær med sine biologiske foreldre. De ankende parter hevder at det hensyn at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre eller sin øvrige slekt, må tillegges økt betydning etter vedtakelsen av den nye lov om barneverntjenester. Det er i denne forbindelse vist til flere uttalelser, særlig fra Stortingets behandling av loven. Jeg er enig i at dette er et viktig hensyn, men kan ikke se at det har kommet i en annen stilling ved den nye loven. Høyesterett har i sin praksis etter 1953-loven understreket at loven bygger på at barn så langt det er mulig bør vokse opp hos sine biologiske foreldre, og har også fremhevet betydningen av det nettverk nære slektninger kan representere. De uttalelser som framkom i forbindelse med vedtakelsen av lov om barneverntjenester, er i tråd med dette, men kan ikke antas å innebære at dette hensyn skal tillegges enda større vekt enn før. Selv om man her står overfor et grunnleggende hensyn, må avgjørelsen av om foreldreansvaret likevel skal fratas foreldrene, fortsatt bero på en samlet og konkret vurdering. Dersom tilstrekkelig tungtveiende grunner foreligger, vil således også hensynet til barnets biologiske tilknytning måtte vike.
D er i dag to år og fire måneder, og har bodd i fosterhjemmet i nær to år. Hun beskrives som et robust og harmonisk barn, normalt utviklet for alderen. Dåde psykisk og fysisk er hun i en god situasjon hos sine fosterforeldre. I de sakkyndiges erklæringer beskrives hun utseendemessig slik at hun klart skiller seg fra fosterforeldrene. Hun er mørk i håret og bærer preg av sin etniske bakgrunn, men det heter også at hun ikke er påfallende ulik norske barn.
De ankende parter erkjenner at de ikke selv kan ha omsorgen for barnet, og har ikke angrepet vedtaket om omsorgsovertakelse. De sakkyndige, psykolog Carli og psykiater Lund, som avga uttalelse til barnevernet i mai 1992, vurderte Xs omsorgsevne som god så lenge hun var frisk. Imidlertid har hun hyppige psykotiske utbrudd og har hatt en rekke kortvarige innleggelser for dette i de senere år. Under psykoseutbruddene kan hun være desorientert og aggressiv med vrangforestillinger, blant annet om forfølgelse og sjalusi. Faren, Y, har også nerveproblemer med blant annet kontakt- og konsentrasjonsvansker, og vurderes som fjern som omsorgsperson.
Foreldrene er uenige i og sterkt kritiske til barnevernets behandling og avgjørelser vedrørende deres to barn, og det har vært mange utslag av samarbeidsvansker og uheldig opptreden. Blant annet har særlig faren utvist stor aktivitet for å finne sønnen, noe som medførte at sønnen måtte skifte fosterhjem etter en episode hvor farens atferd var høyst uakseptabel. Foreldrene tok ved en anledning D ut fra Aline spedbarnhjem uten samtykke. Mora er også politianmeldt for drapstrusler overfor tjenestemenn i barnevernet. Slik opptreden kan nok til dels forklares som foreldrenes reaksjoner på det å bli fratatt sine barn, slik at grunnlaget for tilsvarende uheldige handlinger ikke vil være til stede dersom man får en løsning som tilgodeser foreldrenes behov for kontakt. I samtaler med de sakkyndige har foreldrene imidlertid fortsatt gitt uttrykk for holdninger som tyder på at de uheldige episoder ikke er rent situasjonsbestemt, men har sammenheng med grunnleggende personlighetstrekk som vil kunne skape vanskeligheter også i framtiden. Faren har således bekreftet at det er stoltheten - ikke ønsket om kontakt - som var og er hovedmotivet bak ønsket om å finne barna, og at hans ambisjon er å vise barnevernet at han kan finne barna uansett hvor i landet de plasseres. Han har også uttalt at hans målsetting er å få barnet plassert hos A og B selv om man må benytte ulovlige metoder.
Vurderingene av A, som er moras eldste søster, og hennes mann B som omsorgspersoner, er meget positive. Både de biologiske hensyn og de forhold som knytter seg til barnets etniske identitet taler i favør av at barnet vokser opp der. Det er ikke noe som taler mot deres hjem som fosterhjem isolert sett. De betenkeligheter som foreligger, er knyttet til forholdet til de biologiske foreldre - behovet for å skjerme barnet i moras psykotiske perioder, og usikkerhet om hvordan foreldrene vil reagere på at det for framtiden vil være A og B som treffer bestemmelsene om barnet. I tillegg kommer betydningen av det brudd som en overføring av barnet fra dets nåværende fosterhjem med de tilknytningsbånd som er etablert og til et nytt hjem innebærer.
Disse forhold har vært vurdert forskjellig av de sakkyndige. Psykiater Stein E Ikdahl som var sakkyndig for byretten, fant at om barnet ble adoptert av A og B, ville det på lengre sikt kunne føre til konflikter mellom biologisk mor og adoptivmor, slik at A som adoptivmor til sin søsters barn ville kunne komme i en rolle og lojalitetskonflikt som kunne være uheldig for barnets utvikling. Han anbefalte på dette grunnlag at barnet ble hos fosterforeldrene med sikte på adopsjon av disse.
