HR-1994-77-A - Rt-1994-1000
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-08-30 |
| Publisert: | HR-1994-00077-A - Rt-1994-1000 (315-94) |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00077 A, snr 96/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Inger Wiig) mot A (Forsvarer: Advokat Eilert Stang Lund). |
| Forfatter: | Gjølstad, Holmøy, Langvand, Coward, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, §195, §52 |
Sunnhordland herredsrett avsa 9. mars 1994 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1974, kjennes skyldig i overtredelse av straffeloven §196 første ledd. Fastsetting av straff utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 nr. 1."
Domfelte er dømt for å ha hatt samleier med en jente da han var 18 år og 2 måneder, mens hun bare var 14 år og 3 måneder. Herredsretten fant at aldersforskjellen - 3 år og 11 måneder - var for stor til at bestemmelsen i straffeloven §196 fjerde ledd kunne komme til anvendelse. Når det gjelder saksforholdet for øvrig, viser jeg til herredsrettens dom.
Domfelte begjærte fornyet behandling, subsidiært anket han over lovanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.
Anken gjelder herredsrettens vurdering av at det ikke var anledning til å la straffen falle bort etter straffeloven §196 fjerde ledd på grunn av aldersforskjellen. I anken er vist til nyere rettspraksis, som ikke er berørt av herredsretten. Under henvisning til rettens vurdering av partenes modenhet og fremlagte legeerklæringer om at jenta var kommet betydelig lenger i sin utvikling enn alderen tilsa, gjøres gjeldende at dette burde ha vært tatt hensyn til ved spørsmålet om partene sto omtrent likt i alder.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Etter straffeloven §196 fjerde ledd, som kom inn i loven i 1963 - den gang som tredje ledd - kan straff for utuktig omgang med noen som er under 16 år falle bort dersom partene er "omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling".
Spørsmålet om jevnbyrdighet i utvikling vil bero på en nærmere vurdering av partenes fysiske og psykiske modenhet. Som jeg kommer tilbake til, har herredsretten foretatt en slik konkret vurdering og funnet at vilkåret om jevnbyrdighet i utvikling er oppfylt i dette tilfellet.
Det springende punkt i saken er innholdet i vilkåret om jevnbyrdighet i alder. Spørsmålet har vært opp for Høyesterett flere ganger. I en sak i Rt-1977-895 hvor gutten var 18 år og 1 måned og jenta 14 år og 8 måneder, ble aldersforskjellen på 3 år og 5 måneder funnet å utelukke anvendelse av omhandlede bestemmelse. Denne kjennelsen har herredsretten i vår sak bygget på. I en sak i Rt-1981-1084 var det tale om en gutt på 17 år og 9 måneder og en jente på 14 år og 8 måneder. Her ble resultatet det samme som i saken fra 1977. Fra de senere år foreligger det to avgjørelser: Rt-1990-1217 og Rt-1992-969. I saken fra 1990 kom Høyesterett til at partene måtte anses omtrent jevnbyrdige i alder, selv om gutten var 19 år og 10 måneder og jenta 15 år og 8 måneder, og aldersforskjellen således 4 år og 2 måneder. Dommen fra 1992 som er avsagt av kjæremålsutvalget, bygger på avgjørelsen fra 1990.
I saken fra 1990 er det lagt til grunn at avgjørelsen ikke bare vil bero på aldersforskjellen i seg selv. Det vil ha betydning på hvilket alderstrinn partene befinner seg. Etter min mening må det også ses hen til partenes utvikling ved vurderingen av hvor stor aldersforskjell som kan godtas. Hvor fornærmede er kommet betydelig lenger i sin utvikling enn hva som kan sies å ligge innenfor et normalt variasjonsområde, er det grunn til å legge noe mindre vekt på forskjell i alder. Dette er i tråd med synspunktene i avgjørelsen fra 1990, hvor det er pekt på at vurderingen etter §196 fjerde ledd må ta hensyn til holdninger blant ungdom i dag.
Avgjørelsen må etter dette ta utgangspunkt i aldersforskjellen. Men det må foretas en samlet vurdering hvor partenes alderstrinn og utvikling kan spille inn. Jeg tilføyer at det jeg her har sagt, gjelder anvendelsen av straffeloven §196 fjerde ledd, jf at §195 fjerde ledd har en likelydende bestemmelse.
I foreliggende sak er aldersforskjellen som jeg har nevnt, 3 år og 11 måneder. Herredsretten har sett og hørt begge parter og har trukket frem omstendigheter av betydning for vurderingen av deres modenhet. Lest i sammenheng forstår jeg herredsrettens premisser dithen at den har vurdert jenta slik at hun var kommet særdeles langt i sin utvikling, mens gutten ikke ble ansett spesielt moden for alderen. Ut fra dette mener jeg at vilkårene for å frafalle straff etter straffeloven §196 fjerde ledd er til stede og at Høyesterett kan avsi frifinnelsesdom i saken.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
A, født xx.xx.1974, frifinnes.