HR-1995-121-B - Rt-1995-1303
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-08 |
| Publisert: | HR-1995-00121-B - Rt-1995-1303 (428-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1992-00206 A - Høyesterett HR-1995-00121 B, nr. 251 og nr. 251A/1993. |
| Parter: | 1. Thorbjørn G Karlsen og Lilly Higgins 2. Grethe Hansen Farmen 3. Arne og Astrid Moe 4. Martin Bartsch 5. Ove og Ingrid Holt 6. Anne Berit og Sverre Willoch 7. Ella og Olav Sigurdslid 8. Asbjørg og Ragnar Samuelsen 9. Åse og Thorbjørn Trondsen 10. Trude Foss og Steinar Mathisen 11. Ragnhild og Arild Hansen 12. Merete og Bjørnar Hvarnes 13. Gerda og Helge Svendsen 14. Ian Asbjørn Haugen 15. Astrid og Øyvind Johnsen Thune 16. Ragnhild Bøe Larsen og Reidar Larsen (Advokat Knut Rognlien) mot 1. Sandefjord kommune 2. Larvik kommune 3. Søndre Vestfold Avfallsselskap (Advokat Ivar Otto Myhre - til prøve). |
| Forfatter: | Stang Lund, Coward, Schei, Gjølstad, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§3, Fylkeskommuneloven (1961)5-§4, Fylkeskommuneloven (1961)5-§5, Tvistemålsloven (1915) §392, EMK (1999), EMK (1999), Fylkeskommuneloven (1961)5-§7, Fylkeskommuneloven (1961)5-§8, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Lov om vern mot vannforurensing (1970), Foreldelsesloven (1979) §9, Forurensningsloven (1981) §11, §29, §30 |
Saken gjelder krav om vederlag etter granneloven §10 for ulemper ved drift av Grinda interkommunale avfallsanlegg for årene 1977 til og med 1990.
Fylkesmannen i Vestfold framla i 1970 forslag om et felles avfallsanlegg for Søndre Vestfold, omfattende kommunene Brunlanes, Hedrum, Larvik, Stavern og Tjølling (sammenslått til Larvik kommune fra 1 januar 1988) og Sandefjord. Det felles avfallsanlegg var forutsatt å tre i stedet for lokale avfallsplasser - blant annet en lokal søppelplass noen hundre meter sør-øst for ankende parters eiendommer. Et interkommunalt utvalg ble oppnevnt i 1971 for å komme med forslag til lokalisering. Et nytt utvalg (renovasjonskomiteen) videreførte arbeidet i samråd med konsulentfirmaet VIAK. Området Grinda i daværende Hedrum kommune ble ansett best egnet og Øvre Grinda ble valgt av Hedrum kommunestyre i 1974.
Søndre Vestfold Avfallsselskap (SVA), som eies av Larvik og Sandefjord kommuner, ble opprettet 22 oktober 1975. Selskapet fikk 20 september 1976 midlertidig tillatelse av fylkesmannen i Vestfold til utslipp etter dagjeldende lov 26 juni 1970 nr 75 om vern mot vannforurensing. Tillatelsen gjaldt utslipp av sigevann fra søppel- og slamplass på Øvre Grinda i Hedrum kommune. Det er i begrunnelsen for vedtaket blant annet vist til at forhold som berører lov om rettshøve mellom grannar også kan være aktuelle hva angår støy og utslipp til luft. Disse spørsmål ble ikke vurdert i forbindelse med tillatelse etter lov om vannforurensing, og vilkårene gjaldt i hovedsak tiltak for å motvirke vannforurensning.
Avfallsanlegget ble tatt i bruk 15 mai 1977 og var i full drift i oktober samme år. Anlegget mottok husholdningsavfall, industriavfall, sesongavfall (kvist), avvannet slam, slagg (aske), septikk og kloakkslam fra eierkommunene og Andebu, Stokke og Lardal kommuner. Anlegget mottok etter det opplyste ikke noen form for spesialavfall.
Organisk avfall ble den første tid oppmalt for å forbedre sammentrykking av massene og for kompostering for jordforbedring. Kloakkslam (septikk) ble innblandet i oppmalt avfall. Behandlet og deponert avfall ble den første tid vendt ved såkalt rankesnuing.
