HR-1995-68-A - Rt-1995-849


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1995-05-15
Publisert: HR-1995-00068-A - Rt-1995-849 (250-95)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Frostating lagmannsrett LF-1993-00342 A, Høyesterett HR-1995-00068 A, snr 155/1994
Parter: Restauranthuset Keiserinnen AS (Advokat Erling Flisnes - til prøve) mot 1. Ann-Marit Falkum Butler 2. Britt Giske Andersen 3. Åse Folland 4. Kristin Valbø 5. Einar Lied 6. Zaki Mounajjed 7. Wenche Schei Desmond 8. Eli Kristin Colbensen 9. Linda Colbensen 10. Helge Hay 11. Bente Karen Grebstad (Advokat Geir Høin)
Forfatter: Backer, Aarbakke, Gjølstad, Hellesylt, Christiansen
Lovhenvisninger: Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §67, Arbeidervernloven (1956) §41, §43, Lønnsgarantiloven (1973), Konkursloven (1984), LOV-1992-11-27-115


Dommer Backer: Saken gjelder gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold. Det vesentligste spørsmål er om arbeidsgiverens virksomhet kan anses overdratt til ny eier som da blir ny arbeidsgiver, jf forutsetningen i arbeidsmiljøloven av 4 februar 1977 §60 nr 3 slik bestemmelsen lød før lovendringen av 27 november 1992 nr 115. Det er videre spørsmål om forholdet mellom §60 nr 3 og §67 nr 2, som regulerer visse sider av arbeidstakerens stilling ved eierskifte i konkurstilfelle. Endelig er det spørsmål om den alminnelige saklighetsvurdering etter §60 nr 3 sett i sammenheng med nr 1.

Cabaret- og Musikkhuset Fregatten - heretter kalt Fregatten - drev kafe, pianobar, diskotek og pub i Keiser Wilhelms gate 25 i Ålesund. Lokalene var leiet av Vital Forsikring AS. Virksomheten gikk med underskudd, og Fregatten maktet ikke å betale leien ved forfall. Den 30 oktober 1992 ble det inngått en intensjonsavtale mellom Fregatten og Restaurantdrift Ålesund AS - heretter kalt Restaurantdrift - som drev en liknende virksomhet tvers over gaten i Keiser Wilhelms gate 24-26. Ifølge avtalen skulle Restaurantdrift kjøpe Fregattens utstyr og driftstilbehør for 1,2 millioner kroner, som skulle betales direkte til Einar Søvik som hadde pant i dette løsøret. Det var forutsatt at Restaurantdrift skulle overta Fregattens lokaler ved at det ble inngått en ny leiekontrakt med Vital Forsikring AS. Dagen etter stengte Fregatten sine restaurantlokaler. Det var da 20 ansatte.

Den 6 november 1992 ble det inngått en kjøpekontrakt mellom Restaurantdrift og Fregatten, som fulgte opp intensjonsavtalen. Samtykke var da innhentet fra Einar Søvik og huseieren. Den 9 november ble det inngått en ny leiekontrakt mellom Vital Forsikring AS og Restaurantdrift, som fikk adgang til lokalene dagen etterpå. Den 10 november ble alle de ansatte i Fregatten sagt opp ved likelydende brev. De protesterte mot dette, og som jeg skal komme tilbake til, har de fleste av dem senere reist søksmål om gyldigheten av oppsigelsen.

Etter Restaurantdrifts overtakelse av lokalene, var disse en kortere tid stengt mens det ble foretatt oppussings- og ominnredningsarbeider. En del av lokalene åpnet 21 november 1992 og resten 11 desember. Samme dag - 11 desember 1992 - ble det åpnet konkurs i boet til Fregatten etter begjæring av de ansatte. Dette hang sammen med at de ønsket å gjøre bruk av lønnsgarantiordningen etter lov av 14 desember 1973 nr 61.

