HR-1995-120-A - Rt-1995-1536
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-23 |
| Publisert: | HR-1995-00120-A - Rt-1995-1536 (489-95) |
| Stikkord: | Økonomisk utroskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00120A, snr 129/1993 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Sverre Lilleng) mot A (advokat Erling O Lyngtveit) |
| Forfatter: | Aarbakke, Backer, Aasland, Langvand, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §275, §276, Straffeloven (1902), Ligningsloven (1980) §12, LOV-1992-04-10-32, §34, §52, §57, §62, Aksjeloven (1976) §8-16, §12-1 |
Dommer Aarbakke: Oslo byrett avsa 3 mars 1995 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av strl §276 jfr §275 og ligningsloven §12-1 nr 1 til fengsel i 60 dager som i medhold av strl §52 i sin helhet gjøres betinget med en prøvetid på 2 år uten spesielle vilkår. I tillegg dømmes han til å betale en ubetinget bot stor kr 40.000,-, subsidiært 40 dager fengsel. Strl §62 er anvendt.
2. A, født xx.xx.1950, dømmes i medhold av strl §34 til å tåle inndragning stor kr 189000,- til fordel for statskassen.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. I domsslutningen er angitt at domfellelsen for overtredelse av ligningsloven gjelder §12 nr 1, men av domsgrunnene fremgår at den gjelder overtredelse av §12 nr 2. Det er ligningsloven §12 i den skikkelse den hadde før endringslov av 10 april 1992 nr 32, som får anvendelse.
Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen, mens domfelte har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen for så vidt angår domfellelsen for grov utroskap.
Jeg er kommet til at domfeltes anke ikke kan føre frem.
Domfelte var i 1991 styremedlem og daglig leder i - - - AS, et datterselskap av DnB Eiendom AS, hvor domfelte også var styremedlem og daglig leder. DnB Eiendom AS er et datterselskap av Den norske Bank AS. - - - AS solgte leiligheter (eierseksjoner) på Aker Brygge. Den 1 september 1991 solgte selskapet 28 leiligheter samlet til Safe Invest AS for 26.710.000 kroner. Safe Invest AS måtte finansiere kjøpet ved lån. Domfelte formidlet kontakt til Norgeskreditt AS, som ytet det nødvendige hovedlån. For denne kontaktformidlingen oppebar domfelte et vederlag på 189.000 kroner, som var 1% av lånesummen. Vederlaget ble betalt i tre rater til domfeltes heleide aksjeselskap "- - -" AS på grunnlag av fakturaer fra dette selskapet. Byretten har lagt til grunn at beløpet i realiteten var domfeltes personlige inntekt. Byretten har videre lagt til grunn at finansieringsbistand fra selgers side er vanlig ved salg av eiendom og uttaler:
"Handlingen som utsetter bankens interesser for tap eller fare for tap, er at A på egne vegne tar seg solid betalt for en tjeneste som ligger innenfor, eller i alle fall nær opp til, det en må forvente at selger bistår med ved kontrakter i denne størrelsesorden. Det er også på det rene at bistanden ble utført i As ordinære arbeidstid i - - - AS og som en direkte følge av salgsarbeidet han ledet for - - - AS med sikte på å få i havn kontrakten med Safe Invest AS. Retten er derfor av den mening at As honorar på kr 189000,- for såkalt finansbistand medførte at - - - AS og/eller DnB Eiendom AS ble påført en risiko for tap av tillit i markedet og at dette også kunne få økonomiske konsekvenser. Det fremstår som ganske åpenbart at dersom det var blitt kjent at en høyt betrodd ansatt og styremedlem innen DnB Eiendom AS/- - - AS tok seg betalt for tjenester som han utførte i anledning sitt arbeide for selskapene, så ville dette kunne vekke mistanke og tap av tillit."
Domfelte har gjort gjeldende at den vinning han oppebar, ikke var uberettiget, og at han iallfall ikke handlet forsettlig med hensyn til dette moment. Han har prinsipalt påstått seg frifunnet. Subsidiært har han påstått den del av byrettens dom som gjelder utroskap, opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner.
Jeg behandler først spørsmålet om den vinning domfelte oppebar, var uberettiget. Aktor har i denne sammenhengen vist til det som foran er sitert fra byrettens domsgrunner, til DnBs etiske regler - som gjaldt for konsernet - og til aksjeloven §8-16 annet ledd, som forbyr en daglig leder i aksjeselskap "i anledning av rettshandel for selskapet å ta imot godtgjørelse fra andre enn selskapet". De to sistnevnte grunnlagene er ikke vurdert av byretten i tilknytning til straffbarhetsvilkåret "uberettiget". Domfeltes kjennskap til DnBs etiske regler er av byretten bare nevnt som straffutmålingsmoment. Byrettens grunnlag for å anse domfeltes vinning som uberettiget, er at vinningen ble opptjent ved handlinger som tilsidesatte - - - AS' tarv og utsatte dette selskapet og morselskapet DnB Eiendom AS for tap av tillit eller omdømme i markedet.