De ankende parters eiendommer ligger øst for avfallsanlegget på Øvre Grinda i en avstand fra noe over 200 meter og opp til ca 400 meter. Eiendommene ble bebygd i tidsrommet 1948 til 1986. Flere av de ankende parter har kjøpt sine eiendommer etter at avfallsanlegget kom i drift. Samtlige eiendommer ligger lavere i terrenget enn avfallsanlegget. Grindaåsen ligger mellom eiendommene og avfallsplassen og hindrer innsyn.
Det oppstod kort tid etter at anlegget kom i drift ubehagelig og sterk lukt som, avhengig av værforhold, spredte seg blant annet til ankende parters eiendommer. Måker søkte til avfallet og etterlot seg rester og ekskrementer på omkringliggende eiendommer.
Kort tid etter oppstart fikk SVA muntlige klager over lukt- og måkeplager. I 1978 kontaktet 20 grunneiere i Bruveien advokat Jon Kåre Brekke, som i brev 21 november 1978 ba om et møte med SVA for å drøfte tiltak for å bedre forholdene ved Øvre Grinda. Møtet ble holdt 12 mars 1979 og resulterte i at tilkjøring av septikk opphørte i løpet av 1979. Rankesnuing av oppmalt og deponert avfall hadde allerede opphørt høsten 1978.
Ytterligere klager fra naboene over luktplagen og andre ulemper førte etter hvert til omlegging av driften. Et anlegg for uttak og avbrenning av gass i fakkel ble satt i drift fra mai 1986. Dette førte til en generell bedring over tid, men åpning av nye sjakter for nedlegging av rør medførte periodevis betydelige luktulemper i tidsrommet 1986 frem til 1990. Oppmalt organisk avfall ble brukt i et anlegg satt i drift i slutten av 1985 for produksjon av brenselbriketter. Det ble iverksatt tiltak for om mulig å redusere måkeplagen.
Det var fra først av klart at virksomheten på Øvre Grinda ville være tidsbegrenset og at nye steder for deponering av avfall var nødvendig. Ett alternativ var utvidelse av avfallsanlegget på Grinda ved å ta i bruk Grindamyrene beliggende nord-øst for og noe nærmere de ankende parter enn eksisterende anlegg. Planer om utvidelse av anlegget og ikrafttreden av lov 13 mars 1981 nr 6 om vern mot forurensninger og om avfall 1 oktober 1983, medførte at fylkesmannen i Vestfold i brev 30 mars 1987 ba om ny søknad om fortsatt drift på Grinda. SVA søkte 23 desember 1987 om tillatelse til drift av Grinda avfallsanlegg omfattende Øvre Grinda og Grindamyrene.
Fylkesmannen i Vestfold ga 16 oktober 1990 SVA midlertidig tillatelse til drift etter forurensningsloven §11 og §29 av interkommunal avfallsplass på Grinda. Den tidligere tillatelse av 20 september 1976 fortsatte å gjelde fram til deponering av avfall på Øvre Grinda skulle avsluttes i 1992. Vedtaket ble påklagd av flere naboer og naboutvalget i oktober og november 1990. Statens forurensningstilsyn besluttet 13 august 1991 å opprettholde tillatelsen med visse endringer i vilkårene.
Deponering av avfall på Øvre Grinda opphørte i 1992.
Den 15 mai 1990 reiste eiere av 23 boligeiendommer, beliggende langs Bruveien og ved Numedalslågen, sak mot SVA og Larvik og Sandefjord kommuner med krav om nedlegging av avfallsanlegget og erstatning og subsidiært vederlag etter granneloven §10. Kravet om retting ble begrenset under saksforberedelsen for byretten etter at Statens forurensningstilsyn 13 august 1991 besluttet å opprettholde tillatelsen og under hovedforhandlingen ytterligere begrenset til støyskjerm langs riksveg 8.
Larvik byrett avsa 7 november 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune frifinnes for saksøkernes påstand om å sette opp standard støyskjerm i tre langs RV 8 i eiendomsgrensa til de av saksøkerne som vender ut mot RV 8.
2. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune forpliktes solidarisk til å betale erstatning til hver av saksøkerne således:
1. kr 265.000,- til Torbjørn Gullkrona Karlsen,
2. kr 265.000,- til Grethe Hansen Farmen,
3. kr 265.000,- til Arne Moe,
4. kr 265.000,- til Martin Bartsch,
5. kr 265.000,- til Ove Holt,
6. kr 265.000,- til John E. Abrahamsen,
7. kr 265.000,- til Sverre Willoch,
8. kr 265.000,- til Olav Sigurdslid,
9. kr 265.000,- til Lars Otto Holt,
10. kr 265.000,- til Asbjørg og Ragnar Samuelsen,
11. kr 265.000,- til Gunder Khera/Torild Karlsen,
12. kr 265.000,- til Knut Jørgensen,
13. kr 265.000,- til Arne Dagfinn Dåpan,
14. kr 265.000,- til Thorbjørn Trondsen,
15. kr 265.000,- til Trude Foss/Steinar Mathisen,
16. kr 265.000,- til Arild Hansen,
17. kr 265.000,- til Bjørnar Hvarnes,
18. kr 265.000,- til Helge Svendsen,
19. kr 265.000,- til Bjørn Høglund,
20. kr 265.000,- til Ian Asbjørn Haugen,
21. kr 265.000,- til Øyvind Johnsen Thune,
22. kr 265.000,- til Kristian Augestad
23. kr 265.000,- til Ole Verner Andersen.
3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
4. Oppfyllelsesfristen for det under post 2 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
SVA og Larvik og Sandefjord kommuner anket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Grunneierne motanket for så vidt angår erstatning for tomter og vederlag for ulemper fram til domstidspunktet.
Ragnhild Bø Larsen og Reidar Larsen, eiere av en boligeiendom beliggende ved Numedalslågen, reiste 5 mars 1992 sak mot SVA og Larvik og Sandefjord kommuner med krav om erstatning og vederlag. Larvik byrett avsa 15 juni 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune forpliktes solidarisk til å betale erstatning til Ragnhild Bø Larsen og Reidar Larsen, Bommestad, 3270 NANSET, med kr 250.000,- - kronertohundreogfemtitusen -.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen for det under punkt 1 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
SVA og Larvik og Sandefjord kommuner anket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Ragnhild Bø Larsen og Reidar Larsen motanket for så vidt angår vederlag for ulemper fram til domstidspunktet.
Ankesakene ble forent til felles behandling og Agder lagmannsrett avsa 10 mai 1993 dom med slik domsslutning:
"I anken:
1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I motanken:
1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Lagmannsretten kom til at tålegrensen etter granneloven §2 var overskredet fra anlegget startet i 1977 og fram til 1990 for opprinnelige og nye eiere. Lagmannsretten fant at eiendommene ikke var blitt verdiforringet og at heller ikke annet økonomisk tap var påført. Vederlag etter granneloven §10 annet ledd måtte anses som en økonomisk kompensasjon for at en virksomhet som kan kreves rettet, får fortsette. Den fremtidige virksomhet på Øvre Grinda ville etter 1990 ikke medføre slike ulemper for de ankende parter at den naborettslige tålegrense ville bli overskredet.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Ragnhild Bø Larsen og Reidar Larsen og eierne av 15 av de opprinnelige 23 boligeiendommene har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse 19 november 1993 henvist ankene til Høyesterett for så vidt gjelder krav om vederlag for ulemper for 1990 og tidligere. For øvrig er ankene nektet fremmet til Høyesterett. Ankesakene er også for Høyesterett forent til felles behandling og pådømmelse.
Til bruk for Høyesterett har 11 av de ankende parter, SVA v/styrets formann og 13 vitner - hvorav 3 vitner er nye for Høyesterett - gitt forklaring ved bevisopptak. Det er framlagt noen nye dokumenter for Høyesterett, men de har ikke betydning for mitt standpunkt.
De ankende parter har for Høyesterett i hovedsak anført:
Det gjøres for Høyesterett ikke gjeldende at ulempene har vært unødvendige, men tålegrensen er overskredet fordi ulempene har vært urimelige. Lagmannsretten har ut fra den umiddelbare bevisførsel korrekt kommet til at tålegrensen var overskredet fra anleggsstart og i alle fall fram til utløpet av 1989. De ankende parter mener at tålegrensen også var overskredet etter 1989 og i alle fall fram til tillatelse etter forurensningsloven ble gitt høsten 1990. Ved bedømmelsen av om tålegrensen har vært overskredet er den kumulative effekt av ulempene objektivt bedømt avgjørende. Selv om eiendommene ligger slik til at søppeldeponi kunne vært ventelig, medførte avfallsanlegget på Grinda ekstraordinære lukt- og måkeplager både for de opprinnelige og nye eiere. Dette skyldes at nye metoder for behandling av avfall ble tatt i bruk med oppmaling og utlegging av avfall, som førte til vesentlig større gassutslipp, og stor tilstrømming av måker. Dette var ikke ventelig etter forholdene på stedet, og medførte urimelige ulemper for alle eiendommer uavhengig av når eierne etablerte seg.
