Rt-1957-362

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-04-01
Publisert:	Rt-1957-362
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48 B/1957
Parter:	1. A/S Fr. Stangsgt. 2/4, 2. Pensjon Bjørk ved Claus Schønberg Hansen og Bjørn Ditlefsen (høyesterettsadvokat Ola Sveen) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten ved overrettssakfører J.A. Dahl - til prøve). Hjelpeintervenient Oslo Røde Kors (høyesterettsadvokat I.C. Heuch Bugge).
Forfatter:	Kst. dommer Nissen, dommerne Gundersen, Nygaard, Bendiksby, Holmboe
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1896) §3, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §392, Landssvikanordningen (1944)

Kst. dommer Nissen: Den 27. august 1945 fattet Oslo kommunes rekvisisjonsnemnd vedtak om å rekvirere Frederik Stangs gate 2/4 til fordel for Oslo krets av Røde Kors, som

Side:363

skulle bruke eiendommen til internat for søsterelever. Eiendommen tilhørte A/S Fr. Stangsgt. 2/4 og var av dette selskap borleiet til et interessentskap, Pensjon Bjørk, til drift av pensjonat. Deltagerne i interessentskapet var Claus A. Schønberg Hansen og Bjørn Ditlefsen. Oslo kontrollnemnd fastsatte 16. oktober 1945 leien i rekvisisjonstiden til kr. 18 000 pr. år. Ved stevning til Oslo byrett av 26. juni 1951 fra A/S Fr. Stangs gt. 2/4 og Pensjon Bjørk ved Claus A. Schønberg Hansen og Bjørn Ditlefsen reiste disse sak mot Oslo kommune med krav på erstatning for tap påført dem i anledning av rekvisisjonen. Oslo Røde Kors, som overfor Oslo kommune hadde påtatt seg å betale de utgifter som kommunen måtte få i anledning av rekvisisjonen, trådte inn i saken som hjelpeintervenient for kommunen. Oslo byrett avsa 23. oktober 1952 dom i saken hvorved Oslo kommune ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

A/S Fr. Stangs gt. 2/4 og Pensjon Bjørk ved Schønberg Hansen og Ditlefsen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 7. oktober 1954 avsa dom hvorved byrettens dom ble stadfestet. De ankende parter ble ilagt i saksomkostninger for lagmannsrett kr. 400 til Oslo kommune og kr. 600 til Oslo Røde Kors, som også under lagmannsrettssaken hadde opptrådt som hjelpeintervenient.

A/S Fr. Stangs gt. 2/4 og Pensjon Bjørk ved Schønberg Hansen og Ditlefsen har påanket dommen til Høyesterett. De har anket over dommens innhold og gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at erstatningskravene er foreldet. De har prinsipalt gjort gjeldende at kravene ikke er underkastet særregelen om foreldelse av skadeserstatningskrav etter straffelovens ikrafttredelseslovs §28, men den ordinære 10-årsfrist etter foreldelseslovens §3. Subsidiært hevdes at hvis 3-årsfristen i ikrafttredelseslovens §28 kommer til anvendelse, må utgangspunktet for fristen først være det tidspunkt da rekvisisjonen ble brakt til opphør, nemlig 15. mars 1953. Selv om man legger til grunn at erstatningen er gjenstand for preskripsjon dag for dag i løpet av rekvisisjonstiden, vil, hevder de, foreldelse bare være inntrådt for det som ligger mer enn 3 år forut for saksanlegget 2. juli 1951. Krav på erstatning for tap som er voldt etter 2. juli 1948 vil i hvert fall ikke rammes av foreldelse. Atter subsidiært gjøres gjeldende at tap som er oppstått etter avviklingsnemndas vedtak av 22. oktober 1951 hvorved rekvisisjonen ble opprettholdt, ikke er foreldet.

De ankende parter har lagt ned sådan påstand:

«1. Oslo kommune dømmes til å betale A/S Fr. Stangs gt. 2/4 kr. 40 000 med 4 pst. årlig rente av kr. 30 900 fra 1. juli 1951 og samme rente av kr. 9100 fra 16. mars 1953, alt til betaling skjer.

