LE-1992-1447
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-23 |
| Publisert: | LE-1992-01447 |
| Stikkord: | Kausjon, Ingen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr.91-00221A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01447 A - HR-1995-00089 B - vedr. utfallet, se dommen. |
| Parter: | Ankende part: Petter Brandt (Prosessfullmektig: Advokat Odd Syse, Oslo). Motpart: Christiania Bank og Kreditkasse (Prosessfullmektig: Advokat Jan Just Madsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Christian Borchsenius, formann. Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Dag Stousland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Verdipapirhandelloven (1985) §6 |
Saken gjelder omfanget av kausjonsforpliktelse.
Norsk Bilreklame AS ble stiftet 28. september 1984 med en aksjekapital på 60000 kroner. Selskapet gikk konkurs 19. april 1990. Bortsett fra en kort periode var aksjekapitalen eiet med: 50 % av Petter Brandts selskap, Brandt Reklameatelier AS, og 50% av Einar Schies selskap, Esco AS. Brandt og Schie utgjorde selskapets styre sammen med advokat Lars Ole Evensen, som var styrets formann. Frem til 13. april 1988 var Schie daglig leder. Deretter var Brandt daglig leder frem til konkursåpning. Selskapets bankforbindelse var Christiania Bank og Kreditkasse, filial Sagene. Selskapet var innvilget kassekredittlån og flere gjeldsbrevlån. Ved etableringen av kassekredittlånet og ved opptak av gjeldsbrevlånene, krevet banken selvskyldnerkausjonserklæringer fra Brandt og Schie. Fra 20. januar 1987 lå i tillegg selvskyldnerkausjonserklæring for ethvert forhold og for ubegrenset beløp undertegnet av Brandt og Schie deponert i banken. Ved påtegning på brev av 17. februar 1988, fra banken til Norsk Bilreklame AS, stadfestet Brandt sitt kausjonsansvar i forbindelse med utvidelse av kassekreditten fra 250000 kroner til 400000 kroner.
Driften av Norsk Bilreklame AS gikk første år med et underskudd på ca 138000 kroner. De følgende år gikk også med underskudd, ca 51000 kroner i 1985, ca 18000 kroner i 1986. I 1987 var underskuddet steget til ca 800000 kroner. Etter at årsoppgjøret for 1987 forelå, oppdaget Brandt at Schie uberettiget hadde overført penger fra selskapets bankkonto til seg selv. I henhold til oppstilling datert 7. desember 1988 utgjorde det da kjente beløp ca 387000 kroner. Det viste seg at banken i strid med instruks om at selskapets bankkonto bare skulle disponeres av Schie og Brandt i fellesskap, hadde akseptert sjekker og andre bankoppdrag med bare Schies underskrift. Etter forhandlinger mellom banken og selskapet, representert ved Brandt, inngikk partene avtale om at banken erstattet slike uberettigede belastninger fra tiden før 31. mars 1987 med ca 161000 kroner inklusiv renter som fullt og endelig oppgjør i forbindelse med de belastninger Einar Schie har foretatt av Norsk Bilreklame AS konto nr. 6080-05-11286. Avtalen er udatert, men det er enighet om at den er underskrevet først av Brandt og deretter av banken i tidsrommet mellom 27. januar og 3. mars 1989.
Banken hadde også akseptert innsatt på Schies private konto sjekk til selskapet pålydende kr 200000,-. Da dette ble tatt opp med banken, ble pengene overført til selskapets konto.
Etter at konkurs var åpnet, ble Brandt i egenskap av selvskyldnerkausjonist krevet for saldoen på kassekredittkontoen og på to gjeldsbrevlånkonti. Kravet utgjorde kr 402754,15 inklusive renter og inkassosalær. Brandt erkjente intet ansvar under henvisning til bankens feil ved å honorere sjekker etc. med bare Schies underskrift. Videre gjorde han gjeldende at hans underskrift som kausjonist på gjeldsbrevlån av 29. oktober 1987, pålydende kr 250000,-, var falsk.
Ved stevning til Asker og Bærum herredsrett av 6. februar 1991 reiste banken søksmål mot Brandt og krevet dom for kravet.
Asker og Bærum herredsrett avsa dom i saken 12. februar 1992, i dommen feilaktig angitt 1991, med slik slutning:
1. Petter Brandt dømmes til å betale til Christiania Bank og Kreditkasse kr 402754,15 - kronerfirehundreogtotusensyvhundreogfemtifire15/100 - med tillegg av 18 - atten - prosent rente pro anno fra 29. juni 1990 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.
2. Petter Brandt dømmes til å betale Christiania Bank og Kreditkasses saksomkostninger med kr 11970,- - kronerellevetusennihundreogsytti -. Oppfyllelsesfristen er 14 -fjorten- dager.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Petter Brandt har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Petter Brandt frifinnes.