Når tålegrensen er overskredet har de ankende parter krav på vederlag for ulemper fram til konsesjon ble gitt 16 oktober 1990. Grunnlaget for dette er granneloven §10 annet ledd, slik denne bestemmelse lød før lovendring 16 juni 1989. Granneloven §10 hjemler krav på vederlag for ulemper påført før krav om retting ble fremmet for Larvik byrett 15 mai 1990, og/eller tillatelse etter forurensningsloven §11 og §29 ble gitt 16 oktober 1990. Til støtte for dette syn har de ankende parter vist til forarbeider til granneloven og til lovendringen i 1989, samt juridisk teori. Ved tolkingen må legges vekt på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8, slik denne bestemmelse har vært anvendt av Menneskerettighetskommisjonen og Menneskerettighetsdomstolen. De ankende parter har blant annet vist til Menneskerettighetsdomstolens avgjørelse 9 desember 1994 i sak Lpez Ostra mot Spania (sak nr 41/1993/436/515) (EMD=REF00000490).
Ved fastsettelse av vederlaget gjøres gjeldende at det også skal utmåles kompensasjon for ulemper under tålegrensen og ikke-økonomisk skade. Dette gjelder eksempelvis eiers reduserte bruksnytelse ved at ubehagelig og sterk lukt hindrer utendørs aktivitet på eiendommen og lufting. Vederlag kan kreves fra anlegget kom i drift sommeren 1977 og i alle fall fra da naboene første gang skriftlig protesterte mot driften høsten 1978. De ankende parter har beregnet en økonomisk verdi av ulempene ved skjønnsmessig å beregne kostnadene med å være borte fra eiendommen de dager luktplagen rammet eiendommene og krever vederlaget fastsatt på dette grunnlag. For de ankende parter som har ervervet eiendom etter 1977 er vederlaget beregnet fra ervervet fant sted.
Det bestrides at vederlagskravet er foreldet etter foreldelsesloven §9. Det avgjørende er når de ankende parter fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om at tålegrensen var overskredet. Kunnskap om dette fikk de ankende parter på et sent tidspunkt etter at ulempene med driften av avfallsanlegget var klarlagt av uavhengige eksperter. De ankende parter har ikke hatt noen plikt til å iverksette egne undersøkelse, og SVA og representanter for eierkommunene har hele tiden forsikret om at ulempene var midlertidige.
De ankende parter har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune forpliktes solidarisk til å betale vederlag til hver av de ankende parter, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til: kr 378.000,- til nr. 1 Lilly Higgins og Thorbjørn G. Karlsen kr 162.000,- til nr. 2 Grethe Hansen Farmen kr 428.000,- til nr. 3 Arne og Astrid Moe kr 54.000,- til nr. 4 Martin Bartsch kr 378.000,- til nr. 5 Ove og Ingrid Holt kr 378.000,- til nr. 7 Anne Berit og Sverre Willoch kr 378.000,- til nr. 8 Ella og Olav Sigurdslid kr 378.000,- til nr.10 Asbjørg og Ragnar Samuelsen kr 162.000,- til nr.14 Åse og Torbjørn Trondsen kr 81.000,- til nr.15 Trude Foss og Steinar Mathisen kr 189.000,- til nr.16 Ragnhild og Arild Hansen kr 81.000,- til nr.17 Merete og Bjørnar Hvarnes kr 351.000,- til nr.18 Gerda og Helge Svendsen kr 351.000,- til nr.20 Ian Asbjørn Haugen kr 378.000,- til nr.21 Astrid og Øyvind Johnsen Thune med tillegg av 18 - atten - % morarente fra 16. oktober 1991 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - % morarente fra 1. januar 1994 til betaling skjer, og kr 378.000,- til nr. 24 Ragnhild Bøe og Reidar Larsen med tillegg av 18 - atten - % morarente fra 12. april 1992 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - % morarente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
2. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune forpliktes solidarisk til å betale de ankende parters sakskostnader for byretten, med kr 160.000,- med tillegg av 18 - atten - % morarente fra 22. november 1991 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - % morarente fra 1. januar 1994 til betaling skjer, for lagmannsretten med kr 95.000,- med tillegg av 18 - atten - % morarente fra 29.5.1993 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - % morarente fra 1. januar 1994 til betaling skjer og for Høyesterett."
