HR-1996-48-A - Rt-1996-888
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-11 |
| Publisert: | HR-1996-00048-A - Rt-1996-888 (257-96) |
| Stikkord: | Familierett, Samværsrett |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1993-01060 A - Høyesterett HR-1996-00048 A, nr. 228/1995 |
| Parter: | A (Advokat Trygve Undem - til prøve) mot B (Advokat Bjørn Haukland) |
| Forfatter: | Aarbakke, Gussgard, Coward, Hellesylt, Dissens: Backer |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §39, §44, §47, Barneloven (1981) |
Dommer Aarbakke: Saken gjelder en fars rett til samvær med en snart fem år gammel datter.
A og B ble samboere i 1990. De var da 19 og 20 år gamle. Datteren C ble født xx.xx.1991. Etter uoverensstemmelser brøt A samboerforholdet i oktober 1991, og flyttet til sine foreldre.
Den 17 desember 1991 reiste B sak ved Dalane herredsrett med påstand om vanlig samvær med datteren. Under hovedforhandlingen inngikk partene 22 januar 1992 rettsforlik om samvær mellom far og datter. Frem til 1 mars 1993 skulle samværet være kontrollert. Fra da av skulle det være vanlig samvær etter barneloven §44.
A påanket 27 februar 1992 rettsforliket til Gulating lagmannsrett, og begjærte samtidig avgjørelse om utsatt rettskraft. Lagmannsretten avslo begjæringen 27 mars 1992. B begjærte 3 april 1992 tvangsfullbyrdelse av samværsretten i henhold til rettsforliket, og namsretten fastsatte tvangsbot med 250 kroner for hver gang samvær ble nektet. Det er opplyst at A har betalt tvangsbøter med i alt 6 000 kroner.
A frafalt senere anken over rettsforliket. Dette hadde sammenheng med at hun 18 april 1992 hadde reist ny sak ved Dalane herredsrett med påstand om at B ikke skulle ha samvær med datteren. Samtidig begjærte hun avgjørelse om at han heller ikke midlertidig skulle ha samvær med datteren. Ved kjennelse 30 desember 1992 forkastet herredsretten denne begjæringen og fastsatte en midlertidig samværsordning. Kjennelsen ble under dissens stadfestet av Gulating lagmannsrett 10 februar 1993. Kjæremål over lagmannsrettens kjennelse ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg 25 mars 1993. Den midlertidige samværsordning ble iverksatt ved at B vinteren og våren 1993 var sammen med datteren tre ganger, med tredjemenn til stede. Senere møtte han ikke opp til fastsatt tid og sted for samvær, idet han selv ikke ønsket den fastsatte form for samvær.
Den 16 juli 1993 avsa Dalane herredsrett dom med slik domsslutning:
"1. B har p.t. og fram til årsskiftet 1994/95 ikke rett til samvær med datteren C.
2. Med virkning fra 1. januar 1995 skal samvær gjennomføres etter slik opptrappingsplan:
Første halvår 1995 skal B ha rett til samvær en dag hver 14. dag. Samværet skal i startfasen være på 4 timer pr. gang, med gradvis opptrapping til full dag, fra kl. 10.00 til kl. 18.00. Besøkene skal i denne periode gjennomføres hjemme hos Bs foreldre eller hans søster.
Fra annet halvår 1995 skal B ha rett til samvær med C 1 dag pr. uke fra kl. 10.00 til kl. 18.00.
Besøkene skal legges fast til lør- eller søndag etter As valg. B har plikt til å hente og bringe barnet til fastsatt tid.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 5 mai 1995 avsa dom med slik domsslutning:
"1. B skal fra 15. mai 1995 ha samvær med datteren C, født xx.xx.1991, seks timer én dag hver måned. Samværet skal finne sted enten i hjemmet til B eller i hjemmet til hans familie. Samværene skal utøves i nærvær av en person som RVT-tjenesten i Lund eller familierådgivningskontoret i Eigersund utpeker. Dersom en slik person ikke skulle ha anledning til å møte, blir samværet likevel å gjennomføre med mindre partene skulle bli enige om noe annet.