Den andre sakkyndige for byretten, psykolog Arne Bjerring Hansen, regnet også med en viss sannsynlighet for konflikt mellom biologisk mor og adoptivmor, men mente at den kulturelle kontakt var velegnet for løsning av slike konflikter, og at A og B var mer enn sterke nok til å forhindre at slike konflikter ville ramme barnet på uheldig måte. Han anbefalte at barnet ble overført til A og B med sikte på adopsjon.
Også de sakkyndige for Høyesterett har kommet til forskjellige konklusjoner.
Psykolog Sunil Loona vurderer de langsiktige fordelene for barnet ved at omsorgen overføres til A og B som langt viktigere enn de kortsiktige vanskeligheter en slik overgang vil kunne medføre for henne. Han anser mulighetene for en skånsom overføring av barnet til A og B som gode. I hans sammenfattende vurdering heter det blant annet:
"Det vil utvilsomt være mange langsiktige fordeler for D ved en eventuell overføring av omsorgen for henne til A og B. Med en større grad av åpenhet rundt plasseringen, barnets fortid, og kontakt med biologiske foreldre, vil A og B ikke oppleve de samme typer "rolle-dilemmaer" som nåværende fosterforeldre ser ut til å oppleve i forhold til barnet. Dette vil igjen ha en gunstig virkning på barnets identitetsutvikling senere i livet."
De sakkyndige for Høyesterett har i sine erklæringer gjort rede for foreliggende forskning og praksis vedrørende betydningen av etniske faktorer ved adopsjon av barn. Det framgår at man bør ta spesielt hensyn til barnets etniske bakgrunn ved plassering av barn over rasemessige eller etniske skiller. De sakkyndige for Høyesterett er enige om at det viktigste kriterium likevel er adoptivforeldrenes personlige egnethet og omsorgsevne, heller enn deres etniske identitet. Psykolog Loona synes imidlertid å legge større vekt enn de to øvrige sakkyndige på at hensynet til Ds etniske identitet vil bli best ivaretatt hos A og B.
Psykiater Heyerdahl og psykolog Reigstad viser til at D nå opplever fosterforeldrene som sine psykologiske foreldre, og har uttalt at hensynet til barnets nåværende behov for tilknytning, stabilitet og trygghet, på kort sikt må tillegges større betydning enn relasjonen til hennes biologiske slekt. Ved vurderingen av de mer langsiktige konsekvenser viser de til tre psykologfaglige temaer: " - Barnet må gjennom et for henne alvorlig barnetraume, dvs en separasjonskrise. - Hun plasseres i en familiesituasjon der hun blir gjenstand for drakamp fra første stund, og der hun vil bli vitne til sin mors residiverende psykiatriske sykdom. - Hun vokser opp i sin riktige etniske kontekst."
De finner at det knytter seg stor faglig usikkerhet til om overføringen til A og B vil kunne foregå tilstrekkelig skånsomt og uten skade for barnet. Flere forhold med tilknytning til moras psykiske tilstand og hennes påtrykk for å få kontakt/samvær ut fra egne morsbehov vil videre gjøre forholdene så kompliserte at det ikke blir en psykologisk god familiesituasjon for barnet å vokse opp i.
Om hensynet til etnisk identitet uttaler de at det har klar faglig relevans. Selv om det er vanskelig å si hvor stort problem det vil innebære ved oppvekst hos fosterforeldrene, blir det ganske sikkert større enn om D skulle vokse opp hos A og B. Ved avveiningen gir imidlertid adopsjon hos fosterforeldrene en bedre prognose helhetlig sett. I sine avsluttende bemerkninger viser de til at fosterforeldrene har presisert at de aktivt vil hjelpe barnet til å ta kontakt med biologisk slekt, dersom de ser at barnet har behov for det. De sakkyndige peker imidlertid på faktorer som kan gjøre at dette ikke realiseres optimalt, men viser til at det her også er spørsmål om å gi fosterforeldrene hensiktmessig kunnskap om viktigheten av å etablere kontakt med biologisk slekt, helst før puberteten.
Min vurdering fører til samme resultat som de sakkyndige Heyerdahl og Reigstad er kommet til. Selv med de klare positive verdier som hjemmet hos A og B representerer, finner jeg at risikomomenter som knytter seg til dette alternativ, er så betydelige at D ikke bør tas bort fra fosterhjemmet, og at hun bør adopteres av fosterforeldrene. Dette medfører, slik saken ligger an, at foreldrene må fratas foreldreansvaret. Jeg legger i denne sammenheng avgjørende vekt på betenkelighetene knyttet til den kompliserte situasjon og de påkjenninger som for barnet må fryktes å oppstå hos A og B som følge av mors personlighet og psykiske tilstand. At en overføring av barnet fra det nåværende fosterhjem til et nytt hjem ville representere en betydelig påkjenning for barnet, kommer imidlertid inn som et moment som ytterligere underbygger konklusjonen.
Jeg legger videre til grunn at det ikke her vil være et heldig alternativ at foreldrene beholder foreldreansvaret når plasseringen i fosterhjemmet er varig, selv om foreldrene også har argumentert for det. De sakkyndige, Heyerdahl og Reigstad, har ikke gått inn for en slik løsning. Å etablere en samværs- eller kontaktordning under denne forutsetning, ville være for problemfylt. Jeg finner videre at hensynet til å gi barnet en mest mulig trygg og stabil tilknytning, tilsier at det adopteres av fosterforeldrene.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.