HR-1995-160 - Rt-1995-1939
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-19 |
| Publisert: | HR-1995-00160 - Rt-1995-1939 (610-95) |
| Stikkord: | (Ohna-dommen), Forvaltningsrett, Bygningsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av fylkesmannen i Telemarks sitt vedtak vedrørende plassering av et bolighus på en landbrukseiendom, truffet i medhold av Plan- og bygningsloven (1985) §70 nr 1. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-52 A - Høyesterett HR-1995-00160, nr 358/1994 |
| Parter: | Bernt E Ohna (advokat Ole Løken - til prøve) mot Staten v/Kommunaldepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord) |
| Forfatter: | Tjomsland, Stang Lund, Aarbakke, Aasland, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Plan- og bygningsloven (1985) §20-4, §25, §70, §17-2, §2, §33, §63, §78, §81, §85, Grunnloven (1814) §110b, Tvistemålsloven (1915) §189, Bygningsloven (1924), Jordloven (1955) §55, Bygningsloven (1965), Naturvernloven (1970) §1, Endringslov til plan- og bygningsloven (1986), Endringslov til særlovgivningen for kommuner og fylkeskommuner (1993) |
Saken gjelder gyldigheten av fylkesmannen i Telemarks vedtak av 29 juni 1992 vedrørende plassering av et bolighus på en landbrukseiendom, truffet i medhold av plan- og bygningsloven av 14 juni 1985 nr 77 §70 nr 1.
Bernt E Ohna og hans sønn Geir S Ohna ervervet i 1986 eiendommen Tonstøl, gnr 8 bnr 2, nå bnr 11, i Kragerø. Eiendommen ligger på Levangsheia ved Stølefjorden. Landbruksdepartementet ga etter klagebehandling den 15 mars 1989 kjøperne konsesjon på eiendommen som landbrukseiendom. I henhold til konsesjonsvilkårene ble de produktive jord - og skogbruksarealer fradelt og solgt til en naboeiendom. Ohnas eiendom er etter fradelingen på ca 400 mål og har 350 meter strandlinje, og den er ubebygget. Det var videre et konsesjonsvilkår at Ohna skulle bosette seg på eiendommen innen 1 desember 1991, men dette er det gitt henstand med. Ohnas eiendom omfattes av Kragerø kommunes kystsoneplan av 24 april 1991, som er en delplan for skjærgården i kommuneplanens arealdel. De deler av eiendommen som denne saken berører, er i planen utlagt som et landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF-område), jf plan- og bygningsloven §20-4 nr 2.
I 1990 søkte Bernt E Ohna om tillatelse til å oppføre et bolighus og gartneri innenfor 100-metersbeltet mot Stølefjorden. Kragerø bygningsråd fant ikke grunn til å dispensere fra forbudet i plan- og bygningsloven §17-2, og avslo søknaden. Etter klage opprettholdt fylkesmannen i Telemark den 17 desember 1991 bygningsrådets vedtak.
Den 27 desember 1991 søkte Ohna på nytt om byggetillatelse. Han har senere presisert at søknaden bare gjaldt bolighuset, og at han ville komme tilbake til plasseringen av gartneriet. Bolighuset var nå tenkt plassert noe mer tilbaketrukket, litt lenger fra strandlinjen enn 100 meter. Bygningsrådet uttalte i vedtaket av 13 februar 1992 at det godkjente oppføring av bolig på eiendommen, men fant under henvisning til plan- og bygningsloven §70 nr 1 ikke å kunne godkjenne den omsøkte plassering av huset da denne ble ansett for å komme i strid med viktige frilufts- og naturverninteresser. Hele hellingen opp fra sjøen og åskammen over måtte etter bygningsrådets vurdering holdes fri for bebyggelse. Bygningsrådet kunne godta en plassering i området "hvor høyspentlinjen krysser den private veien", et område som ligger atskillig tilbaketrukket på eiendommen.
Bernt E Ohna påklaget bygningsrådets vedtak til fylkesmannen i Telemark. Fylkesmannen tok i vedtak av 29 juni 1992 klagen delvis til følge. Heller ikke fylkesmannen fant å kunne godkjenne den omsøkte plassering, men han kom til at den plassering som bygningsrådet hadde foreslått, var å trekke hensynet til de aktuelle naturvern- og friluftsinteressene for langt. Boligen kunne etter fylkesmannens syn "plasseres på det siste flate området før den påbegynte veien faller ned mot sjøen."
