Hopp til innhold

HR-1995-1-A - Rt-1995-1

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1995-01-03
Publisert: HR-1995-00001-A - Rt-1995-1 (1-95)
Stikkord: (Spisepause-dommen), Arbeidsrett, Spisepause
Sammendrag: Sakene gjaldt krav om etterbetaling av godtgjørelse for spisepauser. Dissens: 3-2
Saksgang: Eidsivating Lagmannsrett LE-1991-2255 A, LE-1991-2256 A - Høyesterett HR-1995-00001 A, nr.112/1993, nr.113/1993
Parter: Sak nr 112/1993: 1. Arne Buskerud 2. Kjell Åge Hansen 3. Kjell Erik Lier (advokat Einar Stueland - til prøve), Sak nr 113/1993: 1. Bjørn Pettersen 2. Kristian Kaastad 3. Anna Tofastrud 4. Geir Nitteberg Bakken 5. Rita Solli (advokat Harald Stabell) mot Staten v/Forsvarsdepartementet (advokat Jan Fougner).
Forfatter: Halvorsen, Skåre, Christiansen, Mindretall: Aarbakke, Aasland
Lovhenvisninger: Arbeidsmiljøloven (1977) §51, §14, §46, §5, §8, Arbeidstvistloven (1927) §3, Tjenestetvistloven (1958) §13, §27


Dommer Aarbakke: Sakene gjelder krav om etterbetaling av godtgjørelse for spisepauser ved Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) Kjeller i 1987.

Sakene er anlagt mot staten v/Forsvarsdepartementet av ansatte ved LFK Kjeller. Arne Buskerud m fl er fagorganisert innen Landsorganisasjonen i Norge (LO), tidligere Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, nå Fellesforbundet. Bjørn Pettersen m fl er fagorganisert innen Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Seksjon Stat (YS-S), Forsvarets Sivile Tjenestemenns Landsforbund.

Ved hovedtariffrevisjonen i 1986 ble det avtalt at den alminnelige arbeidstid i statstjenesten skulle forkortes fra 40 timer pr uke, hvor spisepauser var inkludert, til 37,5 timer pr uke, hvor spisepauser var ekskludert. For de ansatte ved LFK Kjeller som var organisert innen LO, ble ordningen fastlagt i Verkstedsoverenskomsten for Forsvaret, mens den for de ansatte som var organisert innen YS-S, ble fastlagt i Hovedtariffavtalen i staten. De bestemmelsene som er aktuelle i saken, er likelydende i de to avtalene. Bevismaterialet for øvrig er felles. For enkelhets skyld henvises det derfor i det følgende til Hovedtariffavtalen. Enkelte steder er de to avtalene likevel omtalt hver for seg.

Forkortelsen av den alminnelige arbeidstid ble gitt virkning fra 1 januar 1987, men det var behov for nærmere bestemmelser om visse sider ved gjennomføringen. I Hovedtariffavtalens punkt VI D a nr 1 var bestemt blant annet:

"Det gjennomføres nedsettelse i arbeidstiden fra 1. januar 1987 i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for de arbeidstidsreduksjoner som er avtalt i privat sektor. Den praktiske gjennomføringen av arbeidstidsreduksjonen avtales i den enkelte virksomhet."

I merknader til bestemmelsen, inntatt blant annet i St.prp.nr. 109 (1985-86) side 5, er påpekt en del punkter hvor det var behov for særavtaler om gjennomføringen. Det spørsmål våre saker gjelder, er ikke nevnt i merknadene.

Forsvarsdepartementet fremla i november/desember 1986 et forslag til Avtale om arbeidstiden i Forsvaret. I forslaget var inntatt en bestemmelse om at spisepausene, med to unntak, ikke skulle regnes med i arbeidstiden. Forslaget ble ikke akseptert av fagorganisasjonene. Det ble arbeidet videre med saken i 1987, blant annet ved at det for ansatte som falt inn under tjenestetvistloven, ble oppnevnt en særskilt nemnd til å fastsette bestemmelser i medhold av tjenestetvistloven §27. Nemndas flertall fant at slik tvisten var fremstilt for nemnda, forelå det en rettstvist, ikke en interessetvist. Nemnda avviste derfor saken. Etter fortsatte drøftelser ble det 18 desember 1987 oppnådd enighet om en særavtale om arbeidstiden i Forsvaret, kalt Rammeavtalen om arbeidstiden i Forsvaret. Dette var en særavtale for hele Forsvaret, ikke bare for LFK Kjeller. I Rammeavtalen ble det blant annet bestemt:

"II UKENTLIG ARBEIDSTID

1. 37,5 timer pr uke som gjelder for dagtidsarbeid. ...

4. Den ukentlige arbeidstid som er nevnt ovenfor er i.h.t. Hovedtariffavtalen forutsatt å være effektiv arbeidstid, dvs at hvile-/spisepauser skal gis i.h.t.Arbeidsmiljøloven §51.

III HVILE- OG SPISEPAUSER

Prinsippet om at spisepausen skal komme i tillegg til arbeidstiden skal fravikes når forholdene er slik at spisepausen ifølge Arbeidsmiljøloven (§51) skal regnes med i arbeidstiden.

I følgende tilfeller skal hvile-/spisepausen inngå i arbeidstiden: ... - hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom (§51 nr 1). ...

V GJENNOMFØRING VED DEN ENKELTE ADMINISTRATIVE ENHET

Ifølge Arbeidsmiljøloven §51 påhviler det arbeidsgiver å legge forholdene til rette slik at arbeidstakerne kan gis hvile- og spisepause i samsvar med kvalitetskravene i loven, dvs at pausen(e) kan regnes som fritid. I størst mulig utstrekning skal spisepause gis etter AML §51 nr 1, første og annet ledd, slik at det ikke blir nødvendig å benytte unntaksbestemmelsen i tredje ledd.

I de tilfeller hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom, skal hvile-/spisepausen anses som en del av arbeidstiden (jfr AML §51). Ved uenighet om spiserommet er tilfredsstillende eller ikke avgjøres saken av det lokale arbeidstilsyn. Saken kan ankes til Direktoratet for arbeidstilsynet. Anke fra den administrative enhet sendes gjennom FO etter at den er forelagt organisasjonene. ...

