HR-1995-718-K - Rt-1995-1986


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-12-06
Publisert: HR-1995-00718-K - Rt-1995-1986 (628-95)
Stikkord: Sivilprosess, Fremleggelse av bevis
Sammendrag:
Saksgang: Gulating Lagmannsrett LG-1995-00650 - Høyesterett HR-1995-00718 K, jnr 415/1995
Parter: - - - AS (advokat Dag Steinfeldt) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Frode Elgesem)
Forfatter: Holmøy, Bugge, Gjølstad
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §208, §251, Domstolloven (1915) §46, §404, LOV-1970-03-18


Saken gjelder spørsmål om bevis kan nektes fremlagt i medhold av tvistemålsloven §251 nr 2, jf §208.

I henhold til domstolloven §46 fremsatte Justisdepartementet 5 mai 1995 anmodning overfor Jæren herredsrett om bevisopptak i medhold av bevisopptakskonvensjonen av 18 mars 1970 i sivil sak ved britisk domstol. Bevisene som ble bedt innhentet, gjaldt nedtegnelser tilhørende firmaet - - - AS.Jæren herredsrett avsa 18 mai 1995 kjennelse med slik slutning:

"Anmodningen om bevisopptak avslås."

Staten påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 16 november 1995 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. - - - A/S pålegges å fremlegge de dokumentene rettsanmodningen omhandler.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler - - - A/S kr 4000,- kronerfiretusen - til Staten innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."

Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.

- - - AS har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §251 nr 2, jf §208. Det anføres at lagmannsrettens lovforståelse er i strid med sistnevnte bestemmelse, når det legges avgjørende vekt på bevisvurderingen med hensyn til hvorvidt påtalemyndigheten har eller ikke har de dokumenter som kreves utlevert og som vil kunne utsette den kjærende part for straff.

Det gjøres gjeldende at spørsmålets art er avgjørende for hvorvidt tvistemålsloven §208 skal anvendes. Vurderingen av om bestemmelsen gir den kjærende part rett til å nekte utlevering av de dokumenter rettsanmodningen gjelder, kan således ikke knyttes til mer eller mindre løst funderte oppfatninger av hvorvidt påtalemyndigheten allerede er i besittelse av opplysninger som det kreves at vitnet selv skal gi. Sålenge påtalemyndigheten ikke uttrykkelig har erklært å være i besittelse av de dokumenter lagmannsretten legger til grunn at påtalemyndigheten har, vil det være i strid med ordlyden "vil kunne" i tvistemålsloven §208 å tillegge dette forhold betydning.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

"1. Gulating lagmannsretts kjennelse i kjæremålssak LG-1995-00650 oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Kjæremotparten dømmes til å erstatte - - - AS sakens omkostninger."

Kjæremålsmotparten gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig såvel i resultat som begrunnelse. Det anføres at lagmannsretten ikke tar feil når den legger til grunn at fremleggelse, sålenge påtalemyndigheten allerede er kjent med dokumentene, ikke "vil kunne" utsette den kjærende part for straff. Kjennelsen i Rt-1987-1134 gir støtte for lagmannsrettens lovforståelse.

Lagmannsretten har lagt til grunn at påtalemyndigheten har de aktuelle dokumenter i sin besittelse. Dette bevisspørsmål kan Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke prøve. Bevisspørsmålet er underlagt alminnelige prinsipper for bevisvurdering. Kravet fra den kjærende part om uttrykkelig erklæring fra påtalemyndigheten er således uten rettslig grunnlag.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Utvalgets kompetanse ved et slikt videre kjæremål er begrenset etter tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §208. Denne tolking kan utvalget prøve, jf §404 første ledd nr 3.

Lagmannsretten uttaler i sin kjennelse:

"Slik denne saken ligger an har ikke - - - A/S noe selvstendig grunnlag for å nekte fremleggelse. Det gjelder selv om dokumentene inneholder opplysninger som utsetter selskapet for straff. Som angitt ovenfor legger lagmannsretten til grunn at påtalemyndigheten allerede har de aktuelle dokumentene i sin besittelse. Fremleggelse av dokumentene i nærværende sak vil da være uten betydning for den strafferettslige vurdering. Tvistemålsloven §208 må forstås slik at bestemmelsen da ikke gir grunnlag for å nekte. Problemstillingen blir om denne fremleggelsen "vil kunne" utsette selskapet for straff. På forannevnte forutsetning er det ikke tilfelle, idet selskapet ikke utsetter seg for straff i større utstrekning enn det allerede er på forhånd."

Lagmannsretten har således lagt til grunn at de aktuelle dokumenter er i påtalemyndighetens besittelse. Bevisvurderingen på dette punkt kan utvalget som følge av den begrensede kompetanse ikke prøve.

Etter utvalgets oppfatning har lagmannsretten ved avgjørelsen ikke bygget på en uriktig tolking av tvistemålsloven §208. Bestemmelsen regulerer et vitnes rett til i visse tilfelle å nekte å svare på spørsmål og får tilsvarende anvendelse ved krav om fremleggelse av dokumenter som i den foreliggende sak, jf tvistemålsloven §251 nr 2. For at bestemmelsen skal få anvendelse, må svaret kunne utsette vitnet for blant annet straff. I alminnelighet vil spørsmålets art være avgjørende ved den konkrete vurdering som må foretas. Men uten hensyn til spørsmålets art, er det en forutsetning for anvendelse av bestemmelsen at svaret - eller her dokumentfremleggelsen - "vil kunne" utsette den spørsmålet eller kravet er rettet mot, for straff, og det vil ikke være tilfelle når de opplysninger dokumentene inneholder, allerede er kjent for den offentlige påtalemyndighet. Avgjørelsen i Rt-1987-1134 som er trukket frem av kjæremålsmotparten, bygger også på denne forståelse av bestemmelsen.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Det er ikke krevd saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig

Slutning:

Kjæremålet forkastes.