Ankemotpartene har for Høyesterett i hovedsak anført:
De underordnede retter har tatt feil når de har kommet til at tålegrensen er overskredet. Ved vurdering av om ulempene er urimelige er vist til at kommunen etter forurensningsloven §29 og §30 er pålagt å ha søppeldeponi. De opprinnelige eiere måtte ut fra eiendommenes beliggenhet nær Larvik by og E-18 forvente at nytt avfallsanlegg kunne bli etablert i området og ulempene er etter dette ikke urimelige. Det anføres at de samlede ulemper fra Grinda avfallsanlegg ikke er verre enn ulempene med de tidligere lokale fyllplasser. Ulempene med ubehagelig og sterk lukt var begrenset til sommerhalvåret og varte fra noen få minutter til noe lengre tid avhengig av værforholdene. Ulempene har ikke ført til verdireduksjon av eiendommene og har heller ikke hindret overdragelser av eiendommer. Opprinnelige og nye eiere har foretatt til dels omfattende rehabiliteringer etter at avfallsanlegget kom i drift, og området der de ankende parter har eiendommer framtrer som velholdt.
Det er særlig anført at lagmannsrettens rettsanvendelse er feil når tålegrensen anses overskredet for eiendommer ervervet etter at avfallsanlegget fikk tillatelse til utslipp 20 september 1976 i medhold av dagjeldende lov om vern mot vannforurensing. Ulempene ved utslipp av gass og avfall fra måker viste seg allerede sommeren 1977 og nye eiere måtte være kjent med dette. Det har ikke foregått noen omlegging av driften av avfallsanlegget som har ført til økte ulemper etter at driften kom i gang sommeren 1977. Tvert om har eierne, etter klage fra omkringliggende eiendommer, foretatt omlegging av driften for å redusere ulempene og påtatt seg betydelige investeringer i denne forbindelse. Ulempene ved utslipp av gass og avfall fra måker hevdes å være ventelige etter forholdene på stedet for naboer etablert etter 20 september 1976 og derved ikke urimelige.
Det er enighet mellom partene at krav om vederlag skal avgjøres etter granneloven §10 annet ledd om vederlag, slik bestemmelsen lød før lovendring 16 juni 1989. Sammenhengen mellom §10 og §9 viser at §10 ikke gjelder for lidt skade. Vederlag er en godtgjøring for at et tiltak kan fortsette uten retting. Bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og Menneskerettighetsdomstolens avgjørelse 9 desember 1994 i Ostra-saken (EMD=REF00000490) kan ikke gi grunnlag for en utvidende fortolkning av granneloven §10 annet ledd om vederlag. Forurensningen i Ostra-saken (EMD=REF00000490) var mye alvorligere og kan ikke sammenliknes med de ulemper de ankende parter har blitt påført.
Krav på vederlag foreldes suksessivt etter foreldelsesloven §9, jf Rt-1957-362. Dette medfører at krav på vederlag oppstått før 15 mai 1987 er foreldet.
Subsidiært anføres at Høyesterett ikke har nok materiale til å foreta en fastsetting av vederlaget, som må hjemvises til lagmannsretten, jf tvistemålsloven §392 annet ledd. Det gjøres gjeldende at vederlaget må fastsettes for hver eiendom fordi forskjell i beliggenhet i forhold til avfallsanlegget medfører at ulempene ikke er like. De ankende parters forslag til utmåling tilbakevises som for skjematisk og ikke i samsvar med bestemmelsene om vederlag.
Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Sandefjord kommune, Larvik kommune og Søndre Vestfold Avfallsselskap tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten, og Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse.
Saken er for Høyesterett begrenset til om de ankende parter har krav på vederlag etter granneloven §10 slik denne bestemmelse lød før lovendring 16 juni 1989 nr 67, for ulemper driften av Grinda avfallsanlegg påførte de ankende parter i 1990 og tidligere år. Ankemotpartene har prinsipalt gjort gjeldende at vederlag ikke kan tilkjennes fordi påførte ulemper ikke har overskredet tålegrensen i granneloven §2 for opprinnelige og nye eiere. Jeg behandler først denne anførsel.