2. B skal fra 1. november 1995 ha samvær med C hver fjortende dag - lørdag eller søndag - inntil åtte timer i tidsrommet mellom kl. 10.00-19.00. B skal senest onsdag før samværet melde fra hvilken dag han vil benytte.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller for lagmannsrett."
A har påanket dommen til Høyesterett. Anken var opprinnelig begrunnet med feil i saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Saksbehandlingsanken er frafalt under ankeforhandlingen.
Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Dalane herredsrett, hvor partene og syv vitner har gitt forklaring. For herredsretten og lagmannsretten var psykologene Gunnar Rye Ellingsen og Odd Kåre Ravndal oppnevnt som sakkyndige. For Høyesterett har psykologene Lise Cappelen og Kirsten Hasselknippe vært oppnevnt som nye sakkyndige. Disse har avgitt en skriftlig rapport. Dessuten har Lise Cappelen gitt forklaring under ankeforhandlingen.
Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:
Det er i dette tilfelle flere grunner for å gjøre unntak fra barneloven alminnelige regel om samvær mellom far og barn. Den viktigste er ankemotpartens forhold. Når det gjelder dette, er det feil både i lagmannsrettens bevisbedømmelse og i lagmannsrettens rettslige vurdering. Ankemotparten er dømt for flere tilfelle av vold mot så vel den ankende part som en senere samboer og offentlige tjenestemenn. Han har dessuten ved flere anledninger vist plagsom atferd. Hans tilbøyelighet til voldsbruk og plagsom atferd er ikke situasjonsbetinget. Den er til stede også i dag, og det er dermed risiko for at samvær med ham vil være til skade for datteren. Slik situasjonen har vært, må ankemotparten ha bevisbyrden for at risiko for skade ikke er til stede, og denne bevisbyrden er ikke oppfylt.
Den ankende part har videre anført at hun føler seg særlig utsatt for ankemotpartens aggressive atferd, og at samvær mellom far og datter lett vil aktualisere konflikten mellom foreldrene, til skade for datteren.
C lever nå under gode og stabile forhold, som ikke må ødelegges. Hun har dessuten vist tendens til frykt for fremmede personer, og faren vil være en slik person i begynnelsen. Hun kan heller ikke selv gjøre seg nytte av samvær nå. Samvær mellom far og datter bør etter den ankende parts oppfatning utstå inntil C selv viser interesse for dette og dessuten er i stand til å varsle om eventuell vold eller omsorgssvikt i tilknytning til samvær.
Den ankende part går også mot begrenset samvær under kontrollerte forhold. Dette fungerte ikke godt da det ble prøvd vinteren og våren 1993, og det reiser dessuten praktiske problemer som er vanskelige og kostbare å løse.
Når det gjelder den rettslige vurdering, hevdes lagmannsretten å ha bygget på en uriktig forståelse av barneloven vilkår for å gjøre unntak fra lovens alminnelige regel om samvær.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipal påstand:
1. B. har ikke rett til samvær med datteren C.
2. B. tilpliktes å erstatte A, eventuelt det offentlige, sakens omkostninger.
Subsidiær påstand:
1. B. skal ha samvær med C som følger: 2 ganger pr. kalenderår.
Samværene skal ha en varighet av inntil 4 timer hver gang og skal skje i nærvær av en 3. person, som partene finner frem til i fellesskap. 3.-personen fastsetter de nærmere vilkår for gjennomføring av samværsordningen.
Dersom partene ikke finner frem til en kompetent 3.-person, faller samværet bort.
B. bærer de eventuelle utgifter til tilsynsperson.
2. B. tilpliktes å erstatte A, eventuelt det offentlige, sakens omkostninger."
Ankemotparten, B, henholder seg i hovedsak til lagmannsrettens dom, både når det gjelder resultat og begrunnelse.
Ankemotparten gjør gjeldende at det ikke er noe grunnlag for å anta at han ikke har alminnelig samværsevne. Tvert imot har de sakkyndige uttalt at han har de nødvendige personlige forutsetninger for samvær.
