Rt-1985-498
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-04-12 |
| Publisert: | Rt-1985-498 (158-85) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. april 1985 i l.nr. 141 K/1985 |
| Parter: | Staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet (regjeringsadvokaten v/h.r.advokat Arne Fliflet) mot 1. Kåre Svebakk m.fl. i Alta menighet, 2. Adolf Andersen m.fl. i Evenes menighet og 3. Alfred Bergersen m.fl. i Porsanger menighet (advokat Jens Edvin Andreassen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Kirkeordningsloven (1953) §32, §404 |
Ved kongelig resolusjon 16. september 1977 ble det godkjent en ny liturgi for høymessen i Den norske kirke. I resolusjonen het det at den nye liturgien skulle tas i bruk i stedet for den gjeldende fra 27. november 1977 eller snarest mulig deretter. Det ble bestemt visse overgangsordninger, og overgangsbestemmelser er også gitt senere.
Ved stevning 4. mai 1983 til Oslo byrett reiste advokat Jens Edvin Andreassen på vegne av Kåre Svebak med flere, til sammen 22 personer, i Alta menighet og Adolf Andersen med flere, til sammen 20 personer, i Evenes menighet søksmål mot staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet med slik påstand:
«1. Det tilkommer hvert enkelt menighetsmøte å avgjøre hvorvidt en ny godkjent salmebok eller liturgi i Den norske kirke skal innføres i deres menighet.
2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger.»
Saken fikk nr. 797/1983.
Staten med regjeringsadvokaten som prosessfullmektig påstod søksmålet avvist under henvisning til tvistemålsloven §54.
Advokat Andreassen reiste ved stevning 12. oktober 1983 tilsvarende søksmål mot staten med samme påstand på vegne av Alfred Bergersen med flere, til sammen 23 personer, i Porsanger menighet. Saken fikk nr. 1914/1983. Staten påstod også dette søksmålet avvist. De to saker ble forenet til felles behandling.
Oslo byrett behandlet spørsmålet om avvisning i eget rettsmøte og avsa 30. august 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Sak nr. 797/1983 og sak nr. 1914/1983 avvises fra Oslo byrett.
2. Kåre Svebak m.fl. og Alfred Bergersen m.fl. dømmes in solidum til å betale til staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet i saksomkostninger kr. 6000,-.
3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
Saksøkerne påkjærte avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten la de ned slik påstand:
«Prinsipalt:
Sakene fremmes med følgende påstandsformulering:
Det tilkommer menighetsmøtene i Alta, Evenes og Porsanger å avgjøre hvorvidt ny godkjent salmebok eller liturgi i Den norske kirke skal innføres i deres menighet.
Subsidiært:
Sakene fremmes med følgende påstandsformulering:
Høymesseliturgien av 1977 er ulovlig innført i Alta, Evenes og Porsanger menighet. Gjeldende høymesseliturgi i disse menigheter er høymesseliturgien av 1920.»
Lagmannsretten avsa 21. januar 1985 kjennelse med slik slutning:
«Sak nr. 797/83 ved Oslo byrett fremmes for så vidt gjelder den av saksøkerne subsidiært nedlagte påstand. For så vidt gjelder den prinsipale påstand, stadfestes byrettens kjennelse av 30. august 1984.
Saksomkostninger i anledning av avvisningsspørsmålet tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.»
Saksforholdet går frem av byrettens og lagmannsrettens kjennelser. Søksmålet er begrunnet med at lov 29. april 1953 om Den norske kirkes ordning §32 punkt b er til hinder for å innføre den nye liturgien i saksøkernes menigheter ved kongelig resolusjon, fordi nevnte bestemmelse i kirkeordningsloven legger slik myndighet til menighetsmøtet.
Staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I tillegg til kjæremålserklæring og tilsvar har partene i prosesskriv kommet med ytterligere bemerkninger i saken.
