HR-1995-89-B - Rt-1995-964
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-09 |
| Publisert: | HR-1995-00089-B - Rt-1995-964 (297-95) |
| Stikkord: | Obligasjonsrett, Kausjon, Avtalerett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt omfanget av kausjonsforpliktelse for medeier i et fåmannsaksjeselskap i forbindelse med selskapets lån i bank. |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1992-1447 A - Høyesterett HR-1995-00089B, snr 263/1993 |
| Parter: | Christiania Bank og Kreditkasse (advokat Einar Irgens) mot Petter Brandt (advokat Odd Syse - til prøve) |
| Forfatter: | Tjomsland, Bugge, Dolva, Aarbakke, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §8-7 |
Saken gjelder omfanget av kausjonsforpliktelse for medeier i et fåmannsaksjeselskap i forbindelse med selskapets lån i bank. Norsk Bilreklame AS, som ble stiftet 28 september 1984, var eiet med 50 % av Petter Brandts selskap, Brandt Reklameatelier AS, og med 50 % av Einar Schies selskap, Esco AS. Både Brandt og Schie var medlem av selskapets styre. Frem til 13 april 1988 var Schie daglig leder. Deretter var Brandt daglig leder til det 19 april 1990 ble åpnet konkurs i selskapet.
Christiania Bank og Kreditkasse, heretter omtalt som Kreditkassen, var selskapets bankforbindelse. Norsk Bilreklame AS ble - mot selvskyldnerkausjon fra Brandt og Schie - 10 oktober 1984 innvilget en kassekreditt på kr 100.000, senere forhøyet til kr 250.000 og utvidet med en tilleggskreditt, som etter en forhøyelse den 17 februar 1988, var på kr 150.000. Selskapet ble 14 januar 1987 innvilget et gjeldsbrevlån på kr 200.000. Brandt og Schie stilte selvskyldnerkausjon for lånet, og i tillegg avga de også en selvskyldnerkausjon for selskapet overfor banken som gjaldt for ethvert forhold og et ubegrenset beløp. Den 29 oktober 1987 opptok selskapet et nytt gjeldsbrevlån på kr 250.000. Gjeldsbrevet er bare undertegnet av Schie, men det er kausjonserklæringer på gjeldsbrevets bakside underskrevet med navnene til både Brandt og Schie. I forbindelse med utvidelsen av tilleggskreditten stadfestet Brandt etter bankens anmodning 17 februar 1988 sitt ansvar som selvskyldnerkausjonist ved å undertegne på en oppsummering av gjeldsforholdet som banken hadde utarbeidet.
Etter at årsoppgjøret for 1987 forelå, oppdaget Brandt at Schie uberettiget hadde overført penger fra selskapets bankkonto til seg selv. Det viste seg at banken i strid med en instruks om at selskapets kassekredittkonto bare kunne disponeres av Schie og Brandt i fellesskap, hadde akseptert sjekker og andre bankoppdrag med bare Schies underskrift. Etter forhandlinger mellom banken og selskapet, representert ved Brandt, godtok selskapet et forslag fra banken om at den skulle erstatte belastninger som bare var undertegnet av Schie før 31 mars 1987 med kr 157.248, med tillegg av kr 4.000 i renter, som fullt og endelig oppgjør. Bakgrunnen for at 31 mars 1987 ble valgt som skjæringsdato, var at banken mente at selskapet etter et brev fra selskapets revisor 25 mars 1987 burde ha undersøkt Schies disposisjoner nærmere.
Etter at det var åpnet konkurs i Norsk Bilreklame AS, ble Brandt i egenskap av selvskyldnerkausjonist krevet for selskapets gjeld til banken, til sammen kr 402.754,15. Brandt gjorde gjeldende at hans kausjonsansvar var bortfalt fordi banken feilaktig hadde akseptert sjekker m v bare undertegnet av Schie, og han anførte videre at avtalen mellom banken og selskapet ikke omfattet hans forpliktelser som kausjonist. Han hevdet også at underskriften med hans navn som kausjonist på gjeldsbrevlånet av 29 oktober 1987 var falsk.
Asker og Bærum herredsrett avsa dom i saken 12 februar 1992, i dommen feilaktig angitt til 1991, med slik domsslutning:
"1. Petter Brandt dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 402.754,15 - kronerfirehundreogtotusensyvhundreogfemtifire 15/100 - med tillegg av 18 - atten - prosent rente pro anno fra 29. juni 1990 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.
2. Petter Brandt dømmes til å betale Christiania Bank og Kreditkasses saksomkostninger med kr 11970.- - kronerellevetusennihundreogsytti -. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager."
Petter Brandt påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 23 april 1993 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Petter Brandt frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Christiania Bank og Kreditkasse til Petter Brandt kr 39650 - trettinitusensekshundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Lagmannsretten mente at forliksavtalen mellom Norsk Bilreklame AS og Kreditkassen også regulerte Brandts kausjonsansvar, og at selskapets ansvar overfor banken måtte reduseres med ca kr 145.000 fordi det var bragt på det rene at banken - i tillegg til det som var lagt til grunn i avtalen - før 31 mars 1987 hadde akseptert kontobelastninger undertegnet bare av Schie for dette beløpet. Lagmannsretten la videre til grunn at Brandts underskrift på kausjonserklæringen for gjeldsbrevlånet av 29 oktober 1987 var falsk, og at Brandt heller ikke på annet grunnlag var ansvarlig for dette lånet. Da Brandts ansvar også måtte reduseres når det gjaldt renter og inkassosalær, fant lagmannsretten grunnlag for å avsi en frifinnende dom.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.
Christiania Bank og Kreditkasse har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Til bruk for Høyesterett har ankemotparten og to vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. Skriftekspert Knut Berglia har vært oppnevnt som sakkyndig for å vurdere sannsynligheten for at Brandts underskrift som kausjonist på gjeldsbrevet av 29 oktober 1987 er skrevet falsk. Han har til bruk for Høyesterett avgitt en skriftlig erklæring. Saken står i hovedsak i samme stilling som for de tidligere instanser.
Den ankende part - Christiania Bank og Kreditkasse - har i hovedsak anført:
Herredsrettens dom er riktig i sitt resultat, og Kreditkassen kan i hovedsak også slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Norsk Bilreklame AS er bundet av den forliksavtale som ble inngått mellom selskapet og banken etter møtet 19 januar 1989. Det fremgår av avtalen at det beløp på kr 157.248 pluss renter, som Kreditkassen erstattet selskapet, skulle være "et fullt og endelig oppgjør i forbindelse med de belastninger Einar Skie har foretatt av Norsk Bilreklame A/S konto nr 6080-05-11286." Den omstendighet at det senere er klarlagt at Schie før 31 mars 1987 på egen hånd hadde foretatt belastninger på kontoen for et større beløp enn det som ble lagt til grunn i avtalen, kan ikke gi grunnlag for å sette avtalen til side, og dette forhold gir iallfall ikke grunnlag for å tolke avtalen slik at banken også må erstatte dette beløpet. Banken hadde før møtet 19 januar 1989 fremlagt alle de belastningskopiene som Petter Brandt på vegne av selskapet hadde anmodet om etter at han hadde gjennomgått kontoutskriftene. Dersom det hadde vært aktuelt for banken å erstatte et større beløp enn det som ble lagt til grunn i forliksavtalen, ville banken også ha vurdert om belastningene hadde påført selskapet et tilsvarende tap.
Den avtalen som ble inngått mellom selskapet og banken er også bindende for Petter Brandt som kausjonist. Det vises på dette punkt til de tidligere instansers begrunnelse. Det var Petter Brandt som under forhandlingene opptrådte på vegne av selskapet, og han måtte ha tatt forbehold dersom han mente at hans kausjonsansvar ikke lenger skulle falle sammen med selskapets ansvar overfor banken.
Selv om gjeldsbrevet av 29 oktober 1987 bare er undertegnet av Einar Schie på vegne av Norsk Bilreklame AS, må det være bindende for selskapet. Både Brandt og Schie undertegnet lånesøknaden. Selskapet betalte for øvrig renter og avdrag på lånet frem til konkursen.
