HR-1995-388-K - Rt-1995-1106

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-06-29
Publisert:	HR-1995-00388-K - Rt-1995-1106 (343-95)
Stikkord:	Sivilprosess, Rettslig interesse
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1995-00388 K, jnr 121/1995
Parter:	Anders Wilhelmsen & Co AS (advokat Magnus Hellesylt) Wilco AS (advokat A C Stray Ryssdal) mot Petter Raaholt (advokat Helge Myhre) Magne Jordanger (advokat Cato Schiøtz)
Forfatter:	Holmøy, Aasland, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §179, §403, §404, Plenumsloven (1926) §6

Saken gjelder videre kjæremål om hvorvidt søksmålsbetingelsene foreligger, jf tvistemålsloven §54.

Ved stevning av 1 november 1993 har Petter Raaholt og Magne Jordanger reist fastsettelsessøksmål mot Anders Wilhelmsen & Co AS og Wilco AS, med påstand om at selskapene er solidarisk erstatningsansvarlige for tap på grunn av avtalebrudd, subsidiært rettsstridig adferd, i forbindelse med erverv av investeringsselskapet Investa.

De saksøkte påsto prinsipalt avvisning av søksmålet. Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo byrett 30 mai 1994 beslutning med slik slutning:

"1. Sak nr. 93-08795 A/52 fremmes.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."

Anders Wilhelmsen & Co AS og Wilco AS påkjærte hver for seg byrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett, som forente kjæremålene til felles behandling, og 1 februar 1995 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Byrettens beslutning stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."

Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte kjennelser.

Anders Wilhelmsen & Co AS og Wilco AS har i fellesskap påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De hevder at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. De kjærende parter har i det vesentligste anført:

Det hevdes at pretensjoner om søksmålsbetingelsene ikke skal legges til grunn uten begrensninger, slik lagmannsretten har gjort. Med lagmannsrettens rettsanvendelse, vil søksmålsbetingelsene tape ethvert reelt innhold. Domstolenes prøving av om søksmålsbetingelsene foreligger, må innebære en nærmere rettslig prøving av søksmålets virkninger og tilknytningen til tvistegjenstanden, jf blant annet Rt-1980-569, særlig uttalelsen side 576.

Det er ikke klart hvilke krav lagmannsretten stiller til konkretisering av søksmålets rettslige virkninger. De uklare kjennelsesgrunnene utgjør her en saksbehandlingsfeil.

Lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at det er nok at saksøkerne pretenderer å ha krav på erstatning. Fastsettelsessøksmål om erstatningsplikt må imidlertid angi ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og skade. Det gjør at man i en sak som denne også er nødt til angi hvilken skade man har lidt, da det ellers vil bli umulig for retten å ta stilling til årsakssammenhengen, jf Rt-1993-337. Også dommen i Rt-1992-453 bekrefter på en klar måte at spørsmålet om årsakssammenheng inngår i vurderingen av om erstatningsplikt foreligger. I de rettsavgjørelser som tillater fastsettelsessøksmål om erstatningsplikt, ligger innebygd en forutsetning om at skaden kan angis tilstrekkelig konkret slik at blant annet årsakssammenhengen kan prøves. Dette vil ved fysiske skader vanligvis være uproblematisk. En formuesskade kan ikke på samme måte defineres som en hendelse i tid og rom. Skaden består i reduksjon i saksøkers formuesstilling, og det blir vanskelig å gi en presis beskrivelse aav skaden uten å foreta en tapsberegning. Man kan ikke av den grunn redusere kravene til konkretisering av skaden. Hvis en slik beskrivelse av skaden er vanskelig å gi, bør saksøkerne være henvist til å reise kravet som et fullbyrdelsessøksmål.

Lagmannsretten synes å anse avgjørelsen i Rt-1993-654 som et prejudikat for at ethvert fastsettelsessøksmål om erstatningsplikt for formuesskade uten tapsutmåling blir å fremme. Det må være uholdbart, allerede av den grunn at avgjørelsen overhodet ikke omtaler spørsmålet om vedkommende søksmål gjaldt et rettsforhold eller en rettighet etter tvistemålsloven §54.

I denne saken har saksøkerne under saksforberedelsen flereganger bekreftet at de nettopp ikke har til hensikt å konkretisere hvordan de har lidt skade. Slik søksmålet er lagt opp, gjelder det i virkeligheten bare spørsmålet om de saksøkte har gjort noe galt i forhold til saksøkerne ved å erverve fordringer mot AS Investa, da ervervet i seg selv ikke medførte (eller hevdes å ha medført) en umiddelbar skade på saksøkernes formuesposisjon. Dette er sammenlignbart med å søke dom for "uaktsomhet", "rettsstrid" eller lignende, noe det etter rettspraksis ikke er adgang til å kreve fastsettelsesdom for.

Det foreligger derfor her ikke en tilstrekkelig konkretisering for at søksmålet kan anses å gjelde et krav, et rettsforhold eller en rettighet etter tvistemålsloven §54. Lagmannsrettens lovtolking er derfor uriktig.

