HR-1995-124-B - Rt-1995-1317
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-15 |
| Publisert: | HR-1995-00124-B - Rt-1995-1317 (431-95) |
| Stikkord: | Konkurs, Lønnsgaranti, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1992-00940 A - Høyesterett HR-1995-00124 B, nr. 226/1994. |
| Parter: | Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Kristine Ryssdal - til prøve) mot 1. Tore Johannessen 2. Magne Johannessen (Advokat Lars Holo) |
| Forfatter: | Stang Lund Gjølstad, Aasland, Langvand, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Lønnsgarantiloven (1973) §1, Dekningsloven (1984) §9-3, Prioritetsloven (1963) §1-6, Prioritetsloven (1963), Lønnsgarantiloven (1973), Konkursloven (1984), §1-5, Dekningsloven (1984) |
Saken gjelder tolking av lov om statsgaranti for lønnskrav §1 jf dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b, slik bestemmelsen var før lovendring 10 april 1992, om unntak for arbeidstakere som er nærstående til noen som har eierandel i foretak under konkurs.
Ankemotpartene, Magne og Tore Johannessen, er brødre og var ansatt i Vatnebygg AS som henholdsvis snekker og maler, og arbeidsformann. Egil Johannessen, bror til ankemotpartene, var formann i styret, daglig leder og hadde 80 prosent av aksjene i selskapet. Hans ektefelle hadde de resterende 20 prosent.
Vatnebygg AS gikk konkurs i juni 1991. Magne og Tore Johannessen fremmet krav på ubetalt lønn og feriepenger med henholdsvis kr 57.780 og kr 59.125. Det ble søkt om dekning under den statlige ordning med lønnsgaranti. Direktoratet for arbeidstilsynet avslo søknaden 17 januar 1992. Magne og Tore Johannessen klagde til Kommunal- og arbeidsdepartementet som 17 juni 1992 opprettholdt direktoratets vedtak med følgende begrunnelse:
"Unntaksbestemmelsen omfatter vederlag til arbeidstakere som "utøvde eller kunne utøve" vesentlig innflytelse over forretningen. Det kan derfor reises spørsmål om det kreves noe mer enn at arbeidstakeren i lovens forstand er nærstående til person med eierandel. Det fremgår imidlertid av forarbeidene (NOU 1972:20, side 351) at ordlyden her først og fremst tar sikte på å avklare at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse uavhengig av om vedkommende arbeidstaker rent faktisk har utøvd personlig inn flytelse eller ikke. Det er tilstrekkelig at arbeidstakeren har hatt mulighet til å utøve slik innflytelse.
Personer med egen eierandel vil uten videre ha muligheter til å utøve innflytelse i kraft av sine egne eierbeføyelser. Loven forutsetter videre klart at arbeidstaker som er nærstående til slike personer vil kunne omfattes av unntaksbestemmelsen selv om arbeidstakeren formelt sett ikke har egne rettslige eierbeføyelser.
Ved den nærmere vurdering av hvilke faktiske innflytelses muligheter som kreves for denne gruppe, må en se på begrunnelsen for at loven legger vekt på eierandelen til arbeidstakerens nærstående. Bakgrunnen er i følge forarbeidene at personer med vesentlig eierinnflytelse og nærstående til slike personer sjelden vil stå i samme stilling som vanlige arbeidstakere, selv om de ikke har stilling som leder av forretningen.
Det er på denne bakgrunn klart at unntaksbestemmelsen ikke stiller noe krav om at arbeidstaker som er nærstående til person med eierandel, har egne rettslige eierbeføyelser eller lederfunksjoner.
Etter departementets syn må forarbeidene forstås slik at lovgiver har lagt til grunn at en arbeidstaker i forhold til lovens unntaksbestemmelse gjennomgående må anses for å ha en mulighet til å utøve innflytelse gjennom sine nærståendes eierandel.