Partene er enige om at granneloven §2, slik bestemmelsen var før lovendringen i 1989, skal anvendes. Granneloven §2 lød før endringen slik:
"Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.
I avgjerda om noko er urimeleg, skal leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden. Er det ikkje verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader, skal det ikkje reknast for urimeleg."
Lagmannsretten kom til at for eiere etablert før avfallsanlegget ble anlagt var de betydelige ulemper avfallsdeponiet førte med seg ikke ventelige og tiltrådte byrettens begrunnelse. Byretten fant at ulempene ved lukten oversteg tålegrensen i granneloven §2 og at avfallsanleggets eiere var nærmest til å bære risikoen for at beboerne ble påført ulemper som oversteg den alminnelige tålegrense i boligområdet.
Ved avgjørelse av om avfallsanlegget på Øvre Grinda førte til urimelige ulemper for eiere etablert før anlegget ble lokalisert og fikk utslippstillatelse, er utgangspunktet hva som måtte være ventelig ut fra eiendommenes beliggenhet i forhold til trafikkområder, bymessig bebyggelse, industrivirksomhet og annen virksomhet i området. De ankende parters eiendommer lå i utkanten av Larvik by nær E 18 og det var industri og et lokalt søppeldeponi i området. Det måtte framstå som nærliggende at andre tilgrensende områder kunne bli tatt i bruk til avfallsplass. Spørsmålet er om ulempene ved avfallsanlegget på Øvre Grinda på grunn av nye metoder for å behandle avfall ikke var ventelige. Dersom ulempene ikke var verre enn vanlig for avfallsanlegg skulle ikke ulempene i noe tilfelle regnes for urimelige, slik granneloven §2 annet ledd var før lovendringen i 1989.
Lagmannsretten fant etter bevisførselen at flere uheldige omstendigheter ved virksomheten på Øvre Grinda førte til at ulempene ved utslipp av gass ble verre enn hva som var vanlig ved drift av avfallsdeponier. Det er imidlertid noe uklart hvor omfattende ulempene var. De synes for hele perioden særlig å ha vært knyttet til dager i sommerhalvåret med stille vær, og også på slike dager kan plagene ha vært kortvarige. Når jeg setter spørsmålstegn ved ulempenes omfang og intensitet, er det på bakgrunn av at en rekke av eiendommene i området har vært gjenstand for omsetning i den del av driftsperioden saken knytter seg til. Til tross for at klagene mot deponiet var alminnelig kjent, er det ikke noe som viser at plagene har ført til problemer for omsetningen, eller lavere priser enn man ellers kunne vente.
Driften av avfallsanlegget på Øvre Grinda kan ihvertfall ikke være i strid med granneloven §2 i forhold til de ankeparter som har ervervet eiendommen etter at anlegget ble tatt i bruk i 1977.
Det er enighet mellom partene om at ulempene på grunn av gassutslipp og avfall fra måker viste seg nokså umiddelbart etter at deponering av avfall begynte i 1977. Muntlige klager kom kort tid etter oppstart og skriftlig klage 21 november 1978. Det måtte for de ankeparter, som ervervet eiendommer i nabolaget etter at anlegget ble tatt i bruk, ha vært rimelig klart at driften av anlegget medførte ulemper i form av ubehagelig og sterk lukt og avfall fra måker. Etter granneloven §2 slik bestemmelsen lød før endringen i 1989, skal det svært meget til for at den naborettslige tålegrense anses overskredet når etablering skjer etter at en virksomhet som medfører støy eller andre ulemper er lokalisert til et bestemt område og vedtatt igangsatt, jf Rt-1973-1193 og Rt-1974-524. Det er ikke nødvendig i denne sak å gå nærmere inn på når en forverring av ulempene kan medføre at tålegrensen likevel overskrides fordi ulempene ved driften av avfallsanlegget ikke forverret seg fra oppstart i 1977 fram til 1988/1989. Jeg viser til lagmannsrettens bevisbedømmelse, som det ikke er grunnlag for å fravike. Ulempene i form av ubehagelig og sterk lukt og avfall fra måker måtte etter dette være ventelig for den som etablerte seg etter at anlegget ble satt i drift.