Bernt E Ohna anla sak mot staten v/Kommunaldepartementet og påstod fylkesmannens vedtak kjent ugyldig. Han gjorde prinsipalt gjeldende at plan- og bygningsloven ikke ga hjemmel til å treffe et slikt vedtak. Subsidiært gjorde han gjeldende at vedtaket var vilkårlig og sterkt urimelig og at det var tatt utenforliggende hensyn. Atter subsidiært ble det anført at vedtaket var ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil.
Kragerø herredsrett avsa den 19 oktober 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Staten v/Kommunaldepartementet frifinnes.
2. Bernt E.Ohna betaler innnen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen til staten v/Kommunaldepartementet saksomkostninger med kr 24900,- - tjuefiretusennihundrekroner."
Bernt E Ohna påanket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt bare rettsanvendelsen, og den rettet seg mot herredsrettens forståelse av plan- og bygningsloven §70 nr 1. Ohna gjorde gjeldende at fylkesmannens vedtak reelt sett innebar en arealdisponering som måtte ha hjemmel i plan. Videre anførte han at plan- og bygningsloven §70 nr 1 bare hjemlet adgang til å anvise en alternativ plassering innenfor et snevert område - "tomten".
Agder lagmannsrett avsa den 28 august 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Kragerø herredsretts dom stadfestes.
2. Innen to - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Bernt E. Ohna til Staten v/Kommunaldepartementet kr 16300,- - sekstentusentrehundrekroner 00/100 - som erstatning for sakens omkostninger for lagmannsretten."
Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.
Bernt E Ohna har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens saksbehandling, rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Saksbehandlingsanken ble frafalt under ankeforhandlingen.
Til bruk for Høyesterett har en saksbehandler hos fylkesmannen avgitt forklaring ved bevisopptak. Vitnet har også forklart seg for de tidligere instanser. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter som imidlertid stort sett gjelder utviklingen etter fylkesmannens vedtak. Den ankende part har som ny rettslig anførsel for Høyesterett gjort gjeldende at det er i strid med det prinsipp som er nedfelt i plan- og bygningsloven §20-4 annet ledd bokstav c og §25 annet ledd 2. punktum, når fylkesmannen ved anvendelsen av §70 nr 1 i en byggesak som gjelder en landbrukseiendom har tatt hensyn til frilufts- og naturverninteresser.
Etter at fylkesmannen traff sitt vedtak har det vært atskillig diskusjon mellom partene om hvorledes den plasseringen fylkesmannen foreslo i vedtaket 29 juni 1992, skal forstås, og den ankende part krevde i prosesskrift av 12 oktober 1995 granskning blant annet av hvilken utsikt det var til sjøen fra en plassering som han senere skal være anvist. Forberedende dommer avslo ved beslutning av 17 november 1995 kravet under henvisning til tvistemålsloven §189 nr 6. Denne problemstillingen ble ikke forfulgt under ankeforhandlingen. Kragerø kommune nedla den 15 november 1995 i medhold av plan- og bygningsloven §33 midlertidig forbud mot deling og byggearbeid på Ohnas eiendom. Partene er enige om at dette vedtaket ikke har betydning for behandlingen av ankesaken.
Den ankende part, Bernt E Ohna, har i hovedsak anført:
Han har sammen med sin sønn kjøpt og fått konsesjon på en landbrukseiendom uten bebyggelse, men med bo- og driveplikt. Han nektes å bygge på den delen av eiendommen der han ønsker å plassere våningshuset og gartneriet. Fylkesmannen har feilaktig antatt at plan- og bygningsloven §70 nr 1 gir hjemmel for slik nektelse. Det gjøres gjeldende tre selvstendige anførsler som alle må føre til at fylkesmannens vedtak kjennes ugyldig.
Den ankende part hevder for det første at fylkesmannens vedtak etter sitt innhold og hensikt er et vedtak om arealplanlegging. Bygningsrådet og fylkesmannen har vurdert to konkrete søknader om plassering av bebyggelsen, underkjent dem begge, og har samtidig gitt beskjed om at alle andre plasseringer i et 90 mål stort område innenfor et belte på 250 meter fra sjøen også vil bli nektet. Nektelsesvedtakene sett i sammenheng med andre disposisjoner fra kommunens side må ses som utslag av arealplanlegging og må gjennomføres etter reglene for dette. Når lagmannsretten ikke har lagt dette til grunn, påstås det å være en feilaktig bevisbedømmelse. Plan- og bygningsloven §70 nr 1 kan ikke her anvendes istedenfor plan, da bare plan er et riktig styringsredskap for å ivareta det formål fylkesmannen her har ønsket å oppnå.