Av de 20 ansatte ved Fregatten ble bare 6 reengasjert av Restaurantdrift. De 14 andre reiste ved stevning av 6 januar 1993 søksmål ved Nordre Sunnmøre herredsrett med påstand om at oppsigelsen av 10 november 1992 måtte kjennes ugyldig. Påstanden ble senere utvidet til også å gjelde krav om erstatning. Selv om oppsigelsene etter sin ordlyd bare var avgitt på vegne av Fregatten, rettet søksmålet seg også mot Restaurantdrift, som hadde nektet å ta saksøkerne inn. Det fremkom i denne forbindelse ikke noen prosessuelle innsigelser. Virksomheten i Keiser Wilhelms gate 25 var imidlertid i mellomtiden blitt utskilt til et heleid datterselskap, Restauranthuset Keiserinnen AS - heretter kalt Keiserinnen. Partsforholdet ble rettet overensstemmende med dette. Under hovedforhandlingen ble det opplyst at 3 av saksøkerne hadde fått seg annet arbeid, og for disse ble saken hevet.

For de øvrige 11 saksøkere avsa Nordre Sunnmøre herredsrett 30 april 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Restauranthuset Keiserinnen A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

3. Cabaret og Musikkhuset Fregatten A/S, dets konkursbo v/advokat Høyer frifinnes.

4. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Ann-Marit Butler, Britt Giske Andersen, Åse Folland, Kristin Valbø, Einar Lied, Zaki Mounajjeed, Wenche Desmond, Eli Colbensen, Linda Colbensen, Helge Hay og Bente Grebstad en for alle og alle for en saksomkostninger til konkursboet med kr 12800,- tolvtusenåttehundre -."

Retten bygget på at det var skjedd en overdragelse av virksomheten i arbeidsmiljøloven forstand, men at oppsigelsene var saklig begrunnet.

Herredsrettens dom ble av de 11 saksøkerne påanket i forhold til Keiserinnen. Frostating lagmannsrett avsa 22 februar 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Oppsigelsene av Ann-Marit Butler, Britt Giske Andersen, Åse Folland, Kristin Valbø, Einar Lied, Zaki Mounajjed, Wenche Desmond, Eli Colbensen, Linda Colbensen, Helge Hay og Bente Grebstad kjennes ugyldige.

2. Restauranthuset Keiserinnen AS betaler de ankende parters netto lønnstap i tiden 10. november 1992 til 22. februar 1994, med tillegg av kr 5000,- - femtusen - kroner for ikke-økonomisk tap, for hver av de ankende parter slik:

a) Ann-Marit Butler kr 10701,-, med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 15701,- - femtentusensyvhundreogen - kroner.

b) Britt Giske Andersen kr 10701,-, med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 15701,- - femtentusensyvhundreogen - kroner.

c) Åse Folland kr 11189,-, med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 16189,- - sekstentusenetthundreogåttini - kroner.

d) Kristin Valbø kr 17694,- med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 22694,- - tjuetotusensekshundreognittifire - kroner.

e) Einar Lied med kr 5000,- - femtusen - kroner.

f) Zaki Mounajjed kr 32219,-, med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 37219,- - trettisjutusentohundreognitten - kroner.

g) Wenche Desmond kr 14783,-, med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 19783,- - nittentusensyvhundreogåttitre - kroner.

h) Eli Colbensen kr 28053,-, med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 33053,- - trettitretusenogfemtitre - kroner.

i) Linda Colbensen kr 5804,-, med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 10804,- - titusenåttehundreogfire - kroner.

j) Helge Hay, kr 5000,- - femtusen - kroner.

k) Bente Grebstad, kr 15018,-, med tillegg av kr 5000,-, til sammen kr 20018,- - tjuetusenogatten - kroner.

3. Restauranthuset Keiserinnen AS tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med kr 100000,- - etthundretusen - kroner til Ann-Marit Butler, Britt Giske Andersen, Åse Folland, Kristin Valbø, Einar Lied, Zaki Mounajjed, Wenche Desmond, Eli Colbensen, Linda Colbensen, Helge Hay, Bente Grebstad i fellesskap.