Lagmannsretten har for de ankende parter etablert etter 1977 vist til at de måtte ha grunn til å stole på forsikringer gitt av SVA om at luktproblemet var av rent midlertidig art og ville bli løst i løpet av forholdvis kort tid, og at ulempene av denne grunn ble vesentlig verre enn de ankende parter kunne forutse. Ut fra dette kom lagmannsretten til at ulempene også for de ankende parter etablert etter 1977 var urimelige og viste herunder til granneloven §2 fjerde ledd.
Granneloven §2 fjerde ledd som kom inn ved lovendring 16 juni 1989, medfører at ellers ventelige ulemper likevel kan regnes som urimelig i tilfelle de fører til en vesentlig forverring av brukstilhøva som enten bare, eller i alle fall i særlig grad, rammer en begrenset krets av personer. Bestemmelsen kan ikke anvendes for de ankende parter som har ervervet eiendom i tiden 1978 til ikrafttredelsen 1 august1989 som grunnlag for å kreve vederlag for ulemper før ikrafttreden. Jeg kan ikke se at uttalelser fra SVA om bedring av ulempene ved omlegging av driften etter at avfallsanlegget kom i drift i 1977 her kan få betydning ved vurdering av om ulempene er ventelige etter forholdene på stedet. Det må for øvrig legges til grunn at SVA tok problemene alvorlig, og den omstendighet at det tok lenger tid å løse dem enn man først kanskje trodde, kan ikke ha som konsekvens at tålegrensen må anses oversteget i forhold til eiendomskjøperne.
Jeg går over til spørsmålet om det etter granneloven §10 kan gis vederlag for ulemper driften av Grinda avfallsanlegg medførte for årene 1977 til og med 1990, eller om bestemmelsen bare gjelder for fremtidige ulemper ved at naborettsstridig virksomhet får fortsette uten retting. Ut fra mitt syn på granneloven §2 annet ledd slik bestemmelsen var før lovendringen i 1989, har spørsmålet bare betydning for de ankende parter som hadde etablert seg før anlegget ble satt i drift i 1977.
Partene er enige om at granneloven §10, slik bestemmelsen var før lovendringen i 1989, skal anvendes. Bestemmelsen i §10 lød slik:
"Tilstand eller tilhøve som strider mot nokor føresegn i §2, §3, §4, §5 har grannen krav på vert retta.
Tiltak som er fremja i samsvar med avgjerd etter §7, jfr. §8, skal likevel kunna halda fram på det vilkår at grannen får vederlag som ikkje må setjast mindre enn skaden eller ulempa. I tilfelle då rettinga kom til å valda så store utlegg eller tap elles, at det klårt stod i mishøve til gagnet, kan det på same vilkår gjerast unnatak frå rettingsskyldnaden, jamvel for tiltak eller anna som ikkje har heimel i granneskjøn når det ikkje er noko nemnande å leggja tiltakshavaren til last.
Føresegna i fyrste stykket gjeld ikkje når det er gjort vedtak om eller gjeve samtykke til oreigning av grunn til tiltaket, eller når slik oreigningsrett fylgjer direkte av lova."
