HR-1995-2002-S - Rt-1995-1577
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-09 |
| Publisert: | HR-1995-02002-S - Rt-1995-1577 (501-95) |
| Stikkord: | Strafferettslig foreldelse, Uriktig regnskapsførsel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-02002 S, jnr 1266/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Halvorsen, Coward |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §286, §67, Aksjeloven (1976) §17-1, Straffeprosessloven (1981) §350, LOV-1993-06-11-80 |
Ved tiltalebeslutning 13 februar 1995 ble A, født xx.xx.1959, satt under tiltale for overtredelse av bl a (post I) straffeloven §286 2. punktum jf 1. punktum og (post II) aksjeloven §17-1 første ledd 2. straffalternativ. Ved Heggen og Frøland herredsretts dom 22 juni 1995 ble han frifunnet for disse forholdene, fordi retten fant at de var foreldet. Herredsretten kom til at overtredelsen av straffeloven §286 ikke gikk inn under 2. punktum, men under 1. punktum, der strafferammen er ett år. Tilsvarende kom retten til at overtredelsen av aksjeloven §17-1 første ledd ikke gikk inn under 2. punktum, men under 1. punktum, der strafferammen også er ett år. Herredsretten la til grunn at foreldelsesfristen etter straffeloven §67 da er to år, noe som ville føre til at overtredelsene er foreldet.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen, og anfører at foreldelsesfristen er fem år, fordi det avgjørende er strafferammen når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, uavhengig av om slike omstendigheter er funnet å foreligge i den konkrete sak.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at herredsrettens dom må oppheves når det gjelder frifinnelsen for tiltalebeslutningens poster I og II, jf straffeprosessloven §350 første ledd nr 1 (slik bestemmelsen lød for lovendringen 11 juni 1993 nr 80, som trådte i kraft 1 august 1995). Det er den høyeste straffesatsen i en straffebestemmelse som er avgjørende for foreldelsesfristens lengde etter straffeloven §67. Når en straffebestemmelse har en forhøyet strafferamme som kommer til anvendelse i særlige tilfeller etter domstolenes skjønn, er det denne høyere strafferammen som er avgjørende, uavhengig av om det foreligger slike omstendigheter i den konkrete saken, jf Rt-1962-494 og Rt-1992-723.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet etter tiltalens poster I og II.