Han gjør dessuten gjeldende at de hendelsene som den ankende part har trukket frem, var situasjonsbetinget og ligger tilbake i tid. Hendelsene kan under ingen omstendighet gi grunnlag for i dag å fravike barneloven alminnelige regler om samvær mellom far og barn.
Ankemotparten bestrider ikke at den ankende part fortsatt nærer frykt for ham, men hevder at denne frykten savner reelt grunnlag, og at hennes ubegrunnede virkelighetsoppfatning ikke kan legges til grunn i saken.
Ankemotparten viser til at de sakkyndige har uttalt at samvær med ham isolert sett vil være til beste for datteren. Det er intet grunnlag for å regne med skadevirkninger hos henne.
Ankemotparten er imidlertid enig i at samvær bør iverksettes på en kontrollert måte og først over en viss tid endres til barneloven normalordning. Det bør i denne overgangsfasen søkes hjelp fra det kommunale støtteapparatet.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts dom om samværsrett for B. med datteren C stadfestes.
Opptrapping av og forutsetninger for samvær fastsettes nærmere av retten.
2. B. - det offentlige - tilkjennes ankesakens kostnader."
Jeg er som lagmannsretten kommet til at B bør ha samvær med datteren C.
Utgangspunktet for saken er det rettskraftige rettsforlik 22 januar 1992 om samvær mellom far og datter. Etter barneloven §47 tredje ledd jf §39 annet ledd kan bestemmelser om samvær i et forlik "berre endrast når særlege grunnar talar for det". Slik saken ligger an - hvor samvær mellom far og datter bare i liten utstrekning har vært gjennomført i praksis hittil - kan dette kravet om særlige grunner ikke få noen selvstendig betydning. Avgjørende blir også i dette tilfelle barneloven alminnelige regler om rett til samvær.
Det følger av barneloven §44 første og annet ledd at far og datter skal ha samvær med mindre annet blir bestemt. Av §44 første ledd følger dessuten at også mor har et medansvar for at samværsretten blir oppfylt. Eventuell bestemmelse om at det ikke skal være samvær "skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet", jf §44 tredje ledd.
Om forståelsen av denne bestemmelsen nevner jeg at det i flere avgjørelser av Høyesterett er uttalt at det skal ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær mellom far og datter, jf blant annet uttalelser i Rt-1987-598 (på side 606) og Rt-1995-946 (på side 949). Særlig viser jeg til følgende uttalelse i Rt-1989-148 (på side 152-53):
"Dersom samvær helt skal nektes en far eller en mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jf Rt-1976-1497."
Fra Rt-1976-1497 finner jeg grunn til å gjengi følgende uttalelse (på side 1501):
"Jeg ser det for min del slik at den ene av partene i en samværssak ofte vil ha en dypt forankret motvilje mot samværsrett og at denne motvilje ikke bare kan bero på personlig innstilling overfor den annen, men også på oppriktig bekymring for virkningen på barnet. Men skulle domstolene i slike tilfelle bøye av for motviljen, ville den ordning loven har påbudt som den normale, lett kunne bli uthulet. Domstolene treffer sine avgjørelser i disse saker ut fra det de mener er best for barnet, og det må kreves at begge parter retter seg etter en endelig dom i saken."
Spørsmålet i saken er således om de forhold den ankende part har påberopt og de opplysninger som ellers foreligger, gir grunnlag for å fravike barneloven alminnelige regler om rett til samvær mellom far og barn.
Jeg nevner her først at de sakkyndige for Høyesterett i sin rapport 8 mars 1996 har konkludert slik:
"Under forutsetning av at foreldrene med hjelp av en 3. person kan klare å samarbeide om en besøksavtale, vil det være gunstig for Cs personlighetsutvikling at hun har samvær med sin far.
Dersom det p.g.a. mors frykt for far ikke er mulig å utvikle et samarbeid, vil samvær med far være uheldig for Cs utvikling."
