HR-1995-31-B - Rt-1995-350

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1995-02-23
Publisert:	HR-1995-00031-B - Rt-1995-350 (81-95)
Stikkord:	Barnevern, Omsorgsovertakelse, Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1995-00031 B, jnr 106/1994.
Parter:	Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Fanny Platou Amble - til prøve) mot X og Y (Advokat Atle Roll-Matthiesen)
Forfatter:	Schei, Tjomsland, Gjølstad, Aasland, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §16, §19, Tvistemålsloven (1915) §482, Tvistemålsloven (1915), §11, §16a, §18, §20, §5, Barnevernloven (1992) §16, §19

Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse.

Det aktuelle vedtak er truffet med hjemmel i barnevernloven av 17 juli 1953 nr 14 §19 jf §16a. Etter overgangsreglene for anvendelsen av den nye barnevernloven, skal overprøvingen skje etter loven av 1953, jf tvistemålsloven kapittel 33.

X, født xx.xx.1959 og Y, født xx.xx.1951, flyttet sammen i 1990. De har i denne perioden bodd henholdsvis på Z og Æ i Ø kommune. Den 11 september 1991 fikk de en sønn, S.

På vårparten 1991 fikk sosialkontoret i Ø et par henvendelser som ga grunn til bekymring for parets omsorgsevne for det barn de ventet. Sosialkontoret kontaktet X og Y, og kommunens barnevernkonsulent hadde et hjemmebesøk hos dem.

Ca. en måned før fødselen tok sosialkontoret opp spørsmålet om plassering av X og barnet på Å barne- og mødrehjem den første perioden etter fødselen, med henblikk på at moren - og også faren - skulle få veiledning og hjelp med stell av barnet. Av forskjellige grunner ble plasseringen ikke aktuell.

Etter fødselen ble mor og barn værende på Æ fylkessykehus. Den 24 september 1991 fattet Ø sosialkontor hastevedtak i medhold av barnevernloven §11 om omsorgsovertakelse for barnet, og at barnet midlertidig skulle plasseres på Å barne- og mødrehjem. Vedtaket var begrunnet i frykt for at foreldrene ikke ville være i stand til å gi barnet nødvendig omsorg. Plasseringen av barnet på Å ble effektuert 16 oktober 1991. Ved plasseringen ble det etablert en besøksordning for foreldrene.

Klientutvalget i Ø behandlet saken etter barnevernloven §5 den 20 desember 1991. Vedtaket om omsorgsovertakelse ble opprettholdt, og det ble besluttet at S skulle plasseres i fosterhjem.

X og Y påklaget vedtaket til fylkesmannen. Fylkesmannen oppnevnte psykolog Tone M Matsen som sakkyndig. Hun ga en skriftlig redegjørelse hvor hun konkluderte med at foreldrene var uegnet til å ha omsorgen for S. Manglene i omsorgsevnen kunne ikke avhjelpes ved støttetiltak.

Fylkesmannen stadfestet 29 mai 1992 vedtaket om omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem. Videre besluttet fylkesmannen i medhold av barnevernloven §20 at foreldreansvaret for barnet skulle overtas.

I juli 1992 ble S overført til fosterhjem i ZZ med sperret adresse. Besøksadgangen for foreldrene opphørte.

X og Y reiste 17 november 1992 sak for Hadeland og Land herredsrett med krav om at vedtaket om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvaret måtte oppheves. Det ble ikke oppnevnt sakkyndige for herredsretten, men retten ble satt med fagkyndige meddommere.

Herredsretten avsa 20 desember 1993 dom med slik domsslutning:

"Vedtak fattet av Fylkesmannen i Oppland den 29. mai 1992 oppheves og S født xx.xx.91 tilbakeføres til sine biologiske foreldre X og Y."

Dommen er avsagt under dissens. En av de fagkyndige meddommerne stemte for at omsorgsovertakelsen skulle opprettholdes inntil videre, men at foreldreansvaret skulle tilbakeføres.