Den ankende part gjør dernest gjeldende at plan- og bygningsloven §70 nr 1 er en regel med et sterkt begrenset materiellrettslig innhold i forhold til bestemmelsens vide ordlyd. Bestemmelsen må tolkes innskrenkende. Etter den ankende parts syn er kompetansen etter §70 nr 1 begrenset til å anvise alternative plasseringer innenfor det arealet som kan sies å utgjøre en byggetomt.
Det fremgår av tilblivelsen og forarbeidene til plan- og bygningsloven §70 nr 1 at bestemmelsen er tiltenkt et snevrere anvendelsesområde enn det ordlyden kan gi inntrykk av. En rekke steder i lovforarbeidene brukes uttrykket "tomta" eller "byggetomta" i omtalen av regelen i §70 nr 1. Også bestemmelsens plassering i loven og sammenhengen med de øvrige bestemmelser viser at den må ha en slik begrenset rekkevidde. Den tilsvarende bestemmelse i bygningsloven av 1924 stod sammen med planbestemmelsene, men ble ved 1965-loven flyttet til byggesaksreglene fordi den systematisk ikke hørte hjemme under lovens behandling av reguleringsplaner. Den ankende part mener at plan- og bygningsloven ordning er at spørsmålet om bygningens plassering avgjøres etter at byggemeldning er innsendt. Loven må da bygge på den forutsetning at det bare vil være aktuelt å kreve mindre justeringer og tillempninger når det gjelder plasseringen av det prosjekterte bygg. Skulle lovens ordning opprettholdes konsekvent, måtte ellers den vide adgangen til å angi alternativ plassering, som staten mener foreligger, korrespondere med en tilsvarende adgang til å nekte deling av eiendommen i flere driftsenheter, jf plan- og bygningsloven §63 nr 1 jf nr 3. Men en så vid nektelsesadgang følger ikke av denne bestemmelsen.
Det er ikke opplyst at bestemmelsen i §70 nr 1 eller dens forgjengere, tidligere er benyttet i tilfeller som kan sammenliknes med det foreliggende. Det er dermed ingen relevant praksis til støtte for statens syn. Heller ikke i Kommunaldepartementets rundskriv H-18/90 synes det å være forutsatt en så vid anvendelse av plan- og bygningsloven §70 nr 1, som den fylkesmannen her har foretatt. Den manglende praksis indikerer klart at bestemmelsen ikke kan være tilsiktet gitt en slik vid anvendelse. Dersom den tolkning staten gjør gjeldende legges til grunn, betyr det at det skjedde en meget vidtrekkende endring i rettstilstanden for landbrukseiendommer da plan- og bygningsloven ved endringslov av 20 juni 1986 nr 37 ble gitt anvendelse for driftsbygninger i landbruket. Det er imidlertid ikke noe i lovforarbeidene som tyder på at dette ble forutsatt.
Den ankende parts tredje grunnlag er - som tidligere nevnt - nytt for Høyesterett. Han viser til at adgangen til å legge restriksjoner ut fra miljøhensyn på landbruksdriften i et landbruksområde er begrenset, og til at plan- og bygningsloven uttrykkelig avskjærer kommunen fra å etablere flerbruksområder som kombinerer landbruks-, naturvern- og friluftsformål, jf plan- og bygningsloven §20-4 annet ledd bokstav c og §25 annet ledd 2. punktum. Lovens ordning bygger på en bevisst politisk prioritering av landbruksinteressene for å sikre at landbrukshensyn ikke blir overkjørt av andre interesser. Skal den beskyttelse som landbruksvirksomhet er gitt i forhold til kommunale planer, være effektiv og konsekvent, må landbruksvirksomhet ha en tilsvarende beskyttelse ved anvendelsen av plan- og bygningsloven §70 nr 1. Det syn staten gjør gjeldende er i strid med de politiske prioriteringer som Stortinget foretok i forbindelse med reglene om planvedtak.
