HR-1995-4 - Rt-1995-46
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-11 |
| Publisert: | HR-1995-00004 - Rt-1995-46 (11-95) |
| Stikkord: | (Nimbus-dommen), Selskapsrett, Avtalerett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om restitusjon av ytelser mottatt i henhold til en avtale som ble hevdet å være ugyldig. Avtaleforholdet for øvrig var oppfylt og avviklet, senest ved et dekningssalg. |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1991-1599 A - Høyesterett HR-1995-00004, j.nr 198/1993 |
| Parter: | Nimbus A/S (advokat Andreas Mellbye - til prøve) mot Trygve Brudevold (advokat Erik Samuelsen) |
| Forfatter: | Gjølstad, Coward, Holmøy, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, §36, Aksjeloven (1976) §8-15, §15-1, §17-1, §3-9, §8-14, Straffeloven (1902) §373, Tvistemålsloven (1915) §180, Verdipapirhandelloven (1985) §8A, Norske Lov (1687) |
Dommer Gjølstad: Selskapet Nimbus A/S, som var et investeringsselskap, fattet kort etter stiftelsen i 1985 interesse for selskapet Kverneland A/S, som var et børsnotert selskap med et sterkt innslag av lokale familieaksjonærer. I løpet av 1985 og 1986 kjøpte Nimbus over 20 % av aksjene i Kverneland. Det dreiet seg om en såkalt strategisk plassering. Nimbus anså aksjene i Kverneland for å være for lavt priset i forhold til substansverdi og inntjening, og ønsket å skaffe seg innflytelse over Kvernelands beslutningsprosess for å øke aksjeverdiene gjennom en såkalt snuoperasjon i selskapet. Et problem i denne forbindelse var stemmerettsbegrensningene i Kvernelands vedtekter, som blant annet gikk ut på at ingen aksjonær kunne stemme for mer enn 1/10 av de stemmeberettigede aksjer i selskapet.
I Nimbus ble arbeidet med Kverneland-saken lagt til en prosjektdirektør som tok initiativet til at det ble inngått avtaler med murmester og entreprenør Trygve Brudevold. Den sentrale avtale - mellom Nimbus og Brudevold - er datert 15 desember 1986. Den gikk i korthet ut på at Brudevold innen et visst tidspunkt, etter instruks fra Nimbus, skulle kjøpe inntil 531.510 aksjer i Kverneland. Brudevold forpliktet seg til å stemme overensstemmende med Nimbus' ønske på Kvernelands generalforsamling i 1987. Nimbus på sin side forpliktet seg til - hvis Brudevold krevet det - å kjøpe Brudevolds Kvernelandaksjer etter 31 mai 1987 til kostpris, med et tillegg som minst skulle være 500.000 kroner. Det var Nimbus som i tilfelle skulle godskrives utbytte m.v..
Omtrent samtidig ble det inngått to andre avtaler. Etter den ene, mellom Brudevold og Tennant Fonds A/S, som handlet etter oppdrag fra Nimbus, skulle Tennant Fonds ha rett til å kjøpe Brudevolds Kvernelandaksjer innen 31 mai 1987 for kostpris, med et tillegg på minst 500.000 kroner. Etter den annen avtale - mellom Nimbus og Tennant Fonds - skulle Nimbus ha rett til å kjøpe de Kvernelandaksjer som Tennant Fonds ervervet fra Brudevold. De tre avtalene er i sin helhet gjengitt i herredsrettens dom.
Resultatet av avtalene var altså, som herredsretten påpeker, at etter 1 juni 1987 var Nimbus forpliktet til å kjøpe Brudevolds Kvernelandaksjer dersom han krevet det, men at Brudevold samtidig kunne velge å sitte med dem. Inntil 31 mai 1987 hadde Tennant Fonds rett til å kjøpe Brudevolds Kverneland-aksjer, mens Nimbus på sin side hadde rett til å kjøpe de aksjene Tennant Fonds hadde ervervet på den måten.
Brudevold kjøpte i begynnelsen av 1987 omtrent det antall aksjer som avtalen med Nimbus gikk ut på, og som tilsvarte ca 10 % av aksjene i Kverneland. Samlet kjøpesum var ca 31,3 millioner kroner.
