HR-1996-40-S - Rt-1996-116
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-18 |
| Publisert: | HR-1996-00040-S - Rt-1996-116 (33-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1996-00040 S, jnr 1465/1995. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162, §388 |
A ble den 24 november 1988 siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første ledd jf femte ledd for angivelig i tidsrommet 1985 til og med 1988 i Osloområdet å ha omsatt et meget betydelig kvantum heroin, eller medvirket til dette. Han satt varetektsfengslet i tiden frem til 2 januar 1989. Saken ble henlagt den 15 juni 1992.
I brev av 8 september 1993 til Oslo forhørsrett satte han frem krav om erstatning i anledning forfølgningen etter straffeprosessloven kapittel 31 begrenset oppad til kr 400.000. Han viste til at han ikke var blitt meddelt henleggelsen.
Forhørsretten avsa 25 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om erstatning i anledning straffeforfølgning tas ikke til følge."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, nå Borgarting lagmannsrett, som 2 november 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Lagmannsretten kom i motsetning til forhørsretten til at A hadde sannsynliggjort at han ikke hadde begått de handlinger han var siktet for, jf straffeprosessloven §444. Lagmannsretten kom imidlertid til at det ikke var dokumentert eller sannsynliggjort at A hadde lidt noe økonomisk tap som følge av siktelsen og varetektsfengslingen. Oppreisning ble heller ikke gitt etter straffeprosessloven §446.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at kjæremålet bare gjelder rettsanvendelsen i forbindelse med oppreisning, og at han er påført en "særlig og uforholdsmessig skade". Med utgangspunkt i Rt-1989-768 er det anført at lagmannsretten har lagt en for streng fortolkning til grunn når det bygges på at betingelsene for oppreisning ikke er til stede. Det er særlig vist til at det gikk over fire år fra siktelse til meddelelse om henleggelse, og at han når som helst kunne bli tiltalt for et forhold som hadde en strafferamme på inntil 21 års fengsel.
Det er også anført at det i denne saken er handlet i strid med EMK art 1 pkt 1 i det denne saken ikke er avgjort innen "rimelig tid". Det må være tilstrekkelig å peke på at avgjørelsen i denne saken ble meddelt på et tidspunkt da saken måtte antas å ha vært "avsluttet" i flere år. Han oppfatter dette som en grov krenkelse av hans rettigheter i et sivilisert samfunn.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. A tilkjennes oppreisning fastsatt etter rettens skjønn med inntil kr 150000,-.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Ved videre kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset som angitt i straffeprosessloven §388. Det innebærer at den kjærende parts påstand om realitetsavgjørelse av kravet om oppreisning ikke kan behandles. Etter paragrafens nr 3 kan utvalget prøve lagmannsrettens "tolking av en lovforskrift" og eventuelt oppheve lagmannsrettens kjennelse dersom det foreligger feil i denne forbindelse.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens "rettsanvendelse i forbindelse med oppreisning". Anførslene i kjæremålet behandler spørsmålet om den kjærende part er påført en "særlig og uforholdsmessig skade", hvilket er et vilkår når oppreisning gis etter §446 jf §445.
Kjæremålsutvalget viser til at lagmannsretten ikke har begrunnet sitt avslag på kravet om oppreisning på dette vilkåret - det var ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på det. Lagmannsretten avgjorde kravet om oppreisning etter §446 jf §444, men fant at vilkåret om "særlige grunner" i §446 ikke var oppfylt. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolking av de relevante lovbestemmelsene. Den konkrete lovanvendelsen kan utvalget ikke prøve.
I kjæremålet anføres det også at det i saken er handlet i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 1 (1) - hvilket antas å være feilskrift for artikkel 6 (1) - kravet om avgjørelse "innen rimelig tid". EMK har ikke tidligere vært påberopt i saken. Det foreligger ikke noen lovtolkingsfeil i denne forbindelse. Utvalget nevner at det faktiske forhold som anførselen baserer seg på, har vært påberopt og vurdert i saken, nemlig at A ble siktet 24 november 1988, og først ble kjent med henleggelsen ved forsvarerens brev 23 mai 1993, idet påtalemyndigheten etter det opplyste ikke hadde sørget for meddelelse til A om henleggelsen som fant sted 15 juni 1992.
Kjæremålet har ikke ført fram, og saksomkostninger tilkjennes ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.