2. Oslo kommune dømmes til å betale Pensjon Bjørk ved Claus A. Schønberg Hansen og Bjørn Ditlefsen kr. 103 300

Side:364

med 4 pst. årlig rente av kr. 79 900 fra 1. juli 1951 og samme rente av kr. 23 400 fra 16. mars 1953, alt til betaling skjer.

3. Oslo kommune ilegges saksomkostninger til A/S Fr. Stangs gt. 2/4 og Pensjon Bjørk ved Claus A. Schønberg Hansen og Bjørn Ditlefsen for alle retter.»

Ankemotparten Oslo kommune har lagt ned sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Hjelpeintervenienten, Oslo Røde Kors, har tiltrådt kommunens påstand.

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten, og jeg kan i alt vesentlig henvise til de tidligere retters saksfremstilling. Det er innhentet partsforklaringer fra Schønberg Hansen og Ditlefsen og vitneforklaring fra bokholder Johan Østbye, som var avhørt som vitne også for lagmannsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter, hvoriblant jeg nevner juridiske betenkninger om foreldelsesspørsmålet fra professorene, dr. juris P. Augdahl og C. J. Arnholm.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Som det fremgår av de underordnede retters dommer er flere av de opprinnelige erstatningskrav sjaltet ut under sakens gang, slik at det til avgjørelse i Høyesterett bare gjenstår følgende to krav:

1. Gårdselskapets krav på erstatning for tapt leie av inventaret i rekvisisjonstiden, beregnet til kr. 5300 pr. år, hvorav kr. 3000 svarer til den leie som Pensjon Bjørk skulle betale for inventaret, mens resten kr. 2300, utgjør amortisasjon av inventaret, svarende til 5 pst. av dets takstverdi kr. 46 000. Tilsammen utgjør dette erstatningskrav kr. 40 000.

2. Pensjon Bjørks krav på erstatning for tapt nettofortjeneste av pensjonatdriften, beregnet til tilsammen kr. 103 300 etter et kalkulert årsoverskudd kr. 13 000.

Kommunen med tilslutning av Røde Kors har erkjent at den er forpliktet til å erstatte det tap som måtte være påført de ankende parter ved at de ble avskåret fra å drive pensjonatet, dersom kravene ikke er foreldet og det er årsakssammenheng mellom rekvisisjonen og tapet. Det hevdes imidlertid at kravene er foreldet og at det ikke er årsakssammenheng mellom rekvisisjonen og det faktum at pensjonatdriften ikke kom i stand. Bortsett fra leien for inventaret kr. 3000 pr. år bestrides dessuten størrelsen av erstatningspostene.

Jeg skal først behandle foreldelsesspørsmålet. De ankende parter har som nevnt prinsipalt gjort gjeldende at da kravene i virkeligheten er vederlag for ekspropriasjon av bruksretten til eiendommen, er de ikke underkastet 3-årsfristen etter straffelovens ikrafttredelseslovs §28, men må undergis den

Side:365

ordinære 10-årsfrist etter foreldelseslovens §3. Jeg finner ikke at de ankende parter kan gis medhold i dette. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til høyesterettsdommer i Rt-1940-561 og 1951 143.

