HR-1995-146-A - Rt-1995-1849
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-01 |
| Publisert: | HR-1995-00146-A - Rt-1995-1849 (585-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremålsfrist, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00146 A, jnr 188/1995 |
| Parter: | Stange Almenning (Advokat Dyre Østby) mot Hans Jakob Guthus (Advokat Eivind Bjøralt - til prøve ) |
| Forfatter: | Langvand, Schei, Stang Lund, Gussgard, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §147, Tvistemålsloven (1915) §398, §151, §153, §154, §172, §180, §181, §373, §403, Plenumsloven (1926) §4, §6 |
Saken gjelder fristen for kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen i en lagmannsrettsdom i et tilfelle hvor dommen er påanket til Høyesterett, men anken er nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd. Hovedspørsmålet er om to ukersfristen etter tvistemålsloven §398 for kjæremål her løper fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, jf domstolloven §147, eller om kjæremålet kan anses rettidig hvis saksomkostningsavgjørelsen er angrepet i ankeerklæringen eller særskilt kjæremål inngis innen to uker etter forkynnelsen av kjæremålsutvalgets kjennelse om å nekte anken fremmet. Kort - og noe unøyaktig - er altså spørsmålet om kjæremålsfristen ved særskilt kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen har et annet utgangspunkt enn det alminnelige hvor det er anket, og anken er nektet fremmet.
Den konkrete sak gjelder kjæremål fra Stange Almenning over saksomkostningsavgjørelsen i daværende Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsretts dom av 20 juni 1994 i sak reist av allmenningen mot Hans Jakob Guthus. Ankesaken gjaldt tvist om eiendomsretten til de matrikulerte eiendommene Sjøholt og Finnstua i Stange som saksøkte har hjemmel til, samt eiendomsretten til to umatrikulerte arealer som saksøkte var bruker av.
Lagmannsrettens dom har slik domsslutning:
"1. Hans Jakob Guthus frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Stange almenning til Hans Jakob Guthus 69115 - sekstinitusenetthundreogfemten- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen."
Prosessfullmektigen for allmenningen vedtok forkynnelse av dommen 29 juni 1994, og anke ble erklært 29 august 1994.
Ved Høyesteretts beslutning av 20 mars 1995 ble allmenningens anke nektet fremmet.
Allmenningens prosessfullmektig vedtok forkynnelse av kjæremålsutvalgets beslutning 19 april 1995. Ved kjæremålserklæring av 20 april 1995 påkjærte allmenningen lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesterett. Utvalget besluttet 14 juli 1995 i medhold av tvistemålsloven §403 fjerde ledd og høyesterettsloven av 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd at kjæremålet skal avgjøres av Høyesterett. Justitiarius i Høyesterett besluttet samme dag at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Bakgrunnen for henvisningen til avdeling er det prinsipielle og uavklarte spørsmål jeg har nevnt innledningsvis.
Den kjærende part, Stange Almenning, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Prinsipalt anføres at kjæremålet må anses fremsatt i tide. Det vises for så vidt til kjennelse i Rt-1980-886 der det fremgår at et angrep på en saksomkostningsavgjørelse som er tatt inn i ankeerklæringen over dommen, kan opprettholdes og etter omstendighetene må anses rettidig som kjæremål i tilfelle hvor anken for øvrig nektes fremmet til Høyesterett. Denne avgjørelsen må anses opprettholdt ved kjennelsen i Rt-1993-355.
Også i den foreliggende sak gjør det seg gjeldende forhold som tilsier at kjæremålet bør aksepteres som rettidig, selv om det ikke er fremsatt innenfor toukersfristen etter tvistemålsloven §398. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse var angrepet i anken. Når særskilt kjæremålserklæring ikke var fremsatt, hadde dette sin bakgrunn i at en på det daværende tidspunkt ikke var klar over at lagmannsrettens domsslutning som gikk ut på frifinnelse, ikke var dekkende fordi retten ikke tok stilling til eiendomsretten til Grønstadløkka og Raaløkka. Grunnlaget for å påberope seg at det var i strid med loven å tilkjenne saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, var derfor ikke tilstrekkelig klart til at kjæremål innen toukersfristen kunne erklæres etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Uoverensstemmelsen mellom lagmannsrettens domsgrunner og domsslutningen ble først klarlagt ved Høyesteretts beslutning om å nekte anken fremmet. Allmenningen viser endelig til at rimelighets hensyn tilsier at omkostningsavgjørelsen bør kunne prøves ut fra det som er en riktig domsslutning på bakgrunn av lagmannsrettens domsgrunner.
