Rt-1984-1113
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-10-11 |
| Publisert: | Rt-1984-1113 (314-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 11. oktober 1984 i l.nr. 132/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Even Fredriksen, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Atle Helljesen). |
| Forfatter: | Aasland, Langvand, Hellesylt, Blom, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §167, §324, Straffeprosessloven (1887) §176, §177, Straffeprosessloven (1887), §228, §325, §, Politiloven (1936) §29 |
POLITIINSTRUKSENE §21
Dommer Aasland: A og B ble som politibetjenter ved X politikammer innkalt til å avgi forklaring ved utenrettslig etterforskning i anledning av anmeldelse mot en politiførstebetjent ved samme politikammer for voldsanvendelse mot en arrestant. Begge gav i sine forklaringer uttrykk for at de ikke hadde sett førstebetjenten slå arrestanten. De ble siden satt under tiltale for å ha avgitt falsk forklaring, straffeloven §166 første ledd.
Stavanger byrett avsa 11. april 1984 dom med slik domsslutning:
«A og B dømmes for forbrytelse mot straffeloven §166 første ledd til en bot til statskassen stor kr. 2500,- - kronertotusenfemhundre - eller hvis boten ikke betales til en straff av fengsel i 10 - ti - dager.»
Sakens faktiske bakgrunn og de domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.
De domfelte har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Saksbehandlingsanken bygger på anførsler som er forskjellige for hver av de domfelte.
B har anført at tiltalen mot ham er knyttet til at han i den politiforklaring tiltalen gjelder, skal ha forklart seg annerledes enn i den forklaring han avgav for forhørsretten to dager senere. Han og hans forsvarer konsentrerte seg derfor under hovedforhandlingen for byretten om å påvise at det ikke var noen forskjell mellom disse forklaringer av en slik karakter at det var grunnlag for å anse politiforklaringen bevisst uriktig. Av samme grunn anså de det unødvendig med noen bevisførsel eller prosedyre om det bakenforliggende forhold, det vil si hva som skjedde og hva B iakttok da episoden med arrestanten fant sted. Når byretten har funnet B skyldig, har den imidlertid ikke bygd på noen sammenligning mellom de to forklaringer. I stedet har den knyttet sin begrunnelse direkte til hva den har funnet at B observerte under episoden, og den har på dette grunnlag funnet at han da avgav sin politiforklaring, var klar over at førstebetjenten hadde slått arrestanten. Retten har derved etter hans mening gått utenfor det straffbare forhold tiltalen gjaldt. Under enhver omstendighet skulle retten, når den overveide å dømme ham på dette grunnlag, ha utsatt saken for ytterligere bevisførsel om episoden med arrestanten, og om hva B kunne ha observert ved anledningen.
A hevder at domsgrunnene er mangelfulle for så vidt angår ham. Byretten har gjort rede for hans begrunnelse for at førstebetjentens atferd overfor arrestanten ikke stod klart for ham da han avgav sin politiforklaring, men har derpå uten nærmere drøftelse funnet ham skyldig etter tiltalen. Slik saken lå an, var det etter hans mening nødvendig med en nærmere drøftelse av de subjektive straffbarhetsvilkår. Byrettens domsgrunner gir ingen garanti for at den har overveid spørsmålet og for at den har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn.
Anken over lovanvendelsen, som er felles for de domfelte, er begrunnet med at de skulle ha vært frifunnet etter straffeloven §167 annet ledd. Domfellelsen bygger på at de domfelte så førstebetjenten gjøre seg skyldig i voldsutøvelse mot arrestanten. Etter politiinstruksens §21 hadde da de domfelte en plikt til å melde fra om forholdet til sine foresatte. Brudd på denne tjenesteplikt kan straffes etter straffeloven §324. Da de domfelte ble innkalt til å avgi politiforklaring et par måneder etter at episoden fant sted, kunne de således ikke forklare sannheten uten å avdekke eget straffbart forhold.
Jeg er kommet til at ankene ikke kan føre frem.
Når det gjelder B's anke over saksbehandlingen, bemerker jeg:
Falsk forklaring består i at gjerningsmannen forklarer noe som står i strid med hans oppfatning av det virkelige saksforhold. Hvorvidt B gjennom sin politiforklaring hadde overtrådt straffeloven §166 første ledd, måtte derfor bero på en sammenligning mellom den forklaring han avgav og det saksforhold han på forklaringstidspunktet anså som det riktige. Hva han hadde uttalt i sin rettslige forklaring, ville selvsagt kunne være et bevismoment for retten når den skulle ta standpunkt til hva hans virkelige oppfatning av saksforholdet var da politiforklaringen ble avgitt. Men rettens avgjørelsesskjema bestod ikke i en sammenligning mellom de to forklaringer.