Spørsmålet blir dernest om 3-årsfristen skal ta sitt utgangspunkt i selve rekvisisjonen eller først fra rekvisisjonens opphør eller om det suksessivt oppstående tap foreldes fra dag til dag. Kommunen har gjort gjeldende at utgangspunktet må være rekvisisjonen. Jeg kan ikke anta dette. Etter ikrafttredelseslovens §28 er utgangspunktet for foreldelsen den dag den skadelidende er blitt vidende om skaden og om den for samme ansvarlige. Jeg antar imidlertid at på det tidspunkt da rekvisisjonen fant sted, ville det ikke vært mulig å gjøre seg opp en mening om størrelsen av de tap det her er tale om. Selve tidsmomentet er her en vesentlig faktor ved bestemmelsen av skaden, men det lot seg ikke den gang gjøre å bedømme hvor lenge rekvisisjonen ville vare. Dette avhang av hvor snart det ville lykkes Oslo Røde Kors å få reist internat for utdannelse av søsterelever. De faktorer som tapets størrelse avhenger av, således både inntekten og utgiftene ved pensjonatdriften, kunne også forandre seg etter som tiden gikk. Den adekvate løsning må da etter min mening være at erstatningen foreldes fra dag til dag. Jeg antar således ikke at foreldelsen først begynner å løpe fra opphøret av rekvisisjonen. Av dette følger at den del av erstatningskravene som ligger forut for 2. juli 1948 vil være foreldet, men at foreldelse ikke er inntrådt for den følgende tids skade.

Jeg går så over til å behandle selve kravene.

Med hensyn til årsaksammenhengen finner jeg med de tidligere retter at det er overveiende sannsynlig at hvis ikke rekvisisjonen var kommet imellom ville Pensjon Bjørk ha fått herbergebevilling. Eiendommen var innredet med sikte på pensjonatdrift og det er erkjent av kommunen at da rekvisisjonen fant sted forelå muntlig leiekontrakt mellom gårdselskapet og Pensjon Bjørk. Pensjonatdriften var også delvis kommet i gang. Selv om Ditlefsen ikke var blitt godtatt som bestyrer, er det sannsynlig at Schønberg Hansen ville ha funnet en annen fagmann som kunne trådt i Ditlefsens sted. Det er grunn til å anta at pensjonatet ville ha gitt bra inntekt, hvis det var kommet i gang.

Schønberg Hansen kom i 1945 under forfølgning for landssvik og hans bo ble 3. oktober 1945 satt under tilsyn. Først 23. desember 1950 fikk han tilbake rådigheten over boet. Kommunen har pekt på at det er tvilsomt om Erstatningsdirektoratet ville ha innlatt seg på å drive pensjonatet for boets regning, og at det mest sannsynlige er at det ville ha nøyet seg med å leie bort eiendommen. Heller ikke denne innvending kan etter min mening føre frem. Jeg må regne med at hvis rekvisisjonen ikke var kommet, ville pensjonatet ha vært i god gjenge da Schønberg Hansen ble satt under tilsyn, og

Side:366

under de omstendigheter er det grunn til å tro at direktoratet ville ha samtykket i fortsatt pensjonatdrift.

Når jeg således antar at det skyldtes rekvisisjonen at leiekontrakten ikke ble oppfylt, er det på det rene at gårdselskapet skal ha erstatning for den leie som det derved er gått glipp av og som ikke dekkes av det av kontrollnemnda fastsatte vederlag kr. 18 000 pr. år. Da leien for inventaret ikke dekkes av vederlaget, har gårdselskapet krav på å få erstattet den tapte leie. Kommunen har ikke bestridt beløpets størrelse, men har anført at gjenstandene under lagringen ble solgt etter hvert uten at man vet når salg har funnet sted. Da jeg imidlertid etter det som er opplyst må legge til grunn at det, bortsett fra enkelte ting, var kort forut for rekvisisjonens opphør at man begynte å selge av inventaret, antar jeg at gårdselskapet hadde krav på erstatning for tapt leie med kr. 3000 pr. år i rekvisisjonsperioden. I mangel av bevis for det motsatte må jeg gå ut fra at det ved fastsettelsen av leien til kr. 3000 pr. år er tatt i betraktning nødvendig amortisasjon for bruken og det er da ikke grunnlag for å tilkjenne det påståtte tilleggsbeløp for amortisasjon. Da den del av erstatningen som ligger forut for 2. juli 1948 er foreldet, finner jeg at erstatningen bør fastsettes til kr. 16 000, hvori er innbefattet rentetap til Høyesteretts dom.

