HR-1995-105-K - Rt-1995-415
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-16 |
| Publisert: | HR-1995-00105-K - Rt-1995-415 (105-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Deling av saken, Rettslig interesse, Erstatningsrett, Bilansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00105 K, jnr 399/1994. |
| Parter: | Kari Joachimsen (advokat Magnus Stry Vyrje) mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Lars Brun). |
| Forfatter: | Halvorsen, Backer, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §150, §151, §404, §54, Avtaleloven (1918) §36, Bilansvarslova (1961) |
Ved stevning av 17 juni 1993 gikk Kari Joachimsen til søksmål mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS. Det ble nedlagt slik påstand:
Hovedforhandling i saken ble avholdt i Oslo byrett 25 og 26 mai 1994. UNI Storebrand Skadeforsikring AS nedla prinsipalt påstand om at saken måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse. Kari Joachimsen nedla slik påstand til realiteten:
"Prinsipalt:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann kjennes erstatnings ansvarlig under bilansvar og førerulykkeforsikring iht. invaliditetsgrad fastsatt etter rettens skjønn, begresnet oppad til 20% medisinsk og 20% ervervsmessig invaliditet.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann dømmes til å erstatte Kari Joachimsens saksomkostninger og utlegg til nevrolog.
Subsidiært:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann dømmes til å foreta etteroppgjør under bilansvaret og Kari Joachimsens førerulykkesforsikring basert på hennes totalinvaliditet.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger."
Oslo byrett avsa den 14 juni 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kari Joachimsen påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 24 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kari Joachimsen til UNI Storebrand Skadeforsikring AS 4000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Kari Joachimsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har tolket loven feil når den er kommet til at Kari Joachimsen ikke ved sin subsidiære påstand krever dom for et nettsforhold og ikke har rettslig interesse i å få dom for påstanden. Dersom Kari Joachimsen hadde begjært dom for det nærmere omfang av ansvaret ville det ha vært å kreve dom for et faktum. I den subsidiære påstand er det imidlertid begjært dom for at UNI Storebrand Skadeforsikring AS plikter å foreta erstatningsoppgjør under bilansvar og den foreliggende førerulykkesforsikring basert på hennes samlede invaliditet. Partenes uenighet i saken er avgrenset til å omfatte spørsmålet om det foreligger en adekvat og påregnelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og Kari Joachimsens totalinvaliditet. Hvorvidt det foreligger slik årsakssammenheng beror på en rettslig vurdering. I og med at Kari Joachimsen ber om dom for at UNI Storebrand Skadeforsikring AS plikter å foreta oppgjør basert på hennes totalinvaliditet, innebærer dette at hun krever dom for at samtlige kumulative vilkår for erstatningsvar foreligger. Det er ikke tvilsomt at retten i en fastsettelsesdom kan redusere skadevolders erstatningsansvar til en brøk på grunn av skadelidtes medvirkning, og på tilsvarende måte må domstolene kunne redusere skadevolders ansvar til en brøk i de tilfeller hvor det kun foreligger årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og deler av skadelidtes totalinvaliditet. Saksøker bør heller ikke prosessuelt stå i en annen stilling enn hvor skadevolderen avviser enhver form for årssakssammenheng. I disse tilfellene vil skadelidte kunne kreve fastsettelsesdom for at samtlige av de kumulative vilkår for erstatningsansvar foreligger. Lagmannsretten har videre tatt feil når den er kommet til at Kari Joachimsen ved sin subsidiære påstand ber om dom for et underliggende rettsforhold og at en slik påstand ikke kan fremmes. Det er anført at praksis tidligere har gått langt i å akseptere at det blir anlagt særskilt søksmål om en fastsettelse av et underliggende rettsforhold . Det er nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse 24. oktober 94 oppheves og saken hjemvises til byretten til ny behandling.
2. Kari Joachimsen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har anført at lagmannsrettens kjennelse bygger på en korrekt forståelse av tvistemålsloven §54. Det er vist til at saken i realiteten gjelder ansvarets omfang og dette er et spørsmål som hører inn under erstatningsutmålingen og eventuelt må fastslås ved et fullbyrdelsessøksmål. Begrepet "totalinvaliditet" er kun en upresis beskrivelse av et faktisk forhold som ikke har noen rettslig betydning Det bestrides at nærværende tilfelle er analogt til medvirkningstilfellene hvor domstolene ved sin stillingtagen til ansvarsspørsmålet kan redusere skadevolders ansvar med en nærmere fastsatt brøk. Retten kan i disse tilfellene ta standpunkt til medvirkning helt uten å ta standpunkt til erstatningsutmålingen. Ansvarets omfang kan imidlertid ikke løsrives fra erstatningsutmålingen.
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. oktober 94 stadfestes.
2. Kari Joachimsen tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjærmeålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i et videre kjæremål der lagmannsretten har stadfestet byrettens avvisning av saken med den begrunnelse at det ikke kan gis fastsettelsesdom for det krav saksøkeren har fremsatt. Kjæremålsutvalget har da full kompetanse etter tvistemålsloven §404 nr 1.