Jeg finner det således klart at retten ikke har dømt ham for et annet forhold enn tiltalen gjelder. Og jeg kan heller ikke se at B og hans forsvarer hadde rimelig grunnlag for å misforstå hva saken dreide seg om. I den forbindelse nevner jeg også at det ikke er riktig at gjerningsbeskrivelsen i tiltalen utelukkende knytter seg til en sammenligning mellom det B uttalte i sin utenrettslige og i sin rettslige forklaring. I gjerningsbeskrivelsen heter det således at han iakttok at politiførstebetjenten slo arrestanten en eller flere ganger, mens den rettslige forklaring ikke inneholder noe om dette. Slik jeg ser det, måtte B og forsvareren være forberedt på at retten ville ta standpunkt til hva som faktisk skjedde og hva B iakttok da episoden med arrestanten fant sted.
På denne bakgrunn kan jeg ikke anse det som noen feil at retten ikke utsatte saken for supplerende bevisførsel og prosedyre. Det ble for øvrig heller ikke begjært fra forsvarerens side.
Jeg går så over til A's anke over domsgrunnene.
Det må erkjennes at domsgrunnene er ufullkomne for A's vedkommende. Byretten gjør rede for hans anførsler om at det da han avgav sin politiforklaring, ikke stod klart for ham at førstebetjenten hadde forgrepet seg overfor arrestanten, men at dette først dukket opp i hans erindring innen han avgav sin rettslige forklaring den påfølgende dag. Så går retten over til å gjengi B's forklaring om at han ikke kunne huske at førstebetjenten slo arrestanten, og forkaster uttrykkelig denne forklaring. Deretter konkluderer den med at den finner at begge de tiltalte har overtrådt straffeloven §166 første ledd, «idet de forsettlig har avgitt uriktig forklaring overfor en polititjenestemann vel vitende om at deres forklaring skulle tjene som bevis i den foreliggende etterforskning - - -».
Man skulle ha ventet at retten ville ha gitt uttrykk for sitt syn på A's anførsler, på samme måte som den har gjort det for så vidt gjaldt B's forklaring. Jeg kan imidlertid ikke se at den mangel som her foreligger, kan ha hatt noen betydning for domsresultatet. Det fremgår av rettens bemerkninger om B's forhold at den har hatt de subjektive straffbarhetsvilkår etter straffeloven §166 første ledd klart for seg. Slik saken lå an, forelå det for A's vedkommende et oversiktlig bevisspørsmål: Husket han, da han avgav sin politiforklaring, ikke de forhold han forklarte seg om i sin rettslige forklaring dagen etter? Dette bevisspørsmål måtte byretten overveie og ta standpunkt til, men noen plikt til å begrunne sitt bevisresultat hadde den ikke. Retten har, som nevnt, gjengitt A's anførsler på dette punkt, og det fremgår av det den deretter sier, at den har forkastet dem. Jeg anser det klart at den må ha overveid spørsmålet, selv om dette ikke er kommet uttrykkelig frem i domsgrunnene.
Dermed er jeg kommet frem til anken over lovanvendelsen, hvor spørsmålet er om de to polititjenestemennene må frifinnes i medhold av straffeloven §167 annet ledd fordi de ikke kunne opplyse om hva de hadde iakttatt uten å avdekke at de hadde forsømt sin plikt etter politiinstruksens §21.
Politiinstruksen, som er gitt i medhold av politiloven §29, har i §21 følgende bestemmelse:
«Kommer politimann til kunnskap om at en annen politimann har gjort seg skyldig i en forgåelse i tjenesten, skal han uten opphold melde dette for sin nærmeste foresatte. Enhver politimann er på forlangende av sine foresatte pliktig til å gi forklaring om andre politimenns forhold, dersom han da ikke er fritatt etter §176 i straffeprosessloven.»
Straffeloven §324, som står i loven del om forseelser, setter straff av bøter eller tap av tjenesten for offentlig tjenestemenn som forsettlig unnlater å utføre noen tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer sine tjenesteplikter.
De domfeltes anførsler er at de ved å opplyse om voldsanvendelsen ville ha avdekket at de hadde forsømt den tjenesteplikt politiinstruksen påla dem til å melde forholdet til nærmeste foresatte, og at de da ville ha utsatt seg for straff etter straffeloven §324. Dermed måtte de straffritt kunne gi falsk forklaring etter straffeloven §167 annet ledd.
