HR-1995-85-A - Rt-1995-990
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-14 |
| Publisert: | HR-1995-00085-A - Rt-1995-990 (301-95) |
| Stikkord: | Panterett, Tilbakeholdsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating Lagmannsrett LF-1994-00052 A - Høyesterett HR-1995-00085 A, nr 218/1994 |
| Parter: | Christiania Bank og Kreditkasse (Advokat Johnny Holmen - til prøve) mot Smøla Fiskeindustri AS (Advokat Jon Lyng) |
| Forfatter: | Dolva, Sinding-Larsen, Bugge, Stang Lund, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Kommisjonsloven (1916) §31, §32, Håndverkertjenesteloven (1989) §46, Agenturloven (1992) §16, Sjøloven (1994) §54 |
Saken gjelder tvist om omfanget av en tilvirkerbedrifts tilbakeholdsrett i forhold til eldre varelagerpant. Spørsmålet er om tilbakeholdsrett kan gjøres gjeldende til sikkerhet for tilgodehavende for foredling av tidligere utleverte varer.
Nordmar AS - et selskap som drev med produksjon og eksport av fiskeprodukter - pantsatte i september 1991 sitt varelager for kreditt opp til 10 millioner kroner til Christiania Bank og Kreditkasse - heretter Kreditkassen. Nordmar AS gikk konkurs 2 juli 1993. Varelageret som var overbeheftet, ble abandonert, og konkursdebitor overlot den rettslige rådighet over varelageret til panthaveren. Det alt vesentlige av varelageret som bestod av frossen fisk, befant seg hos Smøla Fiskeindustri AS - heretter Smøla AS - til foredling - saging og pakking av filetblokker. Smøla AS gjorde gjeldende tilbakeholdsrett i varelageret for sitt totale tilgodehavende hos Nordmar AS for videreforedling av varer, kr 840.927,24. Kravet omfatter godtgjørelse for foredling både av de varene som befant seg hos Smøla AS ved konkursåpningen, og av varer som var foredlet tidligere og levert for salg. Partene er enige om at Smøla AS' tilgodehavende for foredling av de varer som var hos selskapet ved konkursåpningen, var på kr 299.527,74, og at dette representerte en tilsvarende verdiøkning av disse varene.
Kreditkassen godtok at Smøla AS hadde tilbakeholdsrett i varene for den verdiøkning som var tilført varer som fortsatt befant seg hos Smøla AS, men bestred at tilbakeholdsretten kunne gjøres gjeldende overfor bankens eldre varelagerpant for Smøla AS' tilgodehavende for allerede leverte varer.
Ved Nordmøre namsretts kjennelse 2 juli 1993 fikk Kreditkassen ved midlertidig forføyning frigitt varelageret mot å stille garanti overfor Smøla AS for kr 840.000. Samtidig ble Kreditkassen pålagt å reise søksmål for å få rettsforholdet mellom partene klarlagt.
Kreditkassen reiste deretter søksmål mot Smøla AS ved Nordmøre herredsrett som 4 november 1993 avsa dom med denne domsslutning:
"1. Smøla Fiskeindustri AS plikter å tilbakelevere Christiania Bank og Kreditkasses bankgaranti stor kr 840.927,24 datert 02. juli 93, utstedt til Smøla Fiskeindustri AS mot å få utbetalt kr 299.527, 74 med 18% rente fra 02. juli 93 til betaling skjer.
2. Smøla Fiskeindustri AS dømmes til å betale kr 28.800,- i saksomkostninger til Christiania Bank og Kreditkasse ved adv. Johnny Holmen.
Oppfølgelsesfristen settes til 2 uker fra dommens forkynnelse."
Smøla AS påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 19 april 1994 avsa dom med denne domsslutning:
"1. Christiania Bank og Kreditkasse AS betaler til Smøla Fiskeindustri AS kr 541.399,50 - kronerfemhundreogførtientusentrehundreognittini 50/100 - med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 2. juli 1993 til 31. desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
Fristen for oppfyllelse er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger både for herredsrett og lagmannsrett."
Kreditkassen hadde under behandlingen av ankesaken betalt Smøla AS kr 299.527,74 med tillegg av renter i samsvar med herredsrettens dom.
Kreditkassen har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil rettsanvendelse.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Partene er for Høyesterett enige om saksforholdet slik det framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer, bortsett fra et punkt som jeg nevner i referatet av ankemotpartens anførsler. Det er framlagt enkelte nye dokumenter, men saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.
