HR-1995-151-B - Rt-1995-1730
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-15 |
| Publisert: | HR-1995-00151-B - Rt-1995-1730 (545-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Fornyet behandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-01529 M - Høyesterett HR-1995-00151 B, snr 108/1995 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Morten Bjone) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Gjølstad, Backer, Skåre, Dolva, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §182, §320, Straffeprosessloven (1981) §374, Straffeprosessloven (1887) §405, §62, §262, §266, §331, §360, §362, §374, Straffeprosessloven (1981), LOV-1995-06-02-26 |
Dommer Gjølstad: Eidsivating lagmannsrett avsa 23 januar 1995 dom som for A har slik domsslutning:
"1
a. A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §320 og straffeloven §182 første ledd, 1. straffalternativ, jf straffeloven §62 til en straff av fengsel i 90 -nitti - dager med fradrag av 26 -tjueseks -dager for utholdt varetektsfengsel.
b. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 5000 - femtusen - kroner."
Saken ble behandlet i lagmannsretten etter samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg til fornyet behandling. Saksforholdet fremgår av dommen.
Domfelte har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken over saksbehandlingen er henvist til Høyesterett, for øvrig er anken nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Angrepet på saksbehandlingen gjelder det forhold at herredsrettens dom var kjent for lagdommerne ved behandlingen av saken. Rettsformannen i lagmannsretten har på forespørsel fra domfeltes forsvarer for de tidligere retter opplyst at "herredsrettsdommen i samsvar med vanlig praksis var kjent for lagdommerne og domsresultatet gjort kjent for meddommerne".
Domfelte har vist til straffeprosessloven §374 2. punktum slik bestemmelsen lød før endringene i forbindelse med to-instansreformen, og til forarbeidene til bestemmelsen. Videre er vist til rettspraksis, jf Rt-1970-540, og til juridisk teori. Det følger av dette - hevder domfelte - at herredsrettens dom ikke skulle ha vært lest av noen av lagmannsrettens dommere. Spesielt galt måtte det være når domspremissene bare var kjent for fagdommerne. Domfelte gjør således gjeldende at det er begått en saksbehandlingsfeil.
Domfelte har videre pekt på at fremgangsmåten avskar kontradiksjon og ga dommerne forskjellig bevisgrunnlag. Det gjøres gjeldende at det da ikke kan stilles store krav til sannsynliggjøring av at feilen kan ha hatt betydning for resultatet, jf straffeprosessloven §360 første ledd. I den aktuelle sak var det flere uklare bevisspørsmål, og det må etter domfeltes syn legges til grunn at saksbehandlingsfeilen kan ha hatt betydning slik at dommen må oppheves.
Påtalemyndigheten gjør gjeldende at det ikke er begått saksbehandlingsfeil og at en eventuell feil under ingen omstendighet kan ha hatt noe å si for utfallet i lagmannsretten.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Bestemmelsen i straffeprosessloven §374 i kapitlet om fornyet behandling lød slik før ikrafttredelsen av to-instansreformen 1 august 1995:
"Bestrides bare en del av bevisbedømmelsen i dommen, kan bevisførselen begrenses til denne del. Som regel skal bare slutningen av den angrepne dom leses opp."
Saker om fornyet behandling ble frem til lovendring i 1989 behandlet med jury. Bortsett fra forbeholdet "som regel" tilsvarte §374 den tidligere §405 i straffeprosessloven av 1887. Det opprinnelige formål med bestemmelsen var å unngå at lagretten ble påvirket av den tidligere dom ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Førsteinstansens dom kunne således ikke dokumenteres for lagretten og innholdet heller ikke på annen måte gjøres kjent, jf Rt-1970-540. Rettens formann skulle imidlertid etter 1887-loven tilstilles en utskrift av dommen. Denne bestemmelsen ble ikke ført videre ved straffeprosessloven av 1981, men i §262 første ledd er bestemt at rettens formann - om han finner behov for det - kan be om utlån av sakens dokumenter under forberedelsen til hovedforhandlingen.
Spørsmålet om bruk av førsteinstansens dom ble ikke spesielt behandlet ved lovendringen i 1989 da det ble bestemt at saker om fornyet behandling skulle pådømmes av lagmannsretten som meddomsrett.
I Ot.prp.nr.78 (1992-93) om to-instansbehandling m v, ble bestemmelsen i §374 2. punktum foreslått videreført i femte ledd til ny §331 i straffeprosessloven. Alle lagmannsrettene hadde gått mot dette. Departementet bemerket på side 89 i proposisjonen:
"Departementet foreslår ikke å oppheve juryordningen. Bestemmelsen i gjeldende §374 2. punktum bør derfor uansett beholdes for jurysakene. Departementet går heller ikke inn for at dommen uten begrensninger skal kunne brukes som bevis i meddomsrettssaker. Etter departementets syn kan dommen brukes i de tilfeller hvor det er størst praktisk behov for det, jf over. Poenget med ankebehandlingen er at saken skal undergis en ny selvstendig behandling. På bakgrunn av bevisførselen i lagmannsretten kan saken fremstille seg helt annerledes enn for herreds- eller byretten. Det kan da virke direkte villedende å sitere byrettens dom. Saken kan ikke stille seg vesentlig annerledes om alle eller noen av fagdommerne har sett dommen i forbindelse med spørsmålet om anken skal fremmes. Å være kjent med underrettens dom er én ting, å kunne legge dommen til grunn som bevis er noe annet."