Jeg går dernest over til Pensjon Bjørks erstatningskrav. Etter det jeg har sagt foran legger jeg til grunn at Pensjon Bjørk ved dets innehavere Schønberg Hansen og Ditlefsen skal ha erstatning for det tap de har lidt ved at pensjonatdriften ikke kom i gang på grunn av rekvisisjon. De tidligere retter har på grunn av sin stilling til foreldelsesspørsmålet ikke tatt standpunkt til tapets størrelse og de opplysninger som foreligger vedrørende dette tvistepunkt er etter min mening så mangelfulle at Høyesterett ikke har tilstrekkelig faktisk grunnlag til å treffe en avgjørelse. Jeg peker i den forbindelse på at den lønnsomhetskalkyle som ligger til grunn for erstatningskravet er bestridt, men det foreligger for Høyesterett ikke opplysninger som gir grunnlag for å vurdere de enkelte poster i denne kalkyle. For øvrig vil jeg peke på at det fra kommunens side er hevdet at det som Ditlefsen har tjent i rekvisisjonsperioden utover den lønn som var fastsatt for ham i Pensjon Bjørk må komme til fradrag. Jeg kan ikke se at man har tilstrekkelig materiale til å avgjøre de spørsmål som her reiser seg. Det foreligger således svært lite til bedømmelse av spørsmålet om Ditlefsen måtte regne med å få bevilling, og man har ingen opplysninger om hva han har tjent. Ved fastsettelsen av erstatningen vil man også måtte ha for øye den mulighet at pensjonatet kom til å drive sin virksomhet med en annen bestyrer enn Ditlefsen og hva man i tilfelle måtte betale en sådan bestyrer i lønn. Under disse omstendigheter antar jeg at Høyesterett etter tvistemålslovens §392 annet ledd istedenfor å avsi ny dom vedrørende Pensjon

Side:367

Bjørks krav bør oppheve den påankede avgjørelse av dette krav og hjemvise det til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

Etter sakens utfall antar jeg at de ankende parter bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for sådan dom:

1. Oslo kommune dømmes til å betale til A/S Fr. Stangs gt. 2/4 16 000 - seksten tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra Høyesteretts dom.

2. For så vidt Oslo kommune er frifunnet for kravet fra Pensjon Bjørk ved Claus A. Schønberg Hansen og Bjørn Ditlefsen oppheves lagmannsrettens dom og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

3. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Oslo kommune til A/S Fr. Stangs gt. 2/4 og Pensjon Bjørk ved Claus A. Schønberg Hansen og Bjørn Ditlefsen 7500 - sju tusen fem hundre - kroner.

4. Oppfylleisesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Bendiksby og Holmboe: Likeså.

Av byrettens dom (dommer G. Wiers-Jenssen): - - -

Frederik Stangs gt. 2/4 er bebygget med en stor enebolig, som i kjelleren inneholder peisestue, garderobe m.v., i 1. etasje 7 rom, i 2. etasje 9 rom og i 3. etasje 9 rom. På eiendommen er det videre 2 garasjer. I 1938 ble bygningen innredet for pensjonatdrift, ble brukt til drift av pensjonat inntil krigen kom. Da overtok tyskerne bruken av eiendommen.

I 1942 kjøpte saksøker nr. 1 eiendommen med diverse inventar, og hensikten var å drive pensjonat der senere. Saksøkeren kjøpte inn ytterligere inventar, og da tyskerne forlot eiendommen i 1945, ble eiendommen pusset opp, og det ble foretatt forbedringer og moderniseringer. I slutten av august 1945 var arbeidet avsluttet, og pensjonatdriften kunne begynne.