IX IVERKSETTING

Denne rammeavtale iverksettes med virkning fra 1 januar 1987."

Arbeidstilsynet hadde i august 1987 på anmodning foretatt inspeksjon av spiserom ved LFK Kjeller. Arbeidstilsynet konstaterte senere at spiserommet ved Verkstedseksjonen ikke tilfredsstilte de krav som arbeidsmiljøloven med forskrifter oppstiller, og ga 11 desember 1987 pålegg om visse utbedringer.

I et notat 7 desember 1987 til sjefen for Verkstedseksjonen fremsatte de ansattes fagorganisasjoner krav om etterbetaling fra 1 januar 1987 for 2,5 timer pr uke, som var medgått til spisepauser.

Staten har akseptert betalingsplikt overfor de ankende parter fra 11 desember 1987, da arbeidstilsynet hadde uttalt at spiserommet ved Verkstedseksjonen ikke var fullverdig eller tilfredsstillende. Staten har således akseptert at spiserommene for alle de ankende parter skal stå i samme stilling som spiserommet ved Verkstedseksjonen. Staten har også akseptert at spiserom for ansatte ved LFK Kjeller som er medlemmer av de samme fagorganisasjonene som de ankende parter, men som ikke er parter i sakene, skal stå i samme stilling som spiserom for de ankende parter, med den betalingsplikt som følger av det. Derimot har staten generelt bestridt betalingsplikt for tiden før 11 desember 1987. Det er dette som er tvistepunktet i sakene.

Tvisten om statens betalingsplikt ble brakt inn for Oslo byrett i to saker. Byretten besluttet å forene sakene til felles behandling og pådømmelse, og avsa 2 juli 1991 dom med slik domsslutning:

"I sak nr 1:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Arne Buskerud kr 13.547,80 - trettentusenfemhundreogførtisyv 80/100 - med 18 % morarenter p.a. fra 1. februar 1988, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp og 18 % morarenter p.a. av feriepengene fra 1. juli 1988.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Kjell Åge Hansen kr 13.025,60 - trettentusenogtyvefem 60/100 - med 18 % morarenter p.a. fra 1. februar 1988, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp og 18 % morarenter p.a. av feriepengene fra 1. juli 1988.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Kjell Erik Lier kr 12.910,80 - tolvtusennihundreogti 80/100 - med 18 % morarenter p.a. fra 1. februar 1988, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp og 18 % morarenter p.a. av feriepengene fra 1. juli 1988.

4. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Arne Buskerud, Kjell Åge Hansen og Kjell Erik Lier saksomkostninger med kr 47.520 - førtisyvtusenfemhundreogtyve -.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I sak nr 2:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Bjørn Pettersen kr 18.499 - attentusenfirehundreognittini - med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Kristian Kaastad kr 19.262,50 - nittentusentohundreogsekstito 50/100 - med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Anna Tofastrud kr 3.226 - tretusentohundreogtyveseks - med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.

4. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Geir Nitteberg Bakken kr 15.460,50 - femtentusenfirehundreogseksti 50/100 - med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.

5. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Rita Sollie kr 15. 818 - femtentusenåttehundreogatten - med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. februar 1988 til betaling skjer, samt 9,9 % feriepenger av forannevnte beløp med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 1. juli 1988 til betaling skjer.

6. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Bjørn Pettersen, Kristian Kaastad, Anna Tofastrud, Geir Nitteberg Bakken og Rita Sollie saksomkostninger med kr 47.520 - førtisyvtusenfemhundreogtyve -.

7. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Staten v/Forsvarsdepartementet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 13 november 1992 avsa dom med slik domsslutning:

"I ankesak 91-2255 A:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Buskerud, Kjell Åge Hansen og Kjell Erik Lier en for alle og alle for en til Staten v/Forsvarsdepartementet 9600 - nitusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I ankesak 91-02256 A:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Pettersen, Kristian Kaastad, Anna Tofastrud, Geir Nitteberg og Rita Sollie en for alle og alle for en til Staten v/Forsvarsdepartementet 9600 - nitusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Om saksforholdene og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til dommene.

Arne Buskerud m fl og Bjørn Pettersen m fl har påanket lagmannsrettens dom. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet å tillate ankene behandlet uten hensyn til ankegjenstandenes verdi. Sakene er forenet til felles behandling og pådømmelse også for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett har to vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Noen av dokumentene har en viss betydning i sakene, men i hovedsak står disse i samme stilling som for lagmannsretten.

De ankende parter, Arne Buskerud m fl og Bjørn Pettersen m fl, gjør i felles anførsler prinsipalt gjeldende at ankemotpartens betalingsplikt følger av Verkstedsoverenskomsten og Hovedtariffavtalen. Disse avtalene kunne ikke fravikes av andre enn avtalepartene, jf arbeidstvistloven §3 nr. 3 og tjenestetvistloven §13 første ledd. Avtalene definerer ikke selv det begrep arbeidstid som ligger til grunn, men de må forstås slik at de for så vidt henviser til arbeidsmiljøloven og inkorporerer dennes definisjon av hva som er alminnelig arbeidstid og hva som er overtid. Den lovbestemmelse som er sentral i sakene, er arbeidsmiljøloven §51 nr. 1, tredje ledd annet punktum, som lyder: "... i tilfeller hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom, skal pausen ansees som en del av arbeidstida."

Bestemmelsen må etter de ankende parters mening forstås slik at avgjørende for om spisepausen skal regnes som arbeidstid, er en rent objektiv vurdering av spiserommet. Det er ikke avgjørende om arbeidstilsynet har vurdert spiserommet og fremkommet med den konklusjon at spiserommet ikke er tilfredsstillende i arbeidsmiljøloven forstand. De ankende parter har under henvisning til lovforarbeidene reist spørsmål om arbeidstilsynet overhodet har kompetanse til å løse en tvist som knytter seg til arbeidsmiljøloven §51 nr. 1, tredje ledd 2. punktum, som ble tilføyet under lovbehandlingen i Stortinget.

Den nevnte forståelse av Hovedtariffavtalen og sammenhengen mellom den og arbeidsmiljøloven hevdes å være i samsvar med partenes forutsetninger, slik disse er kommet til uttrykk i deres etterfølgende omtale av tariffoppgjøret. Det er særlig vist til omtalen av oppgjøret i flere meldinger innen staten.

