HR-1995-149-S - Rt-1995-165
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-19 |
| Publisert: | HR-1995-00149-S - Rt-1995-165 (34-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1993-00620 K - Høyesterett HR-1995-00149 S, jnr. 1230/1994 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Langvand, Bugge, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §392, Straffeloven (1902) §271, §62, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, §372, §388, §391 |
A, født xx.xx.1944, ble ved Namdal herredsretts dom av 8 oktober 1992 dømt for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 nr 1, jfr. nr 3, jfr. straffeloven §271, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 6 måneder. Hans begjæring om fornyet behandling ved lagmannsretten ble nektet og hans anke over saksbehandlingen ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 10 februar 1993.
Den 18 mars 1993 begjærte A gjenopptagelse av av straffesaken med hjemmel i straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd.
Namdal herredsrett avsa 3 desember 1993 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om gjenopptagelse tas ikke til følge."
A påkjærte herredsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 19 august 1994 kjennelse med slik slutning:
"Straffesak nr 92-00332 M ved Namdal herredsrett gjenopptas til ny prøving."
Økokrim statsadvokatembeter har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at lagmannsretten ikke fant at de anførte nye bevis isolert sett kunne føre tilfrifinnelse og begrunnet gjenopptagelsen av saken etter bestemmelsen i straffeprosessloven §392 annet ledd. Lagmannsretten har begrunnet sitt resultat med at herredsrettens domfellelse er basert på indisiebevis og lagmannsretten ser en mulighet for at ett av bevisene er kommet i en annen stilling etter at herredsrettsdommen ble avsagt. Økokrim anfører at det er feil lovtolkning når lagmannsretten anser det som et særlig forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig at herredsretten dømte A på bakgrunn av en rekke indisiebevis. Lagmannsretten unnlater i denne forbindelse å drøfte domfeltes delvise erkjennelse av det straffbare forhold i politiavhør. Det er ytterligere vist til at Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1980-898 og Rt-1991-1046 har ansett det som riktig lovtolkning når lagmannsretten har avslått gjenopptagelse da de omstendigheter som gjenopptagelsesbegjæringen bygger på tidligere er påberopt som grunnlag for anke og begjæring om fornyet behandling. Det er videre anført at det var - og er - påtalemyndighetens oppfatning at de påberopte bevis i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringen ikke kunne begrunne gjenopptagelse. Det var da ikke grunnlag for full bevisførsel fra påtalemyndigheten som for den dømmende herredsrett og det ble derfor ikke ført vitner fra påtalemyndigheten. Saken fikk følgelig en skjev og ufullstendig side når lagmannsretten valgte å avgjøre saken ut fra herredsrettens totale bevisbedømmelse. Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
A har anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Lagmannsretten har foretatt en helhetsvurdering av saken og har i tillegg til sin oppfatning av de forskjellige indisienes betydning lagt vekt på at et av bevisene muligens er kommet i en annen stilling. Det er bestridt at lagmannsretten ikke har vurdert As angivelige tilståelse vedrørende en del av de straffbare forhold. Det er videre bestridt at bevisførselen for lagmannsretten har vært skjev. Det var på forhånd kjent at domfelte la opp til en gjennomgang av herredsrettens totale bevisførsel. Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning, jf kompetansebegrensningen etter straffeprosessloven §388 nr 3. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves.
Lagmannsretten har, etter å ha konstatert at vilkårene for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 ikke er oppfylt, tillatt gjenopptagelse av straffesaken med hjemmel i §392 annet ledd. Det er riktig lagt til grunn at det er gjenopptagelsesvilkåret slik det lyder etter lovendringen 11 juni 1993 som får anvendelse: det er altså tilstrekkelig at særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og at tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om den domfeltes skyld blir prøvet påny.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i uttalelsen i innstillingen til ny straffeprosesslov side 344 (til utkastets §372) om at det avgjørende er "om saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd". Det er videre vist til uttalelser i forarbeidene til endringsloven av 11 juni 1993 om at man tilsiktet en oppmyking av kriteriene for å kreve gjenopptagelse.
I kjennelsen har lagmannsretten deretter gjengitt uttalelser i herredsrettens fellende dom av 8 oktober 1992 om bevissituasjonen i saken. Lagmannsretten har oppfattet disse uttalelser derhen, at herredsretten så det slik at den ikke var blitt presentert for et eneste enkeltstående fellende bevis, men at det var summen av en rekke indisier av større eller mindre tyngde som hadde vært avgjørende.
Det uttales deretter av lagmannsretten:
"Herredsretten har i det refererte angitt hvilke momenter som har ligget til grunn for rettens samlede vurdering. Om en rekke momenter heter det at disse har liten bevisverdi, men at de allikevel er blitt momenter i helhetsvurderingen. Dette gjelder avvik mellom budsjett og regnskap, beholdningsoppgaver over fisk, emballasjeforbruk og forforbruk.
Etter lagmannsrettens vurdering kan disse momenter ikke trekke klarere i retning av skyld enn av uskyld. Hertil kommer at lagmannsretten ser en mulighet for at "pakkenummerbeviset" er kommet i en annen stilling etter at herredsrettens dom ble avsagt.
Lagmannsretten finner at det bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd. Det må kunne regnes som særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, når dommen er basert ikke bare på ett, men en rekke momenter som hver i sær ikke burde ha vært tillagt vekt."
Økokrim anfører i kjærmålet at lagmannsrettens lovforståelse er uriktig når den anser det som "særlig forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig" at herredsretten dømte A på bakgrunn av en rekke indisiebevis. Etter Økokrims syn kan dette ikke i seg selv ansees som et "særlig forhold".
Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Lovteksten i straffeprosessloven §392 annet ledd oppstiller ikke noen begrensning med hensyn til hva slags "særlige forhold" som kan telle med ved vurderingen av om det er tvilsomt om en fellende dom er riktig, og noen slik begrensning kan heller ikke leses ut av forarbeidene til bestemmelsen - hverken i dens opprinnelige eller dens nåværende ordlyd. Etter utvalgets oppfatning kan ikke den domstol som skal ta stilling til gjenopptagelse, være avskåret fra etter omstendighetene også å se hen til arten og kvaliteten av de bevis eller den beviskjede som ligger til grunn for dommen, herunder at fellelsen bygger utelukkende på indisiebevis. I tillegg til dette, har lagmannsretten pekt på muligheten for at ett enkelt av indisiebevisene, "pakkenummerbeviset", er kommet i en annen stilling.
Det fremgår forøvrig av kjennelsen at lagmannsretten har vært oppmerksom på at den bare i begrenset utstrekning hadde grunnlag for å vurdere hvordan bevissituasjonen hadde fortonet seg for herredsretten hva angår de bevis, særlig vitnebevis, som ikke hadde vært gjenstand for grundig behandling i gjenopptagelsessaken.
Etter dette finner kjæremålsutvalget ikke grunnlag for å fastslå at lagmannsrettens avgjørelse hviler på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §392 annet ledd og forkaster kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.