Saksøker nr. 1, A/S Frederik Stangs gt. 2/4, hvor Claus A. Schønberg Hansen var hovedaksjonær, skulle ikke selv drive pensjonatet. Men dette skulle drives av et interessentskap eller sivilt selskap, saksøker nr. 2, Pensjon Bjørk, hvor Schønberg Hansen og Bjørn Ditlefsen var interessenter. Eiendommen med inventar ble da bortleiet av saksøker nr. 1 til saksøker nr. 2 for en årlig leie av kr. 21 000 hvorav kr. 18 000 var for eiendommen og kr. 3000 for inventar. Skriftlig leiekontrakt ble ikke opprettet. Det ble heller ikke opprettet skriftlig kontrakt vedrørende interessentenes stilling i Pensjon Bjørk, men de foreliggende forklaringer går ut på, at Ditlefsen skulle være bestyrer

Side:368

mot fast godtgjørelse, og at nettooverskuddet skulle deles likt. Ditlefsen skjøt inn kr. 6000, som ble brukt dels til innkjøp av utstyr, og dels til startutgifter.

Under Ditlefsens bestyrelse ble virksomheten så startet. Personale ble engasjert, avtaler ble sluttet med Hotel Continental om overtagelse av gjester, og da eiendommen ble overtatt av Oslo Rede Kors i oktober 1945 var pensjonatet i drift.

Rekvisisjonen omfattet kun eiendommen og dens bygninger, ikke inventar og utstyr. Dette måtte da fjernes. Oslo Rode Kors ga imidlertid saksøkerne tillatelse til å lagre inventar og utstyr i kjeller og garasjer, uten å beregne noen godtgjørelse for dette. Kjelleren var ingen god lagringsplass, idet den var fuktig, og tingene sto uten tilsyn der. Men så vidt retten har forstått ble det vesentlige av inventaret stående der i lengre tid. En del skal nå være ødelagt, noe skal være kommet bort, og en del er nå lagret privat annet steds.

Saksøker nr. 1 protesterte mot rekvireringen umiddelbart etterat vedtaket var fattet, og hevdet at vedtaket var uten hjemmel i loven. I skrivelse av 6. september 1945 gjør saksøkeren også gjeldende, at såfremt rekvisisjonen opprettholdes og gjennomføres, vil det bli krevet erstatning utover den leie som måtte betales. I skrivelse av 9. oktober 1945 anmoder saksøkeren om at kontrollnemnda, når den skal fastsette leien, også fastsetter erstatningen. Myndighetene opprettholdt imidlertid vedtaket om rekvirering, og kontrollnemnda fastsatte kun leien for eiendommen.

I oktober 1945 ble Schønberg Hansens bo satt under administrasjon etter landssvikanordningens bestemmelse, og det ble da, så vidt retten har forstått, fra hans side erklært at han godtok, eller ikke ville angripe rekvireringsvedtaket. I oktober 1949 ble han dømt til bøter og inndragning, og i desember 1950 fikk han sitt bo tilbake til fri rådighet. Erstatningsdirektoratet etterga ham en del av inndragningsbeløpet, idet Schønberg Hansen hevdet, at hans formue ikke var så stor som det var regnet med da dommen om inndragning ble avsagt. I den formuesoppgave som Schønberg Hansen i den anledning leverte Erstatningsdirektoratet var ikke opplyst at han eller A/S Frederik Stangs gt. 2/4 mente å ha et erstatningskrav mot Oslo kommune.

Etterat forvaltningen var avsluttet, forsøkte Schønberg Hansen å få rekvireringen opphevet, idet han hevdet at den var uten lovhjemmel. Hans krav herom ble ikke tatt til følge av domstolene, med den begrunnelse, at han hadde godtatt rekvireringen.

Bjørn Ditlefsen har etter 1946 en tid vært bestyrer av et pensjonat i Kvikne, og er fra 1947 bestyrer av hotell Trudvang på Rena. - - -

Retten skal bemerke:

Frederik Stangs gt. 2/4 var innredet for pensjonatdrift, det var anskaffet inventar og utstyr beregnet på pensjonatdrift, og driften var faktisk i gang da eiendommen ble rekvirert og rekvirering gjennomført. Rekvireringen medførte at pensjonatet måtte demonteres, driften innstilles, og saksøkerne satt igjen med et inventar og utstyr som ikke kunne anvendes etter formålet. Retten finner det temmelig klart, at saksøkerne der ble påført tap og utgifter som ikke ble dekket av den leie som skulle betales for rekvirering av den faste eiendom, og retten

Side:369

må anta at saksøkte var ansvarlig for disse tap og utgifter som var en påregnelig følge av rekvireringen.