Jeg finner at byrettens lovanvendelse er riktig når det gjelder bedømmelsen av de objektive sider ved vilkåret om at vinningen skal være "uberettiget". Uttrykket "uberettiget vinning" kan ikke tolkes så snevert at det bare omfatter vinning ved handlinger som er uttrykkelig forbudt i lov, arbeids- eller oppdragsavtale eller andre bestemmelser. Uttrykket må tolkes slik at det omfatter vinning ved handlinger som ut fra en friere vurdering må anses illojale mot arbeids- eller oppdragsgiverens interesse og derfor representerer et misbruk av den stillingen som arbeids- eller oppdragstakeren har. Jeg finner en viss støtte for denne forståelse i Rt-1928-1171 og Rt-1976-994, selv om dommene gjelder andre forhold enn det saken gjelder.
I den stillingen domfelte hadde, var han forpliktet til å vise lojalitet overfor - - - AS' interesse og vareta selskapets tarv. I lojalitetsplikten lå blant annet at transaksjoner som domfelte med fortjeneste kunne foreta i tilknytning til selskapets eiendomssalg, ikke rettmessig kunne foretas til hans egen fordel. Aksjeloven §8-16 annet ledd sammenholdt med fjerde ledd er et uttrykk for dette. Men det samme følger etter min mening direkte av straffeloven §275, som selvstendig hjemler en plikt til å vareta arbeids- eller oppdragsgiverens tarv. Den transaksjon domfellelsen omfatter, lå innenfor det område hvor domfelte hadde slik lojalitetsplikt overfor - - - AS.
Jeg er også enig med byretten i at domfeltes forhold er grovt, slik at det faller inn under straffeloven §276.
Jeg ser så på lovanvendelsen og domsgrunnene vedrørende domfeltes subjektive forhold. Om de subjektive forhold har byretten uttalt:
"Retten finner det videre bevist utenfor enhver rimelig tvil at A som en erfaren mann i eiendomsbransjen, forstod eller i allefall måtte se det som overveiende sannsynlig at hans arbeidsgiver ble utsatt for en risiko for tap av tillit eller omdømme i markedet ved den handling han foretok ved å ta seg betalt for bistanden til Safe Invest AS. Han handlet derfor med forsett. Retten finner det også bevist at A handlet med vinningshensikt."
Det er i og for seg klart og uomtvistet at domfelte hadde til hensikt å oppnå den vinning som han oppebar som vederlag for låneformidlingen. Imidlertid forutsetter domfellelse etter straffeloven §275 at det foreligger forsett med hensyn til det uberettigede ved vinningen. Domfelte har gjort gjeldende at byretten ikke har lagt denne lovforståelse til grunn, og når byretten har nøyd seg med å uttale at den finner det "bevist at A handlet med vinningshensikt", er domsgrunnene mangelfulle, slik at lovanvendelsen ikke kan prøves.
Heller ikke på dette punkt finner jeg at domfeltes anke kan føre frem. I sin drøftelse av om domfelte forsettlig handlet mot - - - AS' tarv, har byretten uttalt at den finner det bevist at domfelte "måtte se det som overveiende sannsynlig at hans arbeidsgiver ble utsatt for en risiko for tap av tillit eller omdømme i markedet ved den handling han foretok". Etter min mening ligger det i dette at domfelte - slik forholdene i saken ligger an - hadde vist forsett med hensyn til at den vinning han oppnådde ved handlingen, var uberettiget. Jeg finner således at domsgrunnene er tilstrekkelige og lovanvendelsen riktig når byretten har funnet at domfelte handlet i hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning. - Jeg tilføyer at når det slik lå innenfor domfeltes forsett at vinningen ble oppnådd på rettsstridig måte, oppstår det ikke spørsmål om rettsvillfarelse, jf straffeloven §57. Det er derfor i denne sak uten betydning at rettsvillfarelse utelukker uberettiget vinnings hensikt, slik det fremgår av blant annet Rt-1994-1274.
Når det gjelder påtalemyndighetens anke over straffutmålingen, er jeg kommet til at denne må tas til følge. Overtredelsen av straffeloven §276 er et så alvorlig forhold at det er nødvendig å reagere med en ubetinget fengselsstraff, siden det ikke foreligger formildende forhold av særlig betydning. Jeg er enig i byrettens utmåling av fengselsstraffens lengde, slik at denne settes til fengsel i 60 dager. Boten bør da falle bort.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
2. Boten faller bort.