Departementet finner ikke holdepunkter for å stille opp andre vilkår om at det må foreligge spesielle forhold av personlig art eller i tilknytning til ansettelsen, som tilsier at arbeidstakeren har hatt særlig store muligheter til å utøve innflytelse over forretningen på sin nærståendes vegne. Departementet legger etter dette til grunn at unntaksbestemmelsen i dekningsloven §9-3 første ledd nr. 1 b) er objektiv i den forstand at det i utgangspunktet er tilstrekkelig for anvendelse av bestemmelsen at arbeidstakeren etter dekningsloven §1-5 er nærstående til person med vesentlig eierinnflytelse.
Dekningsloven gir en forholdsvis vid definisjon av hvem som er nærstående i lovens forstand. Departementet ser derfor ikke bort fra at en konsekvent, objektiv praktisering av unntaksbestemmelsen etter omstendighetene kan lede til urimelige resultater. I samsvar med forarbeidene antar departementet at det helt unntaksvis vil være grunnlag for å likestille nærstående til personer med eierandel med andre arbeidstakere i forhold til dekningsloven.
Vilkåret må imidlertid være at det foreligger helt særegne omstendigheter som tilsier at arbeidstakeren har vært avskåret fra å utøve innflytelse gjennom sin nærståendes eierandel.
- - -
I klagen er det pekt på at Jan Richard, Mirjam, Magne og Tore Johannessen var ansatt som alminnelige arbeidstakere i bedriften.
Videre hevdes det at de ikke har hatt noe å gjøre med den daglige driften, da eierne fullt ut drev firmaet uten rådslagning med eller påvirkning fra klagerne. Som det fremgår av punkt 2) foran, kommer imidlertid unntaksbestemmelsen i dekningsloven §9-3 første ledd bokstav b) til anvendelse, selv om en ikke har hatt ledende funksjoner, og uavhengig av om vedkommende rent faktisk har utøvet personlig innflytelse eller ikke. Dekningsloven legger som nevnt til grunn at en arbeidstaker i slike tilfeller identifiseres med sine nærståendes interesser i bedriften.
Departementet har forståelse for at et avslag på søknad om lønnsgarantidekning i det enkelte tilfelle kan virke urimelig. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at loven ikke åpner opp for adgang til dekning ut fra rene rimelighetsbetraktninger.
Departementet kan etter det som er opplyst i saken ikke se at det foreligger særegne omstendigheter som tilsier at Jan Richard, Mirjam, Magne og Tore Johannessen var avskåret fra å kunne utøve vesentlig innflytelse gjennom sine nærståendes eierandeler."
Etter avslaget fremmet Magne og Tore Johannessen krav om å få forfalt og ubetalt lønn og feriepenger anerkjent som prioritert fordring av første klasse i konkursboet til Vatnebygg AS. Boet bestred at lønnskravene var prioritert. Lyngdal skifterett avsa 28 oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Vatnebygg AS, dets konkursbo, frifinnes for de krav om fortrinnsrett som er framsatt av Magne Johannessen og Tore Johannessen.
2. Magne Johannessen og Tore Johannessen pålegges en for alle og alle for en å betale 2.500 - totusenfemhundre - kroner i saksomkostninger til Vatnebygg AS dets konkursbo, innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."
Tore og Magne Johannessen anket skifterettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Ankesaken ble utsatt i påvente av Stortingets ombudsmann for forvaltningens uttalelse i en annen sak. Ombudsmannens uttalelse forelå 23 februar 1993 og ble framlagt for lagmannsretten sammen med en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 19 juni 1992 innhentet av Ombudsmannen.
Lovavdelingen mente at selv om Kommunal- og arbeidsdepartementets tolking av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b nok ikke var udiskutabel, hadde tolkingen gode grunner for seg. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg stor tvil til riktigheten av departementets lovforståelse og ba om at saken og enkelte andre klagesaker ble tatt opp til ny behandling.
Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet erklærte deretter hjelpeintervensjon og trådte senere inn som part i stedet for konkursboet. Staten godtok at kravene om lønn og feriepenger i denne sak kom inn under lønnsgarantiordningen om departementets forståelse av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b ikke skulle være riktig. Agder lagmannsrett avsa 28 mars 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Magne Johannessens og Tore Johannessens lønnskrav dekkes under lønnsgarantiordningen i henhold til lov om statsgaranti for lønnskrav av 14. desember 1973 som prioriterte krav i Vatnebygg AS' konkursbo.
2. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Magne Johannessen og Tore Johannessen kr 39.450,- - kronertrettinitusenfirehundreogfemti - som erstatning for saksomkostninger."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet har anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett har to vitner avgitt skriftlige erklæringer i saken. Det er framlagt et par nye dokumenter. Saken står i samme stilling som for lagmannsretten.
Den ankende part har for Høyesterett i hovedsak anført:
Lagmannsrettens rettsanvendelse er feil så langt lagmannsretten måtte ha lagt til grunn at den tidligere bestemmelse i dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b ikke gjelder for arbeidstakere som ikke selv har eierandel, men bare er nærstående til personer med eierandel i skyldnerens forretning. Den ankende part har blant annet vist til Høyesterett kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1990-237.
Direktoratet for arbeidstilsynet og Kommunal- og arbeidsdepartementet har etter en prinsippavgjørelse av departementet i begynnelsen av 1990 i et stort antall saker fra 1989/90 og fram til lovendringen i 1992 lagt til grunn at unntaksbestemmelsen i dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b kommer til anvendelse om en arbeidstaker etter samme lovs §1-5 er nærstående til person med vesentlig eierandel. Helt unntaksvis kan det være grunnlag for å fravike denne praksis om helt særegne omstendigheter tilsier at vedkommende arbeidstaker ikke har hatt noen mulighet for innflytelse. Lagmannsretten har anvendt bestemmelsen feil når retten har kommet til at det i alle tilfelle må foretas en konkret vurdering av vedkommende ansattes mulighet for innflytelse. Den ankende part har til støtte for en objektivisert fortolkning blant annet vist til lovforarbeidene, Rt-1990-237 og betydningen av forvaltningspraksis. Den ankende part gjør også gjeldende at lovendringen i 1992 og forarbeidene til denne støtter forvaltningsmyndighetens forståelse av den tidligere lov. Det er særlig framhevet at det store antall saker medførte at en konkret vurdering av nærstående arbeidstakers mulighet for å utøve en vesentlig innflytelse vanskelig kunne gjennomføres på grunnlag av skriftlig saksbehandling.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett."
Ankemotpartene har for Høyesterett i hovedsak anført:
Ankesaken gjelder avgjørelse av en skiftetvist om dekningsrett for lønnskrav, hvor konkursloven bestemmelser om anmeldelse og prøving av fordringer får anvendelse. Det er således tale om en privatrettslig tvist, hvor forvaltningsrettslige regler om gyldigheten av forvaltningsvedtak, forvaltningspraksis og hensynet til effektivitet har liten betydning.
Prinsipalt gjøres gjeldende at dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b må forstås slik at en arbeidstaker som omfattes av legaldefinisjonen av innbyrdes nærstående i dekningsloven §1-5, ikke går inn under bestemmelsen med mindre vedkommende arbeidstaker har eierandel i skyldnerens forretning.
Subsidiært gjøres gjeldende at om nærstående arbeidstaker uten egen eierandel går inn under unntaksreglene i dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b, må det kreves en konkret vurdering av om de enten har utøvd eller kunne utøve en vesentlig innflytelse i skyldnerens forretning. Den ankende parts lovforståelse eliminerer en konkret prøvelse av om lønnskrav har fortrinnsrett til dekning i konkursboet.
Ankemotpartene har til støtte for sitt syn vist til lovforarbeidene og Ombudsmannens uttalelse 23 februar 1993. Høyesterett kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1990-237 bygger ikke på noen annen lovforståelse. Ankemotpartene framholder at forvaltningspraksis før 1990 ikke var entydig - tvert om finnes avgjørelser basert på en konkret vurdering av om en nærstående arbeidstaker kunne utøve en vesentlig innflytelse over skyldnerens forretning. Generelt anføres at forvaltningspraksis er begrenset til tidsrommet fra 1989/90 til lovendringen i 1992 tok til å gjelde og er derfor for kortvarig til å få betydning.
Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens dom stadfestes."
Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.