De utgifter og tap som saksøkerne etter rettens mening kunne kreve erstattet var:

1. utgifter ved demontering og flytning,

2. utgifter ved forsvarlig lagring av inventar og utstyr, eller erstatning for tapt leie for inventar og utstyr. Retten antar at saksøkerne var berettiget til å regne med at de i sin tid ville få eiendommen tilbake, og inventar og utstyr kunne da vanskelig utnyttes på noen måte.

3. Avskrivning på inventar og utstyr. Selv om det hadde vært forsvarlig lagret, måtte det vel regnes med en viss verdiforringelse i lagringstiden.

4. Tapt fortjeneste ved pensjonatdriften. Retten finner det utvilsomt at drift av pensjonat eller «hotell-pensjonat» i Frederik Stangs gt. 2/4 ville ha gitt god fortjeneste. Retten finner ikke, ved bedømmelsen av saksøktes ansvar, å kunne legge vekt på at Pensjon Bjørk ikke hadde fått bevilling til drift av pensjonatet, idet retten finner det lite tvilsomt, at pensjonatdriften ville blitt fortsatt, om eiendommen ikke var blitt rekvirert. Det er mulig at nettofortjenesten for saksøkerne ville blitt redusert fordi det måtte ansettes en bestyrer som kunne få de nødvendige bevillinger. Men at det ville blitt både lovlig og lønnsom drift av pensjonat på eiendommen, og at saksøkerne har lidt tap ved at driften måtte stanse, finner retten ingen grunn til å tvile på.

Og retten kan ikke anta at saksøktes ansvar er begrenset til en oppsigelsestid, fordi om utnyttelsen av eiendommen og dens muligheter var spaltet opp, slik at et aksjeselskap sto som eier av eiendommen og utleier, og et annet selskap sto som leier og pensjonatinnehaver. Det er usannsynlig at A/S Frederik Stangs gt. 2/4 skulle si opp Pensjon Bjørk med den følge, at det ikke lenger ble drevet pensjonat på eiendommen, og at saksøkerne hadde inntekt av denne drift.

Retten antar således at saksøkerne hadde disse erstatningskrav på saksøkte som følge av rekvireringen. Men retten finner å måtte gi saksøkte medhold i at kravene er foreldet, og finner det da unødvendig å komme nærmere inn på kravenes størrelse.

Det er foreldelsesbestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §28 som kommer til anvendelse for de krav det her gjelder. Foreldelsesfristen er 3 år fra den dag skadelidende ble vidende om skaden og den for samme ansvarlige. Foreldelsesfristen ble brutt ved at stevning kom inn til retten 2. juli 1951

Den skadegjørende handling, rekvireringen og dens gjennomførelse, fant sted høsten 1945. Det er da klart, at krav på erstatning for utgifter til demontering av pensjonatet, og krav på årlige erstatninger for tiden før 2. juli 1948 i hvert fall er foreldet. Men retten antar også at kravene som helhet er foreldet. Saksøkerne må allerede kort tid etter rekvireringens gjennomføring ha vært på det rene med skaden og dens omfang også for så vidt angår den fremtidige skade. De faktiske forhold som saksøkerne nå hevder skal legges til grunn for beregning av skadens størrelse, hadde saksøkerne kjennskap til, og oversikt over allerede i 1945/46. Det er, for disse

Side:370

erstatningskrav, intet anført om at det etter årsskiftet 1945/46 har vist seg nye skader eller har vist seg virkninger av rekvireringen som man ikke tidligere kunne regne med. Den eneste forandring som faktisk er skjedd er at tiden er gått. Det kan ikke sees at det foreligger en skade under utvikling, hvor den skadelidende kan ha grunn til å avvente det endelige resultat før han fremsetter sine krav. De krav som nå gjøres gjeldende på årlige erstatninger, hadde saksøkerne full adgang til å fremsette i 1945/46, idet både grunnlaget for kravene og grunnlaget for beregning av kravenes størrelse var kjent for dem. Under de omstendigheter antar retten at saksøkerne allerede i 1945/46 var «vitende om skaden og den for samme ansvarlige». Utgangspunktet for foreldelsesfristen blir da 1945/46, og kravene er da foreldet.