Brudevold ga melding om aksjeervervet til Oslo Børs. Det ble ikke opplyst noe om stemmeforpliktelsen overfor Nimbus, jf daværende bestemmelse i aksjeloven §3-9 tredje ledd.
Nimbus inngikk våren 1987 også samarbeidsavtaler med andre aksjonærgrupper med sikte på den forestående generalforsamling i Kverneland.
På Kvernelands generalforsamling i slutten av april 1987 stemte Brudevold i samsvar med Nimbus' ønske. De lokale familieaksjonærene beholdt tre representanter i bedriftsforsamlingen, mens Nimbus-fløyen fikk samtlige fem nye. Administrerende direktør i Nimbus ble deretter av bedriftsforsamlingen valgt inn i Kvernelands styre.
Forut for generalforsamlingen i Kverneland hadde det foregått et stort oppkjøp av aksjer i Nimbus, og derved blitt en endret aksjonærsammensetning. Sammensetningen av Nimbus' styre ble etter dette vesentlig endret.
Kursen på Kvernelandaksjene sank betydelig utover i 1987, og Brudevold krevet at Nimbus skulle innløse aksjene. På et møte med Brudevold i august 1987 anmodet administrerende direktør i Nimbus om utsettelse i seks måneder. Brudevold strakk seg ikke lenger enn til at saken måtte ordnes før årsskiftet. For å sitte med aksjene fortsatt, betinget han seg et vederlag på 500.000 kroner. Videre krevet han at Nimbus måtte opprette en egen bankkonto, som skulle dekke opp for verdifall på aksjene. Nimbus' samlede innbetalinger på denne sikringskontoen utgjorde 10.342.375 kroner, som etter avtalen ble utbetalt til Brudevold.
Brudevold-avtalen og innbetalingene på sikringskontoen ble holdt skjult for det nye styre i Nimbus helt til 9 desember 1987. Styrets reaksjon var at Brudevold-avtalen var ugyldig, og det ble umiddelbart tatt kontakt med banken for å hindre ytterligere overføringer til Brudevold. Det siste beløp, på nærmere 2 millioner kroner, var imidlertid overført samme dag.
Det vises ellers til den utførlige saksfremstilling i herredsrettens dom, som partene med enkelte reservasjoner har sagt seg enig i.
Nimbus reiste ved stevning 18 mars 1988 sak mot Brudevold med påstand om at avtalen av 15 desember 1986 måtte kjennes ugyldig, og at Brudevold skulle dømmes til å tilbakebetale Nimbus vel 10,8 millioner kroner med tillegg av renter. Som grunnlag for kravet påberopte Nimbus seg aksjeloven §8-15, og dessuten blant annet NL 5-1-2 og avtaleloven §36, senere §33.
I tilsvar påsto Brudevold seg frifunnet og reiste samtidig motsøksmål med krav om at Nimbus skulle dømmes til å betale ham vel 22,6 millioner kroner tillagt renter mot overføring av aksjene i Kverneland. Etter at Brudevold hadde solgt Kvernelandaksjene som dekningssalg og gjort opp med Nimbus i henhold til dette, ble motsøksmålet frafalt.
Asker og Bærum herredsrett avsa 28 februar 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Avtalen av 15. desember 1986 mellom Trygve Brudevold og Nimbus A/S kjennes ugyldig.
2. Trygve Brudevold dømmes til å tilbakebetale til Nimbus A/S kr 500.000,- - femhundretusen - med tillegg av 18 - atten - % årlig rente regnet fra 17. september 1987 til betaling skjer.
3. Trygve Brudevold dømmes til å tilbakebetale til Nimbus A/S kr 10.342.375,- - timillionertrehundreogførtitotusentrehundreogsyttifem - med tillegg av 18 - atten - % årlig rente fra forfall (kr 3.300.000,- fra 19. oktober 87, kr 2.100.000,- fra 10. november 87, kr 2.475.000,- fra 25. november 87, kr 550.000,- fra 07. desember 87 og kr 1.917.375,- fra 09. desember 87) til betaling skjer.
4. Trygve Brudevold dømmes til å betale Nimbus A/S saksomkostninger med kr 122.650,- - etthundreogtjuetotusensekshundreogfemti -.
5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."
Herredsretten bygget på aksjeloven §8-15 og fant at avtalen av 15 desember 1986 mellom Nimbus og Brudevold ikke var bindende for Nimbus, som også ble gitt medhold i tilbakesøkningskravet.
Trygve Brudevold påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa 29 mars 1993 dom med denne domsslutning:
"1. Trygve Brudevold frifinnes.
2. Partene bærer sine egne omkostninger, både for herredsretten og lagmannsretten."
Etter lagmannsrettens syn kunne ikke Nimbus med hjemmel i aksjeloven §8-15 si seg ubundet av avtalen. Lagmannsretten fant at iallfall den del av avtalen som gjaldt Brudevolds forpliktelse til å stemme på generalforsamlingen etter Nimbus' instruks mot betaling, var i strid med så vel lov som ærbarhet, men at Nimbus ikke kunne ha krav på tilbakebetaling av de ytelser som selskapet hadde erlagt.
Partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.
Nimbus har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder i det vesentlige rettsanvendelsen, selv om også enkelte punkter i lagmannsrettens bevisvurdering er angrepet.
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak hvor styreformannen i Nimbus, Trygve Brudevold og dessuten syv vitner har forklart seg. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
Den ankende part - Nimbus A/S - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Avtalen med Brudevold er ugyldig både på grunn av sitt innhold og på grunn av mangler ved inngåelsen. Avtalens innhold strider så vel mot lov som mot ærbarhet og rammes av NL 5-1-2. Ugyldighet på grunn av mangler ved inngåelsen er begrunnet med kompetansemangel, jf aksjeloven §8-15. Avtaleloven §33 påberopes ikke som selvstendig ugyldighetsgrunn for Høyesterett.
Det er avtalens bestemmelse om at Brudevold skulle stemme etter Nimbus' ønske på generalforsamlingen, som påberopes som ugyldighetsgrunnlag etter begge alternativer. Bestemmelsen var - hevdes det - en omgåelse av stemmerettsbegrensningen i Kvernelands vedtekter og moralsk forkastelig. Partenes forutsetning var at denne del av avtalen skulle holdes skjult. Brudevolds melding til Børsen var i strid med flaggingsplikten etter dagjeldende bestemmelse i aksjeloven §3-9, særlig tredje ledd bokstav c, se også straffebestemmelsen i §17-1. Forholdet rammes dessuten av straffeloven §373.
I forhold til aksjeloven §8-15 fremholder Nimbus at selskapet er et eget rettssubjekt, som ikke kan identifiseres med sitt styre eller den daglige ledelse. Selskapsinteressen har et selvstendig vern, også i forhold til medkontrahenter. Myndighetsbegrepet i §8-15 må forstås slik at bestemmelsen i utgangspunktet rammer disposisjoner i strid med lov, ikke bare aksjeloven, og også disposisjoner i strid med alminnelig aksepterte atferdsmønstre. Til støtte for dette er blant annet vist til aksjeloven §8-14 annet ledd, jf Marthinussen og Aarbakke, Aksjeloven med kommentarer (1991) side 245.
Ved vurderingen av aksjeloven §8-15 må det sondres mellom myndighetsspørsmålet og gyldighetsspørsmålet. Ugyldighet forutsetter at også de øvrige vilkår i §8-15 er oppfylt. Etter bevisførselen må det legges til grunn at Brudevold forsto at Nimbus' prosjektdirektør, som inngikk avtalen, gikk ut over sin kompetanse. På grunn av avtalens spesielle karakter, måtte dessuten Brudevold ha en streng undersøkelsesplikt.
Det bestrides at Nimbus hadde andre såkalte parkeringsavtaler som kan sammenliknes med Brudevold-avtalen. For øvrig hevdes det å være uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten har lagt vekt på Nimbus' og andre aktørers opptreden på aksjemarkedet.
Avtalen må være ugyldig i sin helhet. Det kan ikke sondres mellom stemmeforpliktelsen og investeringselementet i avtalen. Avtalens formål var å omgå den vedtektsbestemte stemmerettsbegrensning. Investeringene var bare et middel for å nå målet. Brudevold hadde ingen selvstendig interesse i aksjeinvesteringen.
De påberopte ugyldighetsgrunnlag gir hver for seg krav på tilbakebetaling. Formålet med ugyldighetsreglene tilsier restitusjon. Brudevold kunne heller ikke ha innrettet seg etter de mottatte beløp da Nimbus' styre reagerte i desember 1987, og hensynet til selskapet må her slå igjennom.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
"1. Asker og Bærum herredsretts dom stadfestes, dog slik at morarenter løper fra 15. januar 1988.
2. Nimbus AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten - Trygve Brudevold - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Prinsipalt hevdes at avtalen er bindende. Verken NL 5-1-2 eller aksjeloven §8-15 gir grunnlag for ugyldighet.
Det fremholdes at saken gjelder et rent økonomisk etteroppgjør mellom partene. Det ville være helt urimelig om Nimbus kunne velte investeringsrisikoen over på Brudevold. Det var Nimbus som både tok initiativet til avtalen og laget opplegget. De moralske betraktninger som Nimbus fremholder overfor Brudevold, rammer i større grad Nimbus selv.
Parkeringsavtaler med såkalte "put"- og "call"-opsjoner var en vesentlig del av Nimbus' virksomhet og lå klart innenfor selskapets formål. Slike avtaler er ikke rettsstridige, selv om man kan mislike dem. Uansett om man mener at stemmeforpliktelsen i avtalen er rettsstridig, noe som bestrides, innebærer ikke dette at avtalen er ugyldig etter aksjeloven §8-15. Ankemotparten tar avstand fra den vide forståelse av myndighetsbegrepet i denne lovbestemmelse som er hevdet av den ankende part.
Avtalen rammes heller ikke av NL 5-1-2. At en avtale er "mot ærbarhet" er en skarp verdidom som denne avtale ikke fortjener. Det bestrides at straffeloven §373 får anvendelse. Når det gjelder flaggingsplikten, tilsier verken ordlyden i dagjeldende aksjelovs §3-9 eller forarbeidene at denne omfatter rene samarbeidsavtaler. Det måtte i tilfelle være Nimbus som hadde meldeplikt. I alle fall kan en overtredelse av flaggingsplikten ikke føre til ugyldighet.
Subsidiært hevdes at avtalen av august 1987 gir et selvstendig grunnlag for Brudevolds påstand. Videre hevdes, også subsidiært, at en ugyldighet ikke kan ramme avtalen som helhet. Investeringsdelen av avtalen som de fremsatte krav gjelder, kan ikke rammes av ugyldighet. Ytterligere subsidiært hevdes at det ikke er grunnlag for restitusjon.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Trygve Brudevold tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg finner at Nimbus' anke ikke kan føre frem.
Saken gjelder restitusjon av ytelser mottatt i henhold til en avtale som hevdes å være ugyldig. Avtaleforholdet for øvrig er oppfylt og avviklet, senest ved det dekningssalg som Brudevold foretok, og som han har gitt oppgjør for.
Av de vel 10,8 millioner kroner som Nimbus krever tilbake, svarer ca 10,3 millioner - iallfall tilnærmet - til verdifallet på aksjene i den tid Brudevold satt med dem. I tillegg kreves 500.000 kroner. Som jeg tidligere har redegjort for, skulle dette være Brudevolds minimumsfortjeneste etter den opprinnelige avtalen. Han krevet senere og fikk 500.000 kroner for å gå med på en forlengelse av avtalen i august 1987. For Høyesterett er opplyst at de 500.000 kroner som ble avtalt i den opprinnelige avtale, ikke er betalt.
Jeg holder det foreløpig åpent om restitusjon i dette tilfellet vil kunne nektes, uansett om den omstridte avtale skulle anses ugyldig. Jeg finner det i alle tilfelle naturlig å vurdere de ugyldighetsgrunnlag som er påberopt.
Jeg ser først på forholdet til NL 5-1-2. Hvorvidt avtalen strider mot lov eller ærbarhet må etter min mening i stor utstrekning vurderes under ett. Det er den avtalte plikt for Brudevold, mot vederlag, til å stemme etter Nimbus' instruks på generalforsamlingen, som påberopes i forhold til begge kriterier. Og innholdet i de lovbestemmelser som det hevdes at avtalen med Brudevold er i strid med, er en vesentlig del av begrunnelsen for at disposisjonen også strider mot ærbarhet.
De lovbestemmelser som påberopes, er straffeloven §373 og de såkalte flaggingsregler i aksjeloven §3-9, se nå lov om verdipapirhandel §8A. Når det gjelder straffeloven §373, må det i tilfelle være bestemmelsen i nr 1 som får anvendelse. Også nr 2 og 3 er påberopt, men disse synes klart å være uten betydning. Anførslene vedrørende aksjeloven §3-9 er, som det har fremgått av det jeg tidligere har sagt, særlig knyttet til bestemmelsens tredje ledd bokstav c.
Den ankende part har gjort gjeldende at så vel aksjerettslige som verdipapirrettslige hensyn, og hensynet til en effektiv håndhevelse av de aktuelle lovbestemmelser, tilsier at man reagerer med ugyldighet. Med aksjerettslige hensyn siktes særlig til at avtalen om stemmegivning tok sikte på en omgåelse av selskapets vedtekter.
Jeg finner ikke grunn til i denne sak å gå inn på en tolking av de påberopte lovbestemmelser. Heller ikke tar jeg standpunkt til om et brudd på de såkalte flaggingsregler kan føre til at overdragelsesavtalen er ugyldig. Det ville etter min mening i alle fall være en for streng reaksjon om et brudd på disse lovbestemmelser skulle føre til at den avtale saken gjelder, i sin helhet skulle være ugyldig. Jeg legger da vekt på følgende:
Selv om det synes å ha vært et vesentlig formål med avtalen å unngå stemmerettsbegrensningen i vedtektene, gjaldt avtalen også en betydelig investering - vel 31 millioner kroner. I alle fall for Nimbus, som etter avtalen hadde investeringsrisikoen, måtte denne del av avtalen ha stor betydning. De ca 10,3 millioner kroner som kreves tilbakebetalt, gjelder nettopp investeringsdelen av avtalen som Brudevold har oppfylt i samsvar med avtalens bestemmelser. Investeringsdelen av avtalen er i seg selv verken i strid med lov eller ærbarhet. Stemmegivningsavtalen fortjener isolert sett denne karakteristikk. Den kan vanskelig sees som annet enn en rettsstridig omgåelse av stemmerettsbegrensningene i Kvernelands vedtekter. Men uansett om avtalen om stemmegivning ikke kunne være bindende, finner jeg ikke at dette slik forholdene her ligger an, kan gi grunnlag for å anse avtalen for øvrig ugyldig.
Når det så gjelder restitusjonsspørsmålet, mener jeg at selv om det skulle legges til grunn at avtalen i sin helhet er ugyldig som stridende mot lov og ærbarhet, må et krav om tilbakebetaling av det beløp som tilsvarer verdifallet på aksjene nektes etter alminnelige obligasjonsrettslige regler. Et slikt tilbakebetalingskrav virker etter min mening svært urimelig når man tar i betraktning at det var Nimbus som både tok initiativet til avtalen og utformet opplegget, og som etter klar avtale skulle ha investeringsrisikoen.
De 500.000 kroner som i tillegg er krevet tilbakebetalt, måtte - vurdert i forhold til den opprinnelige avtale - trolig sees som vederlag for stemmeforpliktelsen. Som nevnt ble imidlertid beløpet ikke betalt, men Brudevold betinget seg i august 1987 et tilsvarende beløp for å gå med på utsettelse av Nimbus' innløsningsplikt som ble utbetalt ham. Generalforsamlingen i Kverneland var på dette tidspunkt for lengst avviklet. Det kan da heller ikke være grunnlag for kravet om restitusjon av de 500.000 kroner.
Ugyldighetsinnsigelsen på grunnlag av aksjeloven §8-15 forutsetter at denne bestemmelse også omfatter disposisjoner i strid med andre lovbestemmelser enn kompetansereglene i aksjeloven. Den ankende part har hevdet at den dessuten får anvendelse overfor disposisjoner som er sterkt kritikkverdige, uten å stride mot lov. Som begrunnelse for sitt syn, har den ankende part anført at selskapsinteressen har et selvstendig vern. Videre er hevdet at en slik tolking av §8-15 støttes av §8-14 annet ledd, og også av andre bestemmelser i aksjeloven, særlig erstatningsregelen i §15-1, og dessuten av avtalerettslige fullmaktsregler og reelle hensyn. Da aksjeloven §8-15 beskytter en godtroende medkontrahent, må en interesseavveining - hevdes det - falle ut til fordel for selskapet.
Jeg finner ikke at denne argumentasjon kan føre frem. Når en disposisjon ligger innenfor selskapets formål og heller ikke strider mot andre kompetansebegrensninger i selskapslovgivningen eller i vedtekter, må utgangspunktet etter mitt syn være at den forplikter selskapet. Dette må gjelde selv om avtalen inneholder et lovstridig eller på annen måte rettsstridig element. Betydningen av et slikt forhold må - som lagmannsretten legger til grunn - avgjøres etter andre regler enn aksjeloven §8-15. At en avtalebestemmelse som har et rettsstridig innhold kan være av en slik karakter at disposisjonen må anses å falle utenfor selskapets formål, og derved være uforpliktende for selskapet, er et annet spørsmål. Ikke enhver disposisjon som inneholder et rettsstridig element vil være ugyldig. I denne sak står man etter min mening ikke overfor en ugyldig disposisjon etter aksjeloven §8-15. Jeg finner det ikke nødvendig i denne forbindelse å gå inn på Nimbus' praksis med hensyn til såkalte parkeringsavtaler, eller forholdene på aksjemarkedet ellers på den tid avtalen ble inngått.
Den tolking av aksjeloven §8-15 som jeg her har lagt til grunn, har etter min mening støtte i lovens tekst og i bestemmelsens plassering i loven. Også utkast til ny aksjelov - Ot.prp.nr.36 for 1993-94, jf utkastets §7-22 - bygger på samme syn, se proposisjonen side 214. De andre bestemmelser i aksjeloven som er påberopt, gjelder andre spørsmål, og gir ingen avgjørende støtte for den vide tolking av §8-15 som den ankende part gjør gjeldende. Det samme er tilfelle med den rettspraksis som bygger på at et aksjeselskap har et vern også overfor sine egne organer, se særlig Rt-1993-1399 og Rt-1994-1002.
Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes, idet jeg også finner å kunne slutte meg til lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem. Jeg finner at Nimbus må pålegges å erstatte Brudevolds omkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. I samsvar med levert omkostningsoppgave settes beløpet til 213.500 kroner, herav omkostninger 3.500 kroner.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Nimbus A/S til Trygve Brudevold 213.500 - tohundreogtrettentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet og et stykke på vei i begrunnelsen, som jeg imidlertid har noen bemerkninger til.
Etter min oppfatning er det ikke grunn til i ugyldighetsspørsmålet å skille mellom stemmegivningsavtalen og det som førstvoterende kaller investeringsdelen i det avtalearrangement som Nimbus traff med Brudevold den 15 desember 1986. Heller ikke er det etter mitt syn nødvendig å knytte drøftelsen spesielt til noen av de lovbestemmelser som nå påberopes av Nimbus, herunder den gamle lovteksten i NL 5-1-2. Jeg ser det for min del slik at hele arrangementet forfulgte et rettsstridig formål, og at dette må føre til at de inngåtte avtaler i sin helhet ansees som ugyldige.
Det rettsstridige, og det som skiller Brudevold-avtalen fra en regulær stemmeavtale i aksjonærforhold, lå i at det i virkeligheten bare opptrådte én aksjonær, Nimbus, som - maskert i forhold til Kverneland - ville skaffe seg adgang til å stemme for to. Formålet med dette var å komme utenom stemmerettsbegrensningen i Kvernelands vedtekter, og dette var, slik jeg ser det, også avtalens eneste formål. Det var Nimbus som tok initiativet til avtalen, det var Nimbus som ønsket å skaffe seg den dobbelte aksjonærposisjon i forhold til Kverneland med sikte på å fremme sine egne formål overfor selskapet, og det var også Nimbus som ved de avtalte "put"og "call"-opsjoner satt med hele investerings- og kursrisikoen ved Brudevolds aksjekjøp. Brudevolds eneste økonomiske egeninteresse i arrangementet var godtgjørelsen på 500.000 kroner som han hadde betinget seg og var blitt tilsagt. Dette var iallfall situasjonen frem til 31 mai 1987, da Nimbus' "call"-opsjon løp ut. Men Brudevold hadde også etter dette tidspunkt i behold sin egen "put"-opsjon, og det var nettopp denne han valgte å utøve, da kursen på Kvernelandaksjene falt.
En vedtektsbestemt stemmerettsbegrensning i et aksjeselskap er i og for seg en fullt lovlig bestemmelse, som kan ha - og i Kvernelands tilfelle også hadde, etter hva vi vet - sin helt saklige og aktverdige bakgrunn. Den vil være bekjentgjort i det offentlige selskapsregister, og den er bindende for alle aksjonærer og aksjekjøpere i selskapet. En slik bestemmelse har derfor også krav på rettsordenens beskyttelse. En avtale som setter begrensningen til side vil - om den er kjent for dem som handler for selskapet - måtte være uten rettsvirkning i forhold til dette. Avtalen kan altså ikke av dem som er parter i den, kreves oppfylt etter sitt formål. Etter min mening må dette føre til at avtalen også ansees ugyldig i forholdet mellom partene. Det kan iallfall ikke endre dette om avtalepartene, som i dette tilfellet, velger å holde avtalen skjult og således opptrer illojalt i forhold til selskapet.
Jeg mener således at både Nimbus og Brudevold, uten å pådra seg misligholdsansvar, kunne ha erklært seg ubundet ikke bare av selve stemmegivningsavtalen, men også av andre elementer i avtalen, herunder - for Nimbus - forpliktelsen til å kjøpe de Kvernelandaksjer Brudevold hadde ervervet, respektive til å dekke hans kurstap på aksjene utover i 1987, slik det faktisk skjedde. Hvorvidt en slik handlemåte fra Nimbus' side kunne tenkes å ha utløst rettsfølger på annet grunnlag, f eks en erstatningsplikt overfor Brudevold, behøver jeg ikke gå inn på.
Når jeg anser Brudevold-avtalen ugyldig på grunn av dens rettsstridige innhold, er det heller ikke nødvendig for meg å ta stilling til det annet ugyldighetsgrunnlag som påberopes av Nimbus - kompetansegrunnlaget. Jeg er imidlertid her enig med førstvoterende i hennes syn på rekkevidden av bestemmelsen i aksjeloven §8-15.
Om jeg anser Brudevold-avtalen ugyldig mellom partene, og Nimbus altså har foretatt sine utbetalinger til Brudevold høsten 1987 uten å ha vært rettslig forpliktet til det, følger det imidlertid ikke at Nimbus også kan kreve de foretatte betalinger tilbake hos Brudevold. I hvilken utstrekning en part som har foretatt en ytelse i henhold til en ugyldig avtale kan kreve sin ytelse tilbake fra medkontrahenten må, mener jeg, avgjøres konkret ut fra en vurdering av partenes forhold og hva som best fremmer de hensyn som har medført at avtalen erklæres ugyldig. I den foreliggende sak finner jeg det ikke tvilsomt at en slik vurdering må føre til at Nimbus ikke kan kreve de betalte ca 10,3 millioner kroner tilbake fra Brudevold. Som nevnt var det Nimbus som var initiativtager til avtaleforholdet, intensjonen var å fremme Nimbus' egne rettsstridige formål i forhold til Kverneland, og Nimbus hadde, i forhold til Brudevold, med åpne øyne påtatt seg nettopp den kursrisiko ved aksjekjøpet som ligger til grunn for utbetalingene. Da må Nimbus også selv bære tapet som dets handlemåte har voldt.
Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bugge.
Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gjølstad.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Nimbus A/S til Trygve Brudevold 213.500 - tohundreogtrettentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.