Rt-1989-768
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-29 |
| Publisert: | Rt-1989-768 (221-89) |
| Stikkord: | Erstatning, Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 996/1989, jnr 468/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Philipson, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Straffeloven (1902) §162, §35, §54 |
Bergen byrett avsa 2. juni 1988 dom i straffesak mot A og B. For B hadde dommen slik slutning:
"B dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, jfr. femte ledd som fellesstraff med Bergen byretts dom av 12. mars 1987 til fengsel i 8 - åtte måneder, jfr straffeloven §54 nr 3. I straffen fragår 63 - sekstitre - dager for utholdt varetektsfengsel.
Hos B inndras en pesolavekt til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §35."
A og B søkte Høyesteretts kjæremålsutvalg om fornyet behandling ved lagmannsretten, og kjæremålsutvalget samtykket i dette.
Gulating lagmannsrett avsa 1. desember 1988 dom i saken som for Bs vedkommende har slik slutning:
"B frifinnes for en forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd jfr. femte ledd."
Ved prosesskriv til Gulating lagmannsrett av 27. februar 1989 fremsatte B krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §446 jf §445. Kravet gjelder erstatning for skade av ikke økonomisk art. Kravet er begrenset oppad til kr 50.000,-.
Gulating lagmannsrett avsa 27. april 1989 kjennelse med slik slutning:
"Bs begjæring om oppreisning tas ikke til følge."
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens.
Lagmannsrettens flertall har uttalt følgende:
"Lagmannsrettens flertall... finner at vilkåret for å kreve oppreisning etter straffeprosessloven §445, jfr §446 ikke er til stede. Det er et vilkår at siktede ved straffeforfølgningen er påført en "særlig eller ufoholdsmessig skade". Etter reglene i straffeprosessloven §445 vil den siktede kunne tilkjennes erstatning for påført økonomisk skade (økonomisk tap), og siktede vil etter regelen i §446 i tilfelle også kunne tilkjennes oppreisning for ikke-økonomisk skade. Flertallet finner at siktedes varetektsopphold var forholdsvis kortvarig, 1 måned. Etter avgivelsen av legeerklæringene av 14. mars og 17. mars 1988 ble han nokså hurtig løslatt, nemlig 6. april 1988. Det finnes ikke sannsynliggjort at varetektsoppholdet har hatt noen vesentlig betydning for siktedes psykiske eller fysiske helsetilstand, som allerede før fengslingen var redusert. Det finnes således heller ikke sannsynliggjort at straffeforfølgningen i sin alminnelighet, eller varetektsfengslingen i særdeleshet, har påført siktede en "særlig eller uforholdsmessig skade"." Lagmannsrettens mindretall la til grunn at Bs månedslange opphold i varetektsarresten har forverret hans fysiske og psykiske helsetilstand og påført ham et magesår. Mindretallet fant at dette representerte en særlig skade ved rettsforfølgningen, og at særlige grunner taler for å tilkjenne den frifunne et mindre oppreisningsbeløp.
B har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålutvalg.
B har i det vesentlige anført at varetektsfengslingen som varte fra 6. mars til 6. april 1988 var svært belastende såvel fysisk som psykisk. Hans allerede svekkede helbred ble ytterligere forverret under fengselsoppholdet. Det er i denne forbindelse vist til legeerklæringer som er lagt ved kjæremålserklæringen. I en legeerklæring av 14. mars 1989 heter det bl a at B er en pasient med tidligere magesår og vedvarende syreproblemer, og at tilstanden nå var forenlig med et mulig nytt magesår. En forverring av tidligere tilstand hadde antagelig sin årsak i det psykiske traumet som fengslingen medførte. I en legeerklæring av 17. mars 1988 er det opplyst at B tidligere har hatt sykehusopphold pga psykiske lidelser, og det anføres at et lengre opphold i fengsel vil medføre risiko for forverring av den psykiske helsetilstand. Den samme lege som avga erklæring av 17. mars har også avgitt en erklæring 15. juni 1988. I den sistnevnte erklæring opplyses at det forefinnes gastritt og duodenittforandringer samt et lite ulcus duodeni, som det ikke var mistanke om at B hadde før varetektsfengslingen.
Den kjærende part har anført at lagmannsrettens flertall stiller for strenge krav for å tilkjenne erstatning. Ved legeerklæringene er det dokumentert at varetektsfengslingen var meget sterkt psykisk belastende, og at denne bl a har ført til et magesår som må anses som en kronisk lidelse. Det må ved rimelighetsbetraktningen også legges vekt på at B ble frifunnet fra det straffbare forhold som han var tiltalt for. Med de strenge krav for å kunne gi oppreisning som lagmannsrettens flertall synes å legge til grunn, vil det nærmest være umulig å bli tilkjent erstatning i forbindelse med straffeforfølgning på ikke økonomisk grunnlag.
Den kjærende part har videre anført at såvel byrett som lagmannsrett og påtalemyndighet ble ved kjæremål over fengslingskjennelse 18. mars 1988 gjort kjent med den skade eller fare for skade som varetektsfengslingen kunne medføre, uten at de nevnte instanser var villige til å avhjelpe denne.
B har nedlagt slik påstand:
"B tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosessloven §445 jfr. §446 etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 50.000,-."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, og har i forbindelse med oppreisningssaken uttalt:
"Av legeerklæringene fremgår det at B hadde betydelige helsemessige problemer forut for fengslingen og de samme problemer etter at han ble løslatt. I fengslingsperioden synes han i tillegg å ha fått en magekatarr, men jeg tillater meg å betvile at dette kan anses som særlig eller uforholdsmessig skade.
"Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsrettens flertall i at vilkårene for å tilkjenne den kjærende part oppreisning etter straffeprosessloven §446 jf §445 ikke er til stede i den foreliggende sak. Utvalget vurderer sakens bevisligheter på samme måte som lagmannsrettens flertall og utvalget kan ikke se at lagmannsretten har stilt for strenge krav for å tilkjenne oppreisning. Etter dette legger utvalget til grunn at det i den foreliggende sak ikke foreligger noen kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier oppreisning etter straffeprosessloven §446 jf §445. Utvalget viser til avgjørelser inntatt i Rt-1987-95 og Rt-1987-533.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.