Saksøkte vil da bli å frifinne for de krav som er fremsatt av saksøker nr. 1, og for de krav som er fremsatt av saksøker nr. 2 på tapt nettofortjeneste på pensjonatdriften, avskrivning på utstyr og utgifter ved demontering i 1945.

Tilbake står da behandlingen av de krav saksøker nr. 2 har fremsatt på erstatning for goodwill og merutgifter ved innskjøp av utstyr (de foran under postene 3 og 4 nevnte krav).

Hva tap av goodwill angår, mener saksøkeren så vidt skjønnes, at tidene har endret seg i pensjonatbransjen siden 1945, slik at når saksøkerne nå, eller til neste år, skal starte pensjonatet på ny, vil det i de første år ikke gi så stort overskudd som det kunne gitt i årene etter 1945. Retten kan imidlertid ikke finne noe grunnlag for å fastslå at saksøkerne her har lidt, eller vil komme til å lide noe tap. Etter de foreliggende opplysninger er det intet som tyder på at det er vanskeligere å starte og drive pensjonat nå enn i 1945.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim og Edvard Lassen og byrettsdommer Lilly Bølviken): - - -

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det av brev 16. oktober 1945 fra oppgjørskontoret i Oslo til advokat C. A. Torstensen fremgår at rekvireringen den 27. august s. å. av Frederik Stangs gate 2 og 4 ble foretatt etter §2 i «lov» av 7. november 1942. Rekvireringsvedtaket var da formentlig i strid med loven, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 30. september 1946 - Rt-1947-682. Vedtaket ble imidlertid ikke påklaget til retten, idet advokat Torstensen i brev av 20. oktober 1945 til oppgjørskontoret meddelte at gårdselskapet akkviescerte ved rekvireringen. Heri må, så vidt skjønnes, ligge at selskapet har gitt avkall på å anfekte rekvireringsvedtaket som ulovlig, men ingen oppgivelse av selskapets krav på full erstatning for tap som Ikke dekkes av den av kontrollnemnda fastsatte leie. Det er ved en rekke dommer fastslått at slikt krav kan gjøres gjeldende mot rekvirenten også ved en fullt lovlig rekvirering.

Spørsmålet om de ankende parter har lidt tap som følge av rekvireringen og om tapets størrelse frembyr tvil. Ankemotpartene peker på at hverken Schønberg Hansen eller Ditlefsen hadde noen bevilling til å drive pensjonat- eller hotellvirksomhet i Frederik Stangs gate 2 og 4 da rekvireringsvedtaket ble gjort og at Schønberg Hansen, som

Side:371

var under forfølgning for landssvik og senere ble dømt bl.a. med rettighetstap til følge, heller ikke ville fått slik bevilling. For Ditlefsens vedkommende var forholdet at han hadde sendt inn søknad om bevilling men at Oslo politikammer etter innhentede uttalelser bl.a. fra Oslo kelnerforening og Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund, ikke fant å kunne anbefale søknaden innvilget. Det som man hadde å bemerke var at Ditlefsen var lite kjent og at hans hotellpraksis var for ustadig og utilstrekkelig. Noen avgjørelse ble imidlertid ikke truffet, idet den videre behandling av søknaden bortfalt som følge av rekvireringen. Før denne skjedde var dog, som nevnt i byrettsdommen, alt vesentlig lagt til rette med sikte på pensjonatdrift og driften også delvis kommet i gang. Lagmannsretten er enig med byretten i at det under disse omstendigheter og særlig hensett til de vanskelige boligforhold og den store etterspørsel etter hotellrom er overveiende sannsynlig at pensjonatdriften ville fortsatt i en eller annen form om ikke eiendommen var blitt beslaglagt til fordel for Oslo Røde Kors. Det synes således grunn til å anta at så vel gårdselskapet som pensjonatets Innehavere ved rekvireringen har gått glipp av inntekter og er blitt påført utgifter og tap som ikke dekkes av den leie som Oslo Røde Kors skulle betale.