Petter Brandts kausjonsansvar omfatter også lånet av 29 oktober 1987. Det bestrides at Brandts kausjonserklæring på nevnte gjeldsbrev er falsk. Erklæringen fra den skriftsakkyndige gir etter bankens oppfatning ikke støtte for en slik anførsel. Brandts kausjonsansvar for dette lånet følger også av den generelle kausjonserklæringen av 20 januar 1987. Brandt stadfestet dessuten uttrykkelig sitt kausjonsansvar for dette lånet da han undertegnet erklæringen av 17 februar 1988.
Christiania Bank og Kreditkasse har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Petter Brandt dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett samt rente av saksomkostninger tilkjent for herredsretten"
Ankemotparten - Petter Brandt - har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens dom er riktig, og Brandt er på de fleste punkter også enig i lagmannsrettens begrunnelse.
Til tross for at det var bestemt at det krevdes underskrift av både Schie og Brandt ved belastninger av kassekredittkontoen, aksepterte banken fra høsten 1986 og frem til vinteren 1988 en lang rekke belastninger undertegnet av Schie alene. Schie fikk på denne måten uberettiget overført en stor del av selskapets midler til egne formål. Da Brandt vinteren 1988 ble klar over forholdet, tok han saken opp med styreformannen og overtok etter styremøtet 13 april 1988 som selskapets daglige leder.
Da Brandt på vegne av Norsk Bilreklame AS aksepterte avtalen etter møtet 19 januar 1989, var både selskapet og Brandt i en meget presset situasjon på grunn av deres økonomiske avhengighet til banken. Avtalen ble fra selskapets side inngått under den klare forutsetning at Schie ikke hadde foretatt andre belastninger av kontoen før skjæringsdatoen, som for øvrig banken ensidig hadde fastsatt, enn det man da hadde oversikt over. Denne forutsetning har imidlertid sviktet. Det må på denne bakgrunn være riktig - slik lagmannsretten har gjort - å legge til grunn at banken også ville ha påtatt seg ansvaret for disse belastningene dersom disse hadde vært kjent da avtalen ble inngått. I den vurdering som retten her må foreta, er det - som lagmannsretten også påpeker - av sentral betydning at banken hele tiden har vært i besittelse av samtlige belastningskopier.
Brandt gjør som selvstendig innsigelse gjeldende at bankens uberettigede aksept av Schies belastninger, medførte at banken ikke lenger kunne gjøre gjeldende hans kausjonsansvar. Banken hadde ved å akseptere belastningene satt til side et meget viktig vilkår i avtalen med selskapet; et vilkår som var av avgjørende betydning for at Brandt kunne ivareta sine interesser som kausjonist. Dersom banken mente at også Brandts kausjonsansvar skulle reguleres av forliksavtalen, måtte den ha klargjort dette.
Brandt bestrider at hans kausjonsansvar omfatter lånet av 29 oktober 1987. Gjeldsbrevet er ikke undertegnet av Brandt, og det er da ikke bindende for selskapet, jf aksjeloven §8-7. Dette lånet omfattes derfor heller ikke av Brandts kausjonserklæringer. Brandt gjør videre gjeldende at lagmannsretten med rette har lagt til grunn at Brandts navnetrekk på kausjonserklæringen på gjeldsbrevet av 29 oktober 1987 er falsk. Dette standpunkt har Brandt hevdet under hele saken, og dette er ikke i strid med Berglias erklæring som gir uttrykk for stor usikkerhet på dette punkt. At Brandt bekreftet sitt kausjonsansvar på bankens brev av 17 februar 1988 i forbindelse med utvidelsen av tilleggskreditten, innebar ikke en selvstendig erkjennelse av at hans ansvar omfattet gjeldsbrevlånet av 29 oktober 1987. Brandt viser her til lagmannsrettens begrunnelse.
Petter Brandt har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts dom i sak HR-1995-00089 B stadfestes.
2. Petter Brandt tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg kan i det vesentlige også slutte meg til herredsrettens begrunnelse.
Jeg behandler først de anførsler som knytter seg til gjeldsbrevlånet av 29 oktober 1987. Det er, slik jeg ser det, ikke tvilsomt at selskapet er forpliktet etter gjeldsbrevet selv om dette bare er undertegnet av Schie. Brandt medvirket ved forhandlingene om lånet og inngåelsen av låneavtalen må anses godkjent av ham. Jeg tilføyer at det ikke foreligger opplysninger om at selskapet, heller ikke i den tiden Brandt var daglig leder, har gjort gjeldende at det ikke er bundet av gjeldsbrevet. Lånet har så vidt jeg forstår senere vært reforhandlet med hensyn til avdrag og var pr 14 juni 1990 nedbetalt til ca kr 148.000 inklusive renter og inkassosalær.