Herredsrettens flertall fant at X og Y hadde og fremdeles har tilstrekkelig omsorgsevne til å ha omsorgen for S, og at en tilbakeføring av S ikke vil medføre alvorlige skadevirkninger for ham. Flertallets vurdering var at "S på sikt vil få det bedre som individ ved å vokse opp hos sine biologiske foreldre." Mindretallet bygde på at "en tilbakeføring av S nå vil kunne påvirke hans første personlighetsutvikling på en uheldig måte og endog skade denne på sikt."

Staten v/Barne- og familiedepartementet har påanket herredsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder omsorgsovertakelsen. Statens anke gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Herredsrettens dom om tilbakeføring av foreldreansvaret er ikke angrepet, og denne delen av dommen er derfor rettskraftig.

For Høyesterett er oppnevnt to sakkyndige, psykolog Stian Bjærke og psykolog Geir Ramberg. De har avgitt en felles skriftlig uttalelse. Ramberg har også møtt under ankeforhandlingen og avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt et betydelig bevismateriale. Ankemotpartene og 11 vitner, hvorav to er nye for Høyesterett, er avhørt ved bevisopptak.

Når det ellers gjelder saksforholdet, nevner jeg at det fra mars 1994 igjen har vært etablert en besøksordning for X og Y. De har i denne perioden hatt i alt 13 besøkssamvær med S. Det er utarbeidet rapporter fra disse samværene. Rapportene inngår i det materiale som er fremlagt for Høyesterett.

Jeg nevner videre at det etter vedtaket om overtakelse av foreldreansvaret, ble søkt om bevilling til navneendring for S, en bevilling som omfattet både fornavn og slektsnavn. Slik bevilling ble gitt, men den er senere omgjort. Det er opplyst at fosterforeldrene bruker et annet navn på gutten enn S. Jeg finner grunn til å understreke at når jeg i dommen kaller ham S, så ligger det i dette ingen vurdering av hvilket navn som bør benyttes overfor ham.

Staten v/Barne- og familiedepartementet har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Herredsretten har ment at karakteristikker som er brukt om X som psykisk utviklingshemmet, og Y som en person med depresjoner og psykiske problemer, har vært mangelfullt underbygget. Ut fra sitt standpunkt om bruk av uriktige karakteristikker har herredsretten trukket uholdbare og ubegrunnete slutninger om foreldrenes omsorgsevne. Herredsretten har sett bort fra det betydelige bevismateriale som nettopp underbygger at foreldrene ikke kan ha omsorgen for barnet.

Forholdet er at foreldrene verken har hatt eller har evne til å ha omsorg for et lite barn. De kan ikke gi ham den stimulering som er nødvendig, og de vil ikke være i stand til å takle de problemer som må oppstå under oppveksten. Manglene i omsorgsevnen kan ikke avhjelpes gjennom støttetiltak. Dersom foreldrene får omsorgen for S, vil det være nærliggende at han påføres psykiske skader av betydning.

Selv om retten skulle mene at foreldrene har omsorgsevne, er det iallfall klart at denne evnen ikke strekker til når det gjelder de problemer som må takles dersom S flyttes fra fosterhjemmet.

Staten v/Barne- og familiedepartementet har nedlagt slik påstand:

"Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes."

X og Y har gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er riktig både i sitt resultat og sin begrunnelse, som det vises til.

Vedtaket om omsorgsovertakelse bygger på mangelfull saksbehandling og på sviktende faktisk grunnlag. X og Y har en ordnet tilværelse. De har god bolig i et barnevennlig strøk. Deres økonomi er tilfredsstillende. Som par flest som venter barn, forberedte de seg på fødsel ved å gå på svangerskapskurs, og de så frem til å bli foreldre.

Bakgrunnen for at det ble grepet inn var merkelappene som var klistret på dem, som psykisk utviklingshemmet og som person med depresjoner og psykiske lidelser. Dette var stigmatiserende og avgjørende for saksutfallet. Herredsrettens syn her er velfundert og riktig.

De slutninger staten trekker av opplysninger om dem, for eksempel om deres væremåte i samvær med S, er uholdbar. Man må ta i betraktning at disse samværene skjer i en kunstig og "overvåket" situasjon. Det er ikke mulig - det kan iallfall ikke forventes - at de i en slik atmosfære skal oppføre seg "naturlig".

