HR-1995-59-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-12 |
| Publisert: | HR-1995-00059s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00059S , jnr. 1370/1994 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Halvorsen, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §33, §22, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1950, er av Sandefjord politikammer siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første, annet og tredje ledd, jf §22 første ledd, ved at han den 18 september 1994 skal ha ført personbil til tross for at han var påvirket av alkohol. A samtykket ikke i beslag av førerkortet, og den 12 oktober 1994 sendte politiet saken til Sandefjord forhørsrett med begjæring om kjennelse for beslag av førerkortet.
Forhørsretten avsa 27 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1950, kan beholde sitt førerkort inntil saken mot ham er endelig avgjort."
Politiet påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 8 november 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Førerkortet til A, født xx.xx.1950, kan holdes beslaglagt av politiet inntil videre, dog ikke utover 15. september 1995."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Han har anført at vegtrafikkloven §33 nr 5 skal tolkes slik at det kreves noe mer enn "skjellig grunn til mistanke". Det er vist til Rt-1984-183 hvor det er uttalt at det kreves en noe høyere grad av sannsynlighet for domfellelse enn det som vanligvis ligger i kravet om skjellig grunn til mistanke. Det hevdes da å være feil ved rettsanvendelsen når lagmannsretten har lagt til grunn at det er tilstrekkelig med skjellig grunn til mistanke. Videre anføres det å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har foretatt noen vurdering av sannsynligheten for domfellelse, slik det kreves etter rettspraksis.
Det er lagt ned slik påstand:
"Agder Lagmannsretts kjennelse i sak nr. 94-798 K av 8. november 1994 oppheves."
Politiet har anført at de deler lagmannsrettens vurdering av saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i denne sak har begrenset kompetanse i medhold av straffeprosessloven §388, bemerker at kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av vegtrafikkloven §33 nr 5 og mot lagmannsrettens saksbehandling - tilstrekkeligheten av kjennelsesgrunnene - i denne forbindelse.
Lagmannsretten fant det "klart at siktede med skjellig grunn må mistenkes for det forhold han er siktet for," - promillekjøring - "og som vil medføre inndragning av førerkortet når rettskraftig avgjørelse mot ham foreligger." Det kreves ikke - som anført av siktede - kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at kravet om skjellig grunn til mistanke er tilfredstillet, jf Rt-1992-1529, Rt-1993-1121, Rt-1994-923 og Rt-1994-951. Det er ikke noe som tyder på at lagmannsrettens lovtolking er uriktig i denne forbindelse. Lagmannsretten har vist til forhørsrettens gjennomgåelse av bevisene som gir grunnlaget for mistanken mot siktede, og bemerker at det siktede har anført for lagmannsretten, ikke har kunnet endre lagmannsrettens vurdering av mistanken mot ham. Kjennelsesgrunnene er her tilstrekkelige til at kjæremålsutvalget har kunnet prøve lagmannsrettens lovtolking. Noen ytterligere vurdering av sannsynligheten for domfellelse kan utvalget ikke se at det var behov for.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.