Rammeavtalen kan etter de ankende parters oppfatning ikke forstås slik at den begrenser den betalingsplikt som følger av Hovedtariffavtalen. Heller ikke Rammeavtalen gjør således de ankende parters betalingskrav betinget av at arbeidstilsynet har vurdert spiserommet og konkludert med at dette ikke er tilfredsstillende. Prosedyrereglene i Rammeavtalens punkt V annet ledd har ingen selvstendig betydning. Under enhver omstendighet kunne de tillitsvalgte som inngikk Rammeavtalen ikke gi avkall på krav som de enkelte ansatte hadde opptjent før Rammeavtalen ble inngått. Det pålegget vedrørende spiserommet ved Verkstedseksjonen som arbeidstilsynet ga 11 desember 1987, ble for øvrig ikke gitt i medhold av Rammeavtalen, som da ennå ikke var inngått, men i medhold av arbeidsmiljøloven.

De ankende parters betalingskrav kan ikke anses bortfalt ved passivitet. Det bestrides at Arbeidsrettens praksis, i den utstrekning denne kan sies å gå i annen retning, kan være avgjørende. Siden det her er tale om individuelle krav, må alminnelige rettsgrunnsetninger om passivitet i arbeidsforhold legges til grunn, og i henhold til disse foreligger ikke relevant passivitet her. Arne Buskerud m fl, som er fagorganisert i LO, gjør spesielt gjeldende at hele saken for deres vedkommende ble brakt inn på feil spor i 1987, ved at det ble oppnevnt særskilt nemnd i medhold av tjenestetvistloven §27, som ikke gjaldt for dem. Heller ikke den forsinkelse med gjennomføring av arbeidstidsforkortelsen ved LFK Kjeller som skjedde senere i 1987, kan anses som passivitet fra deres side. Under enhver omstendighet er Arbeidsrettens praksis om å avskjære betalingskrav for tiden før fremsettelse ikke kategorisk, men går ut på at det skal foretas en helhetsvurdering av adgangen til å gjøre slike krav gjeldende. Ut fra en slik helhetsvurdering er det ikke grunn til å avskjære betalingskravene i dette tilfellet. For øvrig gjøres det gjeldende at det her er tale om en innsigelse fra ankemotpartens side som først ble reist for lagmannsretten i 1992, og som staten må anses for å ha gitt avkall på.

For det tilfelle at fremsettelsen av betalingskrav skulle være avgjørende, hevder de ankende parter at deres betalingskrav ble fremmet allerede i desember 1986, som ledd i mer generelle krav om at spisepausen skulle være inkludert i den alminnelige arbeidstiden, og iallfall i juni 1987 da deres fagorganisasjoner overfor sjefen for Verkstedseksjonen gjorde gjeldende at spisepausen skulle være inkludert i arbeidstiden etter arbeidsmiljøloven bestemmelse, og reiste krav om å få spiserommene vurdert av arbeidstilsynet.

For det tilfelle at de ankende parters betalingskrav ikke anses hjemlet i Hovedtariffavtalen, gjøres det gjeldende at kravene har grunnlag i Rammeavtalen. Denne ble etter sin ordlyd gitt virkning fra 1 januar 1987. Rammeavtalens gjennomføringsbestemmelse vedrørende spiserom må forstås på samme måten som arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum, med hensyn til den betydning arbeidstilsynets behandling skulle ha.

De ankende parter har nedlagt slike påstander:

"Ankesak nr 112/1993:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Arne Buskerud, Kjell Åge Hansen og Kjell Erik Lier tarifflønn inklusive overtidstillegg, etter dagjeldende satser, for spisepauser avviklet ved LFK i perioden 1.1. til 11. desember 1987, med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 11. desember 1987 til 31. desember 1993 og med 12 % morarenter fra 1. januar 1994 til betaling skjer, samt feriepenger med 9,9 % med tillegg av morarenter med samme satser som nevnt foran, fra 1. juli 1988 til betaling skjer.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

"Ankesak nr 113/1993:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler til Bjørn Pettersen, Kristian Kaastad, Anna Tofastrud, Geir Nitteberg og Rita Sollie tarifflønn inklusive overtidstillegg, etter dagjeldende satser, for spisepauser avviklet ved LFK i perioden 01. januar til 11. desember 1987, med tillegg av 18 % morarenter p.a. fra 11. desember 1987 til 31. desember 1993 og med 12 % fra 01. januar 1994 til betaling skjer, samt feriepenger med 9,9 % med tillegg av morarenter med samme satser som nevnt foran, fra 01. juli 1988 til betaling skjer.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Ankemotparten, staten v/Forsvarsdepartementet, henholder seg i det vesentlige til lagmannsrettens dom, og har i hovedsak anført:

Ankemotparten er enig i at statens betalingsplikt beror på Hovedtariffavtalen. Men denne har ikke inkorporert arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum. Derfor må Hovedtariffavtalen suppleres med Rammeavtalen, som oppstiller tilleggsvilkår for statens betalingsplikt vedrørende spisepausen. Rammeavtalen henviser til arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum, og inkorporerer denne bestemmelsen når det gjelder beregning av arbeidstiden. Rammeavtalen må imidlertid forstås slik at arbeidstiden i relasjon til betalingsplikten skal beregnes etter lovbestemmelsen først etter at det er gjennomført en prosedyre som har ledet til den konklusjon fra arbeidstilsynets side at spiserommene ikke er tilfredsstillende. Det eneste alternativ til arbeidstilsynets avgjørelse er at partene er blitt enige om at spiserommene er utilfredsstillende, jf avsnitt V annet ledd i Rammeavtalen. I dette tilfellet forelå arbeidstilsynets konklusjon om spiserommet ved Verkstedseksjonen ved LFK Kjeller 11 desember 1987. Først fra dette tidspunkt aktualisertes det en betalingsplikt for staten vedrørende spisepausene.