4. Oppfyllelsesfristen for beløpene i punkt 2 og 3 i domsslutningen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann og en av de to arbeidslivskyndige meddommere stemte for å stadfeste herredsrettens dom, men med den begrunnelse at det ikke var skjedd noen overdragelse av virksomheten. Rettens flertall bygget på at virksomheten var blitt overdratt, og at oppsigelsene var usaklige for alle saksøkerne.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Restauranthuset Keiserinnen AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

To parter og to vitner er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Stort sett står saken i samme stilling som for lagmannsretten. For Høyesterett er partene enige om utmålingen av en eventuell erstatning.

Den ankende part, Keiserinnen, har i det vesentlige anført:

Keiserinnen skulle vært frifunnet. Det vises til begrunnelsen fra lagmannsrettens mindretall så langt den rekker.

Arbeidsmiljøloven §60 nr 3, som regulerte forholdene på det tidspunkt som her er av interesse, bygger på den forutsetning at de ansatte beholder sine stillinger når virksomheten overdras fra en eier til en annen. Her dreier det seg imidlertid ikke om noen overdragelse av virksomheten. Fregatten hadde bare solgt det løsøre som selskapet eide i de leide restaurantlokaler, og nedla deretter sin virksomhet. Restaurantdrift, eller nå Keiserinnen, var helt avhengig av å inngå en ny leieavtale med Vital Forsikring AS. Innholdet av leieavtalen ble reforhandlet, og man oppnådde å få litt større lokaler for en billigere leie. Det var også et vesentlig avbrudd i restarantdriften i lokalene før Keiserinnen startet opp med sin virksomhet. Denne adskilte seg på flere måter fra den som Fregatten hadde drevet i de samme lokalene. Blant annet var åpningstiden kortere. På grunn av dette og at det ble betalt litt lavere lønninger, var det mulig å redusere lønnsutgiftene vesentlig. Det må også legges vekt på navneforandringen. Forbindelsen mellom den gamle og den nye virksomhet i lokalene er i det foreliggende tilfelle vesentlig svakere enn den var i det tilfelle som er omhandlet i Regnbuen-dommen i Rt-1978-160.

Subsidiært - for det tilfelle at retten skulle komme til at virksomheten til Fregatten er overdratt til Keiserinnen - hevdes det at det ikke er oppsigelsesreglene i arbeidsmiljøloven §60 nr 3 som skal anvendes, men reglene om fortrinnsrett til ny tilsetting i samme lovs §67 nr 2, som regulerer forholdene for arbeidstaker som er sagt opp fordi virksomheten er gått konkurs. Det er i lovforarbeidene uttalt at regelen må komme analogisk til anvendelse i tilfelle hvor virksomheten stanses i forbindelse med akkordforhandling. Fregatten var insolvent på oppsigelsestidspunktet, og konkurs ble åpnet kort tid etterpå. Dette må være tilstrekkelig. Det følger av Rt-1986-320 at §60 nr 3 ikke kommer til anvendelse i de tilfelle som omfattes av §67 nr 2.

Atter subsidiært hevdes det at saklighetsvurderingen etter §60 nr 3 og nr 1 må lede til at oppsigelsene her godtas. Etter nr 3 annet punktum skal det ved oppsigelse fra den nye eiers side legges vekt på om begrunnelsen også ville kunne anses saklig hvis overdragelsen ikke hadde funnet sted. I tilfelle ville arbeidstakerne vært ansatt hos et konkursbo, og hadde under enhver omstendighet måttet slutte. Også om man ser bort fra dette, må oppsigelsene anses som saklige.

Keiserinnen har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom av 30. april 93, domsslutningens pkt. 1 stadfestes.

2. Restauranthuset Keiserinnen AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotpartene, Ann-Marit Falkum Butler m fl, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens resultat er riktig. Det vises til flertallets begrunnelse.

