HR-1995-80-A - Rt-1995-946
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-08 |
| Publisert: | HR-1995-00080-A - Rt-1995-946 (292-95) |
| Stikkord: | Familierett, Barnerett, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-01303 - Høyesterett HR-1995-00080 A, nr 339/1994 |
| Parter: | A (Advokat Svein-Olav Bøen - til prøve) mot B (Advokat Cato Praner) |
| Forfatter: | Coward, Hellesylt, Langvand, Stang Lund, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, LOV-1989-03-03-8 |
Dommer Coward: Saken gjelder en fars rett til samvær med en seks år gammel datter som han aldri har bodd sammen med.
B, født i 1970, og A, født i 1968, møtte hverandre høsten 1987. De ble kjærester, og etter vel et år ble hun gravid. De bodde aldri sammen, og forholdet tok slutt før datteren, C, ble født - - april 1989.
A var på to besøk på sykehuset da C var født. Da B og C var kommet hjem, prøvde han å få til en samværsordning. Etter at han hadde tatt kontakt med advokat, ble samvær avtalt muntlig, og han var på to besøk i desember 1989. Besøkene fant sted hos foreldrene til B, der hun bodde på den tiden. A følte en negativ holdning fra B og hennes foreldre, i januar 1990 dro han i militærtjeneste, og samværene med C tok slutt.
B er siden blitt samboer med en annen mann og har fått to barn med ham. Hun bor i X kommune, mens A har overtatt sine foreldres småbruk i nabokommunen Y, ca en halvtimes bilkjøring fra der B og C bor. Han bor alene i kårhuset på småbruket, mens hovedhuset er leid ut til en familie med ett barn.
Våren 1993 ble As far alvorlig syk og ønsket å se C før han døde. Overfor As mor ga B da uttrykk for at hun ønsket at A skulle ta kontakt for å få samvær. Han gjorde det straks, B var først positiv, men ombestemte seg, og partene har ikke senere klart å bli enige om noen samværsordning. A reiste så sak for Sør-Gudbrandsdal herredsrett. I dom 10 mars 1994 ga herredsretten ham medhold i kravet om samværsrett. Domsslutningen lyder slik:
"1. A har samvær med datteren C slik:
a. 4 timer annenhver lørdag fra kl 1200 til kl 1600, med start 26. mars 94.
b. Etter 8 ganger på den måte som er nevnt under a: Annenhver lørdag fra kl 1200 til søndag kl 1700.
c. Fra 1. januar 95: Vanlig samvær i samsvar med barneloven §44 fjerde ledd.
2. B dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 8662,50 - kroneråttetusensekshundreogsekstito 50/100."
B påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som i dom 2 september 1994 ga henne medhold. Domsslutningen lyder slik:
"1. A tilkjennes ikke samværsrett med datteren C, født xx.xx.1989.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for begge retter."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instansene fremgår av dommene.
A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisvurderingen.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak av partene og tre vitner. Alle uten ett vitne hadde også forklart seg tidligere, og saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.
Begge parter har fri sakførsel for Høyesterett.
Den ankende part, A, har anført:
Etter bestemmelsen om samværsrett i barneloven §44 tredje ledd er det avgjørende hva som er til barnets beste. Det er en alminnelig presumsjon for at det er best for barnet at det har kontakt med begge sine foreldre. Dette kom klart fram ved lovendringen som trådte i kraft to dager etter at C ble født. Lovendringen har bakgrunn i en alminnelig holdningsendring, og presumsjonen må gjelde også i vår sak.
Det skal tungtveiende grunner til for å nekte samvær. I de høyesterettsdommene der samvær er nektet, har det vært negative forhold ved faren, eller motsetninger mellom partene som har gjort samvær utilrådelig. Slike grunner foreligger ikke her.