For det tilfelle at plikt til å betale for spisepausen følger allerede av Hovedtariffavtalen, hevder ankemotparten subsidiært at de ankende parters betalingskrav ikke kan tas til følge for tiden før de ble fremsatt, og at dette skjedde først 7 desember 1987. Ankemotparten har vist til Arbeidsrettens praksis i saker om betalingskrav som er reist i henhold til tariffavtaler. Denne praksis hevdes å være langvarig, konsekvent og alminnelig akseptert av alle som opptrer på tariffrettens område. Den bygger ikke på alminnelige rettsgrunnsetninger om passivitet, men på andre reelle grunner, blant annet arbeidsgiveres behov for å kunne innrette seg på de økonomiske konsekvenser av betalingskrav. I denne sammenheng har ankemotparten gjort gjeldende at selv om de ankende parter opptrer som enkeltpersoner, er deres krav typiske tariffavtalekrav og må bedømmes på samme måte som man ville ha bedømt krav reist av deres fagorganisasjoner.

I tilknytning til dette gjøres det gjeldende at de krav som fagorganisasjonene fremsatte under forhandlingene om tilpasningsavtale høsten 1986, og spesielt vedrørende spiserommene ved LFK Kjeller sommeren 1987, ikke gjaldt betalingsplikt.

Ankemotparten bestrider at noen av innsigelsene vedrørende tiden for fremsettelse av betalingskrav er fremkommet så sent at de av den grunn må forkastes. Ankemotparten har hele tiden fastholdt at det ikke foreligger betalingsplikt for spisepausen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand, som er felles for begge saker:

"1. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Subsidiært: Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale de ankende parter tarifflønn etter dagjeldende satser med tillegg av feriepenger og morarenter for spisepauser avviklet ved LFK Kjeller i perioden 7. desember til 11. desember 1987.

3. For begge tilfeller: Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Det spørsmål som foreligger for Høyesterett, er om ankemotparten plikter å betale overtidsgodtgjørelse til de ankende parter for 2,5 timer pr uke, tilsvarende de spisepauser de hadde, i tiden fra 1 januar 1987 til 11 desember 1987. Ankemotparten har akseptert betalingsplikt etter overtidssatser for tiden fra 11 desember 1987 til 31 januar 1988, da en ny ordning trådte i kraft. Om de nærmere rettslige konsekvenser av svaret på det spørsmål som foreligger, er det ikke uenighet mellom partene.

Ved den arbeidstidsforkortelse som fant sted i 1986, ble den alminnelige arbeidstid for de ankende parter nedsatt fra 40 til 37,5 timer pr uke. Verken Verkstedsoverenskomsten eller Hovedtariffavtalen har nærmere bestemmelser om beregning av arbeidstid. Jeg finner det naturlig å forstå avtalene slik at de for så vidt - i den utstrekning beregning av arbeidstid overhodet kan reguleres ved avtale - inkorporerer arbeidsmiljøloven bestemmelser. Arbeidstiden skal da beregnes etter lovens bestemmelser, med mindre de måtte være fraveket i særavtale som lovlig kunne fravike lovbestemmelsene.

Til de inkorporerte bestemmelser om beregning av arbeidstid hører arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum, som er gjengitt foran. Denne bestemmelsen kunne for øvrig, slik jeg forstår arbeidsmiljøloven, jf dennes §5, ikke fravikes ved avtale. Det følger etter min mening av bestemmelsen, sammenholdt med de faktiske forhold i vår sak, at de ankende parter hadde en arbeidstid på 40 timer pr uke i det aktuelle tidsrom i 1987, idet spisepausen må anses inkludert. At arbeidstiden var denne, beror altså - slik jeg ser det - ikke på at partene var blitt enige om at spiserommene ikke var tilfredsstillende eller på at arbeidstilsynet hadde fastslått dette, jf arbeidsmiljøloven §51 nr 1 fjerde ledd. Avgjørende er at spiserommene objektivt sett ikke tilfredsstilte de krav som følger av arbeidsmiljøloven med forskrifter. Det er ingen uenighet mellom partene om at denne forutsetningen var oppfylt, etter at arbeidstilsynets pålegg forelå i desember 1987. Det er heller ingen uenighet om at spiserommene objektivt sett hadde den samme karakter gjennom hele 1987. Det følger da direkte av arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum, at spisepausen er arbeidstid.

Jeg skyter inn at den oppfatning av Hovedtariffavtalen sammenholdt med arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum, som etter min oppfatning er den rette, synes å være lagt til grunn i flere meldinger innen staten, således i Statens Personaldirektorats melding 25 september 1986 til statsforvaltningen og Riksrevisjonen, som blant annet omhandler "gjennomføringen av arbeidstidsnedsettelsen fra 1. januar 1987". Det heter her:

"Vanligvis skal spisepausen ikke medregnes i arbeidstiden. Men iflg. arbeidsmiljøloven §46 nr. 1 skal hvilepausen regnes som arbeidstid dersom arbeidstakeren ikke fritt kan forlate arbeidsstedet i pausen. Videre er det i samme lovs §51, nr. 1 fastsatt at ... i tilfeller hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom, skal pausen ansees som en del av arbeidstiden. ... Dersom dette er arbeidstakere som fritt kan forlate arbeidsstedet i pausene, og det finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom, er arbeidstiden allerede å anse som nedsatt fra henholdsvis 40 timer til 37,5 timer ... ."

Oppfatningen går igjen i brev 2 oktober 1986 fra Forsvarets overkommando til flere adressater.

Etter min oppfatning gjør Rammeavtalen ingen endring i det som følger av Hovedtariffavtalen og arbeidsmiljøloven om beregning av arbeidstid, og kunne, som nevnt, heller ikke gjøre det. Den spesielle gjennomføringsbestemmelsen i Rammeavtalens punkt V vedrørende spiserom, som er gjengitt foran, sier ikke annet om beregning av arbeidstid enn det som følger av arbeidsmiljøloven. Forutsetningen om at enighet mellom partene skal være relevant, er selvsagt i en sammenheng som denne. Og bestemmelsen om at eventuell uenighet skal løses av arbeidstilsynet, gjentar bare det som følger av arbeidsmiljøloven §51 nr 1, fjerde ledd. Jeg nevner her at tilblivelsen av arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum, under lovbehandlingen i Stortinget, ikke kan gi grunnlag for å anta at arbeidstilsynet ikke har kompetanse etter arbeidsmiljøloven §51 nr 1, fjerde ledd, når det gjelder beregning av arbeidstid etter bestemmelsen.