Jeg må legge til grunn at den forutsetning om samarbeid som de sakkyndige oppstiller, for tiden ikke er oppfylt. I dette ligger - slik jeg forstår rapporten - at de sakkyndige i realiteten fraråder samvær mellom far og datter nå. Psykolog Lise Cappelen har i sin forklaring for Høyesterett gitt uttrykk for at samvær uten den nevnte forutsetning om samarbeid bør utsettes iallfall til C er i 8-9 års alder.
Også de sakkyndige for herredsretten og lagmannsretten konkluderte først med å fraråde samvær på det aktuelle tidspunkt, men disse endret senere konklusjonen for lagmannsretten, hvor de ga tilråding om et begrenset samvær under tilsyn.
Slik saken ligger an, kan de sakkyndiges fraråding ikke i seg selv være avgjørende. Høyesterett kan ikke direkte pålegge foreldrene å bedre samarbeidsforholdene seg imellom eller å søke råd for å få dette til. Retten må ta utgangspunkt i den situasjon som foreligger, med de vanskelige samarbeidsforhold som er mellom foreldrene, og avgjøre samværsspørsmålet ut fra dette. Jeg finner imidlertid grunn til her å skyte inn at det av hensyn til C er all grunn for foreldrene og deres familier til å gå inn for å utvikle et slikt praktisk samarbeid om samvær mellom far og datter som alle de sakkyndige har etterlyst. Det er opplyst at rådgivnings- og veiledningstjenestene eller tilsvarende tjenester i bostedkommunene er kompetente og villige til å medvirke til å bedre samarbeidsforholdet mellom foreldrene når det gjelder samværsordningen.
Etter min mening kan et dårlig samarbeidsforhold mellom foreldrene ikke uten videre gi grunnlag for å nekte samvær mellom far og datter. Det er åpenbart barneloven forutsetning at samværsrett ikke kan knyttes til en forutsetning om samarbeid mellom foreldrene. En annen forståelse av loven ville lett kunne gjøre samværsreglene ineffektive i praksis, jf det jeg har gjengitt fra Rt-1976-1497.
Heller ikke de trekk ved fars atferd som det foreligger opplysninger om, kan etter min mening gi grunnlag for å fravike barneloven alminnelige regler om samvær mellom far og barn. Dette gjelder også hans tidligere atferd overfor den ankende part. Det er riktignok så at han har opptrådt brutalt og hensynsløst overfor henne. Men dette skjedde for mer enn fire år siden, og senere episoder mellom dem foreligger det ikke opplysninger om. Det er etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at de tidligere hendelser innebærer en risiko for at far i dag vil komme til å skade sin datter under samvær.
Heller ikke andre hendelser som far har vært innblandet i - og som han til dels er straffedømt for - kan etter min mening gi tilstrekkelig grunnlag for å anta at han vil komme til å skade sin datter under samvær. Jeg tilføyer at han i flere år har vært, og fortsatt er, under utdannelse som nærmer seg avslutning. Han har også ordnede boforhold, og hans forhold til rusmidler synes bedre enn de var tidligere.
Det som kan skape en viss tvil om avgjørelsen, er opplysningene om den ankende parts frykt for ankemotparten - som ikke er bestridt - og følgende uttalelse i tilknytning til dette i de sakkyndiges rapport 8 mars 1996:
"As frykt for B er så fastlåst at det oppleves for henne som en umulighet og svært utrygt å skulle samarbeide med ham angående C. Hun vil også få liten støtte fra sin familie for å bearbeide denne frykten." Uttalelsen har sammenheng med en annen uttalelse i rapporten som direkte gjelder C:
"På kort sikt vil det være vanskelig for far å bli kjent med C p.g.a. hennes utrygghet i ukjente situasjoner. Hun kan komme til å svinge mellom ønske om kontakt og ønske om ikke å ha kontakt. For å takle dette og komme gjennom den første fasen vil hun trenge støtte og oppmuntring fra alle parter for at situasjonen ikke skal låse seg og bli en negativ erfaring.
På lang sikt vil hun få erfaring og trygghet sammen med en person som er forskjellig fra mor og mors familie. Dette kan gi henne mer trygghet og en mer robust væremåte. Dette er imidlertid avhengig av at foreldrene kan samarbeide greitt. Dersom de ikke klarer det, vil C enten kunne identifisere seg med mor og bli redd og vag overfor far, eller at C identifiserer seg med far og hans robusthet. Dette kan skape en konflikt mellom mor og datter hvor jenta blir den dominerende og mor den unnvikende."