Staten gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse om at søksmålene kan fremmes, er uriktig fordi vilkårene ikke er til stede etter tvistemålsloven §54. I denne forbindelse gjøres det gjeldende at kjæremålet ikke er et videre kjæremål med begrenset kompetanse for kjæremålsutvalget etter tvistemålsloven §404. Det vises til at den sak lagmannsretten nå har fremmet på grunnlag av saksøkernes subsidiære påstand, i virkeligheten gjelder et annet krav enn det byretten tok stilling til. Det er ikke spørsmål om å ta stilling til en endret påstandsformulering. Byretten har ikke prøvet saksøkernes nye krav, og kjæremålsutvalget må derfor ha full kompetanse.
Staten gjør gjeldende at søksmålet ikke gjelder «rettighet eller rettsforhold», jfr. §54. Søksmålet gjelder det prinsipielle spørsmålet om høymesseliturgien av 1977 er «lovlig innført» i saksøkernes menigheter. Høymesseliturgien er generelle normer for det gudstjenestlige liv. Saken gjelder med andre ord ingen påståtte inngrep i saksøkernes rettigheter eller plikter, og har derfor ingen betydning for saksøkernes rettslige stilling. Saksøkerne ønsker å få en avgjørelse om generelle rettssetninger.
Selv om saksøkeren skulle benytte den tradisjonelle terminologien og legge ned påstand om at den kongelige resolusjonen er ugyldig, vil det ikke endre situasjonen. Fortsatt vil saksøkerne kreve dom for generelle rettssetninger. Søksmålet må angå konkrete rettigheter og plikter. Det er ikke anledning til å få fastslått en parts rettsstilling i sin alminnelighet.
Søksmålet må også oppfattes som et krav om å få en rettslig bedømmelse av foreliggende faktiske forhold. I rettspraksis er det lagt til grunn at det som hovedregel ikke kan gis dom for at et forhold er rettstridig, ulovlig eller liknende. Det må kreves at dommen trekker nærmere konsekvenser for partenes rettsstilling. Den rettslige beskrivelse «ulovlig innført» skaper en uklar rettslig situasjon ettersom det ikke knytter seg faste rettsfølger til en slik karakteristikk. Det ville for eksempel være meningsløst om konsekvensen skulle bli at det skulle følges en spesiell liturgi for saksøkerne.
I en del tilfeller er søksmål fremmet selv om påstandene har inneholdt generelle karakteristikker, i tilfeller hvor tvistespørsmålene er egnet til å løses særskilt. Dette er ikke tilfelle her. Dette har sammenheng med at saken gjelder rituelle forskrifter for kirkelige handlinger, altså ikke normer som regulerer verken saksøkernes eller andres rettslige forhold. Saksøkerne har derfor ikke noe begrunnet behov for avklaring av hensyn til sine fremtidige disposisjoner. De har heller ikke pretendert at de står i noe konkret rett/plikt forhold til liturgien. Det anføres at deres søksmål bygger på en slags «actio popularis».
I en rekke saker er det riktignok eksempler på at det er tillatt søksmål om og til og med avsagt dom om gyldigheten av generelle forskrifter. I disse sakene har det imidlertid alltid vært klart at søksmålet tok sikte på å få en avgjørelse som hadde direkte betydning for saksøkernes rettslige stilling.
Lagmannsretten har i sin kjennelse vist til hensynet til kontroll med den offentlige kirkeforvaltning. Argumentet har etter statens mening liten vekt. Det vises til at spørsmål om innføringen av liturgien har vært tatt opp flere ganger i Stortinget, og at en slik parlamentarisk kontroll sammen med den konstitusjonelle kontroll, må være fullt ut tilstrekkelig også i relasjon til saksøkerne, som rettslig sett ikke berøres på annen måte enn ethvert annet medlem av kirken.
Videre anføres det at saksøkerne ikke har den nødvendige tilknytning til det saken dreier seg om. Det kan ikke godtas at 20 personer, som sammen kan kreve menighetsmøte avholdt, også dermed sammen skal anses å ha den nødvendige tilknytning til søksmålsgjenstanden. Det vesentlige er at selve søksmålsgjenstanden ikke gir grunnlag for søksmålet, og antall personer bak søksmålet kan ikke være avgjørende. I motsetning til Alta-saken, som gjaldt gyldigheten av en konkret utbyggingstillatelse, gjelder saken gyldigheten av generelle ordensforskrifter i sin alminnelighet.