Det pålegget som arbeidstilsynet 11 desember 1987 ga vedrørende spiserommet ved Verkstedseksjonen, og som partene har lagt til grunn, ble for øvrig ikke gitt i medhold av Rammeavtalen, men i medhold av arbeidsmiljøloven. Også av denne grunn er Rammeavtalen etter min oppfatning uten betydning for beregning av arbeidstiden.

Partene er enige om at bestemmelsen om spiserom i arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum, ikke løser spørsmålet om betalingsplikt for arbeidsgiveren. Betalingsplikten vedrørende medgått arbeidstid beror på Hovedtariffavtalen eller særavtale.

Hovedtariffavtalen må etter min oppfatning forstås slik at arbeidsgiveren plikter å betale for faktisk medgått arbeidstid, slik denne skal beregnes etter bestemmelser i Hovedtariffavtalen og arbeidsmiljøloven, herunder §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum. Hva som skal anses som alminnelig arbeidstid og hva som skal anses som overtid, beror på det samme regelsett. Hovedtariffavtalen har bestemmelser om betaling for alminnelig arbeidstid og for overtid, hvis innhold ikke er omtvistet i saken. Siden den alminnelige arbeidstid etter Hovedtariffavtalen er 37,5 timer pr uke, gir det seg selv at spisepausen er overtid ved LFK Kjeller i det aktuelle tidsrom.

Rammeavtalen - slik jeg forstår den - inneholder ingen avvikende bestemmelse om betalingsplikten. Også etter at Rammeavtalen var inngått, er Hovedtariffavtalen det eneste grunnlaget for og den eneste regulering av betalingsplikten. De bestemmelsene i Rammeavtalen som er gjengitt foran, dreier seg om beregning av arbeidstiden, ikke om nye vilkår eller forutsetninger for betalingsplikten. Jeg kan således ikke være enig med ankemotparten i at ordlyden i Rammeavtalens punkt V annet ledd, spesielt bruken av presensformen der, taler for at Rammeavtalen innførte en endring i Hovedtariffavtalens bestemmelser om betalingsplikt. Som nevnt, kan henvisningen til enighet mellom partene eller arbeidstilsynets avgjørelse med hensyn til om spiserom var tilfredsstillende, etter min mening ikke sees som bestemmelser om betalingsplikten.

Selv om de ankende parter således etter min oppfatning har hatt krav på godtgjørelse for 40 timer pr uke fra 1 januar 1987, finner jeg at det i saken bare kan gis dom for betalingskrav som er opptjent etter at krav om betaling for spisepausen ble fremsatt. Ankemotpartens anførsler vedrørende dette punktet kan ikke anses frafalt.

Jeg legger her til grunn at det er tale om betalingskrav i medhold av Hovedtariffavtalen, og at det er betalingskrav som ikke er oppgjort fordi det inntil desember 1987 forelå en situasjon som var uavklart både faktisk og rettslig. Man sto således tidligere i 1987 overfor en tolkningstvist i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven forstand. Hvis tilsvarende betalingskrav som de krav sakene gjelder, hadde vært fremmet for Arbeidsretten av de ansattes fagorganisasjoner, ville kravene ha blitt begrenset på den måten som er nevnt, slik jeg forstår Arbeidsrettens langvarige og konsekvente praksis, se blant annet ARD-1982-188 (på side 199) og redegjørelse for Arbeidsrettens praksis senest i H. Jakhelln: Arbeidsretten, 1992 09. At våre saker gjelder individuelle krav, kan etter min oppfatning ikke begrunne en annen rettslig vurdering på dette punkt. Det er like fullt krav som bygger på Hovedtariffavtalen, og det ville være uheldig om krav som reelt sett er likeartet, ble løst forskjellig enten de blir pådømt av Arbeidsretten eller av de alminnelige domstoler. Den løsning som er lagt til grunn i Arbeidsrettens praksis, har for øvrig gode reelle grunner for seg, ikke minst innenfor statstjenesten med kompliserte og tidkrevende budsjettrutiner. Først etter at betalingskrav er fremsatt eller markert, vil arbeidsgiveren i alminnelighet ha tilstrekkelig grunn til å innrette seg på at kravet kan føre frem.

Det foreligger etter min oppfatning ikke spesielle forhold i våre saker som kan gi grunn til å fravike det som er den alminnelige regel på tariffrettens område. Jeg kan således ikke gi de ankende parter medhold i at ankemotparten, også før betalingskravenes fremsettelse, hadde en spesiell risiko med hensyn til betalingskravenes berettigelse. Forkortelsen av den alminnelige arbeidstid førte for de ankende parter ikke til noen endring i deres reelle arbeidssituasjon, og det var i utgangspunktet ikke noen spesiell grunn for ankemotparten til å regne med at krav om overtidsgodtgjørelse ville bli reist. Snarere hadde de ankende parter oppfordring til uten ugrunnet opphold å fremsette betalingskrav som de mente å ha. Jeg nevner her at de ankende parter hele tiden var representert ved sine fagorganisasjoner, som hadde ekspertise på tariffrettens område.

Spørsmålet er så på hvilket tidspunkt de ankende parters betalingskrav må anses fremsatt.

Fagorganisasjonenes motkrav til Forsvarsdepartementets forslag til gjennomføringsavtale, fremsatt i desember 1986, kan etter min mening ikke tillegges betydning i denne sammenheng. Motkravet, som for øvrig var uforenlig med Hovedtariffavtalens bestemmelse om alminnelig arbeidstid, gikk ut på at spisepausen skulle være inkludert i den alminnelige arbeidstid på 37,5 timer pr uke. Kravet ga ingen antydning om økonomiske konsekvenser utover akkurat dette.

Derimot finner jeg at betalingskrav vedrørende spisepausen må anses fremsatt gjennom det som skjedde ved LFK Kjeller i juni 1987. I et brev 9 juni 1987 til sjefen for LFK Kjeller ba fagorganisasjonene om lokalt forhandlingsmøte. Det heter i brevet:

"Fagorganisasjonene ønsker ved dette møtet spesielt å avklare følgende forhold: - Har LFK tilfredsstillende spise-/hvilerom, toaletter, garderober ift Arbeidsmiljøloven?"