Det hevdes at virksomheten må anses overdratt fra Fregatten til Restaurantdrift, og nå Keiserinnen. Det har siden 1979 suksessivt vært drevet restaurant i lokalene i Keiser Wilhelms gate 25 av flere selskaper. Keiserinnens restaurantdrift føyer seg inn i dette. Hvis man ensidig skulle feste seg ved at det rent formelt bare var løsøre som ble overdratt, ville man åpne for omgåelser av den regel som inneholdes i arbeidsmiljøloven §60 nr 3, og man ville svekke arbeidstakernes stilling. De fleste restauranter driver i leide lokaler, og Fregatten måtte fravike lokalene for at Keiserinnen kunne overta. Den omstendighet at lokalene ble lukket en kortere tid for oppussing og ominnredning, og at restaurantvirksomheten deretter har vært drevet på en litt annen måte enn før, kan ikke spille noen rolle. Det kan det heller ikke at den nye eier valgte å skifte navn. Prinsippet i Regnbuen-dommen i Rt-1978-160 må gjelde også i denne saken, selv om forholdene er noe forskjellige.

På tidspunktet for overdragelsen var verken konkurs eller akkordforhandlinger åpnet. Det hevdes at forutsetningene da ikke er til stede for å bruke arbeidsmiljøloven §67 nr 2. Det var på tidspunktet for overdragelsen helt åpent hvordan det videre ville gå. De ansatte begjærte konkurs fordi dette var nødvendig for å kunne gjøre bruk av lønnsgarantiordningen. Hvis man ensidig fester seg ved insolvenstidspunktet, vil man utvide regelen i §67 nr 2 på en helt uberegnelig måte. Det hevdes for øvrig at §67 nr 2 tar sikte på å tilgodese arbeidstakerne i tilfelle som faller utenfor §60 nr 3, og ikke på å innskrenke deres rettigheter etter denne bestemmelse. Uttalelsen i Rt-1986-320 synes å ta sikte på de konkrete forhold i den sak som da forelå.

Ved saklighetsvurderingen etter §60 nr 3 og nr 1 må det tas hensyn til at samtlige ansatte ved Fregatten ble oppsagt ved likelydende brev, som ikke inneholdt noen nærmere begrunnelse. De som ble reengasjert, er alle uorganiserte. Det foreligger ikke noen vurdering av hvor mange den nye arbeidsgiver kunne ha bruk for eller hvem som best kunne fylle disse stillinger. Samtlige oppsigelser må derfor anses usaklige. Det hevdes at den nye arbeidsgiver ikke i noe tilfelle kan bruke bestemmelsen i §60 nr 3 2. punktum til å oppsi samtlige ansatte i Fregatten med den begrunnelse at Fregattens virksomhet ikke fortsatte. Ved en slik rettsanvendelse ville det ikke bli meget igjen av bestemmelsen i §60 nr 3.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom, pkt. 1 og 3 stadfestes.

2. Restauranthuset Keiserinnen A/S tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til ankemotpartene.

3. Oppfyllelsesfristen for idømte saksomkostninger er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Langt på vei er jeg også enig i flertallets begrunnelse.

Kjernepunktet i saken er om virksomheten til Fregatten i forhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 3 skal anses overdratt til Restaurantdrift, eller nå Keiserinnen. Bestemmelsen bygger på den forutsetning at når en virksomhet overdras til en ny eier, fortsetter de ansattes arbeidsforhold som før, men med den nye eier som arbeidsgiver. Hvis den nye eier vil bringe arbeidsforholdet til opphør, er det således nødvendig med en særskilt oppsigelse fra ham. I det foreliggende tilfelle er oppsigelsen formelt sett bare avgitt på vegne av Fregatten, men partene er enige om å se det slik at det foreligger oppsigelse også fra Keiserinnen - hvis dette er nødvendig fordi det foreligger suksesjon i arbeidsforholdet. Jeg legger dette til grunn.

For ordens skyld nevner jeg at reglene i arbeidsmiljøloven §60 nr 3 med virkning fra 1 januar 1994 er avløst av de nye reglene i lovens kapittel XII A. Disse er vedtatt ved lov av 27 november 1992 nr 115 som en følge av EØS-avtalen, men jeg kan ikke se at de nye regler kan spille noen vesentlig rolle for løsningen av den foreliggende sak.

