HR-1995-370-K - Rt-1995-1092
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-26 |
| Publisert: | HR-1995-00370-K - Rt-1995-1092 (337-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00605 K - Høyesterett HR-1995-00370 K, jnr 167/1995 |
| Parter: | Oslo kommune(Kommuneadvokaten v/advokat Marit Helen Larsen) mot C (advokat Liv Clemetsen) v/verger A og B |
| Forfatter: | Holmøy, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §58, §100, §175, §179, §366, §384, §385, §386, §395, §403, §435, §54 |
C ved verger A og B reiste søksmål mot Oslo kommune ved stevning 19 september 1994 til Oslo byrett med slik påstand:
"1. C v/saksøkerne tildeles spesialpedagogiske tilleggsressurser for skoleåret 1994/95 med 10 T-timer pluss 16 assistenttimer.
2. C v/saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger."
Oslo kommune påstod søksmålet avvist da Statens utdanningskontor som klageinstans hadde truffet avgjørelse om tildeling av spesialpedagogiske tilleggsressurser for 1994/95. Kommunen hevdet at den ikke kunne saksøkes for vedtak fra et statlig organ. Kommunen anførte videre at domstolene ikke kunne gi dom for kravet.
Oslo byrett avsa 9 januar 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 94-06201 A/10 (tidl. 13) avvises.
2. I saksomkostninger til Oslo kommune betaler C v/verger A og B kr 3300,- kronertretusentrehundre -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."
C ved verger påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. I prosesskrift 28 februar 1995 vises det til at det er gått noen tid siden stevning ble uttatt og at påstanden i søksmålet for byretten derfor "vil ... bli endret til følgende":
"1. C v/saksøkerne får tilrettelagt opplæring i form av T-timer i alle skriftlige fag samt assistent i andre fag for skoleåret 1995/96.
2. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostningene."
Eidsivating lagmannsrett avsa 23 mars 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Søksmålet fremmes for Oslo byrett.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten i forbindelse med avvisningsspørsmålet betaler Oslo kommune 8.910 - åttetusennihundreogti - kroner til C v/verger A og B innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Lagmannsretten viste til at saksøkerne etter saksanlegget hadde endret sitt krav til å gjelde undervisning i skoleåret 95/96 og uttalte at det måtte være adgang til dette. Søksmålet måtte anses reist etter tvistemålsloven §435 første ledd nr 2, og lagmannsretten fant ikke grunn for å avvise et slikt søksmål.
Oslo kommune har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Kommunen anfører at lagmannsretten feilaktig har unnlatt å ta stilling til det opprinnelige kjæremål over byrettens avvisningsavgjørelse og at kjæremålssaken vedrørende krav om undervisning i skoleåret 94/95 skulle vært hevet og kommunen tilkjent saksomkostninger, jf tvistemålsloven §100, jf §175. Det gjøres videre gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten som førsteinstans har tatt stilling til adgangen til å innbringe et nytt krav - om fastsettelsesdom for skoleåret 95/96 - som ble fremmet ved prosesskrift til lagmannsretten, uten at byretten hadde fått anledning til å avgjøre forholdet til tvistemålsloven §54 og §58 og uten at kravet var kommentert av kommunen.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"PRINSIPALT: Kravet om undervisning i skoleåret 94/95:
1. Kjæremålssak nr. 95-00605 K for Eidsivating lagmannsrett heves.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Kravet om undervisning i skoleåret 95/96:
1. Lagmannsrettens kjennelse av 23. mars 1995 oppheves. Kravet henvises til Oslo byrett for behandling av om kravet tillates fremmet.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
SUBSIDIÆRT:
1. Lagmannsrettens kjennelse av 23. mars 1995 oppheves. Kravet henvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
C ved verger har tatt til motmæle. Når det gjelder endringen av påstanden, viser kjæremålsmotparten til prosesskriftet av 28 februar 1995 som ikke ble imøtegått av kommunen og gjør gjeldende at innsigelse mot endringen er prekludert. Etter kjæremålsmotpartens syn må det være adgang til å endre kravet. Det vises til tvistemålsloven §403 annet ledd som gir lovens §384 til §395 tilsvarende anvendelse i kjæremålsaker og at §366 gir en god veiledning når det gjelder adgangen til å innbringe nye krav i kjæremålsomgangen. Det vises til Rt-1985-498 og Schei: Tvistemålsloven side 357.
C ved verger har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. C tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling.
Under behandlingen av kjæremålssaken for lagmannsretten meddelte saksøkerne 28 februar 1995 at påstanden ville bli endret slik at kravet om undervisningsressurser skulle gjelde for skoleåret 95/96 og med noe øket omfang i forhold til påstanden for 94/95. Om det her ble bebudet at det ville bli nedlagt en ny påstand for byretten, eller om påstanden med dette ble endret, fremstår som noe uklart, jf også opplysningene i prosesskriftet om den administrative behandling av undervisningsressurser for 95/96. Prosesskriftet ble meddelt kommunen, som 22 mars 1995 ga uttrykk for at saksøkernes prosesskrift av 28 februar stort sett angikk "forhold som ligger på siden av - - kjæremålet" og ikke foranlediget ytterligere kommentarer fra kommunens side. Kommuneadvokatens bemerkninger viser klart at kommunen ikke oppfattet det slik at det var skjedd en påstandsendring av betydning for kjæremålssaken.
Etter utvalgets syn hadde lagmannsretten ut fra det foreliggende foranledning til å søke avklaret med saksøkerne om påstanden var endret og i tilfelle gitt kommunen anledning til å uttale seg til endringen. At dette ikke ble gjort, må anses som en feil.
Utvalget peker på at det er antatt at det er en viss adgangtil å trekke inn nye krav ved siden av eller istedenfor de opprinnelige i en kjæremålssak, forutsatt at det er en rimelig sammenheng med det krav som var fremsatt for underinstansen. Utvalget viser til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind II side 357, jf også bestemmelsen i tvistemålsloven §58 nr 2 vedrørende endring av krav for førsteinstansen.
I dette tilfellet har kommunen ikke fått uttale seg om endringen av kravet. Kommunen anfører i kjæremålserklæringen til utvalget at den har en rekke realitetsanførsler knyttet til adgangen til å få fastsettelsesdom for et bestemt undervisningsomfang både generelt og "spesielt i forkant av en ikke avsluttet administrativ behandling". Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §403 annet ledd, jf §384 første ledd sammenholdt med §385 og §386 annet ledd.
Spørsmålet om saksomkostninger for utvalget må utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd in fine.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd in fine.