2. Petter Brandt tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten.
Christiania Bank og Kreditkasse har tatt til motmæle og lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt 1. april 1993. Petter Brandt møtte, og for banken møtte assisterende banksjef Marit Vig. Begge avga forklaring. I tillegg ble ett vitne avhørt, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Den ankende part, Petter Brandt, har i det vesentlige anført:
Herredsretten tar feil når den har kommet til at Brandt som kausjonist for Norsk Bilreklame AS' gjeld til banken er bundet av avtalen som ble inngått mellom selskapet og banken i januar 1989. Resultatet bygger retten bl.a. på det forhold at Brandt var eier av halvparten av aksjene i selskapet, samt at han var styremedlem og daglig leder av selskapet under forhandlingene med banken. Dette er rettslig irrelevante forhold. Som kausjonist har han i behold alle de innsigelser som selskapet har mot banken. Dette innebærer at han fullt ut kan påberope seg bankens feil ved å honorere sjekker og andre bankoppdrag bare undertegnet av Schie. Oppstillingen over uberettigede uttak datert 7. desember 1988, som lå til grunn for avtalen av 1989, var foreløpig og bygget på det materiale som dengang var kjent. I ettertid er det kommet frem ytterligere bilag som viser at beløpet Schie uberettiget har bemektiget seg, er i størrelsesorden ca 550000 kroner. Med tillegg av renter utgjør beløpet omkring 700000 kroner.
Avtalen fra januar 1989 fant Brandt å måtte undertegne blant annet fordi banken antydet at den også ville vurdere hans private kundeforhold og kundeforholdet til Brandts Reklameatelier A/S. I dette selskap var banken en av de aller største kundene og representerte mellom 25 og 30% av omsetningen. Under det avsluttende møte mellom partene, 19. januar 1989, svarte bankens representanter på spørsmål om avtalen ville berøre Brandt personlig, at det ville den ikke gjøre der og da, men at banken ville se tiden an. Det ble ikke nevnt noe om at kausjonsforpliktelsen fortsatt skulle bestå, og han regnet derfor med at den var bortfalt. Skjæringstidspunktet, 31.mars 1987, er ensidig fastsatt av banken.
Brandts underskrift som selvskyldnerkausjonist på gjeldsbrevet av 29. oktober 1987 er forfalsket. Han kan derfor ikke være ansvarlig for gjeldsbrevets pålydende, kr 250000,-.
Brandt har vist til dom i Rt-1979-122. Videre har han vist til Carsten Smith: Garantikrav og garantistvern, annen utgave side 187 og 199.
Ankemotparten, Christiania Bank og Kreditkasse, har i det vesentligste anført:
Herredsrettens dom er riktig så vel i resultat som begrunnelse. Brandt forhandlet på vegne av selskapet uten å se hen til sin rolle som kausjonist. Avtalen av januar 1989 var god for selskapet. Den rettslige disposisjon som han foretok på selskapets vegne, må få direkte betydning for hans kausjonsansvar. Identifikasjon er et velkjent forhold ikke bare innen skatteretten, men også i formueretten. Eksempler på dette finnes i verdipapirhandelloven §6 og fullmaktsreglene i avtaleloven. Eksempler på identifikasjon i selskapsforhold er gitt i Brækhus og Hærem: Tingsrett side 460. Her er også nevnt dom i Rt-1912-961.
Ansvar er erkjent for den feil banken gjorde. Det er i avtalen mellom selskapet og banken begrenset til tiden forut for 31. mars 1987. Begrunnelsen for at dette tidspunkt ble valgt, er at Norsk Bilreklames AS' revisor i brev til selskapet av 25. mars 1987 påpekte en del alvorlige mangler ved regnskapet. Dette sammenholdt med selskapets elendige resultat for 1987, måtte skjerpe Brandts aktsomhetsplikt både som daglig leder, styremedlem og kausjonist.
Det erkjennes at hovedregelen i garantiretten er at kausjonisten kan påberope seg alle hoveddebitors innsigelser. Det forhold at Brandt som kausjonist må identifiseres med selskapet, gjør imidlertid at han ikke kan påberope seg belastningene Schie foretok etter skjæringstidspunktet.
Brandts egenskap av kausjonist for engasjementene i banken ble nevnt under samtalene mellom Brandt og bankens representanter høsten 1988. Det ble aldri fra bankens side nevnt at hans kausjonforpliktelse opphørte i og med inngåelsen av avtalen i januar 1989. Brandt har heller ikke bedt om å få utlevert kausjonserklæringene.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det finnes ikke tvilsomt at Brandts kausjonsforpliktelse sto ved lag etter inngåelsen av avtalen i januar 1989. Det er ikke inngått noen avtale om opphør. Lagmannsretten legger til grunn at bankens representanter under møtene høsten 1988 nevnte kausjonforpliktelsen i forbindelse med Brandts aktsomhets- og undersøkelsesplikt.
Brandt undertegnet selvskyldnerkausjonserklæringer ved hver endring av engasjementet i banken. Banken hadde en generell og ubegrenset kausjonserklæring. Likevel måtte han, i forbindelse med utvidelsen av kassekreditten i februar 1988, stadfeste sitt kausjonsansvar ved påtegning på tilsagnsbrevet datert 17. februar 1988.
