HR-1995-486-K - Rt-1995-1267
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-31 |
| Publisert: | HR-1995-00486-K - Rt-1995-1267 (418-95) |
| Stikkord: | Husleierett, Sivilprosess, Ankefrist, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-?? - Høyesterett HR-1995-00486 K, jnr 219/1995 |
| Parter: | Scandinavian Commication Systems AS (advokat Bjørn Stordrange) mot ANS Brynsveien 6 (advokat Per Øyvind Schiong) |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Husleieloven (1939) §51, Husleieloven (1939), Arbeidsmiljøloven (1977) §61c |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om rekkevidden av husleieloven §51 om 14 dagers ankefrist og subsidiært spørsmålet om oppreisning for fristoversittelse.
Ved stevning datert 26 august 1992 reiste ANS Brynsveien 6 sak ved Oslo byrett mot Scandinavian Communication Systems AS (SCS) med krav om erstatning på grunn av at SCS hadde kansellert en inngått kontrakt om leie av lokaler i ANS Brynsveien 6. SCS påstod seg frifunnet på det grunnlag at selskapets daværende administrerende direktør, Tore Strøm Gundersen, ikke hadde fullmakt til å inngå leiekontrakten, at han heller ikke var legitimert til å inngå kontrakten, og at ANS Brynsveien burde ha forstått dette. Ved stevning av 16 november 1992 utvidet ANS Brynsveien 6 søksmålet til å omfatte Tore Strøm Gundersen som subsidiært saksøkt for erstatningskravet. SCS reiste derpå ved stevning av 15 mars 1993 regressøksmål mot Tore Strøm Gundersen.
Oslo byrett avsa dom den 16 mai 1994, og ANS Brynsveien 6 fikk medhold i at selskapet hadde et erstatningskrav. SCS ble dømt til å betale kr 1.255.510 pluss morarenter til ANS Brynsveien 6. Tore Strøm Gundersen ble frifunnet i det subsidiære søksmål og i regressøksmålet. Advokat Bjørn Stordrange vedtok på vegne av SCS forkynnelse av dommen den 19 mai 1994.
SCS anket dommen til Eidsivating lagmannsrett ved anke datert den 30 juni 1994. Samtidig med anketilsvaret av 15 juli 1994 motanket ANS Brynsveien 6 for så vidt gjaldt erstatningsutmålingen. Samme dato erklærte ANS Brynsveien 6 anke i det subsidiære søksmålet mot Tore Strøm Gundersen.
Etter oversendelse av anken til lagmannsretten sendte lagmannsretten brev til partene hvor det ble reist spørsmål om saken mellom SCS og ANS Brynsveien 6 måtte anses som en husleiesak, slik at ankefristen var 14 dager, jf husleieloven §51. Etter utveksling av prosesskrifter avsa lagmannsretten kjennelse den 25 april 1995 med slik slutning:
"1. Anken avgitt av Scandinavian Communication Systems AS avvises for så vidt den er rettet mot ANS Brynsveien 6.
2. Det gis ikke oppreisning for oversittelse av ankefristen.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Scandinavian Communication Systems AS 2.000 - totusen - kroner til ANS Brynsveien 6 innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.
Scandinavian Communication Systems AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Tvisten mellom ANS Brynsveien 6 og SCS er ikke en tvistesak om leieforhold, jf husleieloven §51. I forhold til ankens rettidighet må den ankende parts pretensjoner legges til grunn.
SCS gjør gjeldende at det ikke var inngått noen avtale mellom partene. De spørsmål man står overfor er således ikke av husleierettslig art, men gjelder avtalerett. Ikke enhver tvist som perifert eller indirekte angår husleieforhold, behandles som sak etter husleieloven, jf Rt-1991-837 og Rt-1992-889. Saken gjelder et erstatningskrav, og man er langt utenfor tvister om leieforhold som begrunner den korte ankefristen. Det vises til NOU 1993:4 side 92 hvor det foreslås 2 måneders ankefrist i husleiesaker.
Endelig vises til at den tilsvarende bestemmelse i arbeidsmiljøloven §61c tolkes slik at den bare gjelder i søksmål om usaklig oppsigelse. Overført på husleiesaker skulle dette føre til at den særlige ankefrist bare gjaldt i saker om hevning eller oppsigelse av leieforhold.
Vedrørende den subsidiære begjæring om oppreisning anføres:
Fristoversittelsen på 4 uker er et beskjedent tidsforløp sett i forhold til den tid søksmålet har versert.
