HR-1995-529-K - Rt-1995-1401

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-09-15
Publisert:	HR-1995-00529-K - Rt-1995-1401 (463-95)
Stikkord:	Sivilprosess, Litispendens, Husleierett
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating Lagmannsrett LE-1995-01239 K - Høyesterett HR-1995-00529 K, jnr 272/1995
Parter:	Solplassen 1 AS (advokat Arne Didrik Kjørnes v/advokat Trygve Benedikt Faksvåg) mot Martin Miller (advokat Jan Benj Rødner)
Forfatter:	Christiansen, Sinding-Larsen, Hellesylt
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §64, Husleieloven (1939) §38, §163, §404, Tvistemålsloven (1915), §7, Husleieloven (1939)

Saken gjelder videre kjæremål om avvisning av saksanlegg på grunn av litispendens, jf tvistemålsloven §64.

Martin Miller ble i 1977 ansatt som vaktmester i Solplassen 1 AS og inngikk i den forbindelse leiekontrakt til leilighet tilhørende Solplassen 1 AS i Løkkeveien 1 i Oslo.

I 1993 anla Solplassen 1 AS sak mot Martin Miller med krav om at han skulle fraflytte leiligheten. Begrunnelsen var at han hadde sluttet som vaktmester i gården, og leiligheten var leid i egenskap av å være vaktmester.

Oslo byrett avsa 12 september 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Martin Miller dømmes til å fraflytte leiligheten i Løkkeveien 1 innen 3 - tre - måneder fra dommens forkynnelse.

2. I saksomkostninger betaler Martin Miller til Solplassen 1 AS 19600 - nittentusensekshundre - kroner innen 2 - to -uker fra forkynnelsen av denne dom."

Martin Miller har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og herunder blant annet gjort gjeldende at han ikke har fått noen oppsigelse fra Solplassen 1 AS. Solplassen 1 AS har hevdet at det ikke er nødvendig med oppsigelse, men sendte likevel 4 oktober 1994 vanlig oppsigelse etter husleieloven.

Ved stevning av 14 oktober 1994 reiste Miller husleiesak for Oslo byrett. Solplassen 1 AS innga tilsvar og meddelte at partene var enige om å stanse den verserende ankesak i påvente av dom i den sist anlagte sak.

Hovedforhandling ble holdt i Oslo byrett 23 og 24 mars 1995, og 4 april 1995 avsa byretten kjennelse med slik slutning:

"1. Oslo byretts sak nr. 94-6777 A/48 avvises.

2. Martin Miller betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 45018 - førtifemtusenogatten - kroner i saksomkostninger til Solplassen 1 AS."

Avvisningen skjedde ex officio da byretten fant at den verserende ankesak for Eidsivating lagmannsrett stengte for Millers saksanlegg. Det nærmere saksforhold fremgår av kjennelsen.

Miller påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 6 juni 1995 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i byretten.

2. I saksomkostninger tilpliktes Solplassen 1 AS å betale til Martin Miller 15.000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen."

Solplassen 1 AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg i det det hevdes at lagmannsretten har lagt feil forståelse av litispendensreglene til grunn, jf tvistemålsloven §64, jf §404 første ledd nr 3.

Tvistegjenstanden mellom partene er hvorvidt Miller er forpliktet til å fravike leiligheten eller berettiget til å bli boende. Hvilke rettslige grunnlag som anføres i så henseende, er sekundært for litispendensbedømmelsen. Det er av denne grunn mindre interessant at byretten i den første saken bygget på en bestemmelse som ikke var påberopt (husleieloven §38 femte ledd), så lenge byretten tok stilling til leieforholdet og Millers rett til å bli boende. Det er dette som er tema også i foreliggende sak.

Etter kjærende parts oppfatning omgår lagmannsretten det forhold at tvistetemaet i begge saker er Millers berettigelse til leiligheten. Lagmannsretten vurderer hvorvidt Millers pretensjon om at leieforholdet har endret karakter, er tvistegjenstand i ankesaken, noe den kommer til at det ikke er.

Ettersom husleieloven §38 første ledd oppstiller hovedregelen om leietagers oppsigelsesvern, mens femte ledd oppstiller unntak fra hovedregelen, kan litispendensspørsmålet ikke løses forskjellig i forhold til krav som reguleres av de to ledd i bestemmelsen.

Når byretten har vurdert §38 og kommet til at leieforholdet var tilknyttet Millers ansettelse slik at femte ledd får anvendelse, må den nødvendigvis også ha vurdert om leieforholdet er gått over til et ordinært husleieforhold, ettersom femte ledd i så fall ikke er anvendelig. Den samme vurdering vil lagmannsretten måtte foreta i ankesaken.

Lagmannsretten tolker tvistemålsloven §64 feil når den kommer til at de to nevnte forhold ikke er anførsler under samme krav, men to forskjellige rettsforhold, og at Miller derfor i en ny sak må få prøvet sin pretensjon om leieforholdets endrede karakter. Da lagmannsretten også må prøve dette i ankesaken, vil ikke Miller lide rettstap ved at foreliggende sak avvises. Det er prosessøkonomisk også den mest hensiktsmessige løsning.

Det er vist til avgjørelsene i Rt-1979-341 og Rt-1982-1721 og til Scheis kommentarer til forskjellen mellom disse to avgjørelsene i kommentarutgaven til tvistemålsloven side 161.

