Hopp til innhold

Rt-1991-463

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1991-04-29
Publisert: Rt-1991-463 (155-91)
Stikkord: Fartsoverskridelse, Straffutmåling, Samfunnstjeneste
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 63/1991, snr 256/1990
Parter: aktor: statsadvokat Bjørn Kristensen mot A (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter: Tjomsland, Gjølstad, Christiansen, Aasland, Sandene
Lovhenvisninger: Veitrafikkloven (1965) §5, Straffeloven (1902) §28a, §31, LOV-1991-03-15-4


Dommer Tjomsland: Asker og Bærum forhørsrett avsa 1. oktober 1990 dom med denne domslutning

"A, født xx.xx.1969, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr, §5, første ledd, til en straff av fengsel i 20 - tyve - dager."

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens dom.

Dommen er påanket av domfelte. Anken gjelder straffutmålingen. Domfelte mener at den idømte fengselsstraff bør gjøres betinget, eventuelt kombinert med bot eller samfunnstjeneste. I forbindelse med ankesaken er det innhentet samfunnstjenestevurdering.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Jeg vil innledningsvis bemerke at det - ut over selve fartsoverskridelsen - foreligger enkelte skjerpende momenter ved domfeltes kjøring. Hastighetskontrollen skjedde om ettermiddagen 2 pinsedag 1990 på E 18 ved X i Y hvor høyeste lovlige hastighet var 80 km/t. Domfelte som var sammen med sin venninne og hennes foreldre, var på vei hjem til Z etter en hyttetur. Det var forholdsvis stor trafikk, men likevel jevn flyt i trafikken. Veien var tørr og bar. Domfelte hadde en stund kjørt bak en campingbil som kjøre i ca 70 km/t. Det lå en annen personbil imellom campingbilen og den bilen domfelte kjørte. Mens hastighetskontrollen ble foretatt, foretok domfelte en forbikjøring av begge bilene. Det er i forhørsrettens dom opplyst at det ikke oppsto noen konkret faresituasjon i forbindelse med forbikjøringen. Hastighetskontrollen som ble foretatt over en strekning på 445 m etter fradrag av sikkerhetsmargin, viste en gjennomsnittshastighet på 133,61 km/t.

Etter Høyesteretts praksis har det ved kjøring med høyere hastighet enn 130 km/t i 80-sone vært idømt ubetinget fengsel, med mindre det har foreligget helt særegne formildende omstendigheter i saken, jf blant annet Rt-1988-1186 og Rt-1989-781. Det foreligger ikke slike omstendigheter her. Jeg finner det derfor klart at det i denne saken ikke kan være aktuelt å idømme betinget fengsel kombinert med bot.

Spørsmålet blir så om det i dette tilfelle bør idømmes en betinget fengselsstraff kombinert med samfunnstjeneste. Høyesterett har ikke tidligere fastsatt en slik reaksjon ved en fastsovertredelse; og reaksjonsvalget i denne saken blir - slik jeg vurderer det - et spørsmål av atskillig rekkevidde.

Samfunnstjeneste har hittil hovedsakelig vært nyttet i forbindelse med vinningskriminalitet, eventuelt i kombinasjon med andre lovbrudd av beslektet karakter. På områder hvor hensynet til den alminnelige lovlydighet er særlig tungtveiende, har samfunnstjeneste ikke vært ansett som en tilstrekkelig reaksjon. Denne praksis har vært i samsvar med Justisdepartementets anbefalinger bl a i Rundskriv G - 49/89. På grunnlag av en konkret vurdering er det likevel i enkelte spesielle tilfeller gjort unntak fra dette prinsippet, bl a i enkelte alvorlige narkotikasaker hvor hensynet til domfeltes rehabilitering har vært ansett avgjørende. Det må kunne sies at området for samfunnstjenste har vært under utvikling. Selv om Høyesterett hittil ikke har fastsatt samfunnstjeneste ved rene fartsovertredelser, vil jeg ikke anse det som et prinsipielt brudd på gjeldende praksis om dette etter en konkret vurdering skulle bli gjort når spesielle grunner taler for det.