Ved lov om statsgaranti for lønnskrav av 14 desember 1973 ble innført statlig garanti for betaling av krav på lønn og dermed likestilte krav. Kravene skulle dekkes av garantien i den utstrekning de hadde fortrinnsrett etter dagjeldende prioritetslov av 31 mai 1963 nr 2. Søknad om utbetaling skulle forelegges for arbeidsgiveren eller hans bo. Staten hadde regresskrav mot arbeidsgiveren og boet. Dersom kravet helt eller delvis ble bestridt av arbeidsgiveren eller boet, kunne arbeidstakeren henvises til å reise sak mot arbeidsgiveren eller boet innen en fastsatt preklusiv frist. Det vises til dagjeldende prioritetslov §1-6.
Det framgår av forarbeidene at dekning bør skje mest mulig rettidig, jf Ot.prp.nr.67 (1972-73) side 19. I proposisjonen vises imidlertid til at prøving og beregning av den enkeltes krav kan ta tid. I tilfelle arbeidsgiveren er konkurs uttales (prp sidene 19-20):
"I konkurstilfelle vil det måtte skje en avklaring av kravene under bobehandlingen, og dette bør komme til nytte ved behandlingen av lønnsgarantikravene. Etter ordningen for feriepengeerstatningen har man i en viss utstrekning foretatt utbetaling på grunnlag av bobestyrerens foreløpige standpunkt til kravene, men til dels er det nødvendig å vente til kravene er prøvd av skifteretten under konkursbehandlingen.
- - -
Det bør imidlertid ikke være noe lovbestemt krav at fordringene i konkurstilfelle er prøvd. Det bør være adgang til i praksis i visse tilfelle å foreta utbetaling også tidligere hvor sakene er forsvarlig avklart på annen måte. Man må imidlertid være klar over at det alltid vil måtte ta noen tid før utbetaling kan skje, se bl.a. reglene nedenfor i utkastet §4 om tvilsomme krav, §5 om trekk m.v. Det vil måtte prøves i praksis hvor raskt dette kan gjøres på en forsvarlig måte. ..."
Det er fastsatt forskrift, senest 5 juni 1992, om behandlingsmåten for saker om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m v. Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på forskriften i denne saken.
I forbindelse med vedtakelse av konkursloven og dekningsloven i 1984 opprettholdt man prinsippet om at garantien skulle knyttes til bestemmelsene om fortrinnsrett for dekning av lønn og annet arbeidsvederlag. Bestemmelsene om fortrinnsrett ble tatt inn i lov om statsgaranti for lønnskrav §1 i form av en henvisning til bestemmelsene om rekkefølge for dekning av fordringer i dekningsloven kapittel 9. Det er §9-3 første ledd nr 1 bokstav b jf §1-5 om begrensninger i nærståendes fortrinnsrett til dekning, med det innhold bestemmelsen hadde før endring ved lov 10 april 1992 nr 42, som er av interesse. Bestemmelsen lød slik:
"Fordring på lønn eller annet arbeidsvederlag i skyldnerens tjeneste, unntatt: - - - b) vederlag til arbeidstaker som utøvde eller kunne utøve en vesentlig innflytelse over skyldnerens forretning i kraft av sin stilling som leder av forretningen eller i kraft av sin eller sine nærståendes eierandel i forretningen."
Bestemmelsen var lik med konkurslovutvalgets forslag tatt inn i NOU 1972:20 side 473. Hvilke arbeidstakere regelen om fortrinnsrett bør omfatte, omtales i innstillingen som følger (NOU 1972:20 side 350):
"For så vidt gjelder spørsmålet om hvilke arbeidstakere reglene om fortrinnsrett bør omfatte, antar man at reglene i likhet med gjeldende rett bør utformes generelt slik at alle arbeidstakere så vidt mulig omfattes av reglene, men det bør gjøres unntak for vederlaget til personer som i særlig grad har innflytelse over virksomheten."