I det forhandlingsmøtet som fulgte 25 juni 1987, redegjorde møtelederen for de begrensninger som man på det lokale plan var underkastet når det gjaldt forhandlinger om arbeidstidsforkortelsen. Konklusjonen var, ifølge referatet fra møtet, som er datert 29 juni 1987:

"Det eneste som det er anledning til å forhandle om lokalt er hvorvidt det er tilfredsstillende spise-/hvilerom."

Under forhandlingene reiste representanten for den YS-Sorganisasjonen som de ankende parter Bjørn Pettersen m fl tilhører, krav om at man skulle be arbeidstilsynet vurdere spiserommene. I tilknytning til dette heter det i referatet:

"Inntil Arbeidstilsynets konklusjon om at LFK har tilfredsstillende spise-/hvilemuligheter mener han at spisepausen må inkluderes i arbeidstiden."

Forsøket på å få spisepausen inkludert i den alminnelige arbeidstid på 37,5 timer pr uke synes å være oppgitt etter møtelederens klargjøring. Det fremgår ellers av møtereferatet at partene ble enige om selv å foreta analyser av spiserommene, slik at de kunne formulere den tvisten som de eventuelt kunne gå til arbeidstilsynet med. Som nevnt, ble saken senere brakt inn for arbeidstilsynet.

Jeg ser det altså slik at fagorganisasjonene i forhandlingsmøtet 25 juni 1987 markerte det standpunkt at spisepausen skulle anses inkludert i arbeidstiden dersom vilkårene i arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd 2. punktum, forelå. Siden slik inklusjon etter Hovedtariffavtalen og ankemotpartens faste standpunkt ikke skulle begrense den effektive arbeidstid, kunne inklusjon bare bety overtid. Markeringen av fagorganisasjonenes standpunkt måtte da gjøre det tilstrekkelig klart for ankemotparten at inklusjon av spisepausen ville kunne få økonomiske konsekvenser i form av overtidsgodtgjørelse. Dette må etter min oppfatning anses som fremsettelse av de ankende parters betalingskrav.

Etter dette er det ikke nødvendig for meg å gå inn på spørsmålet om Rammeavtalen kan gi et selvstendig grunnlag for de krav saken gjelder.

Jeg stemmer for at de ankende parters krav tas til følge med virkning fra 25 juni 1987. Saksomkostninger bør etter min mening ikke tilkjennes. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, utformer jeg ingen domsslutning.

Dommer Aasland: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men har delvis et noe annet syn på begrunnelsen.

Partene i saken synes å være enige om at spørsmålet om de ankende parter kan anses for å ha arbeidet overtid på 2,5 timer pr uke i den perioden tvisten gjelder, ikke er direkte avgjort gjennom bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd om at spisepausen skal anses som en del av arbeidstiden når det ikke finnes tilfredsstillende spiserom. De ankende parter hevder imidlertid at henholdsvis Verkstedsoverenskomsten for Forsvaret og Hovedtariffavtalen i staten - i likhet med førstvoterende nøyer jeg meg heretter med å vise til Hovedtariffavtalen - forutsetter at det i forhold til avtalen skal bygges på det samme arbeidstidsbegrep som i arbeidsmiljøloven. Staten viser derimot til at Hovedtariffavtalen ikke inneholder noen bestemmelse om spisepausene, og det hevdes at spørsmålet om slike spisepauser som omhandlet i §51 nr 1, tredje ledd skulle gå inn under arbeidstiden, var et slikt spørsmål om den praktiske gjennomføring av arbeidstidsreduksjonen som etter Hovedtariffavtalen skulle avtales nærmere. Etter statens syn ble spørsmålet først regulert ved Rammeavtalen.

Jeg er enig med partene i at arbeidsmiljøloven ikke direkte avgjør spørsmålet, og jeg har således et annet syn på dette enn førstvoterende. Arbeidsmiljøloven er en vernelov, og §51 nr 1, tredje ledd regulerer - slik jeg forstår den - hva som skal henregnes til arbeidstid i forhold til lovens begrensninger av arbeidstiden. Bestemmelsen innebærer således at slike spisepauser som skal anses som en del av arbeidstiden, teller med i forhold til lovens §46 nr 2, hvor hovedregelen er at den alminnelige arbeidstid er begrenset til 40 timer pr uke. I vår sak vil det imidlertid under ingen omstendighet bli tale om en alminnelig arbeidstid på mer enn 40 timer i uken, og allerede av denne grunn kan jeg ikke se at selve loven løser det omtvistede spørsmål.

Spørsmålet er så om bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd får anvendelse gjennom henvisning i Hovedtariffavtalen. Denne avtalen inneholder ikke noen uttrykkelig henvisning til arbeidsmiljøloven regler om arbeidstiden. Det fremgår imidlertid at man på statens side forutsatte og ga uttrykk for den forståelse at spisepausen skulle anses inkludert i arbeidstiden dersom det forelå utilfredsstillende spiserom. Jeg viser således til den melding av 25 september 1986 fra Personaldirektoratet til statsforvaltningen og Riksrevisjonen om gjennomføringen av arbeidstidsnedsettelsen fra 1 januar 1987 som er gjengitt av førstvoterende. Videre viser jeg til skriv av 2 oktober 1986 fra Forsvarets overkommando til en rekke adressater om arbeidstiden i Forsvaret fra 1 januar 1987, hvor det blant annet heter:

"Som fremgår av ref b) skal arbeidstiden fra 1 januar 1987 være med spise/hvilepause eksklusiv. Dette innebærer aktualisering av AMLs krav til spiserom, jfr lovens §8 og §14 samt Arbeidstilsynets forskrifter til AML, bestillingsnr 391, Arbeidslokaler og personalrom. Jfr også AML §51 nr 1 hvorav bl.a. fremgår at hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom, skal pausen anses som en del av arbeidstiden."

Tilsvarende var kommet til uttrykk i et såkalt "signal" fra Forsvarets overkommando i desember 1986 til en rekke adressater.

Det fremgår også at Statstjenestemannskartellet og LO allerede på denne tid var av den oppfatning at spisepausespørsmålet etter Hovedtariffavtalen måtte bli å avgjøre på grunnlag av arbeidsmiljøloven.

