HR-1995-50-S - Rt-1995-147
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-12 |
| Publisert: | HR-1995-00050-S - Rt-1995-147 (28-95) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vitneplikt, Pressens kildevern |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om vitneplikt etter Straffeprosessloven (1981) § 125. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00050S |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §125, Veitrafikkloven (1965) §31, §5, §388 |
Saken gjelder spørsmål om vitneplikt etter straffeprosesslovens §125.
I straffesak ved Tana og Varanger herredsrett mot B og A, som begge er tiltalt for overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd jf. §5 første ledd, ble journalist Birgitte Gunnhild Wisur Olsen avhørt som vitne under hovedforhandlingen den 13. desember 1994. Under henvisning til straffeprosesslovens §125 nektet Olsen å besvare visse spørsmål fra den møtende aktor. I rettsboken for herredsretten er det protokollert følgende om dette:
"Vitnet mener at hun var i en intervjusituasjon og at det som fremkom i en samtale mellom henne og tiltalte utover det som er gjengitt i publisert artikkel er å anse som upublisert journalistisk materiale som hun ikke er pliktig til å fortelle retten om. Dette omfatter også eventuelle spørsmål fra mistenkte til journalisten om hva hun eller politiet har observert."
Herredsretten avsa deretter kjennelse om Olsens forklaringsplikt. I kjennelsen uttaler rettens flertall blant annet:
"Rettens flertall finner at vitnet Wisur Olsen ikke var i en intervjusituasjon der det er tale om å røpe hvem som er hjemmelsmann for opplysninger som er betrodd henne. Vitnet har dermed også plikt til å svare på de spørsmål som stilles henne vedrørende eventuelle spørsmål fra mistenkte til henne om det hun og politiet har observert."
Herredsretten har i kjennelsen ikke utformet noen formell slutning.
Olsen påkjærte på stedet herredsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett. Etter anmodning fra de tiltaltes forsvarer ble fortsettelsen av hovedforhandlingen utsatt, blant annet under henvisning til behovet for åstedsbefaring og avhør av flere vitner. Det er opplyst at fortsettelsen av hovedforhandlingen er berammet til torsdag 19. januar 1995.
Wisur Olsens kjæremål ble av herredsretten oversendt Hålogaland lagmannsrett, som 20. desember 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Birgitte Gunnhild Wisur Olsen, født xx.xx.1963, pålegges å forklare seg i anledning straffesak mot B og A."
Birgitte Gunnhild Wisur Olsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angir å rette seg mot lagmannsrettens lovanvendelse. Wisur Olsen har nærmere bestemt anført:
Lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at bestemmelsen i straffeprosesslovens §125 kun hjemler vitnefritak for spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for opplysninger som er offentliggjort i det aktuelle skrift. Dette utgjør en altfor snever tolkning av bestemmelsen. Etter Wisur Olsens oppfatning er det sikker rett at pressen kan nekte å forklare seg om forhold som er "betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet ...", jf. §125 første ledd. Det avgjørende er derfor om det foreligger en betroelse eller fortrolighet mellom kilde og journalist, basert på sistnevntes virke i pressen. Det er selve fortroligheten mellom almenheten/kilde og pressen som er beskyttelsesformålet etter straffeprosesslovens §125. Det vises i denne forbindelse til Rt-1992-39 og Rt-1993-982.
Straffeprosesslovens §125 tredje og fjerde ledd gir anvisning på en interesseavveining, og det kan bare unntaksvis pålegges pressen vitneplikt når det er "særlig viktig at forklaring gis". Lagmannsretten har ikke i det hele tatt foretatt noen slik avveining idet den ikke engang har tatt stilling til om Wisur Olsen var i en vitnefritakssituasjon etter straffeprosesslovens §125. - - -
Sør-Varanger politikammer har i påtegning av 9. januar 1995 inngitt bemerkninger til kjæremålet. Det fremgår av påtegningen at påtalemyndigheten påstår kjæremålet forkastet og at det under enhver omstendighet ikke finnes grunnlag for å tilkjenne Wisur Olsen saksomkostninger.
Advokat Steingrim Wolland er, på vegne av Wisur Olsen, oversendt kopi av påtegningen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder avgjørelse om vitneplikt etter straffeprosesslovens §125, og kjæremålsutvalget har etter straffeprosesslovens §388 nr. 4 full kompetanse.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at de spørsmål den kjærende part har avslått å svare på, ikke omfattes av straffeprosesslovens §125. Denne bestemmelsen gir en journalist rett til å nekte å oppgi sine kilder, og det er ikke dette det er spørsmål om i denne sak. Det som den kjærende part er bedt om å forklare seg om, er hva tiltalte har uttalt overfor henne, og om hva hun selv har iakttatt.
At §125 ikke omfatter en pressemedarbeiders egne iakttagelser, må uten videre være klart. Her foreligger ingen "hjemmelsmann" for opplysningene som det kan bli spørsmål om å beskytte. Når det gjelder opplysninger som pressemedarbeideren har fått fra en hjemmelsmann, gir §125 hjemmel for å nekte å oppgi hvem hjemmelsemannen er, men ikke selve opplysningene. Avgjørelsen i Rt-1993-39, som er påberopt av den kjærende part, gjaldt spørsmålet om å oppgi kilde og er derfor ikke avgjørende for det spørsmål som foreligger i denne sak.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.