Tross det som er sagt, finner jeg at det riktige for de tre vil være å komme videre ved at samvær mellom far og datter nå innledes og søkes utviklet. På bakgrunn av den situasjonen som foreligger, og i tråd med uttalelser fra fars prosessfullmektig for Høyesterett, finner jeg imidlertid at en ordning med samvær mellom far og datter bør gis en varsom start og utvikles over noen tid. Mor bør således få tid til å forberede seg på samværsordningen, ved at denne iverksettes først fra 1 september 1996. Dessuten bør samværsordningen være begrenset og kontrollert en tid fremover. Begrensningene og kontrollen bør lettes i en mellomfase. Når denne er avsluttet, bør samværet mellom far og datter følge barneloven alminnelige regel, jf §44 fjerde ledd. Det siste innebærer samvær en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og enten jul eller påske. Opptrapping bør knyttes til gjennomførte samvær og ikke knyttes til en bestemt dato.
Om enkelthetene i den ordningen med begrenset og kontrollert samvær i tiden etter 1 september 1996 som bør fastsettes, vil jeg bemerke:
De første åtte ganger bør far og datter ha samvær en gang annenhver uke. Samvær bør fortrinnsvis finne sted i den barnehagen hvor C går. Barnehagen må være betjent i samværstiden. Er samvær i barnehagen ikke mulig på grunn av forhold ved barnehagen, f eks fordi barnehagen motsetter seg samvær der eller fordi det er ferietid, bør samvær finne sted hos far eller fars familie. Hvert samvær i barnehagen bør kunne vare i to timer. Hvert samvær hos far eller hans familie bør kunne ha samme varighet tillagt tid for transport av C. Samvær utenfor barnehagen bør skje i nærvær av en person som oppnevnes av rådgivnings- og veiledningstjenesten eller tilsvarende tjeneste i mors bostedskommune. Tilsynspersonen trenger ikke være en fagperson, men hun eller han må være med når C hentes hos og bringes til moren. Omkostninger ved samværene, herunder eventuelle omkostninger til tilsynsperson, bør bæres av far.
Når åtte samvær har funnet sted, bør ordningen endres slik at åtte nye samvær kan finne sted hos far eller fars familie. Samværstiden bør nå økes til fire timer hver gang tillagt tid for transport. Samvær trenger ikke skje i nærvær av en tilsynsperson. Omkostninger ved samvær må fortsatt bæres av far.
Når også de sistnevnte åtte samvær er avviklet, bør barneloven alminnelige regler gjelde.
Selv om anken ikke har ført frem, finner jeg at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne dom:
1. B har rett til samvær med datteren C, født xx.xx.1991, med virkning fra 1 september 1996.
2. For de åtte første samvær gjelder følgende bestemmelser:
a) Samvær skal finne sted annenhver uke.
b) Samvær skal finne sted i barnehage eller, om dette ikke er mulig, hos B eller hans familie.
c) Samvær i barnehage skal vare 2 timer. Samvær hos B eller hans familie skal vare 2 timer tillagt tid for transport av C, alt mellom kl 1000 og kl 1700 på dagen.
d) Samvær hos B eller hans familie og transport av C fra og til As hjem skal finne sted i nærvær av en person som utpekes av rådgivnings- og veiledningstjenesten eller tilsvarende tjeneste i As bostedskommune.
e) Omkostninger ved samvær, herunder eventuelle omkostninger til tilsynsperson, bæres av B.
3. For de åtte neste samvær gjelder følgende bestemmelser:
a) Samvær skal finne sted annenhver uke.
b) Samvær skal finne sted hos B eller hans familie.
c) Samvær skal vare 4 timer tillagt tid for transport av C, alt mellom kl 1000 og kl 1900 på dagen.
n d) Omkostninger ved samvær bæres av B.