Til dette skal jeg bemerke:
Etter straffeloven §167 annet ledd kommer straff ikke til anvendelse på den som gir falsk ubeediget forklaring «når han ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg eller noen av sine nærmeste for straff eller tap av borgerlig aktelse». I den foreliggende sak er det alternativet «utsette seg - - - for straff» som er av betydning.
Anvendt på falsk forklaring under utenrettslig etterforskning vil straffeloven §167 annet ledd for det første gjelde når den falske forklaring avgis i anledning av et straffbart forhold den som forklarer seg har begått selv. Forklarer han seg som siktet for forholdet, får for øvrig straffrihetsregelen i §167 første ledd anvendelse. Men videre gjelder §167 annet ledd også når forklaringen, som i vår sak, avgis under etterforskning vedrørende straffbare forhold som er begått av andre. Kan den som avgir forklaringen, ikke fortelle sannheten uten å røpe forhold som kan utsette ham for straff, så kan han straffritt forklare seg falsk. Dette gjelder til tross for at han kunne nekte å avgi forklaring, noe han i en slik situasjon også kan nekte når det er spørsmål om å forklare seg for retten, jfr. straffeprosessloven §177.
Straffrihetsregelen for den som ikke kan fortelle sannheten uten å utsette seg for straff, gjelder i prinsippet uten hensyn til den straffbare handlings karakter eller straffens størrelse. Derimot får regelen ikke anvendelse når den reaksjon han utsetter seg for, ikke er straff, men for eksempel en disiplinærforføyning. I loven uttrykk «utsette seg - - - for straff» må det etter min oppfatning ligge at det er iallfall mer enn en teoretisk mulighet for strafforfølgning. Jeg kommer tilbake til dette.
Rettspraksis har lagt til grunn at §167 annet ledd ikke er uttrykk for et alminnelig prinsipp som gjelder også når straffansvar for falsk forklaring følger av andre regler enn straffeloven §166, jfr. Rt-1938-846 og Rt-1978-626. Slike regler som setter straff for å gi uriktige opplysninger til offentlige myndigheter, er ikke uvanlige.
Straffrihetsregelen i §167 annet ledd vil, om den trekkes ut i sine ytterste konsekvenser, kunne lede til resultater som virker lite rimelige. Regelen kan synes å føre til at den som forklarer seg under etterforskning endog av de alvorligste forbrytelser, straffritt vil kunne avgi falsk forklaring og derved i verste fall forspille etterforskningens formål dersom han ikke kan forklare sannheten uten å røpe at han har gjort seg skyldig i en triviell lovovertredelse. I andre henseender er imidlertid ikke vernet mot å måtte forklare seg om egne straffbare forhold sterkere enn at det for eksempel må vike for plikten til å gi riktige opplysninger til skatte- eller avgiftsmyndighetene.
At en ytterliggående anvendelse av straffeloven §167 annet ledd vil kunne lede til lite rimelige resultater, illustreres etter min oppfatning også av den foreliggende sak. Skulle man følge de domfeltes syn på lovanvendelsen, måtte det innebære at i alle tilfelle hvor en polititjenestemann hadde sett en kollega forgå seg, men ikke meldt fra til sin foresatte om forholdet, ville han straffritt kunne avgi falsk ubeediget forklaring. Dette ville ha høyst uheldige konsekvenser for etterforskningen av påstander om politivold, og for tilliten til resultatene av slik etterforskning. Men konsekvensene ville bli mer vidtrekkende enn dette. Via regelen i straffeloven §324 ville enhver offentlig tjenestemann ha et omfattende vern mot å bli straffet for falsk forklaring om slike forhold som det var hans tjenesteplikt å innrapportere.
Selv om jeg erkjenner det betenkelige i å tolke en straffrihetsregel innskrenkende, ser jeg ikke bort fra at straffeloven §167 annet ledd trukket ut i ytterste konsekvens vil kunne lede til så uakseptable resultater at en innskrenkende tolking kan tvinge seg frem. Men jeg anser det ikke nødvendig i den foreliggende sak å gå nærmere inn på hvordan en slik innskrenkende tolking skulle gjennomføres. Ut fra det saksforhold byretten har funnet bevist og lagt til grunn for dommen, kan jeg ikke se at de domfelte utsatte seg for straff ved å gi en sannferdig forklaring om episoden med arrestanten.
