HR-1995-67-B - Rt-1995-795
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-05 |
| Publisert: | HR-1995-00067-B - Rt-1995-795 (238-95) |
| Stikkord: | Fartsoverskridelse, Straffutmåling, Spørsmål om samfunnstjeneste |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00067 B, snr 254/1994 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Pål S Berg) mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Halvorsen, Sinding-Larsen, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §5, Straffeloven (1902) §27, §28, §28a |
Dommer Aasland: Karmsund herredsrett avsa 7 november 1994 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1975, dømmes for overtredelse av:
1 tilfelle av: Vegtrl. §31 første ledd, jfr. §5 første ledd.
Gjerningstidspunkt: 13. mai 1994.
Straffen settes til: 15 - femten - timer samfunnstjeneste med en gjennomførings- og tilsynstid på 30 - tredve - dager, subsidiært 20 - tyve - dager fengsel. I tillegg dømmes han til å betale en bot stor kr 2000,- - kronertotusen - subsidiært 8 - åtte - dager fengsel hvis boten ikke betales.
Straffutmålingsbestemmelser som får anvendelse:
Straffelov §27, §28 første ledd og §28a.
Saksomkostninger idømmes ikke."
Rettens formann stemte for å sette straffen til ubetinget fengsel i 18 dager.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Politimesteren i Haugesund har anket over straffutmålingen, og hevder at det burde vært idømt ubetinget fengselsstraff.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Domfelte, som på den aktuelle tid var nær 19 år, har gjort seg skyldig i fartsovertredelse i 50 km-sonen på riksvei 47 gjennom X på Y. Politiet foretok fartsmåling på stedet med Hico-Neas gjennomsnittsmåler over en strekning på 146 meter, hvor det var innlagt en sikkerhetsmargin på 11 meter. Ifølge fartsmålingen skulle domfeltes hastighet ha vært 103,4 km/t, og denne hastighet la rettens formann til grunn. Flertallet - meddommerne - mente derimot at det knyttet seg usikkerhet til målingen, og fant det "ikke bevist at tiltalte har kjørt raskere enn noe i underkant av 100 km/t". Flertallet la imidlertid til grunn at fartsovertredelsen ut fra rettspraksis lå "i øvre skikt av grenseområdet for de fartsoverskridelser som medfører ubetinget fengselsstraff". Det ble trukket sammenligning med Høyesteretts avgjørelser i to saker hvor farten hadde vært 97 km/t og 98 km/t i 50 km- sone, og flertallet fant at det ikke var grunnlag for betinget fengselsstraff.
Når det gjelder fartsoverskridelsens størrelse, holder jeg meg til flertallets bevisvurdering; den er for øvrig ikke angrepet av påtalemyndigheten. Fartsovertredelsen fant sted en hverdags formiddag i tettbygd strøk over en strekning hvor det langs veien lå postkontor, samvirkelag og en barnehage. På strekningen er det noen avkjørsler, som imidlertid er oversiktlige, og det er separat sykkel- og gangvei ved siden av riksveien. Det var god sikt og tørr veibane. Domfelte hadde fire passasjerer i bilen. Grunnen til den høye hastigheten var at de skulle nå en ferge. Bilen ble stanset av politiet kl 1154, og var da ca 10 km fra fergestedet hvor fergen skulle gå kl 1200.
Det dreier seg om en så alvorlig fartsovertredelse at den etter Høyesteretts praksis hittil skulle føre til en ubetinget fengselsstraff. Spørsmålet er om det i denne sak er grunnlag for å idømme samfunnstjeneste i stedet. Det foreligger meget positive opplysninger om domfelte i den fremlagte samfunnstjenestevurderingen, og ut fra individualpreventive hensyn er jeg ikke i tvil om at samfunnstjeneste vil være en hensiktsmessig reaksjon; dette er for øvrig ingen uvanlig situasjon i fartsovertredelsessaker. Men etter straffeloven §28a første ledd 3. punktum skal samfunnstjeneste bare idømmes når hensynet til den alminnelige lovlydighet gjør det forsvarlig. I alvorlige fartsovertredelsessaker taler allmennpreventive hensyn med styrke for en streng og konsekvent straffutmålingspraksis. Dette hindrer ikke at det i enkelte slike saker kan være plass for samfunnstjeneste isteden for ubetinget fengsel ut fra en konkret vurdering, jf for øvrig prinsipputtalelsene i Rt-1991-463. Men i vår sak, som er en relativt typisk sak om alvorlig fartsovertredelse i tettbygd strøk, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å fravike hovedregelen om ubetinget fengselsstraff.
Jeg finner at fengselsstraffen bør settes til 14 dager. Boten bør falle bort.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 14 - fjorten - dager.