HR-1995-30-B - Rt-1995-289
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-14 |
| Publisert: | HR-1995-00030-B - Rt-1995-289 (74-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vitneplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00030 B, snr 193/1994 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Lars Frønsdal) mot 1. A 2. B 3. C (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Kst dommer Nygaard Haug, Coward, Skåre, Hellesylt, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §123, §296, §297, Straffeloven (1902) §167, §183, §257, §258, §270, §271, §127, §137, §189, EMK (1999), EMK (1999) |
Drammen byrett avsa 30 mai 1994 dom med slik domsslutning:
"B, født xx.xx.1957, A, født xx.xx.1967 og C, født xx.xx.1958 frifinnes for overtredelse av straffeloven §183, straffeloven §258 jf. §257, straffeloven §271 jf. §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd."
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over saksbehandlingen og påstått dommen med hovedforhandling opphevet.
Den frifinnende dom ble avsagt i samsvar med påstand nedlagt av møtende aktor. Om bakgrunnen for dette nevner jeg:
Tiltalen gjaldt et grovt tyveri, fire grove bedragerier og fire tilfeller av dokumentfalsk. Påtalemyndigheten hadde i sin bevisoppgave tilbudt som bevis vitneforklaring fra blant annet to personer som skulle ha vært med på de samme straffbare handlingene. Begge to var allerede dømt for forholdene. De hadde gitt flere politiforklaringer og også rettslige forklaringer.
Under hovedforhandlingen møtte bare den ene av de to nevnte vitnene. Vedkommende nektet å avgi forklaring under henvisning til straffeprosessloven §123. Det er protokollert følgende om dette i rettsboken:
"Aktor hevdet at vitnet hadde plikt til å avgi forklaring, mens forsvarerne hevdet at han ikke hadde noen slik plikt. Det ble tatt en pause, og deretter forhandlet om spørsmålet. Rettens formann opplyste så at retten var kommet til at vitnet kunne nekte å avgi forklaring i medhold av straffeprosessloven §123.
Aktor begjærte deretter opplesing av vitnets tidligere politiforklaring. Det ble tatt en pause på 30 minutter, og deretter forhandlet om spørsmålet. Aktor viste til dom inntatt i Rt-1992-1500. Retten avsa deretter kjennelse som vedlagt rettsboka."
Kjennelsen lyder slik:
"Vitnet c. D har under hovedforhandlingen nektet å avgi forklaring under henvisning til straffeprosessloven §123. Retten er kommet til at vitnet har rett til å nekte forklaring etter denne bestemmelsen.
Aktor har bedt om at vitnets tidligere politiforklaring leses opp i retten, noe tiltaltes forsvarere har motsatt seg. Det er vist til menneskerettighetskonvensjonen art. 6 (1) jf. (3). litra d.
Retten bemerker at kravet til "fair trial" i art. 6 gjelder forhandlingene som helhet. I tredje ledd er imidlertid oppstilt som en minimumsrettighet at tiltalte skal ha adgang til å la avhøre vitner som påberopes mot ham. Retten finner at denne artikkelen i noen utstrekning står i motstrid til straffeprosessloven §296 annet ledd, som etter sin ordlyd uavkortet gir adgang til opplesning av politiforklaringer.
I Koivisto-saken av 1989 (skal vel være Kostovski-saken, LDs anm.) (EMD=REF00000200) kom menneskerettighetsdomstolen til at tiltalte på ett eller annet stadium i saken må gis adgang til å avhøre vitner mot ham. I forhold til kravet om "fair trial" må imidlertid dette vurderes i forhold til saken for øvrig. I denne saken er hevdet at Ds politiforklaring vil være et vesentlig bevis for påtalemyndigheten, og således et bevis som føres mot de tiltalte.
Høyesterett er blant annet i Rt-1991-1096 kommet til at lagmannsrettens nektelse av å opplese politiforklaring var rettmessig. Forholdene i rettspraksis har imidlertid vært at vitnet er fysisk fraværende, og at det derfor ikke har vært anledning til eksaminasjon. Retten kan imidlertid ikke se at spørsmålet kan vurderes særlig annerledes i de tilfeller hvor vitnet møter, men fullt ut påberoper seg sin rett til å nekte å avgi forklaring. Også i et slikt tilfelle er tiltalte avskåret fra adgangen til å eksaminere vitnet. I dette tilfellet har vitnet fremholdt overfor retten at hans tidligere politiforklaring er uriktig, men påberopt seg sin rett til å nekte å utdype dette nærmere gjennom forkla ring. Situasjonen er derfor ikke her at vitnet henviser til sin tidligere politiforklaring, men at han tvert imot nekter å vedkjenne seg denne.
På dette grunnlag er retten kommet til at politiforklaringen ikke kan oppleses. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
Politiforklaring fra vitnet D kan ikke oppleses i retten. "
Påtalemyndigheten har fremholdt at det er en saksbehandlingsfeil når retten generelt har fritatt for forklaringsplikt. En eventuell adgang etter strpl §123 går på å nekte å svare på spørsmål, og da selvfølgelig ut fra det enkelte spørsmåls innhold.
Det er også en feil når avgjørelsen om at vitnet hadde rett til å nekte å avgi forklaring, er truffet ved formløs beslutning og derfor ikke er begrunnet. Man kan ikke av rettens avgjørelse se hvorfor retten er kommet til at forholdet faller inn under straffeprosessloven §123. Det er den manglende begrunnelse som her er det vesentlige. Selv om det ikke skulle være noe krav om at rettslige avgjørelser av denne type må treffes ved kjennelse, er det nødvendig at avgjørelsen - blant annet av hensyn til en senere vurdering og kontroll i ankeinstansen - er begrunnet. Den manglende begrunnelse kan blant annet ha medført at det ikke ble klarlagt om vitnet virkelig hadde adgang til å nekte å svare på spørsmål. Den saksbehandlingsfeil som her er begått, må åpenbart ha hatt betydning for sakens utfall og må derfor lede til opphevelse.