Sammenhengen mellom retting og vederlag er omtalt i rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalget sidene 23 og 33. Det heter her:
"Men i mange tilfelle kan det vera grunn til å gjera unnatak frå rettingsskyldnaden: Er tiltaket i seg sjølv nyttig og kome så langt at det er noko mykje påkosta, er det ofte den beste løysinga at det får halda fram, men då sjølvsagt mot fullt vederlag til grannen. Men ei slik ekspropriasjonsvori løysing lyt ha positiv lovheimel." - - - - - -
"Der lova gjev heimel til ei slik løysing, står den som i tilfelle kan løysa den andre ut med vederlag, fritt om han vil velja den utvegen eller la vera. For den andre kan det ikkje vera høve til slikt val. I staden lyt han ha visse for at vederlaget vert fastsett etter rimelege og rettferdige omsyn til båe sider. Vederlaget skal difor ikkje reknast for skadebot som er like for påført tap, men vera ei motyting for den retten som vert fråteken den eine grannen til beste for den andre." - - - - -
"Dei atterhalda Utvalet difor held turvande, er gjorde i dette stykket av paragrafen. Det er skilt mellom dei tiltaka som er fremja i samsvar med førehandsavgjerd av granneskjøn, og dei som er sette i verk utan medhald i slik avgjerd. I det fyrste slag tilfelle er det gått fram på den måten som nettopp har til føremål å tryggja mot ulovleg skade. Fører tiltaket til ulovleg skadeverknad likevel, så er det noko dei sakkunnige ikkje rekna med, og den ansvarlege er inkje å leggja til last. Då bør skyldnaden hans ikkje gå lenger enn til å halda grannen skadelaus. Difor er regelen ordlagd såleis, at den som går lovleg fram i samsvar med granneskjønsavgjerd, skal kunne kjenna seg trygg på at han ikkje kan tvingast til å leggja ned verksemda si. Det einaste vilkåret er at han lyt svara fullt vederlag for retten til å halda fram med den skadegjerande verksemda. Men det vilkåret lyt han finna seg i. For han skal ikkje driva på annan manns kostnad, og granneskjønet var ingen ekspropriasjon. Her gjeld det ikkje skadebot for det som alt er gjort, men vederlag for retten til å halda fram. Av dette fylgjer at i fall grannen krev det, lyt verksemda stogga til vederlaget er betalt (jfr. Ålmenne synsmåtar, side 23)."
Sivillovbokutvalgets forslag med enkelte redaksjonelle endringer ble fremmet av Justisdepartementet, jf Ot.prp.nr.24 (1960-61) sidene 38-39.
Bestemmelsene om vederlag i §10 annet ledd må ses i sammenheng med §9 om erstatning for økonomisk tap. Sivillovbokutvalget foreslo en bestemmelse om erstatning for ikke-økonomisk skade for den som påfører naboen "ugagn eller uhugnad", jf rådsegn 2 side 22-23 og 32. Justisdepartementet fulgte ikke opp forslaget fordi erstatning for ikkeøkonomisk skade på objektivt grunnlag var svært uvanlig, og departementet fant ikke grunn til å innføre en særregel om dette i granneloven, jf Ot.prp.nr.24 (1960-61) side 35.
Bestemmelsene om vederlag i granneloven §10 annet ledd må etter dette forstås slik at vederlag bare kan kreves i tilfelle virksomhet i strid med §2, §3, §4 og §5 får fortsette uten retting. Vederlag er en godtgjørelse for fremtidig ulempe ved at virksomheten fortsetter. Erstatning for ulemper påført før retting, kan bare kreves etter granneloven §9 og da for økonomisk tap. Verken lovens ordlyd eller forarbeider gir grunnlag for å utvide anvendelsesområdet for §10 annet ledd. Objektivt ansvar for ikke-økonomisk skade og ulempe er fortsatt uvanlig og krever særskilt hjemmel.
De ankende parter har til støtte for at bestemmelsene om vederlag i §10 annet ledd også må gjelde for ulemper påført før retting, blant annet vist til EMK artikkel 8 om respekt for hjem og inngrep av offentlig myndighet og Menneskerettighetsdomstolens avgjørelse 9 desember 1994 i sak Ostra (EMD=REF00000490). Denne saken gjaldt - slik jeg oppfattet det - et tilfelle hvor den private part hadde vært utsatt for langt mer omfattende og alvorlig forurensning enn tilfellet er i vår sak, og den spanske stat ble holdt ansvarlig for ikke å ha grepet inn mot den private forurenser. Avgjørelsen kan utvilsomt ikke danne grunnlag for den tolking av naboloven at enhver overtredelse av tålegrenser i §2 skal gi rett til erstatning for ikke-økonomisk skade ut over den ramme som er fastsatt i §10. Om Ostrasaken (EMD=REF00000490) kan få betydning i norsk rett i mer alvorlige forurensningstilfeller enn den foreliggende, gir saken her ikke grunnlag for å si noe om.
Jeg finner etter dette at krav om vederlag for 1990 og årene før ikke kan føre fram. Ut fra mitt syn på vederlagsbestemmelsen i granneloven §10, sammenholdt med §2, slik disse bestemmelser var før lovendring 16 juni 1989, er det ikke nødvendig å komme inn på de øvrige anførsler i saken.
Saken har reist prinsipielle spørsmål om forståelsen av granneloven §10. Jeg er derfor kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer i begge ankesaker for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom i begge ankesaker stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.