HR-1995-2-B - Rt-1995-17
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-06 |
| Publisert: | HR-1995-00002-B - Rt-1995-17 (2-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00002 B, snr 199/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Bente B Roshauw) mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Coward, Skåre, Schei, konstituert dommer Nygaard Haug, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §291, §49 |
Oslo byrett avsa 25 januar 1994 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1946, dømmes for overtredelse av straffeloven §291, jfr. §49 til en straff av fengsel i 8 -åtte - måneder, hvorav 21 - tjueen - dager gjøres ubetinget og resten gjøres betinget med en prøvetid på 1 - et - år. A frifinnes for tiltalens poster I og II.
Ved soning tilkommer A 8 - åtte - dagers fradrag for utholdt varetekt i anledning saken."
Saksforholdet og den domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Den domfelte har anket over lovanvendelsen. Han ble dømt for forsøk på skadeverk, men gjør gjeldende at grensen for straffri forberedelse ikke var passert. Subsidiært har han anket over straffutmålingen.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Den domfelte reiste en natt i september 1989 til Tøyengaten/Grønlandsleiret i Oslo, og parkerte bilen sin utenfor et nyoppusset forretningslokale der det kort tid senere skulle åpnes en forretning i den bransjen der han selv drev. Det hadde nylig vært to branner i dette lokalet. I byrettssaken var den domfelte også tiltalt for å ha antent disse brannene, men ble frifunnet for dette.
Byretten har lagt til grunn at den domfelte etter å ha parkert gikk rundt i området iført en parykk, at han hadde en ny, relativt stor fyrstikkeske i lommen, og at han viste særlig interesse for det nevnte forretningslokalet. Bakdøren på bilen hans var åpen, og i bilen var det en kanne med bensin. Vitner vurderte oppførselen hans som mistenkelig og tilkalte politiet. Da den åpne bakdøren og bensinkannen ble oppdaget, ble det - på bakgrunn av de tidligere brannene - besluttet å taue inn bilen for nærmere undersøkelse. Idet kranbilen var i ferd med borttauingen, kom den domfelte til stedet og spurte om det var en feilparkering. Byretten har uttalt at den fant hans forklaring på hvilket ærend han hadde i området, og grunnen til at han gikk med parykk, "særdeles lite troverdig".
Byretten kom etter dette til at den domfelte hadde passert grensen for straffri forberedelse og kommet over til området for forsøk på skadeverk - ved ildspåsettelse - og videre at han hadde som forsett å fullbyrde handlingen. Det siste kan Høyesterett ikke overprøve.
Etter mitt syn tok imidlertid byretten feil når den kom til at grensen for straffri forberedelse her var passert. I en dom i Rt-1939-890 er domfellelse begrunnet med at "... tiltaltes optreden sett i sammenheng fører så langt frem mot forbrytelsens utførelse at det ikke reiser sig grunnet tvil om at han i umiddelbar forbindelse med de allerede utførte handlinger vilde ha bragt forbrytelsen til utførelse hvis han ikke var blitt hindret ved tredjemanns inngripen". Et moment i grensedragningen mellom forsøk og straffri forberedelse er den psykologiske forskjell mellom det gjerningspersonen alt har gjort, og det som gjenstår å gjøre for at forbrytelsen skal være fullbyrdet.
I saken her hadde gjerningsmannen utført flere forberedende handlinger, jf det jeg tidligere har sagt. Men viktige handlinger - fysisk og psykisk - stod også igjen: Han måtte skaffe seg adgang til lokalet, han måtte helle bensin utover, og han måtte tenne på. Etter min mening er det en nokså klar psykologisk forskjell mellom det han hadde gjort, og det som stod igjen. Han gikk heller ikke direkte videre med å gjennomføre en ildspåsettelse etter å ha parkert bilen, men dro rundt i området. Jeg mener da at grensen for straffri forberedelse ikke var overskredet, slik at resultatet må bli frifinnelse.
Jeg stemmer etter dette for slik dom:
A, født xx.xx.1946, frifinnes.