Christiania Bank og Kreditkasse har for Høyesterett - kort gjengitt - gjort gjeldende:
Utgangspunktet i norsk rett er at det kreves en naturlig sammenheng mellom fordringen og den etablerte besittelse - konneksitet - for å godta tilbakeholdsrett. Både herredsretten og lagmannsretten fant at det ikke foreligger avgjørende rettspraksis, og avgjorde saken ut fra reelle hensyn som de vurderte forskjellig. Kreditkassen er enig i herredsrettens vurdering. En utvidet tilbakeholdsrett som lagt til grunn av lagmannsretten, vil vanskeliggjøre en ordnet kredittgivning og vil generelt ikke tjene omsetningslivet. Risikoen for uthuling av den ordinære pantsikrete kreditt og faren for omgåelser taler avgjørende mot å godta dette. Panthaveren vil i praksis ikke kunne følge med, mens retinenten har kontroll med sin kredittgivning og vil kunne ta opp spørsmålet med de øvrige rettighetshaverne når han mener sikkerheten er for dårlig.
For så vidt gjelder rettspraksis har den ankende part vist til at Rt-1973-967, hvor utvidet tilbakeholdsrett ble godtatt, gjelder forholdet mellom en speditør og kundens konkursbo. I Rt-1985-298 som også gjelder et spedisjonsforhold, var konflikten mellom en speditør og en salgspanthaver, og her ble utvidet tilbakeholdsrett ikke godtatt. Det er videre vist til omtalen av 1973-dommen i Brækhus, Pant og annen realsikkerhet, Omsetning og kreditt 2 utgave 1988 510 flg. Det framgår av dom inntatt i Nytt Juridisk Arkiv 1985: 30 side 205 at også svensk rett er negativ til utvidet tilbakeholdsrett.
Det foreligger heller ikke i forholdet mellom partene i den konkrete sak grunnlag for å komme til et annet resultat. Det gjelder selv om man ser forretningsforbindelsen mellom Smøla AS og Nordmar AS i sammenheng med den tidligere tilsvarende forbindelsen mellom Smøla AS og B. Heide Ltd. AS som var største aksjonær i Nordmar AS.
Forholdet mellom partene var et ordinært forretningsmessig forhold, hvor banken er orientert via brev. Ankemotparten strekker dette langt i retning av aksept fra banken av utvidet tilbakeholdsrett, men det er ikke grunnlag for å hevde dette.
Det er ingen generelle lovregler om tilbakeholdsrett. Spesiallovgivningen støtter ikke utvidet tilbakeholdsrett, se sjøloven av 1994 §54 og håndverkertjenesteloven av 1989 §46. Reglene om utvidet tilbakeholdsrett i kommisjonsloven av 1916 §31 og §32 og agenturloven av 1992 §16 bygger på særlige hensyn som likhet med vanlige lønnskrav.
Christiania Bank og Kreditkasse har nedlagt denne påstand:
"1. Smøla Fiskeindustri AS plikter å tilbakelevere Christiania Bank og Kreditkasses bankgaranti stor kr 840.927,24 datert 02. juli 93, utstedt til Smøla Fiskeindustri AS.
2. Smøla Fiskeindustri AS dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett til Christiania Bank og Kreditkasse."
Smøla Fiskeindustri AS er enig i lagmannsrettens resultat og slutter seg i hovedtrekkene til lagmannsrettens begrunnelse, og har anført:
En viktig forutsetning for lagmannsrettens resultat er det interessefellesskap som i den foreliggende sak eksisterte mellom Smøla AS og banken.
Herredsretten har tatt feil når den har bygget på at banken her ikke har sørget for at en del av salgssummen for varen også ville tilflyte den. Kjøperne av de ferdige varene skulle ifølge fakturaene innbetale kjøpesummen til Nordmar AS' kassakredittkonto i banken, hvor banken kunne følge utviklingen og eventuelt sikre seg ved å sperre kontoen, hvilket den også gjorde 22 juni 1993 med den følge at selskapet gikk konkurs 2 juli.
Som lagmannsretten har pekt på, ble tilgodehavendet opparbeidet i en relativt kort periode før konkursen. Smøla AS hadde til enhver tid i sin besittelse varer til en verdi som dekket tilgodehavendet. Banken var kjent med utviklingen ved at Smøla AS sendte den kopi av korrespondansen med Nordmar AS. Det hevdes ikke at det foreligger en avtalemessig aksept av Smøla AS' utvidete tilbakeholdsrett, men banken avviste den heller ikke og må ha vært innforstått med at Smøla AS ville påberope seg utvidet tilbakeholdsrett. Det må tillegges betydning at det var tett kontakt og full informasjon overfor banken. Også banken var interessert i at virksomheten fortsatte, og at ferdige varer ble levert. Slik forholdene er i denne saken, har lagmannsretten foretatt en riktig avveining av hensynet til omsetningslivet og de øvrige rettighetshaverne.