I forbindelse med lovendringen 15. mars 1991 nr 4, der samfunnstjeneste ble innført som egen hovedstraff, ble også det strafferettslige anvendelsesområdet for samfunnstjeneste drøftet. Lovendringen trer i kraft 1. juli 1991. Jeg finner det imidlertid - også under praktiseringen av gjeldende ordning - riktig å se hen til de synspunkter som her er kommet til uttrykk. Den nye bestemmelsen i straffeloven §28a inneholder ikke noen bestemte skranker for anvendelsesområde for samfunnstjeneste, men samfunnstjeneste skal bare kunne idømmes "når hensynet til den alminnelige lovlydighet gjør det forsvarlig". Justisdepartementet som drøftet spørsmålet i Ot prp nr 72 (1989-90) side 37-40, fikk tilslutning til sine synspunkter fra Justiskomiteens flertall, jf Innst. O nr 22 (1990-91) side 6. Jeg vil gjengi den delen av drøftelsen i proposisjonen som har særlig aktualitet for vår sak:

"Også overfor visse former for trafikkriminalitet som til nå har vært straffet med ubetinget fengsel, kan det være aktuelt å idømme samfunnstjeneste etter en konkret vurdering. For eksempel gjelder dette grove fartsovertredelser. Derimot mener departementet det bør vises en klar tilbakeholdenhet med samfunnstjeneste når det gjelder promillekjøring.

Den avgrensningen av anvendelsesområdet for samfunnstjenesten som er beskrevet, samsvarer stort sett med det som hittil er lagt til grunn i praksis. Men departementet mener det er forsvarlig med en viss utvidelse i forhold til dette. Det foreslås imidlertid ingen regulering av anvendelsesområdet i loven. Dermed vil domstolene ha betydelig frihet til å anvende samfunnstjeneste overfor de grupper av lovbrudd og i de konkrete saker hvor dette etter en samlet vurdering anses hensiktsmessig."

Sammenfatningsvis forstår jeg drøftelsen i proposisjonen slik: Samfunnstjeneste er forutsatt i hovedsak å ha det anvendelsesområdet som er utviklet gjennom rettspraksis. Det anbefales likevel en viss utvidelse av området; blant annet for fartsovertredelser etter en konkret vurdering. Det skal høre under domstolene å foreta den nærmere vurdering av de generelle og konkrete hensyn.

Etter min mening vil det på denne bakgrunn være naturlig i en viss utstrekning å åpne for samfunnstjeneste også ved fartsovertredelser. Jeg antar at samfunnstjeneste bør kunne anvendes i enkelte tilfeller som ligger på grensen til ubetinget dom og i typetilfeller hvor de allmenne hensyn ikke gjør seg gjeldende med samme styrke som ellers. Også domfeltes personlige forhold kan tilsi en slik reaksjon. - Men jeg viker tilbake for å anvende samfunnstjeneste i de typiske tilfeller av fartsovertredelse hvor det inntil nå er anvendt ubetinget fengselsstraff. Et annet standpunkt ville - slik jeg ser det - innebære en vesentlig omlegging av straffutmålingen ved graverende fartsovertredelser. Virkningen på allmennprevensjonen av en slik omlegging er vanskelig å forutsi. Jeg kan heller ikke se at en så vidtrekkende omlegging i forhold til gjeldende praksis, kan forankres i de uttalelser jeg har gjengitt fra Ot prp nr 72 (1989-90).

I denne saken foreligger det ingen konkrete forhold som tilsier anvendelse av samfunnstjeneste. Den konkrete fartsovertredelse er nettopp av en type politiet har advart mot; en forbikjøring av flere biler på vei hjem fra pinseferie. Domfelte er en vanlig skoleungdom på snart 22 år som lever i helt ordnede forhold.

Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å fravike forhørsrettens fastsettelse av straffens lengde.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.