Konkurslovutvalget foreslo opprettholdt tidligere bestemmelse om at leder av virksomheten nektes fortrinnsrett uten hensyn til om lederen har eierinteresser i foretaket. Utvalget foreslo ikke generelt å nekte nærstående av lederen fortrinnsrett for lønnskrav i tilfelle de er arbeidstakere i skyldnerens forretning. Det ble framholdt at et slikt unntak ville føre for vidt - blant annet under henvisning til at søsken ville være omfattet, jf NOU 1972:20 side 351. For personer som har vesentlig innflytelse over skyldnerens forretning i kraft av eierandel uttalte utvalget (NOU 1972:20 side 351):
"Unntaket fra regelen om fortrinnsrett for arbeidslønn bør videre som nevnt omfatte lønnskrav tilhørende personer som har vesentlig innflytelse over skyldnerens forretning i kraft av sin eierandel i forretningen. I denne forbindelse bør man også legge vekt på de nærståendes eierandel, jfr. dekningsloven §1-5. "Eierandel" er ment å dekke også aksjebesittelse i et aksjeselskap. I den utstrekning slike personer har krav på lønn i forretningen, vil de sjelden stå i samme stilling som vanlige arbeidstakere, selv om de ikke har stillingen som leder av forretningen. Dansk utkast fører her til tilsvarende resultat, dog slik at det kreves at eierposisjonen skal omfatte en vesentlig del av forretningen. Utvalget antar at man rammer poenget bedre ved å stille krav om at eierposisjonen skal gi grunnlag for "vesentlig innflytelse" over forretningen, jfr. f. eks. tilfelle hvor eierposisjonen ikke gir tilsvarende innflytelse slik som ved aksjer uten stemmerett m.v. Hvor stor eierandel som kan gi grunnlag for slik innflytelse, må vurderes i det enkelte tilfelle. Hvis de øvrige aksjer sitter spredt, vil det f.eks. kreves forholdsvis mindre del av aksjene for å ha vesentlig innflytelse, sammenliknet med tilfelle hvor aksjene sitter mer samlet. Utvalget har derfor ikke i lovteksten gitt anvisning på hvor stor eierandel som kan være grunnlag for slik innflytelse.
Særlig av rettstekniske grunner bør unntaksregelen formes slik at den omfatter ikke bare de som har utøvet vesentlig innflytelse, men også de som "kunne utøve" slik innflytelse. Det kan nok tenkes tilfelle hvor den som eier en betydelig del av forretningen, ikke tar personlig del i opplegget av driften, men man bør unngå å måtte sondre etter en konkret vurdering her. Alternativet er mindre praktisk for så vidt gjelder innflytelse i kraft av stilling som leder, men det bør omfatte også dette forhold."
Departementet uttalte om omfanget av fortrinnsretten for nærstående arbeidstakere følgende (Ot.prp.nr.50 (1980-81) side 209):
"I likhet med gjeldende rett foreslås det at alle arbeidstakere som utgangspunkt bør omfattes av reglene, men at det gjøres unntak for vederlaget til personer som i særlig grad har innflytelse over virksomheten, se nr 1 første ledd. Reglene unntar fra fortrinnsretten fordringer på arbeidsvederlag tilhørende selskapets tillitsmenn (styremedlemmer m v) og virksomhetens leder. Dette tilsvarer ordningen etter gjeldende rett. Konkurslovutvalget foreslår dessuten at unntaket også bør omfatte fordringer på arbeidsvederlag tilhørende personer som i kraft av sin (eller sine nærståendes) eierandel har utøvd en vesentlig innflytelse over forretningen, se NOU 350."
Det kom ikke fram ytterligere av betydning for forståelsen av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b under behandlingen av lovforslaget i Stortinget.
Dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 ble endret ved lov 10 april 1992 nr 42. Formålet med endringen var å objektivisere bestemmelsen og utvide noe den gruppe som var unntatt fra fortrinnsrett, jf Ot.prp.nr.27 (1991-92) side 28 og sidene 29-31. Det er ikke nødvendig å komme nærmere inn på endringene i 1992. Lønnskravene i denne saken er fra tiden før endringen trådte i kraft 1 juli 1992.
Dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b slik bestemmelsen var før endringen 1992, fastslår at vederlag til en arbeidstaker i skyldnerens forretning ikke gis fortrinnsrett til dekning når vedkommende har utøvd eller kunne utøve en vesentlig innflytelse over forretningen i kraft av sin eller sine nærståendes eierandel i forretningen. Lovens ord må, slik jeg ser det, forstås slik at grunnlaget for å utøve en vesentlig innflytelse enten er egen eierandel eller nærståendes eierandel i skyldnerens forretning.