4. Når seksten samvær er avviklet, gjelder vanlig samværsrett, jf barneloven §44 fjerde ledd.
5. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Dommer Backer: Jeg er kommet til at anken bør tas til følge, slik at B foreløpig ikke gis samvær med sin datter.
Etter min oppfatning må prinsippet i barneloven §44 annet ledd om samværsrett for den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, her vike for regelen i §44 tredje ledd 3. punktum om at avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet. Ved vurderingen av hva som er best for barnet, legger jeg til grunn uttalelsen fra de sakkyndige for Høyesterett om at dersom det på grunn av morens frykt for faren ikke er mulig å utvikle et samarbeid, vil samvær med faren være uheldig for Cs utvikling. På samme måte som førstvoterende finner jeg at den oppstilte forutsetning for samvær ikke er oppfylt. Jeg viser videre til psykolog Lise Cappelens uttalelse om at samvær uten den nevnte forutsetning iallfall bør utsettes til C er i 8-9 års alderen.
Mitt standpunkt innebærer ikke at jeg uten videre godtar at en mors motstand mot samværsrett skal være avgjørende. Men i det foreliggende tilfelle har motstanden i høy grad et reelt utgangspunkt i farens voldelighet og overgrep overfor henne og andre. Som nevnt av førstvoterende, er B straffedømt for dette. Etter at partene flyttet fra hverandre, har det videre vært en rekke episoder, som iallfall én gang førte til at politiet måtte tilkalles. Man må etter de sakkyndige uttalelser bygge på at B har vanskeligheter med å tøyle sitt temperament, særlig overfor hva han oppfatter som provokasjoner. Han har så sent som høsten 1995 vært innblandet i tre tilfelle av voldsanvendelse på eller ved utesteder. Selv om det ikke er noen grunn til å tro at han vil skade sin datter under samvær med henne, må man etter min mening godta at Bs voldelighet og minnene om hva barnets mor har måttet tåle fra ham - selv om det ligger noe tilbake i tiden - har ødelagt samarbeidsmulighetene. Med utgangspunkt i det som psykolog Cappelen har uttalt bør man, slik jeg ser det, komme tilbake til spørsmålet om samværsrett når C er blitt eldre, og man vil være mindre avhengig av et samarbeid mellom foreldrene.
I tillegg til det jeg allerede har sagt, vil jeg peke på at det slik saken har vært prosedert og opplyst for Høyesterett, etter min mening er vanskelig å fastsette detaljerte regler om et kontrollert samvær, som etter hvert skal opptrappes. Dette forutsetter en medvirkning fra utenforstående som ikke uten videre kan anses gitt, og hvis det av en eller annen grunn blir vanskeligheter eller forsinkelser, vil forutsetningene for ordningen lett svikte.
Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Aarbakke.
Dommer Coward: Likeså.
Dommer Hellesylt: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. B har rett til samvær med datteren C, født xx.xx.1991, med virkning fra 1 september 1996.
2. For de åtte første samvær gjelder følgende bestemmelser:
a) Samvær skal finne sted annenhver uke.
b) Samvær skal finne sted i barnehage eller, om dette ikke er mulig, hos B eller hans familie.
c) Samvær i barnehage skal vare 2 timer. Samvær hos B eller hans familie skal vare 2 timer tillagt tid for transport av C, alt mellom kl 1000 og kl 1700 på dagen.
d) Samvær hos B eller hans familie og transport av C fra og til As hjem skal finne sted i nærvær av en person som utpekes av rådgivnings- og veiledningstjenesten eller tilsvarende tjeneste i As bostedskommune.
e) Omkostninger ved samvær, herunder eventuelle omkostninger til tilsynsperson, bæres av B.
3. For de åtte neste samvær gjelder følgende bestemmelser:
a) Samvær skal finne sted annenhver uke.
b) Samvær skal finne sted hos B eller hans familie.
c) Samvær skal vare 4 timer tillagt tid for transport av C, alt mellom kl 1000 og kl 1900 på dagen.
d) Omkostninger ved samvær bæres av B.
4. Når seksten samvær er avviklet, gjelder vanlig samværsrett, jf barneloven §44 fjerde ledd.
5. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.