B har ikke gitt noen entydig begrunnelse for å nekte samvær; begrunnelsen synes å være like mye forholdet til familien ellers som hensynet til C. Dersom frykten for skadevirkninger for C var den reelle begrunnelsen, burde dette vært søkt dokumentert bedre, for eksempel gjennom sakkyndige eller nøytrale vitner. En generell motvilje mot samvær godtas ikke i rettspraksis som grunn til å nekte dette.
Lagmannsretten bedømmer bevisene feil når den kommer til at samvær vil kunne gjøre C utrygg og forvirret. C er seks år gammel, sunn, harmonisk og normalt utrustet, og hun har visst i to år at en annen enn morens samboer er hennes far. At hun noen ganger er skeptisk overfor fremmede, er helt normalt. En vanlig utvikling vil innebære at utrygghet overfor faren blir borte når samværet kommer i gang. B har sagt at hun lojalt vil respektere en eventuell samværsrett for A. - Det er videre feil rettsanvendelse når lagmannsretten lar en ren mulighet for negative konsekvenser være avgjørende for å nekte samvær; det må kreves en rimelig grad av sannsynlighet. En eventuell utrygghet hos C vil for øvrig reduseres gjennom en forsiktig overgangsordning, slik den ankende part legger opp til.
C vil på den annen side bli tilført vesentlige verdier gjennom samvær med faren. De generelle momenter - at det er positivt å kjenne begge sine foreldre, kjenne sine "røtter" - gjelder selvsagt også her. Et særlig moment er at det vil være positivt for C å bli kjent med tanter og søskenbarn som bor i samme kommune, bare fem km unna.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha rett til samvær med datteren C, f. xx.xx.1989:
a) 4 timer annenhver lørdag fra kl. 12.00 - 16.00 med start 8. juli 1995.
b) Etter 8 ganger på den måten som er nevnt under a), annenhver lørdag fra kl. 12.00 - søndag kl. 17.00.
c) Fra 01. april 1969 vanlig samvær i samsvar med Barneloven §44 fjerde ledd.
2. B dømmes til å erstatte de offentlige sakens omkostninger."
Ankemotparten, B, har anført:
Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og begrunnelsen.
Det er ikke noen alminnelig presumsjon for at samvær er til barnets beste. Det eneste prinsipp som gjelder her, er hva som er til beste for barnet, og det må vurderes konkret, slik lagmannsretten har gjort.
Bs samboer har tatt seg av C som en far hele tiden, og C har et rikt sosialt liv sammen med familien. Skal C ha samvær med A, vil det bryte opp familielivet i helgene, og C vil komme i en annen stilling enn resten av familien. Det er riktig av lagmannsretten å legge vekt på at C kan bli forvirret og utrygg av slikt samvær nå, jf at C er skeptisk overfor fremmede. Bs vurdering av dette må tillegges vekt. Å bringe sakkyndige e l inn ville forstyrre familieforholdet - ikke mange vet at Bs samboer ikke er Cs far. Det er ikke riktig at negative følger må sannsynliggjøres for at samvær skal nektes; barnets beste er det avgjørende.
A kan ikke by C noe som kan erstatte det hun ellers ville få i sin vanlige familie. Han sier ikke noe konkret om hva han kan tilføre henne. Samvær med eller kjennskap til resten av hans familie er ikke relevant. C er blitt seks år uten å kjenne sin far, og det er dermed ikke spørsmål om å bevare en kontinuitet. Det eneste som taler for samvær, er at A er Cs biologiske far. Det kan ikke oppveie de negative konsekvensene samvær vil ha for C.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. A betaler saksomkostninger til det offentlige for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og kan i alt vesentlig slutte meg til det som er uttalt i herredsrettens dom.
Foreldres samværsrett med barn er regulert i barneloven §44. Annet ledd i bestemmelsen ble endret ved lov 3 mars 1989 nr 8, som trådte i kraft 1 mai 1989, to dager etter at C ble født. Det følger av overgangsbestemmelsen til lovendringen at det er den eldre bestemmelsen som skal legges til grunn i vår sak. Etter denne er utgangspunktet at det ikke er samværsrett for en far som ikke har levd sammen med moren etter at barnet ble født. Etter den nye bestemmelsen er utgangspunktet at det er samværsrett også i et slikt tilfelle. Når det blir tvist, skal imidlertid avgjørelsen både etter den gamle og den nye bestemmelsen treffes ut fra hva som er til barnets beste. Forskjellen mellom den gamle og den nye bestemmelsen ligger direkte i hvem som må reise sak - har "søksmålsbyrden" - dersom partene ikke blir enige.