Ingen av partene har argumentert på spesifikt husleierettslig grunnlag. Heller ikke saksøkeren anså tvisten som husleierettslig før dette ble tatt opp av forberedende dommer for lagmannsretten etter inngitt anketilsvar og motanke.
Byretten har ansett saken som et vanlig sivilrettslig søksmål, idet den er gebyrberegnet på vanlig måte.
Om retten kommer til at saken faller innenfor husleieloven §51, har den i alle fall en lite spesifikk tilknytning til husleieloven. Dette er et moment som tilsier at oppreisning gis, jf Rt-1985-1019.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Ankesaken fremmes."
ANS Brynsveien 6 har i hovedsak anført:
Det faktiske forhold i saken er at det den 4 juli 1991 ble inngått en leiekontrakt mellom partene. SCS brøt uberettiget leiekontrakten, og ANS Brynsveien 6 reiste deretter sak for å få dekket sitt økonomiske tap basert på kontraktsmessig oppfyllelse.
Lagmannsretten tar korrekt utgangspunkt i at avgjørelsen må treffes på grunnlag av det krav som gjøres gjeldende, jf Rt-1987-1423 og Rt-1992-889. Erstatningskravet har sitt utspring i en inngått husleiekontrakt, og det kan derfor ikke være avgjørende at SCS pretenderer at det ikke er inngått gyldig leiekontrakt. Saken må bedømmes som en sak om leieforhold, jf husleieloven §51.
Vedrørende oppreisningsbegjæringen anføres at fristoversittelsen må legges den kjærende part til last, og etter kjæremålsmotpartens syn foreligger ikke særlige omstendigheter som kan begrunne at oppreisning gis. Det bestrides at fristoversittelsen er liten. Det er heller ikke et relevant argument at kjæremålsmotparten ikke tok opp spørsmålet om anken var rettidig fremsatt, før dette ble tatt opp av lagmannsretten. Den ankende part er nærmest til å påse at ankefristen overholdes.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Scandinavian Communication Systems AS dømmes til å betale ANS Brynsveien 6 kr 1.500,- i saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i kjæremålssaken som gjelder ankefristens lengde, lagmannsrettens nektelse av å gi oppreisning for oversittelse av denne og avvisning av anken.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at vurderingen av om det foreliggende søksmål omfattes av husleieloven §51 første ledd, må skje på grunnlag av det krav som saksøkeren har gjort gjeldende, se her Rt-1987-1423 og Rt-1992-889. Saksøktes anførsler mot kravet er ikke avgjørende.
Saksøkerens krav er et erstatningskrav for tapte leieinnteker mv med grunnlag i en inngått husleiekontrakt som hevdes å være brutt fra leietakerens side. Gyldighet av leieavtalen er en forutsetning for de rettsvirkninger et brudd på denne avtale trekker med seg. Kravene må derfor ansees å gjelde "tvistemål om leieforhold", se Rt-1987-848, Rt-1992-1565 og Rt-1993-1091. Avgjørelsene i Rt-1991-837 og Rt-1992-889 som den kjærende part har vist til gjaldt henholdsvis spørsmål om rekkevidden av en garantierklæring og overtakelse av aksjer som ikke i seg selv ga noen direkte leierett, og er således ikke sammenlignbare med forholdet i denne sak.
Videre er utvalget enig med lagmannsretten i at forsømmelsen av å erklære anke i tide kan legges den kjærende parts prosessfullmektig til last, men at oversittelsen ikke er forsettlig. Kjæremålsutvalget er også enig i at det ikke foreligger særlige omstendigheter som taler for å gi oppreisning mot forsømmelsen, jf domstollovens §153. Således synes - slik lagmannsretten bemerker - spørsmålet om husleieloven anvendelse ikke å være særlig tvilsomt, samtidig som ankefristen er oversittet med så mye som fire uker. Praksis i saker om oppreisning for oversittelse av den særskilte ankefrist i husleieloven har vært streng, jf blant annet uttalelse om dette i Rt-1993-1135. Selv om tvisten dreier seg om betydelige beløp, finner utvalget etter dette at oppreisning ikke bør gis.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes, idet kjæremålsutvalget også er enig i omkostningsavgjørelsen.
ANS Brynsveien 6 har påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. Påstanden tas til følge og omkostningene fastsettes til 1.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Scandinavian Communication Systems AS til ANS Brynsveien 6 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.