Rett nok må jeg erkjenne at de domfeltes unnlatelse av å melde fra om voldsanvendelsen mot arrestanten, synes å ha representert et slikt brudd på tjenesteplikt at straffeloven §324 kunne få anvendelse på forholdet. Men som jeg tidligere har sagt, må det etter det aktuelle alternativ i §167 annet ledd - «utsette seg - - - for straff» - kreves noe mer enn en rent teoretisk mulighet for strafforfølgning. Straffebestemmelsen i straffeloven §324 er svært lite brukt, noe som nok ikke skyldes at forsettlig unnlatelse av å utføre eller overtredelse av tjenesteplikt i offentlig tjeneste er helt uvanlig. Slike forhold gjøres imidlertid i praksis nesten alltid opp med tjenestelige reaksjoner som ikke er straff.
Selv om det pålå de domfelte som en tjenesteplikt å melde fra om voldsanvendelsen mot arrestanten, er det forståelig at de følte det vanskelig å rapportere om førstebetjentens forhold. Jeg nevner i den forbindelse at førstebetjenten var vaktsjef og var deres direkte overordnede da episoden fant sted. Det fremgår at han reagerte i hissighet over arrestantens provoserende atferd. Slik saken lå an, må jeg anse det klart at det ikke ville ha oppstått spørsmål om strafforfølgning mot de domfelte etter straffeloven §324, men bare i tilfelle om tjenestelige forføyninger i anledning av deres forhold. Jeg nevner for øvrig at det er opplyst for Høyesterett at verken Riksadvokatembetet eller Justisdepartementet har kjennskap til noe tilfelle hvor det er reagert med tiltale etter straffeloven §324 mot polititjenestemenn for overtredelse av plikter etter politiinstruksen.
Etter min mening kan det altså ikke sies at en sannferdig forklaring ville ha utsatt de domfelte for straff. Og ut fra byrettens bevisvurdering må jeg videre legge til grunn at de domfelte heller ikke har trodd at de utsatte seg for straff ved å gi en riktig forklaring. Byretten uttaler således, i tilknytning til forsvarerens argumentasjon vedrørende politiinstruksens §21 og straffeloven §324: «Det er på det rene at ingen av de tiltalte hadde i tankene slike omstendigheter som her er trukket frem da de avgav forklaring». Til dette har forsvareren innvendt at byretten ikke kunne bygge på deres uttalelser for retten om at de ikke gjorde seg noen slike tanker, fordi disse uttalelser må ses i sammenheng med at de for retten bestred å ha avgitt bevisst uriktige politiforklaringer. Når retten i strid med dette la til grunn at de hadde avgitt falsk forklaring, måtte den også, hevder forsvareren, legge til grunn at de kunne ha tenkt på at de ville utsette seg for straff ved å forklare seg sannferdig. Til dette skal jeg bemerke at spørsmålet om hvor langt det kunne bygges på de domfeltes forklaringer for retten, er et bevisvurderingsspørsmål. Byretten har, til tross for at den tilsidesatte de domfeltes anførsler om å ha forklart seg sannferdig for politiet, funnet det bevist at de ikke hadde tanke for at de kunne utsette seg for straff ved å gi en riktig forklaring, men at deres motiv for å unnlate å forklare sannheten må ha vært hensynet til førstebetjenten. Denne bevisvurdering må Høyesterett legge til grunn.
Som det fremgår, faller min begrunnelse når det gjelder lovanvendelsen, ikke helt sammen med byrettens. Men jeg finner på grunnlag av det faktiske forhold byretten har ansett bevist og lagt til grunn for dommen, at den med rette har unnlatt å anvende straffeloven §167 annet ledd.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Langvand: Jeg er enig med førstvoterende.
Hellesylt, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Bjarne Mellegaard med domsmenn):
A er født xx.xx.1951. Han er ansatt som politioverkonstabel ved X politikammer og oppgir siste års inntekt til kr. 170000,-. Han er gift, forsørger hustru og oppgir sin adresse til - - -vei 26, X. Han er tidligere ustraffet.
B er født xx.xx.1954. Han er ansatt som politioverkonstabel ved X politikammer og oppgir siste års inntekt til kr. 170000,-. Han er gift og forsørger hustru og 2 barn og oppgir sin adresse til - - -. Han er tidligere ustraffet.