Når søksmålsbyrden i 1989 ble flyttet over på den som barnet bor hos, vanligvis moren, ligger begrunnelsen i en økt oppmerksomhet omkring farens rolle og barnets behov for kontakt med begge foreldre (se Ot.prp.nr.44 (1987-88) side 12 jf side 10 og Innst.O.nr.23 (1988-89) side 3-4). Dette er momenter som også har betydning for vurderingen etter tredje ledd av hva som er til barnets beste. Bak lovendringen ligger det syn at i normaltilfellene er samvær til beste for barnet også når foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født. - Og når det gjelder dette utgangspunktet for vurderingen av hva som er til barnets beste, er det ikke tvilsomt at dagens syn må legges til grunn også i vår sak. Allerede før lovendringen i 1989 uttalte for øvrig Høyesterett at det - til tross for at man burde være varsom med å bygge på noen alminnelig presumsjon - nok skulle "... ganske tungtveiende grunner til for å nekte en far enhver samværsrett med sitt barn selv om foreldrene ikke har bodd sammen", se Rt-1987-598 på side 606.
Etter mitt syn må det være riktig å bygge på en formodning om at det er til barnets beste å ha samvær også med en far eller mor som barnet ikke har bodd sammen med. Men det må samtidig alltid vurderes konkret om det foreligger forhold som fører til en annen konklusjon.
Noen slike forhold er behandlet i en dom i Rt-1989-148 (i en sak der partene hadde bodd sammen en kort periode etter at barnet var født). Førstvoterende uttaler på side 152-153:
"Dersom samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jf. Rt-1976-1497."
I vår sak har jeg vanskelig for å se momenter som kan føre til at man ikke følger en generell formodning om at samvær er til barnets beste. Det er ikke anført noe negativt om A; B s motforestillinger mot samvær er ikke begrunnet i forhold ved ham. Det er heller ikke noen slike sterke motsetninger mellom foreldrene som kan gjøre samvær til en for stor påkjenning for barnet. B begrunner sin motstand mot samvær med bekymring for skadevirkninger dersom man endrer på den trygge og etablerte familiesituasjonen C nå lever i. - C er blitt seks år uten å ha truffet sin far, bortsett fra i de første månedene; og han er for så vidt en fremmed for henne. En viss utrygghet ved samvær kan hun nok komme til å føle i en begynnerfase. Jeg ser likevel ikke - selv på kort sikt - grunn til å frykte skadevirkninger for C av noen betydning, forutsatt at samværet settes i verk med en viss varsomhet, slik det er lagt opp til i påstanden fra faren. Det er opplyst i saken at hvis A får samværsrett, har ikke B innvendinger mot den overgangsordningen som er foreslått. - På noe lengre sikt ser jeg det klart som ønskelig at C får kontakt med sin far og hans slekt.
Jeg er etter dette kommet til at A bør få rett til samvær med C, etter en overgangsordning som har mønster i den ordningen som herredsretten fastsatte, og som nå er formulert i påstanden fra den ankende part.
Anken har ført frem. Begge parter har hatt fri sakførsel. Etter sakens art og omstendighetene ellers ser jeg ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger for noen instans.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
1. A har rett til samvær med datteren C slik:
a) fire timer annenhver lørdag fra kl 12.00 til kl 16.00 med start 8 juli 1995
b) etter åtte ganger på den måten som er nevnt i bokstav a, annenhver lørdag fra kl 12.00 til søndag kl 17.00
c) fra 1 april 1996 vanlig samvær i samsvar med barneloven §44 fjerde ledd.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.