Bernt E Ohna har nedlagt slik påstand:
"1. Vedtak fattet av Fylkesmannen i Telemark 29. juni 1992 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Kommunaldepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, staten v/Kommunaldepartementet, har i hovedsak anført:
Dersom bygningsrådet hadde ønsket å nekte den ankende part å bygge våningshus og etablere et moderne gartneri på eiendommen, måtte rådet ha nedlagt midlertidig delings- og byggeforbud etter plan- og bygningsloven §33. Bygningsrådet ønsket imidlertid ikke å hindre en slik utnyttelse av eiendommen, men ville påse at øvrige hensyn ble tilstrekkelig ivaretatt ved plasseringen av bebyggelsen, og benyttet derfor hjemmelen i plan- og bygningsloven §70 nr 1. Når det, slik tilfellet er her, er lagt til grunn at søknaden gjelder et våningshus tilknyttet landbruksdrift, ville den omsøkte plasseringen ikke kunne vært nektet med grunnlag i plan- og bygningsloven §20-4.
Den plassering av bolighuset som den ankende part ønsker, er - slik staten ser det - meget uheldig sett ut fra friluftsinteresser og naturvernhensyn. Plasseringen vil virke privatiserende på hele området ned mot sjøen og dermed hindrende for allmennhetens bruk. Den reelle interessekonflikt er her ikke mellom landbruksinteresser på den ene siden og naturvernhensyn og friluftsinteresser på den annen side. Det sentrale for den ankende part er hans subjektive interesse i å ha utsikt over sjøen.
Fylkesmannens vedtak ligger innenfor de generelle begrensninger som gjelder for anvendelsen av plan- og bygningsloven §70 nr 1. Han har ikke nedlagt forbud mot bebyggelsen, men den omsøkte plassering er nektet, og byggherren er anvist en alternativ plassering. Fylkesmannen har truffet sitt vedtak etter en konkret vurdering av de kryssende hensyn i tråd med de retningslinjer som her gjelder.
Det er ikke grunnlag for å oppstille begrensninger når det gjelder eiendommens størrelse ved anvendelsen av plan- og bygningsloven §70 nr 1. Det avgjørende må være om arealene omfattes av samme driftsenhet. Ordlyden gir ikke holdepunkter for at kompetansen bare gjelder innenfor "en byggetomt", en begrensning som også ville være problematisk å anvende. Det bestrides at en slik innskrenkende tolkning kan forankres i lovens forarbeider. Når begrepet "tomt" i atskillig utstrekning benyttes i lovforarbeidene ved omtalen av §70 nr 1 og bestemmelsens forgjengere, må dette ses i sammenheng med at denne problemstillingen først og fremst har vært aktuell i bybebyggelse. Heller ikke de øvrige argumenter som i denne forbindelse er anført fra den ankende parts side, tilsier en slik tolkning av §70 nr 1.
Staten bestrider at fylkesmannens vedtak må anses som en arealdisponering som bare kan foretas i samsvar med planvedtak. Fylkesmannen har truffet sitt vedtak etter en konkret vurdering av de kryssende hensyn. Selv om fylkesmannen har lagt til grunn at bebyggelse ikke vil kunne tillates på et noe større område, innebærer ikke det at han har tatt utenforliggende hensyn.
At det ved anvendelsen av plan- og bygningsloven §70 nr 1 kan legges vekt på naturvernhensyn og friluftsinteresser, er etter statens syn innlysende, jf formålsbestemmelsen i §2. Det vises i denne forbindelse også til forarbeidene til den nye miljøstandarden i Grunnloven §110b; en bestemmelse som ifølge sine egne forarbeider vil være "et viktig moment ved tolkningen av det regelverk som Stortinget selv har vedtatt eller gitt hjemmel for", jf Innst.S.nr.163 (1991-92) side 6.
Det er riktig - som anført av den ankende part - at landbruks-, natur- og friluftsområder bare kan legges ut som en samlet brukskombinasjon i kommuneplanens arealdel, og at lovgivers forutsetning har vært at forholdet mellom disse interesser skal reguleres gjennom spesiallovgivningen. Dette innebærer imidlertid ikke at det for landbrukseiendommer ikke er adgang til å legge vekt på naturvernhensyn og friluftsinteresser ved anvendelsen av plan- og bygningsloven §70 nr 1 i den enkelte byggesak. Etter statens syn må det da være anledning til å påse at bygningene får en plassering som ikke er til unødig ulempe for de konkurrerende brukerinteresser i området. Lovforarbeidene kan etter statens mening ikke anføres til støtte for en analogisk anvendelse av det prinsipp som er fastsatt om landbruksinteressenes prioritet ved planvedtak.