Før man fikk arbeidsmiljøloven av 1977, var de forhold det her gjelder regulert av arbeidervernloven av 7 desember 1956 nr 2. Regnbuen-dommen i Rt-1978-160, som begge parter har vist til, er avsagt i henhold til arbeidervernloven §41 og §43, og gjaldt et tilfelle som ikke er helt parallelt til det foreliggende, men som angår den samme problemstillingen. Det var spørsmål om hvor lenge en hovmester hadde vært ansatt i "samme bedrift", der det snautt to år før hadde vært et eierskifte.

Partene har vært inne på enkelte andre lovbestemmelser om betydningen for arbeidstakerne av eierskifte i virksomheter og praktiseringen av disse, uten at jeg kan se at de har noen relevans for den foreliggende sak. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dem.

Formelt sett dreier kjøpekontrakten av 6 november 1992 mellom Restaurantdrift og Fregatten seg om overdragelsen av "alt inventar og løsøre" tilhørende Fregatten. Det er opplyst at utstyret og tilbehøret - "herunder bygningsmessige innredninger" - er besiktiget av kjøperen. Det heter så: "Videre medfølger i kjøpet endel inventar, barutstyr m.v. som må avklares nærmere mellom partene." For alt dette skal det betales 1,2 millioner kroner. Også varelageret skal overtas, men det skal det betales særskilt for. Fregatten samtykker i at leieavtalen med Vital Forsikring AS slettes. De 1,2 millioner kroner, som skal betales direkte til den som har pant i løsøret, forfaller til betaling straks det er inngått ny leieavtale mellom Restaurantdrift og huseieren.

Det er videre i kjøpekontrakten en bestemmelse om feriepenger, som jeg oppfatter slik at Restaurantdrift, dersom selskapet skulle være rettslig forpliktet til å betale feriepenger for Fregattens ansatte, ikke vil kreve refusjon av beløpet.

Til slutt er det en bestemmelse om at Oskar Pedersen, som er den reelle innehaver av Fregatten, tiltrer avtalen og forplikter seg til å medvirke til at en av de ansvarlige i Restaurantdrift tilkjennes serverings- og skjenkebevilling i anledning av overtakelsen. Om nødvendig sier Pedersen seg villig til å stå som ansvarlig skjenkebestyrer inntil ny ansvarlig bestyrer kan ansettes. Jeg nevner ellers at Keiserinnen skiftet ølleverandør, som installerte nytt tappeutstyr, tilhørende bryggeriet.

Jeg kan ikke se annet enn at det ved dette har skjedd en overdragelse av den restaurantvirksomhet som Fregatten hadde drevet. Etter min oppfatning kan det ikke bringe saken i en annen stilling at Fregatten bare hadde en leierett å oppgi, og ikke noen leierett å overføre, og at selve navnet på restaurantvirksomheten slik det gikk, ikke kom til å bli ført videre. Det siste henger sammen med at Restaurantdrift allerede var etablert i naboskapet med restauranten Keiseren. Det kan heller ikke være avgjørende at lokalene var midlertidig lukket i en overgangsfase i forbindelse med oppussings- og ominnredningsarbeider. Etter den fullstendige gjenåpning fulgte driften vesentlig det samme mønster som tidligere. Den omstendighet at partene ikke har ment - og ikke ønsket - at de ansatte i Fregatten skulle følge med, kan ikke begrense arbeidstakernes rettigheter etter arbeidsmiljøloven.

Den ankende part har anført at arbeidsmiljøloven §60 nr 3 ikke i noe tilfelle vil kunne brukes fordi tilfellet faller inn under lovens §67 nr 2, og at denne bestemmelse går foran. Etter §67 nr 2 har arbeidstaker som er sagt opp "i forbindelse med at virksomheten går konkurs", inntil ett år etter oppsigelsen fortrinnsrett til ny tilsetting når virksomheten fortsetter eller gjenopptas og den må anses som en fortsettelse av den opprinnelige virksomhet. Anførslene reiser to spørsmål: om §67 nr 2 kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle, og om dette eventuelt vil hindre arbeidstakerne i å påberope seg §60 nr 3.