I dommen i Rt-1973-967 hvor utvidet tilbakeholdsrett ble godtatt, ble det lagt vekt på at speditøren hadde opptrådt i vareeierens interesse. Også teorien understreker at begrunnelsen for tilbakeholdsrett i forhold til eldre rettighetshavere er at retinentens innsats har kommet alle rettighetshavere til gode. Når det som her foreligger et langvarig og sammenhengende forretningsforhold, hvor verdiøkningen også har kommet varelagerpanthaveren til gode, må det foretas en helt konkret interesseavveining som i dette tilfelle fører til at utvidet tilbakeholdsrett godtas. I det foreliggende tilfelle må utvidet tilbakeholdsrett sies å fylle et legitimt behov, og hensynet til omsetningslivet kan ikke begrunne noe annet resultat.
Smøla Fiskeindustri AS har nedlagt denne påstand:
"1. Punkt 1 i lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Smøla Fiskeindustri AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Partene er enige om at de tradisjonelle vilkår er oppfylt for å gjøre tilbakeholdsrett gjeldende til sikkerhet for tilgodehavendet for foredling av de varer som Smøla AS hadde besittelsen av ved konkursåpningen, og som er tilført en verdiøkning tilsvarende selskapets tilgodehavende. Tvistespørsmålet er om tilbakeholdsretten også kan gjøres gjeldende til sikkerhet for tilgodehavende for foredling av varer som allerede er utlevert, og som selskapet altså ikke lenger har besittelsen av.
Jeg nevner at tilbakeholdsrett kan være aktuelt både overfor den som eier gjenstanden, hans konkursbo og overfor andre rettighetshavere i gjenstanden, og at grunnlaget for å anerkjenne tilbakeholdsrett varierer etter hvem den gjøres gjeldende overfor. I vår sak er det konflikt mellom retinenten og kreditor med eldre varelagerpant. Det er akseptert at tilbakeholdsretten i en viss utstrekning kan fortrenge eldre rettigheter i tingen ut fra verdiøknings- eller verdibevaringssynspunkter, og det er i denne forbindelse stillet krav om at det må foreligge en viss sammenheng - konneksitet - mellom besittelsen av det som holdes tilbake og det krav som tilbakeholdsretten skal sikre. Tvistespørsmålet i vår sak er om det foreligger tilstrekkelig sammenheng i så måte for å anerkjenne en utvidet tilbakeholdsrett.
Jeg gir først en oversikt over forholdet mellom Smøla AS og Nordmar AS. Smøla AS foretok leieproduksjon av fiskeprodukter for Nordmar AS med basis i en samarbeidsavtale fra 1992. Avtalen omfattet også lagring av ferdige produkter. Forholdet var en videreføring av tilsvarende forbindelse mellom Smøla AS og selskapet B. Heide Ltd. A/S fra 1990. Ved foredlingen ble varene tilført en verdiøkning på ca 40 %.
Kreditkassen fikk pant i Nordmar AS' varelager ved pantobligasjon 3 september 1991. De pantsatte varene har i det vesentlige i hele perioden befunnet seg i lokaler tilhørende Smøla AS. Smøla AS' tilgodehavende ved konkursåpningen refererer seg i det alt vesentlige til de siste tre månedene før konkursen. Det gikk i denne tiden varer ut og inn, men slik at det sammenhengende var til stede varer - ubearbeidet eller bearbeidet - med en verdi som oversteg Smøla AS' krav.
Det er på det rene at banken i vid utstrekning har blitt informert om utviklingen i forholdet mellom Smøla AS og Nordmar AS. Den har således fått kopi av brev 5 mai 1993 fra Smøla AS til Nordmar AS, hvor førstnevnte meddelte at de stoppet produksjonen og forutsatte en nedbetalingsordning av opparbeidet gjeld for å gjenoppta produksjonen. Det ble i brevet uttalt at bedriften ville ha en bekreftelse fra banken om at de godtok løsningen. Det ble 10 mai 1993 avtalt en slik nedbetalingsplan mellom Smøla AS og Nordmar AS, og produksjonen ble gjenopptatt. Det foreligger ikke opplysninger om at banken ble orientert om innholdet av betalingsordningen eller om at banken har godtatt ordningen. Banken ble imidlertid orientert om at det var inngått en betalingsordning ved brev 11 mai 1993 fra Smøla AS til banken, hvor det ble bekreftet at produksjonen for Nordmar AS var gjenopptatt, men at bedriften forutsatte at betalingsplanen ble overholdt punktlig. I løpet av tiden fram til konkursen økte likevel Smøla AS' tilgodehavende til omtrent det dobbelte.