Staten gjør subsidiært gjeldende at et slikt prinsipp under ingen omstendighet kan anvendes når det, slik situasjonen hevdes å være her, er byggherrens personlige interesse i plasseringen av bolighuset og ikke landbrukshensyn som i noen grad viker for sterke naturvernhensyn og friluftsinteresser.
Staten v/Kommunaldepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Bernt E. Ohna dømmes til å betale staten v/Kommunaldepartementet sakens omkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Spørsmålet er om fylkesmannens vedtak av 29 juni 1992 er hjemlet i plan- og bygningsloven §70 nr 1. §70 nr. 1 første ledd 1. punktum lød, på tidspunktet for fylkesmannens vedtak, slik:
"Bygningens plassering, herunder høydeplassering, og bygningens høyde skal godkjennes av bygningsrådet."
Beslutningsmyndigheten er senere lagt til "kommunen", jf lovendring av 11 juni 1993 nr 85.
Plan- og bygningsloven §70 nr 1 gir ikke hjemmel til å nedlegge forbud mot bebyggelse, men til å avslå den omsøkte plasseringen dersom byggherren kan anvises en annen tjenlig plassering av bygget. Begrepet "plassering" har dermed et annet innhold i plan- og bygningsloven §70 nr 1 enn det har i §78 og §85, som er ansett som bestemmelser som gir hjemmel for helt å nekte bebyggelsen i det aktuelle området, jf nærmere om dette i Ot.prp.nr.57 (1985-86) side 63. Det fremheves ellers i forarbeidene til plan- og bygningsloven §70 nr 1 at byggherrens ønsker vedrørende plasseringen bør følges innen lovens ramme så langt disse kan forenes med tilbørlig hensyn til naboens interesser og til de formål bygningslovgivningen ellers skal ivareta, jf blant annet Ot.prp.nr.27 (1982-83) side 19.
Hovedanførselen fra den ankende parts side er at plan- og bygningsloven §70 nr 1 bare kan brukes innenfor et avgrenset areal - "tomten". Standpunktet er, så vidt jeg forstår, at denne arealmessige begrensningen gjelder uavhengig av hvilke hensyn bygningsmyndighetene legger vekt på ved plasseringen av bygningen.
I likhet med de tidligere instanser er jeg kommet til at anvendelsesområdet for plan- og bygningsloven §70 nr 1 ikke kan avgrenses på en slik måte. En slik forståelse ville ha medført at reglen fikk en lite presis rekkevidde. Ordlyden i §70 nr 1 er helt generell. Den ankende part har til støtte for en innskrenkende tolkning særlig vist til bestemmelsens forhistorie og forarbeider. Lovforarbeidene inneholder imidlertid ikke noen eksplisitt drøftelse av størrelsen av det området hvor byggherren kan anvises en alternativ plassering. Bestemmelsen i §70 nr 1 står - i likhet med den tilsvarende bestemmelse i bygningsloven av 1965 - ikke i kapittel XII Byggetomta, men i kapittel XIII Bebyggelsen. Den ankende part har imidlertid rett i at begrepene "tomta" og "byggetomta" i stor utstrekning er nyttet når bestemmelsen i §70 nr 1 er omtalt i forarbeidene. Jeg antar at dette - som anført fra statens side - har sammenheng med at det særlig er i byer og tettsteder det, spesielt tidligere, har vært ansett aktuelt å bruke bestemmelsen. Noen nærmere analyse av tomtebegrepet som kunne gi grunnlag for et begrenset anvendelsesområde for §70 nr 1, inneholder forarbeidene ikke.
Derimot er det av interesse hvorledes man uttrykte seg i forbindelse med at driftsbygninger i landbruket generelt ble omfattet av plan- og bygningsloven så langt reglene passer, jf endringen av plan- og bygningsloven §81 ved lov av 20 juni 1986 nr 37. Det synes da å ha vært forutsatt et videre anvendelsesområde for plan- og bygningsloven §70 nr 1 enn den tomteavgrensning som den ankende part gjør gjeldende. Kommunal- og arbeidsdepartementet uttalte i Ot.prp.nr. 57 (1985-86) side 49:
"De særlige avstandsbestemmelsene i bygningsloven §81 bortfaller. Krav i forhold til brannsikring vil fastsettes i byggeforskriftene. Da driftsbygninger for landbruket kan føre til betydelig ulempe for naboskapet som følge av støy, lukt og annen forurensing må bygningsrådet i vesentlig større grad enn i andre byggesaker benytte sin adgang etter PBL §70 til skjønnsmessig å fastsette plassering av bygningen i større avstand fra nabogrense enn den vanlige 4 m. grense."