Det som preger saken og saksopplysningene, er hypoteser og løse antakelser. De sakkyndiges utredninger er teoretiske og generelle og har liten substans når det gjelder det konkrete saksforhold.

En betingelse for omsorgsovertakelse er at hjelpetiltak er nytteløse. Her er imidlertid hjelpetiltak aldri forsøkt. Begge foreldrene er fullt oppmerksomme på at de ikke er fullkomne som omsorgspersoner, og de er innstilt på både å søke hjelp og motta hjelp. De har et sosialt nettverk i sine familier å støtte seg til.

Herredsrettens flertalls syn om at det vil være best for S å vokse opp hos dem, er de enige i. Herredsrettens standpunkt er godt begrunnet og har solid støtte i det omfattende bevismateriale som herredsretten vurderte.

Ankemotpartene er klar over at selve overflyttingssituasjonen vil være vanskelig for S. De er innstilt på å medvirke til at overflyttingen kan skje så skånsomt som mulig. Problemene i overflyttingsfasen, vil imidlertid mer enn oppveies av de fordeler det på lengre sikt vil være for S å vokse opp hos sine biologiske foreldre.

X og Y har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"Hadeland og Land herredsretts dom av 20/12 1993 stadfestes."

Jeg er kommet til at anken må føre frem, slik at fylkesmannens vedtak om omsorgsovertakelse blir stående.

Når det gjelder det rettslige utganspunkt for overprøvingen, finner jeg det tilstrekkelig å vise til det som ble uttalt om dette i avgjørelsen i Rt-1987-805. Det heter her:

"Retten har kompetanse til å prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige, og den er ikke bundet av partenes påstander og anførsler, jf. tvistemålsloven §482. Avgjørelsen må bygge på den situasjon som foreligger i dag. Omsorgsovertakelsen kan opprettholdes selv om vilkårene for inngrep etter barnevernsloven §19 jf. §16 ikke lenger er til stede. Det må imidlertid tas hensyn til at lovens utgangspunkt er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre. Men tilbakeføring av omsorgen må nektes dersom den vil medføre reell fare for skadevirkninger av betydning, sett på lengre sikt."

Også i en sak som den foreliggende må det avgjørende være om en tilbakeføring vil medføre reell fare for skadevirkning av betydning, sett på lengre sikt.

For den konkrete vurdering er foreldrenes evnemessige og personlighetsmessige forhold av sentral betydning, og jeg går først inn på dette.

X var omkring 31 år da hun i 1990 flyttet sammen med Y. Hun hadde til da bodd hos sine foreldre. X er "moderat" psykisk utviklingshemmet. Hun befinner seg i den øvre delen av denne gruppen - intelligensmessig på 8-årsstadiet. Etter avsluttet skolegang har hun hatt halvdagsjobb i vernet arbeid og har hatt halv uføretrygd.

Ut fra de nærmere opplysninger som foreligger om X, både om hennes intellektuelle begrensninger og hennes vansker med å takle praktiske oppgaver, er det klart at hun for å greie omsorgen for et barn er avhengig av betydelig støtte fra andre.

Y var 39 år da han flyttet sammen med X. Også han hadde inntil dette tidspunktet bodd hos sine foreldre. Han har hatt regulær skolegang og har arbeidet som spesialmontør hos samme arbeidsgiver i mer enn 20 år.

Y har hatt psykiske problemer. To ganger i 1988 var han innlagt i ØØ psykiatriske sykehus. Det er antydet at utløsende årsak til innleggelsene var belastninger ved lang arbeidsreise.

Dr Erik Shetelig, som i mange år har vært Ys lege, har forklart seg om hans personlighet og psykiske helse. Personlighetsmessig omtaler Shetelig ham bl a som "passiv og tilbaketrukket". Vedrørende hans psykiske helse har Shetelig beskrevet konkrete depresjoner, hvorav han mener noen har sammenheng med barnevernssaken. Mer generelt er det i bevisopptaket uttalt bl a:

"Shetelig mener at Y kan ha en tendens til å reagere med depresjoner når han står overfor påkjenninger. Dette er en vedvarende tilstand - i den forstand at han kan reagere slik også i fremtiden. ...