Ankemotparten har anført at avgjørelsen må treffes ut fra en helt konkret vurdering av partenes forhold, og at det i det foreliggende tilfelle ikke er betenkelig å anerkjenne en utvidet tilbakeholdsrett. Det er i denne forbindelse særlig vist til dommen i Rt-1973-967 på side 970. Jeg må til dette bemerke at sterke mothensyn gjør seg gjeldende mot å gjennomføre et slikt synspunkt i forhold til eldre rettighetshavere. Her må hensynet til klarhet og sikkerhet i kredittforhold tillegges betydelig vekt.
Som nevnt av herredsretten og lagmannsretten er tilbakeholdsretten ikke lovregulert, bortsett fra enkelte spesialbestemmelser som ikke kommer direkte til anvendelse her.
Av rettspraksis er det særlig dommene i Rt-1973-967 og Rt-1985-298 som begge gjelder spedisjonsforhold, som har vært trukket fram i prosedyren. Jeg nevner at 1973-dommen, hvor utvidet tilbakeholdsrett ble godtatt i forhold til vareeierens konkursbo, og hvor det blant annet ble lagt vekt på at det i bransjen forelå praksis for slik utvidet tilbakeholdsrett, har vært kritisert av Brækhus i Pant og annen realsikkerhet, Omsetning og kreditt 2 utgave 1988 510 flg. Teorien for øvrig gir etter mitt syn ikke noe entydig bidrag til løsning av den foreliggende sak. Det er uklart i hvilken utstrekning de uttalelser som er påberopt i favør av utvidet tilbakeholdsrett også tar sikte på forholdet til eldre rettighetshavere.
Ankemotparten har sterkt understreket at det forelå et interessefellesskap mellom Smøla AS og banken ved at de begge var interessert i at produksjonen fortsatte. Selv om det legges til grunn at banken både som varelagerpanthaver og bankforbindelse i og for seg var interessert i at virksomheten fortsatte, idet dens kunde Nordmar AS var avhengig av at virksomheten ble holdt i gang for å kunne møte sine forpliktelser, finner jeg ikke dette avgjørende. Det samme gjelder anførselen om at det lå en viss sikkerhet i det forhold at kjøpesummen for solgte varer etter hvert ville komme inn på Nordmar AS' kassekredittkonto i banken.
Det som etter mitt syn må veie tyngre ved løsningen av den aktuelle sak, er de betenkeligheter av mer generell art som taler mot å anerkjenne en utvidet tilbakeholdsrett her. Ved konflikt mellom to sikkerhetsretter i samme gjenstand, er regelen at den rett som først har fått rettsvern, går foran. Fra dette gjøres det unntak når tilbakeholdsrett gjøres gjeldende for verdiøkning tilført vedkommende gjenstand. Begrunnelsen for dette er at det dreier seg om en tilleggsverdi som skyldes retinentens innsats, som en eldre rettighetshaver ikke har noe rimelig krav på å nyte godt av. Ut over dette gir rettspraksis ikke holdepunkt for å fravike hovedregelen. En panthaver kan riktignok uttrykkelig eller stilltiende gå med på at bearbeideren skal ha sikkerhet også i videre utstrekning. Det er imidlertid ikke tilfelle her.
Jeg viser til at det er erkjent at det ikke foreligger noen direkte avtale om at banken skulle stå tilbake. Jeg legger videre til grunn at Smøla AS måtte være klar over at den sikkerhet som en utvidet tilbakeholdsrett ville innebære for dem, kunne komme i konflikt med bankens eldre rett. Formuleringen i brevet 5 mai 1993 med krav om bankens godkjennelse av en mulig løsning, tyder på det. I en slik situasjon burde Smøla AS som næringsdrivende ha sørget for en avklaring direkte med banken som innehaver av den eldre rett. Under forutsetning av at fortsatt produksjon med utvidet tilbakeholdsrett virkelig var i varelagerpanthaverens interesse, ville forholdet ligge til rette for en avtale om dette. Smøla AS har etter mitt syn tatt en sjanse ved at de ikke sørget for slik avklaring, og i stedet baserte seg på en antagelse om hva banken var innforstått med.
Jeg finner etter dette at de spesielle forhold som er påberopt i saken ikke kan slå igjennom overfor hensynet til bankens eldre varelagerpant. Den ankende parts påstand må derfor tas til følge.
Anken har ført fram, og jeg finner at ankemotparten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd må pålegges å dekke den ankende parts omkostninger for alle retter med kr 133.950, herav for utlegg kr 26.950.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Smøla Fiskeindustri AS skal tilbakelevere Christiania Bank og Kreditkasses bankgaranti på kr 840.927,24, datert 2 juli 1993, utstedt til Smøla Fiskeindustri AS.
2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Smøla Fiskeindustri AS til Christiania Bank og Kreditkasse 133.950 - etthundreogtrettitretusennihundreogfemti - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.