Når det gjelder det første spørsmål, er det riktig at det i lovforarbeidene uttales at reglene må komme analogisk til anvendelse i tilfelle hvor virksomheten stanses i forbindelse med akkordforhandling, jf Ot.prp.nr.41 (1975-76) side 79. Det følger videre av avgjørelsen i Rt-1986-320 at §67 nr 2 kommer til anvendelse også når konkurs er begjært, men ikke åpnet fordi boet manglet midler til å dekke utgiftene ved skiftebehandlingen. Selv om man godtar disse utvidelser, er det imidlertid vanskelig å bruke §67 nr 2 på oppsigelser som skjer før gjeldsforhandling eller konkurs etter loven av 8 juni 1984 nr 58 overhodet er begjært. I det foreliggende tilfelle ble konkurs først åpnet en måneds tid etter at oppsigelsene var sendt. Skal man, slik den ankende part ønsker, bruke §67 nr 2 når arbeidsgiveren var insolvent på oppsigelsestidspunktet, vil man åpne for en svært skjønnsmessig og usikker regel. I det foreliggende tilfelle er det dertil spørsmål om å bruke denne regel til ugunst for arbeidstakerne. Jeg kan ikke se at det er adgang til dette, og mener at man får holde seg til lovens ordlyd. Det er etter dette ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det annet av de spørsmål som er skissert ovenfor.

Tilbake står spørsmålet om sakligheten av oppsigelsene etter §60 nr 3 i sammenheng med nr 1. Under dette hører også anvendelsen av 2. punktum i nr 3.

Når det gjelder den sistnevnte bestemmelse, går den ut på at ved oppsigelse fra den nye eiers side, skal det legges vekt på om begrunnelsen også ville kunne anses saklig om overdragelsen ikke hadde funnet sted. Det er noe usikkert hva som ligger i denne bestemmelse, som ikke er gjentatt i den lovgivning som gjelder i dag. Jeg går imidlertid ut fra at bestemmelsen ikke kan ta sikte på forhold som ensidig knytter seg til situasjonen for den gamle arbeidsgiver, som nå er ute av bildet. Den gamle arbeidsgivers økonomiske problemer kan således ikke rettferdiggjøre en oppsigelse fra den nye arbeidsgiver.

Det avgjørende blir etter dette om de alminnelige problemer omkring overtakelsen av virksomheten i Keiser Wilhelms gate 25 kunne gi saklig grunn til oppsigelse av hele den gamle arbeidsstokken. Det har ikke vært noen nærmere bevisførsel omkring dette. Fra den nye arbeidsgivers side har det ikke vært gjort noe forsøk på å sondre mellom de forskjellige arbeidstakere ut fra deres kvalifikasjoner og det behov som det måtte være for dem. Det er opplyst at 6 av de opprinnelige 20 arbeidstakere er blitt reengasjert. Plassene har ellers vært fylt opp med ansatte fra Keiseren og folk utenfra. - På grunnlag av disse knappe opplysningene, som på ingen måte viser at det har vært tilstrekkelig grunn til oppsigelse, finner jeg ikke å kunne trekke noen annen konklusjon enn at oppsigelsene er usaklige.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste, bortsett fra domsslutningens punkt 2, som ikke står til prøvelse for Høyesterett. Stadfestelsen bør også gjelde omkostningsavgjørelsen. For Høyesterett pålegges Keiserinnen å betale saksomkostninger med 124 500 kroner, hvorav 9 500 kroner gjelder dekning av utgifter og resten salær til prosessfullmektig.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkter 1 og 3, stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Restauranthuset Keiserinnen AS 124.500 - etthundreogtjuefiretusenfemhundre - kroner til Ann-Marit Falkum Butler, Britt Giske Andersen, Åse Folland, Kristin Valbø, Einar Lied, Zaki Mounajjed, Wenche Schei Desmond, Eli Kristin Colbensen, Linda Colbensen, Helge Hay og Bente Karen Grebstad i fellesskap.

3. Oppfyllelsesfristen for idømte saksomkostninger er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.