Forslaget til ny §331 femte ledd ble vedtatt, men bestemmelsen ble tatt opp til ny vurdering og opphevet ved lov av 2 juni 1995 nr 26, før toinstansordningen ble satt i kraft. Jeg viser til Ot.prp.nr.25 (1994-95), side 17-19. Bakgrunnen var lovfesting av adgangen for lagmannsretten til å henholde seg til tidligere dom i domsbegrunnelsen i ankesak. På grunn av sammenhengen i reglene var det da nødvendig å oppheve forbudet mot å referere fra dommen under lagmannsrettsbehandlingen, proposisjonen side 18-19. For saker som skal behandles med jury ble bestemmelsen beholdt, nå som §362 tredje ledd.
Før jeg går over til vurderingen av saksbehandlingen, nevner jeg at behandlingsmåten i saken etter det opplyste var i samsvar med praksis i daværende Eidsivating lagmannsrett. Hvorledes praksis har vært ved de andre lagmannsrettene, foreligger det ikke opplysninger om. Dette har heller ikke betydning for mitt syn på saken.
Jeg finner grunn til å ta utgangspunkt i at bestemmelsen i §374 2. punktum direkte bare la en begrensning på adgangen til å lese opp førsteinstansens dom. Bestemmelsen var heller ikke absolutt, jf "som regel". Lovens utforming ga ikke i seg selv svar på det spørsmål vi her står overfor: om bestemmelsen var til hinder for at lagdommerne i saker om fornyet behandling hadde lest underrettens dom.
Som jeg allerede har nevnt, hadde bestemmelsen bakgrunn i prosessordningen for straffesaker med jury, som tilsvarende bestemmelse fortsatt gjelder for. Dette må etter mitt syn ha betydning. Formålet med bestemmelsen var knyttet til juryordningen og rekkevidden - som jeg har redegjort for tidligere - bestemt av dette.
Bestemmelsen ble stående uendret da meddomsrett trådte istedenfor jury i saker om fornyet behandling. Hvilken plass den skulle ha i dette systemet uten skillet mellom retten og lagretten, ble ikke drøftet ved overgangen. Meddomsrettsbehandling reiste enkelte praktiske spørsmål, og det måtte iallfall skje en viss tilpasning. Jeg viser blant annet til at straffeprosessloven øvrige bestemmelser medførte at førsteinstansens dom i visse tilfelle kunne være kjent for lagdommerne på forhånd ved fornyet behandling. Det kunne følge av bestemmelsen i §262 første ledd om utlån av sakens dokumenter og av §266 om foreleggelse for retten av tvist om bevisførsel. I tilknytning til dette vil jeg også nevne opplegget ved to-instansordningen. Hvor de dommere som deltar under ankeforhandlingen har vært med på å treffe silingsavgjørelsen, vil de allerede som følge av det være kjent med den foreliggende dom. Betydningen av det senere opphevede §331 femte ledd ville derfor under enhver omstendighet ha vært begrenset. Bemerkningene i Ot.pr.nr.78 (1992-93), som jeg tidligere har referert, viser også at bestemmelsen ble ansett for å være elastisk. Praktiske hensyn kunne tillegges betydning.
Bakgrunnen for at bestemmelsen ble videreført utenfor jurysystemet synes å ha vært at det skulle skje en selvstendig vurdering av bevisene ved den nye behandling av skyldspørsmålet. Førsteinstansens dom skulle ikke kunne brukes som bevis i saken. Jeg viser igjen til Ot.prp.nr.78 (1992-93). Dette har likevel ikke vært til hinder for at bestemmelsen nå er opphevet.
Det jeg her har nevnt om utformingen av bestemmelsen, dens særlige tilknytning til jurysystemet og lovutviklingen, trekker etter min mening i retning av at §374 2. punktum ikke kunne tolkes som noe forbud mot at lagdommerne ved fornyet behandling hadde gjort seg kjent med førsteinstansens dom.
Utvilsomt anser jeg likevel ikke dette for å være. Det har sammenheng med at behandlingsmåten fra 1989 og frem til to-instansreformen ikke tilfredsstilte hensynet til kontradiksjon og at dommerne fikk ulikt grunnlag ved behandlingen av sakene. Det er grunnleggende i vår straffeprosess at det som blir gjort kjent for dommerne i en sak kan gjøres til gjenstand for argumentasjon fra partenes side. Og videre bør de dokumenter som brukes som grunnlag for den nye behandling av saken, som alminnelig regel være tilgjengelige på lik linje for fagdommerne og meddommerne.
I det foreliggende tilfellet finner jeg det imidlertid klart at det forhold at lagdommerne var kjent med herredsrettens dom - uansett om dette skulle ha vært en saksbehandlingsfeil - ikke kan ha hatt noe å si for utfallet. Saken ble behandlet over to dager i lagmannsretten med omfattende bevisførsel. Lagmannsrettens dom inneholder en selvstendig bevisvurdering, og det er ikke noe som kan tyde på at herredsrettens dom kan ha hatt noen betydning ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Jeg finner etter dette at anken må forkastes og stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Backer: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet og i det vesentlige i begrunnelsen, men vil for min del presisere at jeg ikke finner det betenkelig at lagdommerne før hovedforhandlingen gjorde seg kjent med herredsrettens dom. Ingen profesjonell dommer vil anse en dom i lavere instans som noe bevismiddel eller falle på å bruke den til annet enn å orientere seg i saken før den kommer opp for ham selv. Det må også gjelde når det skjer en helt ny behandling.
Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gjølstad.
Dommer Dolva: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.