Banken erkjenner ansvar for å ha godtatt belastninger av Norsk Bilreklame AS' konto i strid med instruksen om at belastninger bare skulle foretas av Schie og Brandt i fellesskap. Ved avtalen av 1989 godtok Brandt på vegne av selskapet at bare belastninger eldre enn 31. mars 1987 skulle erstattes. På bakgrunn av Brandts sentrale posisjon i selskapet, som eier av halvparten av aksjene, styremedlem og daglig leder, finner lagmannsretten at Brandt også i egenskap av kausjonist må være bundet av den innrømmelse som ligger i avtalen med banken, nemlig at belastninger foretatt etter skjæringstidspunktet ikke kan påberopes. Erstatningsbeløpet ble fastsatt med utgangspunkt i Brandts oversikt over feilbelastninger, datert 7. desember 1988. Det er opplyst for lagmannsretten at partene sammen gjennomgikk oversikten og fant frem til hvilke belastninger, med utgangspunkt i skjæringstidspunktet, som var erstatningsbetingende.
Under ankeforhandlingen har Brandt dokumentert en rekke belastninger foretatt av Schie alene før 31. mars 1987 og som ikke er med på oversikten av 7. desember 1988. Følgende belastninger har banken skaffet til veie etter anmodning fra Brandt etter 7. desember 1988:
Sjekk nr. 10670512 kr 5000,-
Sjekk nr. 10670513 kr 2500,-
Sjekk nr. 10670515 datert 25. september 86 kr 30000,-
Sjekk datert 09. oktober 86 kr 13000,-
Sjekk nr. 10670520 datert 14. oktober 86 kr 29347,-
Sjekk nr. 10670522 datert 16. oktober 86 kr 5000,-
Sjekk datert 20. november 86 kr 25000,-
Sjekk nr. 10670524 datert 11. desember 86 kr 10000,-
Sjekk nr. 10670532 datert 08. januar 87 kr 2500,-
Sjekk nr. 10670538 datert 03. februar 87 kr 2500,-
Sjekk datert 30. mars 87 kr 20160,-
- - - - - - - - - - - -
Sum kr 145007,- - - - - - - - - - - - -
Lagmannsretten legger til grunn at disse belastningene ville blitt godskrevet selskapet, i henhold til avtalen, dersom de hadde vært kjent på avtaletidspunktet. Lagmannsretten finner derfor at Brandt, som kausjonist, kan påberope seg disse feilbelastninger selv om avtalen av januar 1989 mellom banken og Norsk Bilreklame AS angir at avtalens erstatningssum skal være fullt og endelig oppgjør. Dette gjelder ikke minst fordi banken hele tiden har vært i besittelse av belastningskopiene.
Lagmannsretten finner det videre tilstrekkelig sannsynliggjort at Brandts underskrift som kausjonist på gjeldsbrevet av 29. oktober 1987 pålydende kr 250000,- er forfalsket. Underskriften på gjeldsbrevet mangler flere av de karakteristiske trekk som Brandts ekte underskrift har. Dertil kommer at rubrikken for personnummer bare er utfylt med fødselsdato. Anførselen om at underskriften er falsk, er ikke imøtegått av banken.
Brandts påtegning på bankens brev av 17. februar 1988, hvor banken angir det samlede gjeldsengasjement til kr 833333,- og hvor gjeldsbrevlånet av 29. oktober 1987 er inkludert, er som foran nevnt utelukkende en stadfestelse av Brandts kausjonsansvar for tilleggskreditten på kr 150000,- og er ingen gjeldserkjennelse fra Brandts side. Lagmannsretten finner etter dette at banken ikke kan gjøre kausjonsansvar gjeldende mot Brandt for så vidt gjelder dette gjeldsbrevlån.
Mellomværendet mellom partene ser etter dette slik ut:
Bankens krav kr 402754,15
feilbelastninger kr 145007,- gjeldsbrevlån kr 250000,-
395007,-
banken tilgode kr 7747,15
Inkludert i bankens krav kr 402754,15 er imidlertid renter og inkassosalær med til sammen kr 23744,16. Etter det lagmannsretten har kommet frem til angående hovedkravet, kan Brandt heller ikke anses ansvarlig for dette beløp.
Brandt blir etter dette å frifinne.
Anken har ført frem og i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd tilkjennes Brandt saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett. Banken er den av partene som har hatt lettest tilgang til bankbilagene, og burde ha skaffet dem til veie tidligere slik at søksmålet kunne ha vært unngått.
Advokat Syse har fremlagt omkostningsoppgave. I henhold hertil krever han salær for herredsretten med kr 14000,- og for lagmannsretten med kr, 14400.- med tillegg av ankegebyret, kr 11250,-. Lagmannsretten legger opppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Petter Brandt frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Christiania Bank og Kreditkasse til Petter Brandt 39.650 - trettinitusensekshundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.