Det subsidiære avvisningsgrunnlag gjelder det forhold at saksøkerne ikke er parter i den kontrakt de går til sak om den såkalte "desemberavtalen". De har således ikke tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden. Lagmannsretten har overhodet ikke tatt stilling til saksøkernes tilknytning til saken slik de selv har formulert den. Dette er en saksbehandlingsfeil.Saksøkernes pretensjoner om tilknytning til saken skal måles ut i fra et sannhetsprinsipp, jf Rt-1989-338. Når det som i denne sak, er klart at saksøkerne ikke har noen rettsstilling etter den kontrakt de går til sak om, vil det være meningsløst å legge til grunn en materiellrettslig umulig "pretensjon" om et krav. Det er behov for en klar presisering fra Høyesterett om hvor meningsløse pretensjoner som kan godtas.

Saksøkernes hovedkrav er så sterkt knyttet til "desemberavtalen" at søksmålet ikke kan stå på egne ben dersom man ser bort fra denne. Lagmannsretten har helt forsømt å knytte sine betraktninger til saksøkernes forhold til "desemberavtalen". Dette må enten være fordi man uriktig har sett bort fra tilknytningskravet som søksmålsbetingelse eller det må anses som en svikt i kjennelsesgrunnene.

De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.

2. De kjærende parter tilkjennes omkostninger for alle instanser."

Petter Raaholt har i kjæremålstilsvaret gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig slik at kjæremålet må forkastes. Det er vist til det som er anført for byretten og lagmannsretten. I tilsvaret er det i det vesentligste anført:

De kjærende parters anførsler etterlater det inntrykk at de kjærende parter søker å overføre realitetsbehandlingen avsaken til avvisningssaken. Dersom man skulle legge de kjærende parters standpunkt til grunn, må man allerede i avvisningssaken prøve om det foreligger et nærmere definert og spesifisert tap - et tema som etter gjeldende rett og etablert praksis hører hjemme i det påfølgende fullbyrdelsessøksmål.

Det krav til kronkretisering av skaden som de kjærende parter stiller, vil medføre at saksøker avskjæres fra den adgang han har til å gjøre gjeldende krav om fastsettelsesdom for selve erstatningsplikten, med full utsettelse av behandlingen av erstatningsutmålingen, herunder den fullstendige spesifikasjon av erstatningskravet og bevisførsel om dette. Videre vil de kjærende parters standpunkt innebære at saksøkerne tvinges til å redegjøre for detaljene i erstatningsberegningen i forbindelse med avvisningssaken og at domstolen i avvisningssaken må ta et prejudisielt standpunkt til innholdet i erstatningskravet og dets enkelte elementer uten at dette gjøres til gjenstand for bevisførsel eller nærmere behandling i hovedforhandling. Det er åpenbart at dette er reelle og materielle spørsmål som ikke hører hjemme i avvisningssaken.

Dette viser hvorfor det til behandling av avvisningsspørsmålet og forholdet til tvistemålsloven §54 må være tilstrekkelig at saksøker pretenderer å ha et erstatningskrav og at de elementer som inngår i etableringen av et slikt krav, foreligger. Betydningen og gjennomslagskraften av en parts pretensjon fremgår tydelig av kjennelsen i Rt-1989-338 (side 341). Det avgjørende for om en sak skal tillates fremmet, er hvilken pretensjon som gjøres gjeldende.

De kjærende parter bruker konsekvent begrepet "skade" som et nødvendig element i vilkårene for å etablere erstatningsplikt, i stedenfor det mer presise vilkår at det må være lidt et økonomisk tap. I alle fall i saker om formuesskade er det ikke noen forskjell mellom disse to begrepene. Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for å trekke noen rettslig konsekvens av bruken av de forskjellige begrep når disse i innhold er sammenfallende.

Den foreliggende sak dreier seg primært om mislighold av kontraktsforpliktelser hvor beføyelsene i utgangspunktet vil være naturaloppfyllelse. Dette er imidlertid ikke aktuelt her, slik at saksøkerne er henvist til å kreve pengeerstatning for den positive kontraktsinteresse. Saksøkerne har anført en rekke ansvarsgrunnlag og hevder at hvert enkelt av disse grunnlag har medført at saksøkerne har lidt et økonomisk tap. Gjennom sin pretensjon om å ha lidt et økonomisk tap, har saksøkerne også angitt hvilken "skade" disse ansvarsgrunnlag hevdes å ha påført saksøkerne. Større grad av spesifikasjon er ikke nødvendig for å fastslå at saken dreier seg om et rettsforhold, nemlig om det foreligger et erstatningsansvar for de kjærende parter eller ikke.

Spørsmålet om årsakssammenheng må først og fremst sees i sammenheng med arten av ansvarsgrunnlag. Ved mislighold av kontrakt med krav om erstatning av den positivekontraktsinteresse, har således spørsmålet om årsakssammenheng normalt liten ellen ingen selvstendig relevans annet enn i forbindelse med erstatningsutmålingen.