Jeg kan vanskelig se at de hensyn som her fremheves, vil kunne ivaretas dersom kompetansen til å foreslå alternativ plassering er begrenset til arealer innenfor et mer tradisjonelt tomtebegrep.
Denne forståelsen av plan- og bygningsloven §70 nr 1 er etter mitt syn ikke i strid lovens system. Den ankende part har særlig vist til bestemmelsene om deling av eiendommer i §63 nr 1 jf nr 3, og har anført at disse bestemmelser ikke hjemler en tilsvarende adgang til å nekte deling av eiendommer. Den omstendighet at det vil kunne tenkes tilfeller hvor det gjennom en oppdeling av en eiendom i to driftsenheter tilhørende forskjellige eiere, vil kunne oppnås adgang til bebyggelse med en plassering som ville vært nektet dersom eiendommen ikke var delt, kan imidlertid etter mitt syn ikke innebære noen begrensning i kompetansen etter §70 nr 1 når eiendommen blir drevet som en driftsenhet. I dette tilfellet vil for øvrig delingsforbudet i den dagjeldende jordlov av 18 mars 1955 nr 2 §55 første ledd 1. punktum ha kommet til anvendelse. Jeg kan heller ikke se at de øvrige argumenter vedrørende lovens systematikk som den ankende part har gjort gjeldende, kan ha særlig betydning for rekkevidden av §70 nr 1.
Den ankende part har i sin argumentasjon lagt betydelig vekt på at det ikke foreligger opplysninger om at plan- og bygningsloven §70 nr 1 tidligere er anvendt ved større eiendommer på en tilsvarende måte som i denne saken. Jeg er enig i at man må legge til grunn at en eventuell forvaltningspraksis under enhver omstendighet må være svært beskjeden. Dette må imidlertid sees i sammenheng med at spørsmålet om plassering av bebyggelse på tidligere ubebygde landbrukseiendommer neppe har fremstått som særlig aktuelt. Noen slutning fra den manglende praksis til bestemmelsens rekkevidde kan jeg ikke se det er grunnlag for.
Jeg finner etter dette at kompetansen etter plan- og bygningsloven §70 nr 1 til å anvise en alternativ plassering av bebyggelsen, ikke er begrenset til et område som ligger innenfor det som kan ansees som samme "byggetomt". Den må i prinsippet gjelde innenfor de arealer som omfattes av den aktuelle driftsenhet. Det er imidlertid i denne forbindelse grunn til å understreke at kompetansen etter §70 nr 1 ikke er ubegrenset. Den alternative plassering som det kan henvises til, må tilfredsstille formålet med den omsøkte bebyggelsen. Myndighetenes avveining av hensynet til byggherrens interesser i forhold til foreliggende kryssende interesser må også skje under hensyn til de retningslinjer som er kommet til uttrykk i lovens forarbeider.
Den ankende part har også gjort gjeldende at de hensyn som ligger bak fylkesmannens vedtak, må fremmes gjennom et planvedtak, og at det ikke er grunnlag for her å anvende plan- og bygningsloven §70 nr 1 som hjemmel. Jeg vil da innledningsvis bemerke at det etter mitt syn ikke er tvilsomt at det ved anvendelsen av plan- og bygningsloven §70 nr 1 er adgang til å ta hensyn til naturvern- og friluftsinteresser. Det fremgår av bestemmelsens forarbeider at vurderingen etter §70 nr 1 skal skje under hensyn til de formål bygningslovgivningen ellers skal ivareta, jf Ot.prp.nr.27 (1982-83) side 19. Formålet til plan- og bygningsloven fremgår av §2 hvor det blant annet heter at loven ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak "skal legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet". Naturvernhensyn og hensynet til friluftsinteressene faller etter mitt syn ikke utenfor denne formålsangivelse. Som fremholdt av Inge Lorange Backer: Naturvern og naturinngrep side 404 er også naturvernloven §1 et tungtveiende "argument for å anse naturvernhensyn som relvante i forhold til annen lovgivning som regulerer naturinngrep", jf også uttalelser i denne retning i dommen i Rt-1993-278 på side 284. Jeg viser også til det som er anført fra statens side om betydningen av den nye miljøstandarden i Grunnloven §110b.