For de posters vedkommende som nå danner grunnlaget for de ankende parters påstand - tapt inventarleie kr. 5300 pr. år og tapt fortjeneste kr. 13 000 pr. år - synes anslagene i og for seg ikke urimelige. Man er enig med byretten i at de ankende parter måtte være berettiget til å regne med at de i sin tid ville kunne fortsette pensjonatdriften når de fikk eiendommen tilbake og at det derfor ikke er noe å si på at de foreløpig lagret innbo og løsøre uten å søke det utnyttet ved utleie til andre. Heller ikke kan man gi ankemotpartene medhold i at deres ansvar bare er begrenset til en oppsigelsestid. På den annen side må fastsettelsen av tapets størrelse skje bl.a. under hensyntagen til de inntekter som de ankende parter har hatt ved annet arbeid i rekvireringstiden. Da man finner at kravene er foreldet, blir det dog ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse forhold.

For foreldelsesspørsmålets vedkommende er lagmannsretten enig med byretten, hvis anførsler og begrunnelse for så vidt i alt vesentlig tiltredes. - De ankende parters påstand om at hvor det gjelder en forbigående besittelsesberøvelse, begynner foreldelsesfristen først sitt løp ved besittelsens opphør, kan ikke sees å ha noe holdepunkt i loven, idet ikrl. §28 ingen unntagelse gjør for forhold som her nevnt. I og for seg ville det naturligvis i mange tilfelle være en ønskelig og naturlig ordning om skadelidende uten å risikere foreldelse kunne vente til forholdets opphør med å gjøre sitt krav gjeldende, da man ofte først på det tidspunkt har den fullstendige oversikt over skadens omfang. Men slik loven lyder, kan dette, så vidt skjønnes, bare skje hvis man ikke på et tidligere tidspunkt har hatt tilstrekkelig materiale til å bedømme skaden og dens følger. I det foreliggende tilfelle har det etter alt å dømme ingen særlige vanskeligheter vært i så henseende, idet det med hensyn til de ankende parters tapsberegning ikke er gjort noen endring i de beløpene som de helt fra begynnelsen av regnet med, og som bygger på den lønnsomhetsoppgaven som forelå alt da

Side:372

rekvireringen fant sted. Det gjøres ikke gjeldende andre skadevirkninger enn slike som følger av et normalt og noenlunde beregnelig begivenhetsforløp, jfr. C. Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer side 51, og en skade under utvikling har således ikke foreligget. Den eneste forandring som faktisk er skjedd er, som bemerket av byretten, at tiden er gått. Under disse omstendigheter antar man at det heller ikke kan bli tale om at erstatningskravet, som av de ankende parter subsidiært påstått, foreldes dag for dag. Hensynet til rekvirenten synes også å tale for at foreldelsesfristen bør begynne å løp senest fra det tidspunkt da skaden er på det rene. Det er i denne forbindelse fremholdt av ankemotparten og hjelpeintervenienten at Røde Kors driver sitt arbeid ved hjelp av innsamlede midler og statsbidrag og må innrette sine årsbudsjetter på dette grunnlag. Var saken blitt reist straks etter rekvireringen i 1945 eller i hvert fall innen 3-årsfristen, ville Røde Kors på et forholdsvis tidlig tidspunkt blitt klar over stillingen og kunnet ta opp til overveielse om det lønnet seg å fortsette leieforholdet. Som det nå utviklet seg, og særlig etterat tilsynsmannen i Schønberg Hansens bo, som så tidlig som i januar 1946 var inne på erstatningsspørsmålet, intet foretok seg, måtte Røde Kors med grunn kunne innrette seg på at kravet ikke ville bli gjort gjeldende. - - -