HR-1995-101-A - Rt-1995-1295
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-06 |
| Publisert: | HR-1995-00101-A - Rt-1995-1295 (425-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-1995-00101 A, snr 143/1995. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Rolf Strøm) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Gussgard, Aasland, Dolva, Tjomsland, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §297, EMK (1999), EMK (1999), Straffeloven (1902) §162, §62, §63, §296, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Gulating lagmannsrett avsa 14. mars 1995 dom som for A har slik domsslutning:
"2. A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første ledd og legemiddelloven §31 annet ledd, jfr. §24 første ledd sammenholdt med straffeloven §62 og §63 til fengsel i 7 - syv - måneder som anses sonet ved utholdt varetekt."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til dommen.
Domfelte ble frifunnet for tiltalebeslutningens poster II b og c som gjaldt erverv og overdragelse av ca 530 gram heroin. Det er en feil at frifinnelsen ikke er kommet til uttrykk i domsslutningen.
Påtalemyndigheten har anket over saksbehandlingen vedrørende disse to tiltaleposter. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten uriktig besluttet å avskjære vitneforklaring fra avdøde B som bevis i saken.
Jeg er - under noen tvil - kommet til at anken må forkastes.
Opprinnelig var også B tiltalt i den saken lagmannsretten hadde til behandling. Han avgikk ved døden for egen hånd omtrent en uke før hovedforhandlingen. Det ble utferdiget ny tiltalebeslutning der de forhold som angikk ham, ble utelatt, og påtalemyndigheten endret bevisoppgaven til også å omfatte hans politiforklaringer. Under hovedforhandlingen protesterte forsvarerne til de to tiltalte i saken mot dette, særlig under henvisning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6. Lagmannsretten avsa kjennelse 7 mars 1995 med slik slutning:
"Politiforklaringer avgitt av B og egenrapport av politibetjent Mo 25. oktober 94 tillates ikke opplest eller ført som bevis i saken."
Det er ingen uenighet mellom partene om at dersom Bs politiforklaringer ikke kunne kreves opplest, kunne heller ikke politibetjent Mos egenrapport leses opp.
Lagmannsrettens kjennelse vedrørende Bs politiforklaringer er begrunnet slik:
"Etter at B er død er muntlig avhør ikke mulig, jfr. straffeprosessloven §297. Men opplesing av avdødes politiforklaring vil likevel ikke kunne tillates om dette strider med prinsippet om "rettferdig rettergang". I dette tilfellet finner lagmannsretten etter en totalvurdering av de tilbudte bevis i saken og de muligheter som foreligger for bevisføring som tilfredsstiller de formelle krav konvensjonen stiller at forklaringene ikke kan oppleses.
Det foreligger i nærværende sak en særegen situasjon hvor Bs sykdomsbilde står sentralt. Det råder stor usikkerhet om Bs sykdom kan ha innvirket på den forklaring som er gitt den 26. oktober. Etter det opplyste kuttet B pulsårene samme dag han ringte politibetjent Mo og opplyste at ny forklaring ville bli gitt. Kort etter avhøret den 26. oktober 1994, et avhør han nektet å underskrive på, ble han overført til psykiatrisk institusjon. Det synes klart at han var psykotisk eller i en psykoselignende tilstand og en kan ikke utelukke at dette kan ha virket inn på hans forklaring den 26. oktober 1994. Etter lagmannsrettens vurdering stiller således saken seg annerledes an enn faktum i saken referert i Rt-1992-792.
Da de øvrige politiforklaringer ikke kreves opplest om den av 26. oktober 1994 nektes opplest, vil ingen av disse bli å lese opp."
Lagmannsretten har tatt et riktig utgangspunkt for vurderingen av om Bs politiforklaring av 26. oktober 1994 kunne leses opp. Høyesterett har i de senere år gjentatte ganger fastslått at straffeprosessloven §297 første ledd må tolkes på bakgrunn av bestemmelsene i EMK artikkel 6.1 og 3 (d). Jeg kan vise til Rt-1994-1324 og de avgjørelser det der er vist til. Hverken i Høyesteretts eller i konvensjonorganenes praksis kan jeg se at det foreligger noen avgjørelse som gjelder et sammenlignbart tilfelle. Om Menneskerettighetsdomstolens praksis viser jeg til Jacob Aall "Rettergang og menneskerettigheter" 1995 388 flg. Det overordnete synspunkt er at tiltalte har krav på en rettferdig rettergang - en "fair trial" - og avgjørelsen må tas etter en helhetsvurdering der flere forhold har betydning. Hvor betydningsfull vitneforklaringen er, sett i relasjon til de øvrige bevis i saken, står sentralt. I kjennelsen i Rt-1992-792 - som gjaldt en sak der vitnet var avgått ved døden - er andre momenter nevnt, som sakens art, om det er grunn til å betvile riktigheten av den foreliggende forklaring, og om det er konkrete spørsmål tiltalte hadde grunn til å stille vitnet.