Ved beslutning av statsadvokaten i Rogaland ble A og B den 4. oktober 1983 satt under tiltale ved Stavanger byrett til fellelse etter
straffeloven §166 første ledd
for muntlig eller skriftlig å ha avgitt falsk forklaring til noen offentlig myndighet hvor forklaringen er bestemt til å avgi bevis,
Nr. 1 A
ved at han
den 27. oktober 1981 på Statsadvokatkontoret i Stavanger overfor politiavdelingssjef Karl Georg Olsen forklarte som vitne at han hadde vært tilstede i arresten ved X politikammer ved innsettelse av 2 arrestanter fra Buøy 18. august 1981, at vaktsjefen grep den ene arrestanten i armen og ristet ham og deretter slapp taket nokså snart og forlot arrestgangen straks etter samt at han ikke husket at vaktsjefen hadde slått arrestanten, hvilket var galt, idet han ved anledningen også iakttok at vaktsjefen slo arrestanten både i arrestgangen, cellegangen og i cellen.
Nr. 2 B
ved at han
den 28. oktober 1981 på Rogaland politikammer, Sandnes overfor politiavdelingssjef Karl Georg Olsen forklarte som vitne at han hadde vært tilstede sammen med A ved den foran nevnte anledning, at han husket at vaktsjefen gikk mot arrestanten med begge hendene løftet uten at han husket hvor denne grep fatt i arrestanten, men ellers ikke husket noe av betydning, hvilket var galt, idet han iakttok at vaktsjefen grep arrestanten i brystet eller i strupen og at de «røk sammen», dvs. at vaktsjefen slo arrestanten en eller flere ganger. - - -
Under hovedforhandlingen foretok statsadvokaten som møtte som aktor følgende tilføyelse i tiltalebeslutningen etter den beskrivelse som er gitt av B's forhold:
«Overhørte lyd av dette eller hørte vaktsjefens utsagn om formålet med handlingen.» - - -
Ved Stavanger byretts dom av 5. mai 1982 ble C kjent skyldig i overtredelse av straffeloven §228 første ledd og §325 nr. 3. Det forhold som C ble dømt for hadde relasjon til den voldsanvendelse som ble anvendt overfor D. Boten ble fastsatt til kr. 2000,-, subsidiært 10 dager fengsel. Dommen er rettskraftig.
Når det gjelder det hendelsesforløp som resulterte i at førstebetjent C ble domfelt, henviser retten for så vidt til det som er anført i domspremissene og som retten i nærværende sak slutter seg til etter de opplysninger som fremkom under hovedforhandlingen. Det er således på det rene at D under oppholdet i arrestgangen av førstebetjent C ble tildelt minst 1 slag i ansiktet mens de tiltalte var tilstede. A har erkjent at han så dette, han har også erkjent at arrestanten ble tildelt 1 slag i magen mens han sto opp mot veggen inn til cellegangen og at C også slo arrestanten i magen inne i cellen. B på sin side har både under etterforskningen og under hovedforhandlingen i nærværende sak benektet å ha sett at arrestanten ble slått av C. Han har imidlertid såvel i sin rettslige forklaring den 30. oktober 1981 som under hovedforhandlingen i nærværende sak erkjent at han så at C grep arrestanten høyt oppe på brystet eller i strupen og at arrestanten og C deretter «røk sammen».
Retten kunne under befaringen konstatere at tiltalte B fra sin plass bak skrivebordet hadde full oversikt over det som foregikk i arrestgangen. Han hadde derimot ingen mulighet for å se hva som foregikk inne i cellegangen eller i cellen. Etter rettens oppfatning kunne B ikke unngå å se at arrestanten ble tilføyet et slag i ansiktet av C mens begge oppholdt seg i arrestforgangen og ikke langt fra det sted der B satt. Etter dette finner retten at begge de tiltalte var vitne til at arrestanten ble slått av B.
Når det gjelder de tiltaltes politiforklaringer som ble opptatt av avdelingssjef Karl Georg Olsen henholdsvis 27. og 28. oktober 1981, har begge i og for seg erkjent at de har forklart seg slik som nedtegnet i rapporten. Tiltalte A har imidlertid anført at han, da han avga forklaring var ute av balanse og noe opprevet, og at han derfor på dette tidspunkt ikke kunne huske at han hadde vært vitne til at C forgrep seg overfor arrestanten slik som beskrevet foran. Han var klar over at C ved 1 anledning i vitnets overvær hadde forulempet en arrestant, men han var på dette tidspunkt ikke klar over at dette hadde relasjon til den anledning det her er tale om. Etter at han var kommet hjem utpå ettermiddagen den 27. oktober, tenkte han nøye gjennom saken, og hans erindring klarnet etter hvert, slik at han neste dag under samtale med statsadvokatfullmektig Bjørnestad og under sin forklaring i retten kunne huske bedre det som hadde skjedd. Det sto da klart for ham at førstebetjent C hadde forgrepet seg overfor en av de arrestanter som han selv hadde pågrepet på Buøy. Han mener derfor at han forklarte alt det han husket overfor avdelingssjef Olsen. Selv om forklaringen objektivt sett var uriktig var tiltalte på det tidspunkt da den ble avgitt ikke klar over dette idet det som nevnt var oppstått en erindringsforskyvning hos ham.