Det er etter mitt syn heller ikke sannsynliggjort at Petter Brandts navn er skrevet falsk på kausjonserklæringen på baksiden av gjeldsbrevet av 29 oktober 1987. Den skriftsakkyndige Knut Berglia uttaler at det etter hans mening er "stor sannsynlighet" for at adressen, fødselsdatoen og dateringen på kausjonserklæringen er skrevet av Petter Brandt. Han finner derimot ikke å kunne trekke noen bestemt konklusjon når det gjelder selve underskriften. Når det legges til grunn at de øvrige deler av påtegningen er skrevet av Petter Brandt selv, må det etter mitt syn også være Brandt som har underskrevet den.
Noen grunn til at Brandts navn her skulle være skrevet falsk, kan jeg ikke se foreligger. Gjeldsbrevet gjaldt et lån som Brandt hadde medvirket til å søke om, og han kjente til at kausjon fra ham og Schie ville være et vilkår for å få innvilget lånet. Det er ikke dokumentert at Brandt før i tilsvaret for herredsretten har gjort gjeldende at hans kausjonsansvar ikke omfattet dette lånet. Dersom Brandt mente at han ikke hadde kausjonert for dette lånet, måtte han etter mitt syn ha gjort dette gjeldende da han 17 februar 1988 undertegnet som kausjonist på bankens oppsummering av selskapets gjeldsforhold til banken. I denne oppsummeringen ble lånet av 29 oktober 1987 nevnt særskilt.
Jeg behandler så betydningen av forliksavtalen mellom Norsk Bilrekame AS og Kreditkassen som ble inngått etter møtet 19 januar 1989, og jeg vil innledningsvis si noe om bakgrunnen for denne avtalen. Det hadde tidligere vært avholdt flere møter mellom partene for å avklare hvilke konsekvenser det skulle ha at banken hadde akseptert kontobelastninger som bare var undertegnet av Schie. Brandt hadde gjennomgått kontoutskriftene for selskapet og hadde bedt om bilagene for de belastninger han hadde mistanke om var urettmessige. I et notat til banken av 7 desember 1988 mente Brandt at selskapet hadde et erstatningskrav på kr 387.451. Han tok imidlertid et "stort forbehold om at noe kan være korrekt" og tilføyde at det også kunne være noe han ikke hadde funnet. Det fremgår av et internt notat i banken at det ble ansett som usikkert om banken var erstatningsansvarlig. Det var to problemstillinger banken vurderte i denne forbindelse. Det var for det første spørsmålet om de aktuelle uttakene var gått til firmaets drift eller til Schies privatforbruk, og det var dernest spørsmålet om selskapet på et tidligere tidspunkt burde oppdaget belastningene.
Banken kom til at et brev fra selskapets revisor av 25 mars 1987 var av en slik karakter at Petter Brandt burde ha sett nærmere på selskapets kontoutskrifter eller foretatt andre undersøkelser som ville avklart forholdet. Banken tilbød på denne bakgrunn i møtet 19 januar 1989 å dekke de belastninger som Schie hadde foretatt før 31 mars 1987 og som fremgikk av oppstillingen til Brandt, til sammen et beløp på kr 157 248. Brandt, som hadde med seg sin advokat i møtet, aksepterte dagen etter bankens forslag. I den avtalen som partene deretter undertegnet, og som var ført i pennen av bankens jurist, heter det at beløpet "er fullt og endelig oppgjør i forbindelse med de belastninger Einar Skie har foretatt av Norsk Bilreklame A/S konto nr 6080-05-11286".
Lagmannsretten har, slik jeg forstår dommen, tolket forliksavtalen slik at banken skulle erstatte selskapet samtlige belastninger som Schie alene hadde foretatt før 31 mars 1987, også belastninger som ikke var kjent på avtaletidspunktet. Jeg kan ikke se at dette er en naturlig forståelse av avtalen. Den ville være i klar strid med ordlyden. Det er åpenbart at avtalen tok sikte på å etablere en endelig løsning på selskapets erstatningskrav mot banken.