Subsidiært anfører allmenningen at det iallfall er grunnnlag for å gi oppreisning mot oversittelsen av kjæremålsfristen. Prosessfullmektigen for allmenningen fikk først kunnskap om denne uoverensstemmelsen etter at kjæremålsfristen på to uker var utløpt. Fristoversittelsen var derfor ikke forsettlig i relasjon til bestemmelsen i domstolloven §153, og det kan heller ikke legges prosessfullmektigen til last at omkostningsavgjørelsen ikke ble angrepet ved kjæremål innen lovens frist. Da toukersfristen etter domstolloven §154 først startet ved forkynnelsen av oversendelsesbrevet den 7 august 1995, er også denne frist overholdt.
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse hevdes å være i strid med loven. Etter mitt resultat i saken finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på den kjærende parts begrunnelse for dette.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Stange Almenning og det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremålsmotparten, Hans Jakob Guthus, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Kjæremålet er ikke rettidig. Det følger av tvistemålsloven §398 første ledd at fristen for kjæremål er to uker og ikke kan forlenges med mindre det er bestemt ved lov, jf domstolloven §151 annet ledd. Utgangspunktet for fristen er den dag den avgjørelse som angripes er lovlig forkynt, jf domstolloven §147. Her ble lovlig forkynnelse av lagmannsrettens dom vedtatt av den kjærende parts prosessfullmektig 29 juni 1994. Fristen for å påkjære omkostningsavgjørelsen løp fra samme dag.
Det gjøres gjeldende at kjennelsen i Rt-1980-886, jf også kjennelsen i Rt-1993-355, ikke er i samsvar med loven. Det vises til avgjørelse i Rt-1992-1061 som uttaler at regelen må være at en part som vil ha saksomkostningsavgjørelsen overprøvet uten hensyn til om en anke tillates fremmet, må inngi selvstendig kjæremål innen kjæremålsfristen. Det bestrides at reelle hensyn kan begrunne unntak fra lovens klare regel.
Det er etter kjæremålsmotpartens oppfatning ikke adgang til å gi oppreisning mot fristoversittelsen. Iallfall er toukersfristen i domstolloven §154 første ledd ikke overholdt da det ble søkt om oppreisning i prosesskrift av 7 august 1995.
Det hevdes endelig at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse ikke er i strid med loven.
Kjæremålsmotparten har nedlagt denne påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
3. I begge tilfeller: Stange Almenning dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige."
Jeg behandler først spørsmålet om kjæremålet er rettidig og tar utgangspunkt i tvistemålsloven §398 som fastslår at kjæremålsfristen er to uker når ikke annet er bestemt. Etter domstolloven §147 begynner fristen å løpe når den avgjørelse som angripes ved kjæremålet, er lovlig forkynt. Rettspraksis om anvendelsen av fristbestemmelsen ved angrep på lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse ved anke til Høyesterett er ikke entydig, og spørsmålet kan oppstå under ulike forutsetninger.
Avgjørelsen i Rt-1980-886 - som den kjærende part har vist til - legger til grunn at anken over saksomkostningsavgjørelsen i så fall etter omstendighetene kan opprettholdes som rettidig kjæremål, selv om erklæring om det fremsettes først etter at kjæremålsutvalget har avsagt kjennelse om å nekte anken fremmet. Det samme syn er kommet til uttrykk i avgjørelsen inntatt i Rt-1993-355.
Men det finnes avgjørelser som bygger på en annen forståelse av fristreglene. Jeg viser særlig til kjennelsen i Rt-1992-1061. Det uttales her at hovedregelen må være at "den part som vil ha saksomkostningsavgjørelsen overprøvet uten hensyn til om en anke tillates fremmet, må inngi et selvstendig kjæremål innen kjæremålsfristen". Utvalget fant det i dette tilfelle ikke nødvendig å ta stilling til om et saksomkostningskjæremål som er fremsatt i en ankeerklæring, etter omstendighetene kan godtas som rettidig slik det ble gjort i kjennelsen av 1980. For så vidt tar kjennelsen av 1992 ikke uttrykkelig avstand fra 1980-kjennelsen. Jeg nevner også at det foreligger en utrykt avgjørelse av Høyesterett av 15 november 1993, HR-1993-00749K , som synes å forutsette at særskilt angrep på saksomkostningsavgjørelsen må skje innenfor den ordinære kjæremålsfrist.