Etter Sheteligs vurdering fungerer Y bra i hverdagen, forutsatt at det ikke oppstår for mange problemer. Siden 1981 har han hatt korte perioder med influensa 0-3 ganger i året. Sheteligs vurdering som lege er at Y ville takle bra å være far. Han kjenner Y relativt godt som menneske. Han mener at han har evne til å ta ansvar over tid, og viser til at Y har ansvarsfølelse for sin jobb. Han har vært i samme jobb i mange år, og i forbindelse med jobben er han svært ærekjær. Shetelig har ikke observert Y sammen med barn. Han mener at i relasjon til Ys psykiske helse i fremtiden er det viktig at det blir mest mulig stabilitet omkring sønnens omsorg. Hvis det oppstår alvorlige problemer når det gjelder omsorgen, kan det tenkes at han kan få en ny depressiv tilstand."

Selv om Shetelig her gir uttrykk for at det er hans "vurdering som lege at Y vil takle bra å være far", har jeg vanskelig for å se at dette er en vurdering som samsvarer med de premisser Shetelig gir. Sheteligs forklaring - og også opplysninger for øvrig i saken - etterlater et bestemt inntrykk av en meget begrenset evne hos Y til å takle problemer og motgang.

Y synes også i betydelig grad å mangle evnen til personlig kontakt. Selv om jeg har forståelse for at besøkssamværene med S har vært vanskelige fordi det har vært utenforstående til stede, bekrefter de likevel det inntrykket jeg har nevnt. Selv etter det betydelige antall samvær, har Y ikke fått - knapt forsøkt å få - noen reell kontakt med sønnen.

Jeg kan vanskelig se annet enn at det er svikt i Ys omsorgsevne, og at han ikke kan kompensere for de mangler som er ved Xs omsorgsevne.

Slik kompensering finnes heller ikke i noe sosialt nettverk. X og Y har en meget begrenset sosial omgang. Det er begrenset hva familien vil kunne tilføre omsorgssituasjonen.

Spørsmålet er om manglene ved omsorgssituasjonen kan avhjelpes gjennom tiltak fra barnevernet. Klientutvalget uttalte i begrunnelsen for sitt vedtak at det ville være nytteløst å sette inn tiltak etter barnevernloven §18. Det er ikke konkretisert hva slags tiltak man da hadde i tankene. Men skulle tiltak kunne ha noen effekt, synes det iallfall klart at de måtte være meget omfattende, og det er vanskelig å tenke seg at omsorgssituasjonen for et barn kan bli tilfredsstillende om den må baseres på en mer eller mindre permanent tilstedeværelse av utenforstående.

Både den sakkyndige som fylkesmannen oppnevnte og de sakkyndige for Høyesterett har entydig konkludert med at foreldrene er uegnet til å ha omsorgen for S. De sakkyndige for Høyesterett har uttalt at foreldrene har usikker og sviktende omsorgsevne og at denne svikten "antas ikke å være utløst av den aktuelle konflikt, men har sin basis i situasjonsuavhengige evne- og personlighetsmessige forhold". Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de sakkyndiges utredninger. Etter mitt skjønn har de et forsvarlig grunnlag for sine konklusjoner.

S er i dag en velfungerende gutt i en trygg og stabil omsorgssituasjon. En tilbakeføring vil åpenbart være traumatisk for ham, og medføre fare for reelle skadevirkninger om han ikke får adekvat hjelp til å takle sorgsituasjonen ved tapet av dem som i dag er hans omsorgspersoner - fosterforeldrene - og til å takle sine problemer for øvrig. Dette vil stille særlige krav til foreldrene som X og Y ikke vil kunne oppfylle selv med betydelig støtte fra hjelpeapparat og fosterforeldre.

Jeg er etter dette kommet til at vedtaket om omsorgsovertakelse må opprettholdes.

Jeg stemmer for denne dom:

Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes for kravet om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse.