HR-1995-5-B - Rt-1995-29
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-09 |
| Publisert: | HR-1995-00005-B - Rt-1995-29 (5-95) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00005 B, snr 224/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: kst statsadvokat Per Arnø) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Kst dommer Nygaard Haug, Coward, Skåre, Schei, Smith |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Oslo forhørsrett avsa dom 7 oktober 1994 med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd til fengsel i 16 - seksten - dager og ei bot på kr 10000,- - titusen - subsidiært fengsel i 15 - femten - dager."
Saksforholdet og opplysninger om domfelte fremgår av forhørsrettens dom.
Domfelte har anket over straffutmålingen, idet hun mener at fengselsstraffen skulle vært gjort betinget. Hennes forsvarer har pekt på at det i en rekke avgjørelser i Høyesterett i de senere år er gitt betinget fengsel, når domfelte har underkastet seg et rehabiliteringsopplegg med betydelige personlige oppofrelser.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Det dreier seg her om en kvinnelig yrkessjåfør med et langvarig og kronisk alkoholproblem. Hun er ansatt i Oslo Sporveier, der hun arbeidet som buss-sjåfør. Fredag 11 mars 1994 om kvelden drakk hun etter egne opplysninger en halv flaske vodka. Hun forsov seg neste morgen, men ble purret og møtte til tjeneste kl 0915. Hun kjørte så en buss i vanlig rutetrafikk fra Bjølsen til Helsfyr, der hun ble møtt og tatt ut av tjeneste. Blodprøve som ble tatt noe senere viste at hun under kjøringen måtte ha hatt en promille på ca 1,8.
Kort tid etter denne episoden kontaktet domfelte Oslo Sporveiers AKAN-utvalg, og hun underskrev en behandlings- og oppfølgingsavtale som hun fortsatt følger. Hun har frivillig vært innlagt på - - -klinikken i en 7-ukers periode i mai-juni 1994, og hun har dokumentert at hun har fulgt og følger klinikkens behandlingsopplegg.
Som påpekt av forsvareren er det i mange avgjørelser i Høyesterett fra 1988 og senere anvendt betinget fengsel i tilfelle der vedkommende frivillig har lagt seg inn på en institusjon. Jeg viser blant annet til avgjørelsene i Rt-1989-566, Rt-1989-1163 og Rt-1994-710. Det har særlig vært lagt vekt på om institusjonen følger et strengt opplegg (f eks etter Minnesota-modellen), og om vedkommende synes å være i en positiv rehabiliteringssituasjon.
Domfelte her har fulgt et slikt opplegg. Jeg finner likevel ikke at forholdene gjør en betinget reaksjon forsvarlig. Det avgjørende for meg er at domfelte under sterk påvirkning av alkohol kjørte rutebuss i sentrale deler av Oslo en lørdag formiddag. Hun tilhørte en yrkesgruppe med en særlig aktsomhetsplikt. Som buss-sjåfør hadde hun ikke bare sin egen og vanlige medtrafikanters sikkerhet å ta vare på. Hun satte også sine passasjerer i fare ved sin handlemåte.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.