Kjæremålsutvalgets praksis er så vidt sprikende at den ikke kan være avgjørende for Høyesterett ved den avgjørelse som nå skal treffes. Jeg tar utgangspunkt i at kjæremålsfristen - der det ikke er angitt lovbestemte unntak - er to uker, jf tvistemålsloven §398, og at fristen etter ordlyden i domstolloven §147 løper fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Å knytte fristen for særskilt angrep på saksomkostningsavgjørelsen til anken eller kjæremålsutvalgets kjennelse om å nekte anken fremmet, kan ikke forankres i - og vil bryte med - de nevnte lovregler. Dersom det skulle kunne etableres unntak som nevnt, måtte det være fordi de alminnelige regler ellers ville gi utilsiktede og sterkt urimelige virkninger. Jeg kan ikke se at det er tilfelle.
Her nevner jeg først at fristregler for bruk av rettsmidler må være enkle og klare. For eksempel å la fristens utgangspunkt være avhengig av den konkrete forståelse av en ankeerklæring - av "omstendighetene" - slik det har vært argumentert i tilknytning til avgjørelsen i Rt-1980-886, vil være å legge opp til situasjoner hvor det vil være uklart om fristen er overholdt. Skulle en fravike lovens regler, og likevel ha en klar frist, måtte regelen i tilfelle være at kjæremålet var rettidig hvis det var inngitt innen to uker etter forkynnelsen av kjæremålsutvalgets kjennelse om å nekte anken fremmet. Men en slik regel er altså uten lovmessig forankring, og jeg kan ikke se at det er sterke reelle hensyn som tilsier et slikt unntak. Jeg tilføyer i denne forbindelse at praksis ser ut til å være at dersom saksomkostningsavgjørelsen ønskes overprøvd uavhengig av om en anke i saken henvises, inngis særskilt kjæremål innen fristen på to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Min konklusjon er at kjæremålsfristen over saksomkostningsavgjørelsen i en lagmannsrettsdom, også hvor en anke over dommen senere nektes fremmet, løper fra forkynnelsen av lagmannsrettsdommen og derfor utløper to uker etter forkynnelsen, jf domstolloven §147 og tvistemålsloven §398. Kjæremålet i nærværende sak er da inngitt etter utløpet av fristen.Den kjærende parts prosessfullmektig har subsidiært begjært oppreisning mot fristoversittelsen.
Vilkårene for å gi oppreisning følger av domstolloven §153 og §154. Det kan her reises spørsmål om den absolutte frist i domstolloven §154 første ledd for å søke oppreisning er overholdt. Jeg går ikke inn på det idet jeg finner at oppreisning i alle tilfeller må nektes etter §153.
Lagmannsrettens dom ble forkynt for Stange Almenning den 29 juni 1994. Grunnlaget for å påkjære omkostningsavgjørelsen lå - jeg hadde nær sagt selvsagt - i lagmannsrettens dom. Høyesteretts avgjørelse av 20 mars 1995 ga ikke - slik det er hevdet - noe eget grunnlag for omkostningskjæremålet. Kjæremålsfristen utløp 13 juli 1994. Begjæringen om oppreisning ble først inngitt 7 august 1995. Grunnlaget for å begjære oppreisning, må være at Stange Almenning hadde den rettsoppfatning at kjæremålsfristen først begynte å løpe i forbindelse med kjæremålsutvalgets avgjørelse om å nekte anken fremmet, og at allmenningen ikke hadde grunn til å trekke denne tro i tvil før kjæremålsutvalget reiste spørsmål om kjæremålet var rettidig.
Hvilken rettsoppfatning Stange Almenning har hatt med hensyn til kjæremålsfristen - og på hvilke tidspunkter denne oppfatning har vært til stede - står for meg som uklart. Det jeg imidlertid finner må tillegges betydelig vekt ved oppreisningsavgjørelsen, er at allmenningen, selv om den hele tiden skulle ha vært kjent med kjennelsen Rt-1980-886, burde ha undersøkt om det forelå ytterligere avgjørelser. Det er innrømmet at en var kjent med at avgjørelsen - som viste til en konkret vurdering - var omdiskutert. Ytterligere undersøkelser omkring praksis ville kunne bragt på det rene at rettskildebildet her var uklart. Når oppreisningsbegjæringen i denne situasjonen først inngis mer enn ett år etter at kjæremålsfristen utløp, foreligger det ikke grunnlag for å gi oppreisning.
Etter det resultat jeg er kommet til, har jeg ikke foranledning til å gå inn på lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjæremålet vil bli å avvise. Begge prosessfullmektiger har vært oppnevnt for Høyesterett på det offentliges bekostning i medhold av høyesterettsloven av 25 juni 1926 nr 2 §6 siste ledd, jf §4 fjerde ledd. Da saken har reist tvilsomme prinsipielle spørsmål, finner jeg ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Kjæremålet avvises.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.