Da Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando i november/desember 1986 forhandlet med arbeidstakerorganisasjonene om den nærmere praktiske gjennomføring av arbeidstidsforkortelsen, la staten den 1 desember 1986 frem et sluttilbud. Dette inneholdt blant annet følgende punkter:

"3.3. I tilfeller hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom eller hvilerom, skal pausen anses som en del av arbeidstiden, jfr AML §51. AMLs krav til spiserom, jfr lovens §8 og §14 samt Arbeidstilsynets forskrifter til AML, bestillingsnr 391 Arbeidslokaler og personalrom, kommer til anvendelse.

3.4. Med de unntak som fremgår av pkt 3.2 og 3.3 skal pausen(e) ikke regnes med i arbeidstiden. ..."

Siden det er tale om et tilbud i en forhandlingssituasjon, er det selvsagt ikke noe i veien for at staten her strakte seg lenger enn hva den anså seg rettslig forpliktet til, men det materiale som ellers foreligger fra denne tiden, synes ikke å tyde på det.

Statens tilbud ble forkastet av de organisasjoner de ankende parter tilhører, fordi organisasjonene krevde at spisepausene for alle ansatte i Forsvaret måtte inkluderes i arbeidstiden. For de tjenestemenn som var omfattet av tjenestetvistloven, herunder medlemmene av Forsvarets Sivile Tjenestemenns Landsforbund, ble dette kravet bragt inn for en særskilt nemnd under henvisning til tjenestetvistloven §27. Nemnda avsa 9 mars 1987 under dissens 5-4 kjennelse om at den ikke hadde "kompetanse til å avgjøre om spisepausen generelt skal anses som en del av arbeidstiden i forsvaret for medlemmer av de organisasjoner saken gjelder."Begrunnelsen var at det forelå en rettstvist om hvorvidt et slikt krav var i strid med Hovedtariffavtalen.

Kravet om at spisepausene generelt skulle anses som en del av arbeidstiden i Forsvaret, ble ikke forfulgt som rettstvist. Forhandlingene om den praktiske gjennomføring av arbeidstidsforkortelsen synes å ha stått i stampe en tid, og de ble først avsluttet ved Rammeavtalen av 18 desember 1987.

Selv om det etter inngåelsen av Hovedtariffavtalen fremkom uttalelser som forutsatte at allerede denne avtale medførte at spisepausene skulle anses som en del av arbeidstiden i de tilfelle som er beskrevet i arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd, kan jeg ikke se at dette var til hinder for en nærmere regulering i den senere avtale om den praktiske gjennomføring. Derimot kan det ha betydning for spørsmålet om hvor langt det ble gjennomført noen annen regulering ved Rammeavtalen. Om forståelsen av Rammeavtalen på dette punkt skal jeg bemerke:

Rammeavtalens bestemmelser om beregning av arbeidstiden i tilfelle hvor det ikke finnes tilfredsstillende spiserom, er gjengitt av førstvoterende. De skiller seg særlig fra statens tilbud av 1 desember 1986 ved bestemmelsen om at spørsmålet om spiserommet er tilfredsstillende, skal avgjøres av det lokale arbeidstilsyn i tilfelle av uenighet. Etter ordlyden regulerer bestemmelsen bare hvordan denne avgjørelsen skal treffes; den sier ikke direkte noe om at spisepausen først kan regnes som arbeidstid fra det tidspunkt da arbeidstilsynets avgjørelse foreligger, eventuelt fra det tidspunkt da partene er enige. Staten hevder imidlertid at dette følger av en naturlig forståelse.

Etter min oppfatning er det ikke naturlig å forstå bestemmelsen slik at kravet om at spisepausene skal anses inkludert i arbeidstiden, først oppstår fra og med arbeidstilsynets avgjørelse. Som nevnt følger dette ikke av ordlyden, og etter min mening vil det heller ikke være rimelig at virkningstidspunktet blir avhengig av behandlingstiden i arbeidstilsynet. En annen sak er at det heller ikke uten videre er naturlig å anse spisepausene inkludert i arbeidstiden på grunn av utilfredsstillende spiserom før arbeidstakerne har fremsatt krav om det; dette kommer jeg snart tilbake til.

Jeg kan heller ikke se at statens forståelse av bestemmelsen i Rammeavtalen om arbeidstilsynets avgjørelse kan legges til grunn spesielt for de tilfelle hvor arbeidstidsspørsmålet knytter seg til tiden før inngåelsen av Rammeavtalen. Slik jeg ser det, er det på dette punkt ut fra avtalens ordlyd nærliggende å legge vekt på iverksettingsbestemmelsen, som sier at Rammeavtalen iverksettes med virkning fra 1 januar 1987. Jeg har problemer med å se hvilken praktisk betydning iverksettingsbestemmelsen skulle ha hvis den ikke skulle få betydning for dette spørsmålet.

Jeg finner ikke at tolkningsmomenter utenfor ordlyden taler på avgjørende måte for statens syn. Riktignok kan det hevdes - og det er etter min mening statens sterkeste argument - at en etterbetaling for overtid på grunn av utilfredsstillende spiserom vil kunne medføre store uttellinger, og at organisasjonene derfor hadde foranledning til å ta opp etterbetalingsspørsmålet uttrykkelig da Rammeavtalen ble inngått. På den annen side taler forhistorien, som jeg har gjennomgått, for at staten burde ha sagt klart fra dersom den la mer i bestemmelsen om arbeidstilsynets medvirkning enn det som følger av ordlyden. Avtalepartene på begge sider må ha vært klar over at det kunne bli spørsmål om etterbetaling for spisepauser på grunn av utilfredsstillende spiserom.

Jeg er således blitt stående ved at Rammeavtalen ikke avskjærer etterbetaling for tiden før arbeidstilsynet har avgjort at spiserommene er utilfredsstillende.