Hvilken vekt de enkelte momenter skal tillegges, vil være avhengig av det konkrete saksforhold. Det er derfor av stor betydning at retten skaffer seg et best mulig grunnlag for sin avgjørelse, som dermed som regel bør tas etter at retten har hørt den øvrige relevante bevisførsel i saken, jf Rt-1990-1221. I nærværende sak protesterte ikke aktor mot at lagmannsretten tok avgjørelsen etter at de tiltalte hadde avgitt sine forklaringer. Jeg finner å kunne legge til grunn at retten da hadde fått den nødvendige oversikt over bevissituasjonen.
Før jeg går over til en nærmere vurdering av saken, vil jeg bemerke at jeg ikke finner grunn til å bebreide påtalemyndigheten for håndteringen av avhørene av B, som var varetektsfengslet. Den 24. oktober 1994 ringte han politibetjent Mo og sa at han ville avgi en tilståelse i saken. Et referat av denne samtalen er nedtegnet i Mos egenrapport av 25. oktober. B ble avhørt i Stavanger 26. oktober. Aktor har opplyst at hans forsvarer var varslet om dette, men at han ikke hadde anledning til å møte. Forsvareren hadde i brev av 24. oktober gitt uttrykk for at det syntes som om B var på vei inn i en psykose, og at det måtte anses uforsvarlig å avhøre ham. Innledningsvis i politiforklaringen fra 26. oktober heter det at B "frafaller forsvarer og ønsker å forklare seg". Videre står det at han hadde hatt kontakt med lege i fengslet og at han følte seg i "fin form". På bakgrunn av at B selv ønsket å forklare seg, kan jeg ikke se noe galt i at man lot ham få gjøre det. Jeg kan heller ikke se at en hadde en særskilt foranledning til på et senere tidspunkt å la oppta en rettslig forklaring av ham, med anledning for de øvrige tiltaltes forsvarere til å være til stede og stille spørsmål.
Under hovedforhandlingen sto en altså overfor den situasjon at det var umulig å få Bs forklaring som vitne i saken mot A, eller å konfrontere ham med tidligere politiforklaringer, slik straffeprosessloven §296 tillater.
Jeg finner ikke grunn til å redegjøre nærmere for bevissituasjonen når det gjelder postene II b og c i tiltalen mot A, men vår sak ligger i denne relasjon annerledes an enn den som er omtalt i Rt-1992-792. Bs politiforklaring av 26. oktober 1994 og Mos egenrapport var bevis av betydning, men det forelå også andre bevis av vekt.
Om Bs helsetilstand viser jeg til det som fremgår av lagmannsrettens kjennelse. Jeg tilføyer at B den 24. oktober ikke bare snakket med politibetjent Mo, men også med politibetjent Solsvik, og at han ga dem to ulike forklaringer. Han var opptatt av om moren var tatt av politiet, noe som er oppfattet som en vrangforestilling. Under avhøret den 26. uttalte B at forklaringen til Mo var den riktige. I bil tilbake til fengslet var han svært urolig - han prøvde bl a å kaste seg mot sjåføren. Han ble innlagt i X psykiatriske sykehus den 29. oktober og overført til Y sykehus den 31. Årsaken er oppgitt å være en alvorlig depresjon samt selvbeskadigende adferd. I et senere fengslingsmøte trakk han politiforklaringen av 26. oktober tilbake.
Ved avgjørelsen av om politiforklaringen kan leses opp, blir det avgjørende for meg at opplysningene om Bs helsetilstand, samt dette at han nektet å undertegne forklaringen og senere trakk den tilbake, gjør det særdeles vanskelig å ta stilling til riktigheten av hans forklaring. Jeg tillegger det også en viss betydning at han var siktet i saken, noe som generelt svekker tilliten til ham. Det er nok så at retten i forhold til enhver vitneforklaring må vurdere troverdigheten av utsagnet. Slik sett kan det hevdes at en også i dette tilfellet burde overlate til retten å vurdere kvaliteten av beviset. Men i denne saken foreligger det helt særegne opplysninger om vitnets mentale tilstand. Hensett til dette og til de omstendigheter som forøvrig foreligger, må forklaringen etter min mening helt avskjæres som bevis for at kravet til "fair trial" skal være oppfylt.
Anken blir etter dette å forkaste.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.