Saksøkerne har også satt frem påstand om at høymesseliturgien av 1920 skal anses gjeldende. Det er ikke adgang til å få fastslått i dom hvilken høymesseliturgi som er gjeldende. Annen del i den subsidiære påstanden må derfor også avvises. Selv om domstolene skulle mene at lovligheten/gyldigheten av høymesseliturgien kan prøves, innebærer det ikke at domstolene også har kompetanse til å erklære hva som er gjeldende liturgi. Det er etter grunnloven §16 Kongen som anordner all offentlig kirkelig gudstjeneste. Dersom domstolene skulle finne at den kongelige resolusjonen som har innført en ny høymesseliturgi er ugyldig, må konsekvensen være at Kongen besørger innført en høymesseliturgi som er i samsvar med gjeldende regler, og i samsvar med den rettsoppfatning domstolene har gitt uttrykk for. Men det kan ikke være domstolenes oppgave selv å fastslå hvilken liturgi som da skal gjelde. Det ville også skape uheldige og uklare forhold om domstolene uttrykkelig skulle fastslå dette.
Etter statens mening er saken ikke parallell med saken om Havnås sivilarbeiderleir, Rt-1961-451. Sivilarbeidernes interesse i Havnås-saken var så spesiell at den måtte kunne begrunne et søksmål.
Til slutt anføres det at saken også har en konstitusjonell side. Den dom saksøkerne krever vil etter statens mening bety at domstolene selv kommer til å «anordne» offentlig kirke- og gudstjeneste, en virksomhet som er lagt til Kongen etter grunnloven §16. Lagmannsrettens bemerkning om at forholdet til grunnloven §16 er et spørsmål som hører til «det materiellrettslige spørsmål om den nye liturgi er ulovlig innført i vedkommende menigheter», er ikke treffende. I denne sammenheng hevder staten også at liturgien klart gjelder slike indrekirkelige forhold som det er lite naturlig blir bragt inn for domstolene til prøvelse.
Dersom kjæremålsutvalget skulle komme til at det foreligger et videre kjæremål med begrenset kompetanse for utvalget, gjør staten gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 feil. Retten har også tolket reglene om domstolenes kompetanse til å prøve liturgiens lovlighet feil, når den er kommet til at dette bare angår det materiellrettslige spørsmål. Det gjelder her de prosessuelle vilkår for å gå til sak.
Staten har lagt ned slik påstand:
«1. Sak nr. 797/83 og 1914/83 ved Oslo byrett avvises for så vidt gjelder den av saksøkerne subsidiært nedlagte påstand.
2. Staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Saksøkerne gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og viser til lagmannsrettens begrunnelse.
Det foreligger et videre kjæremål. De materiellrettslige spørsmålene i saken har hele tiden vært de samme.
Saksøkerne ønsker dom for at den fremgangsmåten som ble benyttet da den nye liturgien ble innført i 1977, var ulovlig. Det må være åpenbart uriktig når regjeringsadvokaten hevder at man ikke kan trekke rettslige konsekvenser av karakteristikken «ulovlig innført». At en handlemåte kjennes ulovlig, vil si at den ikke kan foretas, jfr. Bratholm/Hov 164. Det er ellers på det rene at domstolene kan prøve om forskrifter og andre generelle vedtak er kommet i stand på lovlig måte eller av andre grunner er urettmessige i forhold til saksøkerne. Staten har også anført at saksøkerne krever dom for et forhold som ikke er av «rettslig karakter». Men påstanden er grunnet på kirkeordningsloven §32 punkt b, en lovbestemmelse som er like rettslig som andre lovbestemmelser. Det er ikke noe i veien for å kreve dom for at noe er «ulovlig» eller lignende, jfr. Inge Lorange Backers bok «Rettslig interesse» (1984) 71. En uttalelse om at man ikke kan kreve dom for en «generell rettssetning», er også for generell. Domstolene kan ta stilling til generelle rettsspørsmål dersom disse knytter seg til et konkret saksforhold, jfr. Backer 68. Det kan heller ikke skape noen uklarhet om domstolene ikke bare fastslår at den nåværende liturgi er ulovlig innført, men også trekker den konsekvens at den gamle fortsatt gjelder.