I en sak om fastsettelsesdom for selve ansvarsforholdet er rettens behandling av årsakssammenheng begrenset til å vurdere om det konkrete ansvarsgrunnlag ville kunne ha medført et økonomisk tap for saksøker. Dersom dette besvares benektende, kan retten avsi frifinnelsesdom i fastsettelsessaken. At det er usikkerhet om omfanget av det økonomiske tap som saksøker har lidt, er derimot et forhold som må utstå til den påfølgende fullbyrdelsessak.

Også de anførsler som gjelder tilknytningen til "desemberavtalen" gjelder i hovedsak de materielle spørsmål. Hovedpoenget her er at selv om saksøkerne ikke er parter i avtalen, hevder de å kunne utlede en rett etter avtalen, direkte i forhold til begge de saksøkte. Under enhver omstendighet tillegger saksøkerne avtalen en vesentlig faktisk og bevismessig betydning. Avtalen er imidlertid ikke avgjørende for at saksøkerne skal nå frem med sitt krav, da en rekke andre anførsler vil føre til samme resultat. Det vises også her til Rt-1989-338 som viser den prosessuelle konsekvens av at det foreligger klare pretensjoner.

Petter Raaholt har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."

Magne Jordanger har i kjæremålstilsvaret tiltrådt Petter Raaholts anførsler og nedlagt likelydende påstand.

De kjærende parter har i etterfølgende prosesskrift kommentert de to kjæremålstilsvarene.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålsak. Kjæremålsutvalget har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i dette tilfelle rettet mot lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §54, foruten at det anføres å hefte mangler ved lagmannsrettens begrunnelse.

De kjærende parter har anmodet om at saken overføres til behandling i Høyesterett med partsforhandling som i ankesaker, jf tvistemålsloven §403 fjerde ledd og plenumsloven §6 annet ledd. Utvalget har ikke funnet grunn til å overføre saken til behandling i Høyesterett.

Kjæremålet er prinsipalt begrunnet med uriktig lovtolkning og mangelfulle kjennelsesgrunner når det gjelder spørsmålet omdet foreligger et rettsforhold eller en rettighet i forhold til tvistemålsloven §54. Subsidiært er anført at det foreligger uriktig lovtolking og mangelfulle kjennelsesgrunner når det gjelder det krav om partenes tilknytning til søksmålsgjenstanden som følger av denne lovbestemmelse.

Spørsmålet om det foreligger et rettsforhold eller en rettighet i forhold til tvistemålsloven §54

Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i det som uttales i avgjørelsen i Rt-1981-1333 om at "det etter tvistemålsloven §54 er anledning til å reise søksmål til fastsettelse av erstatningplikt, uten at det samtidig kreves dom for erstatningens størrelse". Den har videre under henvisning til avgjørelsen i Rt-1993-654 lagt til grunn at dette også gjelder når det er tale om erstatning for formuesskade. Den fremholder at eventuelle praktiske problemer ikke kan være avgjørende i forhold til tvistemålsloven §54, jf Rt-1993-337. Men det gis samtidig uttrykk for at det i denne sak synes som om sakens omfang og hensynet til oversiktlighet tilsier en særskilt fastsettelsesdom i første omgang. Avslutningsvis ved behandlingen av dette spørsmål uttaler lagmannsretten at den ikke har "problemer med å konstatere at de rettslige virkninger av den dom kjæremotpartene ønsker er så klart angitt, at søksmålet av denne grunn må anses som et rettforhold etter tvistemålsloven §54."

Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §54. Utgangspunktet er at spørsmålet om erstatningsplikt kan skilles ut til særskilt fastsettelsessøksmål, hvor det ikke tas standpunkt til erstatingens størrelse. Utvalget ser ikke bort fra at det må tas forbehold for tilfelle der en dom for erstatningsplikt vil bli så ubestemt at den vil gi et svært begrenset grunnlag for å trekke konsekvenser om partenes rettsstilling. Ved vurderingen av om et søksmål må avvises på dette grunnlag, vil det etter utvalgets mening være et vesentlig moment om det i det konkrete tilfelle vil være hensiktsmessig at spørsmålet om erstatningsplikt avgjøres ved særskilt søksmål.

Den avsluttende bemerkning i lagmannsrettens begrunnelse som er gjengitt foran, viser etter utvalgets mening at lagmannsretten har foretatt en konkret vurdering av om søksmålet vil gi en slik avklaring av partenes rettsstilling at fastsettelsessøksmål etter tvistemålsloven §54 må aksepteres. I utgangspunktet er dette vurdering som ikke kan prøves ved videre kjæremål. Utvalget finner etter omstendighetene ikke at det kan stilles krav om en mer detaljert begrunnelse.

Partenes tilknytning til søksmålsgjenstanden.

Kjæremålsutvalget finner det klart at lagmannsretten på dette punkt ikke har bygget på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §54, og at den også har gitt en fullgod begrunnelse. For øvrig innskrenker man seg til å vise til kjæremotpartenes anførsler.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Saksomkostningsspørsmålet bør også for kjæremålsutvalget utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds 3.punktum. Dette er i samsvar med kjæremotpartenes påstand.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.

Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.