Rekkevidden av tvistemålsloven §64 illustreres videre av en parallell til rettskraftsvirkningene. Det synes å være enighet om at det i hovedsak er parallellitet mellom rettskraft og litispendens, men at litispendensvirkningen i visse tilfeller går lengre, jf Hov: Rettergang i sivile saker (1994) side 289. En rettskraftig avgjørelse om rettsforholdet i ankesaken basert på Millers opphørte ansettelsesforhold, ville innebåret avvisning av et nytt søksmål basert på at leieforholdet hadde endret karakter, jf tvistemålsloven §163. Det kan da ikke være korrekt at litispendensreglene ikke stenger for et nytt søksmål om kravet.

Solplassen 1 AS har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 6. juni 1995 i sak 95 01239 K oppheves.

2. Solplassen 1 AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer."

Martin Miller hevder i kjæremålstilsvaret prinsipalt at det som er anført i kjæremålet, ikke kan prøves av kjæremålsutvalget på grunn av utvalgets begrensede kompetanse etter tvistemålsloven §404. Lagmannsrettens avgjørelse er konkret og basert på en vurdering av bevisene i saken. Det er ikke påvist at lagmannsretten har tatt feil ved tolkingen av noen lovforskrift.

Når det gjelder anførslene knyttet til litispendensbedømmelsen, vises det til Millers kjæremål av 19 april 1995 til lagmannsretten. Her er det blant annet anført at rettsfølgene i foreliggende sak og i ankesaken begge vedrører hvorvidt Miller er forpliktet til å flytte. Grunnlagene er imidlertid så forskjellige at det dreier seg om to forskjellige rettsforhold. I ankesaken er grunnlaget tolking av en husleieavtale, mens grunnlaget i foreliggende sak er en oppsigelse.

For det tilfelle at kjæremålsutvalget skulle komme til at saken er litispendent, hevdes det at byrettens saksomkostningsavgjørelse er feil. Også her vises det til kjæremålet av 19 april 1995.

Martin Miller har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse i sak nr. 95-01239 K stadfestes.

2. Solplassen 1 A/S betaler Martin Miller saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg med kr 2500,-.

Subsidiært:

3. Oslo byretts sak nr. 94-06777 A/48 avvises og Solplassen 1

A/S betaler innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse saksomkostninger for byretten med kr 66300,-, for lagmannsretten med kr 11500,- og for høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2500,- til Marin Miller. I tillegg betales 12% rente p.a. av hvert beløp fra 2 uker efter forkynnelse av den enkelte kjennelse til beløpet er betalt."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder en avgjørelse lagmannsretten har truffet etter kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404 første ledd. Utvalget forstår det slik at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §64, jfr §404 første ledd nr 3.

I det søksmål den kjærende part, Solplassen 1 AS, hadde reist mot Martin Miller i 1993, var kravet om fraflytting begrunnet med at Miller hadde leiet leiligheten som vaktmester, og at han var forpliktet til å fraflytte den når tjenesteforholdet rent faktisk var opphørt. Det ble ikke påberopt uttrykkelig oppsigelse verken av arbeidsforholdet eller leieforholdet.

Når byretten, til tross for at det ikke forelå noen oppsigelse, trakk inn bestemmelsen i husleieloven §38 femte ledd, var det, så vidt skjønnes, fordi retten antok at leieforholdet ikke kunne anses bortfalt uten oppsigelse dersom det forelå en slik "særlig grunn" som omhandlet i husleieloven §38 femte ledd, og som ville ha ledet til at en utrykkelig oppsigelse ville ha blitt kjent ugyldig. Miller påanket dommen ved ankeerklæring av 26 september 1994 og anførte blant annet at §38 femte ledd ikke kunne komme til anvendelse når det ikke forelå noen oppsigelse. Solplassen 1 AS sendte deretter den 4 oktober 1994 en formell oppsigelse av leieforholdet. Den 14 oktober reiste Miller søksmål etter husleieloven §38 mot Solplassen 1 AS. I sitt anketilsvar av 21 oktober 1994 anførte Solplassen 1 AS at man anså en formell oppsigelse etter formregelen i husleieloven §7 unødvendig i det foreliggende leieforhold, men at man for å avskjære ytterligere tvist på dette punktet hadde sendt en formell oppsigelse. Det ble opplyst at Miller allerede hadde reist sak om oppsigelsens gyldighet.

Oppsigelsen ville, som påpekt av lagmannsretten, gi Solplassen 1 AS et nytt og selvstendig grunnlag for krav om fravikelse av leiligheten og til et tidspunkt som var bestemt ut fra oppsigelsesreglene i husleieloven.

Millers søksmål med krav om at oppsigelsen av 4 oktober 1994 skal kjennes ugyldig har ikke samme tvistegjenstand som det eldre søksmål fra Solplassen 1 AS, som bygger på at Miller allerede i 1993 var forpliktet til å fravike leiligheten og uten å ha mottatt formell oppsigelse. Kjæremålsutvalget kan således ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §64.

Kjæremålsutvalget vil nevne at spørsmålet kunne ha stilt seg anderledes dersom Miller først hadde reist søksmålet etter at Solplassen 1 AS hadde påberopt oppsigelsen i ankesaken som et nytt grunnlag for sitt fravikelseskrav og dermed trukket oppsigelsen inn i denne saken. Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at kjæremålet må forkastes.Saken har reist tvilsomme og vanskelige spørsmål, og man finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for utvalget.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.

Saksomkostninger for kjæremålsutvalget tilkjennes ikke.