Når det gjelder saksøkernes tilknytning til søksmålets gjenstand, anføres det at saken gjelder saksøkernes rettigheter som statskirke- og menighetsmedlemmer. Etter kirkeordningsloven §31 er det videre slik at minst 20 medlemmer av en menighet kan kreve menighetsmøte avholdt, og det er da all grunn til at et tilsvarende antall personer må kunne få prøvd hvilken myndighet menighetsmøtet har. Som det går frem av Alta-saken Rt-1980-569, kan søksmål reises selv om utfallet av saken ikke har direkte betydning for saksøkernes rettsstilling.
Den parlamentariske kontroll kan ikke være til hinder for at borgerne selv kan få prøvet ved søksmål om deres rettigheter er gått for nær. I spørretimen om spørsmålet ble det for øvrig vist til at det her forelå forskjellige tolkinger av kirkeordningsloven. Et slikt tolkingsspørsmål kan bare løses av domstolene.
Etter saksøkernes mening burde saken kunne vært fremmet også med den prinsipale påstandsformuleringen, men de anser den subsidiære påstanden som minst like god sett fra deres synspunkt. Hvis kjæremålsutvalget skulle mene at saken ikke kan fremmes med den valgte påstandsformuleringen, har retten plikt til å være behjelpelig med å omformulere den, og saksøkerne forutsetter at det i så fall gis frist til retting eller at retten endrer påstanden av eget tiltak, jfr. Bratholm/Hov 197.
Saksøkerne viser ellers til at en ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet etter lagmannsrettens avgjørelse uttalte til en avis at han i spenning så frem til dom i hovedsaken. Dette viser etter saksøkernes mening at også staten føler et sterkt behov for rettslig avklaring av forholdet mellom kirkeordningsloven §32 punkt b og grunnloven §16.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes (eventuelt: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, dersom det legges til grunn at det ikke dreier seg om videre kjæremål).
2. Staten dømmes til å betale saksomkostninger både for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Statens kjæremål gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Saksøkernes anførsler var de samme for byretten som for lagmannsretten, men for lagmannsretten la saksøkerne ned en subsidiær påstand som var mindre omfattende enn påstanden for byretten. Etter kjæremålsutvalgets mening må tvistemålsloven §404 om videre kjæremål komme til anvendelse, slik at utvalgets kompetanse er begrenset slik §404 angir.
Som grunnlag for søksmålene anfører saksøkerne at den kongelige resolusjonen av 16. september 1977 på bindende måte innfører den nye liturgien i deres menigheter, og at dette er en fremgangsmåte som er i strid med kirkeordningsloven §32. På denne bakgrunn mener de at den nye liturgien er ulovlig innført i deres menigheter. Om de har rett i dette, er i utgangspunktet et materiellrettslig spørsmål, som ikke kan danne grunnlag for avvisning. Det samme gjelder saksøkernes anførsel om at konsekvensen av deres syn må være at liturgien fra 1920 fortsatt må gjelde i deres menigheter.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på noen uriktig lovtolking i forbindelse med at den har funnet at saksøkernes subsidiære påstand gjelder et rettsforhold, og at saksøkerne som medlemmer av menigheten har tilstrekkelig tilknytning til sakens gjenstand. Den konkrete anvendelsen av tvistemålsloven §54 kan utvalget ikke prøve.
Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at spørsmålet om hvilke kompetanseregler av betydning for saken som kan utledes av grunnloven §16, kirkeordningsloven §32 og den kongelige resolusjonen av 1977, ikke hører inn under det prosessuelle spørsmålet om søksmålene skal avvises.
Statens kjæremål må etter dette forkastes, og kjæremålsmotpartene må tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget.
Kjennelsen er enstemmig. Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet til Kåre Svebakk med flere i Alta menighet, Adolf Andersen med flere i Evenes menighet og Alfred Bergersen med flere i Porsanger menighet i fellesskap ved advokat Jens Edvin Andreassen 4000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.