Ut fra denne rettslige bakgrunn må fylkesmannens vedtak bedømmes. Jeg kan da ikke se at fylkesmannen har anvendt plan- og bygningsloven §70 nr 1 på en uriktig måte. Han har ikke nektet oppført den omsøkte bebyggelse, men han har anvist en alternativ plassering. Han har vurdert ulempene ved en alternativ plassering for byggherren opp mot de foreliggende naturvern- og friluftshensyn. Etter en slik konkret vurdering har han anvist en annen plassering enn den omsøkte, men også et annet - og for byggherren gunstigere - alternativ enn det bygningsrådet hadde gått inn for. Vedtaket er både etter sitt innhold og sine rettsvirkninger et plasseringsvedtak i en konkret sak; ingen generell arealregulering. Den omstendighet at fylkesmannen i sin vurdering har forutsatt at den omsøkte bebyggelse ikke kunne tillates oppført på et relativt stort område, innebærer ikke at han har gått utover sin kompetanse etter §70 nr 1.
Den ankende part har, som ny anførsel for Høyesterett, gjort gjeldende at plan- og bygningsloven §70 nr 1 her er anvendt på en måte som er i strid med det som er fastsatt om landbruksinteressenes forrang ved anvendelsen av plan- og bygningsloven. Han har vist til at landbruks-, natur- og friluftsområder bare kan legges ut som en samlet brukskombinasjon i kommuneplanens arealdel, og at lovgivers forutsetning er at forholdet mellom disse interesser skal reguleres gjennom spesiallovgivningen. Dette innebærer at det i arealdelen til kommuneplanen ikke kan gis generelle bestemmelser om forholdet mellom landbruks-, natur- og friluftsinteresser.
Jeg kan imidlertid ikke se at de regler som er fastsatt i plan- og bygningsloven §20-4 annet ledd bokstav c og §25 annet ledd 2. punktum, kan være avgjørende for rekkevidden av §70 nr 1. Loven har ingen bestemmelse som gir et ubetinget fortrinn for landbruksinteressene i forhold til naturvernhensyn og friluftsinteressene ved anvendelsen av byggesaksreglene i plan- og bygningsloven. At det skulle gjelde et slikt prinsipp, ble ikke uttalt i forarbeidene til de nevnte bestemmelser og heller ikke i forbindelse med det ikke vedtatte forslaget i Ot.prp.nr.51 (1987-88) om å oppheve §25 annet ledd 2. punktum.
Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å anvende det prinsipp som gjelder ved planreglene analogisk på det foreliggende spørsmål. Jeg peker her på den store forskjellen det er mellom generelle reguleringsbestemmelser og den konkrete vurdering av en mulig alternativ plassering som kan foretas etter plan- og bygningsloven §70 nr 1. Det fremgår ellers av diskusjonen omkring de nevnte bestemmelser at det spesielt var "restriksjoner på landbruksdriften" som man var opptatt av. Plan- og bygningsloven §70 nr 1 hjemler imidlertid ikke slike restriksjoner, men gir altså en hjemmel for etter en konkret vurdering å anvise en alternativ plassering for en bygning.
Jeg er kommet til at landbrukseiendommer ikke står i en prinsipiell særstilling når det gjelder hvilke hensyn som kan tillegges vekt ved anvendelsen av plan- og bygningsloven §70 nr 1. At man for landbrukseiendommer helt generelt skulle være avskåret fra å legge vekt på naturvernhensyn og friluftsinteresser, ville også etter mitt syn fremstå som en lite rimelig regel. Dette gjelder særlig dersom dette også skulle gjelde når det - slik situasjonen etter mitt syn er i denne saken - er byggherrens personlige interesse i våningshusets plassering som kommer i strid slike hensyn. En annen sak er at fylkesmannen i sin skjønnsmessige vurdering etter §70 nr 1 selvsagt må legge betydelig vekt på byggherrens reelle landbruksinteresser vedrørende bygningenes plassering.
Jeg er - som de tidligere instanser - kommet til at fylkesmannens vedtak er gyldig, og at staten dermed må bli å frifinne. Anken har ikke ført frem, men saken har reist uavklarte og til dels vanskelige spørsmål vedrørende rekkevidden av plan- og bygningsloven §70 nr 1. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne
1. Staten v/Kommunaldepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.