Påtalemyndigheten har også fremholdt at det er en saksbehandlingsfeil når retten i sin etterfølgende kjennelse, der opplesning av vitnets tidligere politiforklaring ble nektet, ikke har foretatt noen avveining mellom de rettssikkerhetshensyn som ligger i forsvarerens behov for å stille spørsmål til vitner som blir ført mot tiltalte, og det behov samfunnet har for effektiv håndhevelse.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Etter straffeprosessloven §123 første ledd kan et vitne under nærmere angitte betingelser "nekte å svare på spørsmål". Bestemmelsen hjemler ikke en alminnelig fritakelse for vitneplikt slik byretten har lagt til grunn. Det er i utgangspunktet de enkelte spørsmål som skal vurderes.
At et vitne er fritatt for å besvare spørsmål etter §123, kan anvendes som ankegrunn, og hvis anken skal kunne prøves, må grunnlaget for fritakelsen fremgå av rettsboken. Dette hensyn vil være best varetatt hvis spørsmålet er avgjort ved kjennelse. Bjerke og Keiserud har i kommentaren til straffeprosessloven antatt at spørsmål om fritakelse for vitneplikt skal avgjøres ved kjennelse, bind I, side 389 punkt 5. Også Salomonsen bind I, side 218, note 1 synes å mene det samme i kommentaren til den gamle straffeprosesslovs §189 (som tilsvarer någjeldende §137). Selv om det må antas at pålegg om å avgi forklaring må gis ved kjennelse, jf straffeprosessloven §137, er det ikke uten videre klart at det samme bør gjelde fritakelse for å svare på enkelte spørsmål, jf §123. Rent praktiske hensyn kan tale mot.
Det avgjørende for meg er imidlertid at man av rettsboken må kunne se om retten har foretatt en korrekt vurdering av om forholdet faller inn under straffeprosessloven §123, og av om de enkelte vilkår i bestemmelsen er oppfylt. Det vil her regulært være tilstrekkelig at rettsboken angir de spørsmål det gjelder, det rettslige grunnlag for nektelsen og bevis eller forsikring, jf §127. Byretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av §123, og har dessuten en mangelfull rettsbok. Dette må føre til opphevelse av dommen.
Jeg finner det likevel riktig å si noe om momenter som kan ha vekt ved avgjørelsen av om vitnet skal kunne nekte å svare på spørsmål med henvisning til straffeprosessloven §123, og i hvilken utstrekning en politiforklaring eller lignende vil kunne leses opp dersom vitnet fritas for å svare.
Et vitne som allerede er rettskraftig dømt i "samme sak", kan i alminnelighet ikke påberope seg strpl §123 som fritaksgrunn for å forklare seg om sin egen befatning med saken, fordi det ikke foreligger noen risiko for ytterligere straffansvar. Det fremgår ikke av byrettens rettsbok hva som er nektelsesgrunn i dette tilfelle. Det er imidlertid anført i tilsvar til Høyesterett fra forsvarerne i byretten at årsaken til at han ikke ville forklare seg, var opplysninger han hadde gitt under etterforskningen om de personer som nå sto tiltalt, med andre ord at det han fryktet var mulig tiltale og straff for falsk forklaring.
Det kan reises spørsmål om i hvilken utstrekning §123 er ment å skulle anvendes som fritaksgrunn i et tilfelle som dette. I alle saker der vitnet tidligere har uttalt seg til politiet eller til retten om andre personer, vil det teoretisk kunne hevdes at muligheten for straff for falsk forklaring er til stede, avhengig av hvilket svar som blir gitt på det enkelte spørsmål fra aktor eller forsvarer. En rent teoretisk mulighet vil under ingen omstendighet være nok, jf om det tilsvarende spørsmål for straffeloven §167 avgjørelsen i Rt-1984-1113.
Avgjørelsen av det andre hovedspørsmålet - om politiforklaringen vil kunne leses opp - vil avhenge av en fortolkning av strpl §296 og særlig §297 sammenholdt med prinsippene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 6. Dette er problemstillinger som har vært behandlet av Høyesterett flere ganger i de senere år. Det er sterkt fremhevet at man skal være meget tilbakeholdende med å tillate opplesing av forklaringer, uten at tiltalte eller hans forsvarer er gitt eller gis anledning til å eksaminere vitnene. Høyesterett har imidlertid i mange avgjørelser pekt på at det er nødvendig i slike tilfelle å foreta en helhetsvurdering av bevissituasjonen, herunder om det er praktisk mulig å føre beviset på noen annen måte, og om rettergangen totalt sett tilfredsstiller kravet til "fair trial". Det er for meg tilstrekkelig å vise til avgjørelsene i Rt-1992-792 og 1500 og Rt-1994-1324. Jeg forstår premissene i saken fra 1994 slik at det avgjørende der var at det nettopp ikke forelå noen endelig pådømmelse av vitnenes egen sak.
I den foreliggende sak var vitnet til stede i retten, og de tiltaltes forsvarere kunne ha stillet spørsmål til ham. Det kan tenkes at vitnet ville kunne kreve seg fritatt for å svare på enkelte spørsmål fra forsvarerne, men dette er en situasjon som kunne oppstå også om vitnet hadde avgitt forklaring på vanlig måte. Jeg tilføyer at forsvarerne i dette tilfelle etter det protokollerte ikke har ytret noe ønske om å få vitnets svar på bestemte spørsmål.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.