I vår sak må det, som nevnt av førstvoterende, anses på det rene at spiserommene hadde utilfredsstillende standard helt fra 1 januar 1987. De ankende parter gjør gjeldende at deres krav på etterbetaling for overtid må løpe fra dette tidspunkt. Her finner jeg ikke å kunne gi dem medhold. Iverksettingsbestemmelsen i Rammeavtalen løser ikke dette spørsmålet. Slik jeg ser det, kan det nok tenkes tilfelle hvor krav om ved lønnsberegningen å få spisepausene medregnet i arbeidstiden på grunn av utilfredsstillende spiserom, oppstår av seg selv, uten at det er nødvendig å fremme særskilt krav om det til arbeidsgiveren. Men iallfall når det som i vår sak dreier seg om krav fra store arbeidstakergrupper på det grunnlag at deres kantineforhold er utilfredsstillende, tilsier etter min mening hensynet til arbeidsgiveren at kravet først kan anses oppstått fra det tidspunkt da han er gjort oppmerksom på at han vil bli stilt overfor krav på dette grunnlag. Jeg finner støtte for dette i de betraktninger som ligger til grunn for Arbeidsrettens praksis i lignende spørsmål, jf førstvoterendes redegjørelse om denne praksis. Og jeg er enig med førstvoterende i at kravene først kan anses oppstått fra 25 juni 1987.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Når det gjelder betydningen av arbeidsmiljøloven §51 er jeg enig med annenvoterende, dommer Aasland, og jeg viser til hans begrunnelse.

Etter min mening, og her har jeg et annet syn enn annenvoterende, gir Hovedtariffavtalen ingen holdepunkter for løsningen av de spørsmål saken gjelder, og jeg viser for så vidt til statens anførsler. Imidlertid ble det allerede høsten 1986 erkjent at arbeidstidsforkortelsen ville volde særlige problemer for arbeidstakergrupper som inntok sine måltider på arbeidsplassen eller ikke hadde tilfredsstillende spiserom, jf arbeidsmiljøloven §51 nr 1, tredje ledd. Jeg viser for så vidt til meldingen fra Personaldirektoratet som er gjengitt av førstvoterende, og til brevet fra Forsvarets overkommando om de forestående forhandlinger. Utgangspunktet var at disse grupper skulle ha spisepausen inkludert i arbeidstiden. Jeg ser det slik at forhandlingene ville gjelde spørsmålet om hvilke arbeidstakergrupper som skulle gå inn under unntaksreglene, eventuelt prosedyreregler for fastsettelse av dette. Jeg kan ikke se at meldingen fra Personaldirektoratet og forhandlingsopplegget fra Forsvarets overkommando sier noe av betydning for spørsmålet om overtidsgodtgjørelse for tilfelle av at forhandlingene ikke var avsluttet pr 1 januar 1987. I denne forbindelse finner jeg grunn til å presisere at de forestående forhandlinger ville være generelle, i den forstand at de skulle gjelde arbeidstidsberegningen for alle arbeidsplasser i Forsvaret uten hensyn til om spiseforholdene var utilfredsstillende pr denne dato eller først ble det senere.

Rammeavtalen ble forhandlet og avsluttet i desember 1987. Parter i avtalen var Forsvarsdepartementet og arbeidstakerorganisasjonene sentralt, dvs at det var tale om en avtale som skulle gjelde Forsvaret generelt. Dette har etter min mening betydning for forståelsen av Rammeavtalens bestemmelser om spiserom. Når det her sies at spisepausen skal regnes som en del av arbeidsavtalen hvis spiserommene ikke finnes tilfredsstillende, og at uenighet om spiserommenes tilstand skal avgjøres av arbeidstilsynet, er det tale om en avtale som skulle gjelde alle arbeidsplasser i Forsvaret.

Avtalen var dessuten fremtidsrettet i den forstand at den skulle gjelde også for de arbeidsplasser der spørsmålet om spiseforholdene var utilfredsstillende ennå ikke var reist, og den inneholder ingen spesiell referanse til forholdene på Kjeller og andre bestemte arbeidsplasser. De opplysninger fra forhandlingene som er gitt i bevisopptak fra henholdsvis forhandlingslederen for staten og representanten for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, bekrefter at lokale forhold og lokale krav ikke ble forhandlet. Dette betyr at det krav om overtidsgodtgjørelse på 30 min pr arbeidsdag som var fremsatt av partene i vår sak 7 desember 1987, bare kan ha vært bakgrunnsinformasjon. Kravet må imidlertid ha vært kjent, og det ga signal om et spørsmål av betydelig økonomisk rekkevidde som organisasjonene hadde foranledning til å ta opp til generell vurdering. Når dette ikke ble gjort hadde staten etter min mening, ingen foranledning til å søke avtalen presisert med hensyn til de økonomiske konsekvenser saken gjelder.

På denne bakgrunn sier Rammeavtalen etter mitt skjønn ikke noe mer enn at spisepausene skulle regnes som en del av arbeidstiden fra det tidspunkt av da det i medhold av arbeidsmiljøloven var endelig fastslått at spiserommene ikke var tilfredsstillende. Som jeg allerede har presisert, lå det ikke i Hovedtariffavtalen eller i de premisser for forhandlingene som ble lagt av Personaldirektoratet og Forsvarets overkommando, at det skulle gis overtidsgodtgjørelse fra 1 januar 1987 for tilfelle av at spiserommene faktisk var utilfredsstillende allerede da. Jeg ser det derfor slik at avtalen også med hensyn til eventuelle økonomiske konsekvenser bare kunne virke fremover. Det ligger i det jeg allerede har sagt, at partene i den foreliggende sak ikke står i noen særstilling av den grunn at deres krav var fremmet allerede før avtalen.

Som påpekt av annenvoterende, dommer Aasland, skulle Rammeavtalen iverksettes med virkning fra 1 januar 1987. Denne bestemmelsen er imidlertid, slik jeg ser det, ikke avgjørende for resultatet. Rammeavtalens bestemmelser om spiserom må tolkes slik at denne del av den - uansett iverksettelsesbestemmelsen - bare skulle gjelde fremover.

Jeg er etter dette kommet til samme resultat som lagmannsretten. Saken har voldt tvil og gjelder prinsipielle spørsmål. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer i begge ankesaker for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 i begge ankesaker stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med tredjevoterende, dommer Skåre.

Dommer Christiansen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 i begge ankesaker stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Hentet fra «https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-1995-1-A_-_Rt-1995-1&oldid=214414»