Ankemotpartene har til støtte for sin fortolkning av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b vist til konkurslovutvalgets uttalelser. Jeg er enig i at enkelte uttalelser fra utvalget kan forstås slik at utvalget først og fremst hadde arbeidstakere som eide eierandeler for øye. Utvalgets generelle uttalelser gjengitt tidligere viser imidlertid at unntaket fra fortrinnsrett til dekning skulle gjelde "personer som i særlig grad" har innflytelse over virksomheten. Departementet slutter seg til denne uttalelse, jf Ot.prp.nr.50 (1980-81) side 209. Jeg kan ikke se at forarbeidene gir grunnlag for å begrense rekkevidden av §9-3 første ledd nr 1 bokstav b til arbeidstakere som selv har eierandeler.
Så langt faller mitt syn på lovtolkingen sammen med den ankende parts. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Direktoratet for arbeidstilsynet har imidlertid fra 1990 fortolket dagjeldende §9-3 første ledd nr 1 bokstav b slik at det bare under helt særegne omstendigheter godtas at vedkommende arbeidstaker ikke har hatt noen mulighet for innflytelse, jf Ot.prp.nr.27 (1991-92) side 28. For min del mener jeg at nektelse av fortrinnsrett til dekning etter dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b overfor arbeidstaker som enten selv har eierandel eller hvor nærstående har eierandel, bare kan finne sted om vedkommende etter en konkret prøving enten har utøvd eller kunne utøve en vesentlig innflytelse over skyldnerens forretning i kraft av eierposisjonen. Ved avgjørelse av om arbeidstakeren har utøvd eller kunne utøve en vesentlig innflytelse, må forvaltningen og i tilfelle skifteretten ta stilling til hvert enkelt tilfelle. Verken lovtekst eller forarbeider gir holdepunkter for å begrense fortrinnsretten på den måte departement og direktorat har gjort. Forvaltningen og eventuelt skifteretten måtte, slik dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b var før lovendringen i 1992, konkret vurdere vedkommende arbeidstakers mulighet for vesentlig innflytelse over skyldnerens forretning i kraft av egen eller nærståendes eierandeler. Ved denne vurdering vil grunnlaget for å anse arbeidstakeren som nærstående etter §1-5, ansettelsesforhold, arbeidsområde og eventuelle andre forhold i forbindelse med driften av skyldnerens forretning være av betydning.
Den ankende part har til støtte for en objektivisert fortolkning av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b vist til forvaltningspraksis som omfatter et meget stort antall saker fra 1989/90 og fram til lovendringen i 1992 trådte i kraft 1 august samme år. En entydig forvaltningspraksis i et stort antall saker i et tidsrom på om lag 2 1/2 år er for kort til å få betydning ved lovtolkingen. Det bemerkes også at departementets tolking av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b var omstridt, og at de første klagesaker til Ombudsmannen kom nokså kort tid etter departementets prinsippavgjørelse i begynnelsen av 1990.
Jeg har forståelse for de praktiske problemer forvaltningen har vært stilt overfor ved praktiseringen av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b. Problemer av denne art må imidlertid løses ved lovgivning, slik det skjedde i 1992.
Jeg er etter dette kommet til at Kommunal- og arbeidsdepartementets fortolkning av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b, slik bestemmelsen var før lovendringen i 1992, er feil så langt departementet har unnlatt å ta stilling til om arbeidstakeren har utøvd eller kunne ha utøvd en vesentlig innflytelse over skyldnerens forretning i kraft av sin eller sine nærståendes eierandeler i forretningen. Staten har for lagmannsretten godtatt at ankemotpartene på vanlig måte vil få dekket krav på lønn og feriepenger under lønnsgarantiordningen om departementets forståelse av dekningsloven §9-3 første ledd nr 1 bokstav b ikke skulle være riktig. Det er i anken uttalt at staten ønsker å få en rettslig avklaring av tolkingsspørsmålet.
Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene. Fra statens side er opplyst at ankemotparten vil få dekket saksomkostningene for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.