Tiltalte B har fastholdt den forklaring som han avga overfor avdelingssjef Karl Georg Olsen, og som han senere utdypet i sitt rettslige avhør den 30. oktober 1981 og har således fastholdt at han ikke kan huske at førstebetjent C slo arrestanten en eller flere ganger under oppholdet i arrestgangen. Retten finner imidlertid å måtte legge til grunn at tiltalte da han forklarte seg for politiet var klar over at førstebetjent C hadde slått arrestanten, og at han selv hadde vært vitne til dette. Når han således senere har forklart at han ikke så dette, var dette en bevisst uriktig forklaring som må lede til straffeansvar.
Retten finner således at begge de tiltalte har overtrådt straffeloven §166 første ledd, idet de forsettlig har avgitt uriktig forklaring overfor en polititjenestemann vel vitende om at deres forklaring skulle tjene som bevis i den foreliggende etterforskning mot førstebetjent C.
De tiltaltes forsvarer har subsidiært anført at de tiltalte må bli å frifinne, idet de da de avga forklaring var i en slik situasjon som omhandlet i straffeloven §167 annet ledd. Forsvareren har i denne forbindelse vist til politiinstruksens §21 av hvilken det fremgår at de tiltalte hadde plikt til å melde fra til nærmeste foresatte dersom de fikk kunnskap om at en annen politimann har gjort seg skyldig i forgåelse i tjenesten. Dersom de tiltalte hadde forklart det rette forhold under avhøret hos avdelingssjef Olsen, ville dette ha avdekket at de ikke hadde etterfulgt påbudet i politiinstruksens §21. Dette ville igjen kunne ha ledet til at de ville bli trukket til ansvar etter straffeloven §324.
Retten kan ikke finne at de tiltalte kan fritas for straff etter straffeloven §167 annet ledd på det grunnlag som påstått av forsvareren. Det er på det rene at ingen av de tiltalte hadde i tankene slike omstendigheter som her er trukket frem da de avga forklaring. Uten at noen av de tiltalte har gitt uttrykk for det, peker retten på at deres motiv for å unnlate å forklare sannheten må ha vært hensynet til førstebetjent C som var deres overordnede.
Etter det anførte vil de tiltalte således måtte bli å dømme overensstemmende med tiltalebeslutningen.
Retten bemerker at den ikke har foretatt noen vurderinger på bakgrunn av den tilføyelse til tiltalebeslutningen som statsadvokaten foretok under hovedforhandlingen.
Når det gjelder straffutmålingen, bemerker retten at det i saker av den karakter det her dreier seg om i alminnelighet må reageres strengt. Dersom tilliten til politiet skal opprettholdes er det av stor betydning at de fremstillinger som blir gitt av politiets tjenestemenn er korrekte. I motsatt fall vil politiets omdømme kunne skades, og dette vil i det lange løp kunne få store skadevirkninger. Etter den foreliggende rettspraksis har det således som hovedregel vært reagert med fengselsstraff i saker av den karakter det her dreier seg om.
På den annen side må det i dette tilfellet legges stor vekt på at det nå er gått 2 1/2 år siden det straffbare forhold ble forøvet og at det ikke kan belastes de tiltalte at saken ikke tidligere er blitt pådømt. Det har representert en stor påkjenning for de tiltalte at de nå har gått i uvisshet i lang tid. Dette må få betydning for straffutmålingen, hvilket også statsadvokaten har gitt uttrykk for, idet han har nedlagt påstand om betinget fengselsstraff.
Retten finner, om enn under tvil, at det i dette tilfelle bør reageres med en bot. Retten har da lagt vesentlig vekt på tidsfaktoren. På bakgrunn av de tiltaltes inntektsforhold finnes boten passende å kunne settes til kr. 2500,-, subsidiært 10 dager fengsel. Det bemerkes at ingen av de tiltalte har vært suspendert fra sine stillinger ved politikammeret i den tiden saken har vært under etterforskning. - - -