Etter mitt syn er det heller ikke grunnlag for å revidere avtalen mellom banken og selskapet på grunn av bristende forutsetninger. Det er riktignok så at partene, da avtalen ble inngått, ikke kjente til at Schie før 31 mars 1987 på egen hånd hadde foretatt en rekke belastninger av kontoen i tillegg til de som fremgikk av Brandts oppstilling. Brandt var imidlertid på det rene med at han ikke hadde undersøkt samtlige belastningsbilag og at det derfor var mulig at det var belastninger han ikke hadde funnet.
Lagmannsretten har fremhevet at samtlige belastningsbilag hele tiden var i bankens besittelse. Det må imidlertid i den forbindelse tilføyes at det er opplyst at bilagene ikke er arkivert samlet for den enkelte konto. Det må etter mitt syn kunne legges til grunn at Brandt før avtalen ble inngått hadde mottatt alle de belastningsbilagene som han hadde anmodet om. Det har under prosedyren for Høyesterett vært antydet at representanter for banken, da avtalen ble inngått, var kjent med at det var belastninger som Schie hadde foretatt på egenhånd før 31 mars 1987 og som Brandt ikke hadde funnet frem, og som det derfor ikke ble tatt hensyn til ved inngåelsen av forliket. Jeg kan imidlertid ikke se at bevisførselen gir støtte for en slik anførsel.
I vurderingen av om det her foreligger en relevant bristende forutsetning, må det også tas i betraktning at begge parter på forhandlingstidspunktet synes å ha forutsatt at bankens erstatningsansvar var avhengig av hvilket formål uttakene var benyttet til. Dette fremgår for selskapets vedkommende av Brandts notat hvor han tar forbehold om at noen av belastningene kan være berettigete. Det er nærliggende å anta at Brandt av denne grunn hadde konsentrert seg om å undersøke de uttakene han hadde mistanke om kunne være benyttet til Schies private formål. Dette taler for at det forliket som her ble inngått, må anses som en kompromissløsning som begge parter fant å kunne godta uten å anstille ytterligere undersøkelser.
Petter Brandt har videre gjort gjeldende at avtalen mellom Norsk Bilreklame AS og Kreditkassen ikke regulerer hans kausjonsansvar. De kausjonserklæringer som Brandt har avgitt, og det er her særlig den generelle erklæringen av 20 januar 1987 som er av betydning, omfatter etter sin ordlyd også selskapets forpliktelser overfor banken etter den inngåtte avtalen. Den avtalen som selskapet inngikk med banken, medførte etter mitt syn ikke at Brandts kausjonsansvar ikke lenger skulle gjelde. Det var Brandt selv som inngikk avtalen på vegne av selskapet. Brandt hadde, som fremhevet av de tidligere instanser, en helt sentral posisjon i selskapet og han måtte, slik jeg ser det, ha tatt uttrykkelig forbehold dersom hans kausjonsforpliktelse ikke lenger skulle gjelde. Brandt har anført at bankens aksept av belastningene i strid med instruksen medførte at kausjonsansvaret ikke lenger kunne gjøres gjeldende mot ham. Da jeg mener at Brandt i egenskap av kausjonist ble bundet av den avtalen som ble inngått mellom selskapet og banken, er det imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på hvordan den rettslige stilling her ville ha vært uten denne avtalen.
Anken har ført frem, og jeg finner at Kreditkassen må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser. Omkostningene for lagmannsretten og Høyesterett settes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave, som innbefatter utlegg, til kr 64.380.
Endringen i morarentesatsen fra 1 januar 1994 bør komme til uttrykk i domsslutningen.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Herredsrettens dom - domsslutningens pkt 1 - stadfestes, med den endring at renten skal være 12 - tolv - prosent fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Petter Brandt til Christiania Bank og Kreditkasse 11.970 - ellevetusennihundreogsytti - kroner med 18 - atten - prosent rente fra 4 mars 1992 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Petter Brandt til Christiania Bank og Kreditkasse 64.380 - sekstifiretusentrehundreogåtti - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.