Som lagmannsretten presiserer, har UNI Storebrand erkjent erstatningsansvar, såvel etter bilansvarsloven som etter Kari Joachimsens førerulykkesforsikring, men bare i den utstrekning hun kan påvise en skade som er dekket under førerulykkesforsikringen og/eller som gir rett til erstatning etter alminnelige erstatningsregler i forbindelse med bilansvarsloven, forutsatt at ikke endelig oppgjør anses å være foretak sommeren 1991. Selve ansvarsgrunnlaget er ikke bestridt. Lagmannsretten peker på at i den utstrekning det er uenighet mellom Kari Joachimsen og UNI Storebrand, gir dette grunnlag for henne til å reise fullbyrdelsessøksmål mot selskapet. Kari Joachimsen anfører at hun av prosessøkonomiske grunner ikke har fulgt denne fremgangsmåte. Hun hevder at partenes uenighet er "avgrenset til kun å omfatte spørsmålet om det foreligger en adekvat og påregnelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og Kari Joachimsens totale invaliditet". Når forholdet ligger slik an, ville et fullbyrdelsessøksmål etter hennes mening medføre et "prosessøkonomisk ressursspille med en tildels betydelig ekstra belastning for rettsappparatet, ikke minst som følge av de kompliserte beregninger m.v. som i forbindelse med bilansvaret må prosederes vedr. utmåling av skadelidtes tap i fremtidig erverv."
Til dette vil kjæremålsutvalget bemerke at lovens hovedregel er at pådømmelsen av ett og samme krav ikke kan deles, f eks slik at man i særskilte dommer tar stilling til enkelte søksmålsgrunnlag og innsigelser, se Schei bind I side 298 - 299, note 1 med henvisninger. Denne hovedregel kommer til anvendelse her.
I den foreliggende sak har man således ikke å gjøre med "et rettsforhold som er grunnlag for et omtvistet krav," som retten etter tvistemålsloven §151 første ledd kan pådømme særskilt når det er bragt inn i saken med påstand på fastsettelsesdom og er modent for avgjørelse. Denne bestemmelse forutsetter at det dreier seg om pådømmelse av flere tvistegjenstander som det i ethvert tilfelle må stemmes særskilt over, og den gjelder ikke spørsmål om å dele pådømmelsen av ett og samme krav, smlgn §150 første ledd, se Schei bind II, note 1 til §151 på side 301.
Det må etter utvalgets mening også være klart at unntaket i tvistemålsloven §151 annet ledd fra hovedregelen om at pådømmelsen med hensyn til samme krav ikke kan deles, bare gjelder erstatningskrav og andre krav hvis omfang er omtvistet, der alene avgjørelsen av kravets omfang kan utsettes. Her er det altså selve plikten - i praksis plikten til å betale erstatning - som kan pådømmes særskilt dersom begge parter begjærer det. I samsvar med avgjørelsen i Rt-1981-1333 vil det i slike tilfelle også være mulig først å anlegge eget søksmål om plikten og så eventuelt senere nytt søksmål om omfanget - og det selv om saksøkte motsetter seg en slik begrensning av søksmålet, se Schei bind I, note 2 til §151 på side 301- 302. Under samme note, med henvisninger, er det presisert at det bare er kravets omfang som kan utsettes. Alle søksmåsgrunner og alle innsigelser mot selve plikten - herunder foreldelsesinnsigelsen (som nok i visse tilfeller kunne være praktisk å avgjøre ved særskilt søksmål) må avgjøres ved den første dommen. Utvalget er enig i dette syn som også kan utledes av tvistemålsloven §54, som byretten, med tilslutning av lagmannsretten, bygger det vesentligste av sin argumentasjon på.
Saksøkerens påstand er etter ordlyden et krav om dom for at det er årsakssammenheng mellom ulykken og skadelidtes totale invaliditet, og dette er - som lagmannsretten bemerker - "klarligvis ikke et rettsforhold, men faktiske omstendigheter" - som det ikke kan gis dom for. Det samme er etter utvalgets mening tilfelle om man tolker påstanden derhen at det kreves dom for invaliditetsgraden og hvor stor del av denne som skyldes ikke-erstatningsmessige, aldersmessige forandringer - noe som er en faktisk bevisvurdering, basert på blant annet faglige uttalelser, av betydning for erstatningsutmålingen - fastsettelsen av omfanget av erstatningen. I tillegg kommer som påpekt av de tidligere instanser, at påstanden innebærer et krav om at retten skal tolke de forbehold som ble tatt i forbindelse med det opprinnelige erstatningsoppgjøret, og ta standpunkt til om det er inntrådt begivenheter som dekkes av forbeholdene, samt om erstatningoppgjøret fra sommeren 1991 i tilfelle kan settes til side i medhold av avtaleloven §36. I den grad dette innebærer en rettslig vurdering, gjelder denne rettssetninger, som riktignok har betydning for avgjørelsen av et erstatningskrav basert på det foreliggende faktum, men som utvalget ikke kan se at saksøkeren skulle ha et slikt helt særegent behov for å få avgjort ved særskilt dom at den tilstrekkelige rettslige interesse kan sees å være til stede, jf Schei bind I side 129, note 2.8 med henvisninger (ved henvisningen til avgjørelsen i Rt-1989-skal sideangivelsen være Rt-1989-484).
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse stadfestes, idet utvalget også er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge og saksomkostningene settes til 2.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Kari Joachimsen til UNI Storebrand Skadeforsikring AS 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.