HR-1996-53-S - Rt-1996-125
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-25 |
| Publisert: | HR-1996-00053-S - Rt-1996-125 (40-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Privat straffesak, Sikkerhetsstillelse for saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00053 S, jnr 4/1996. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1981) §387, §413, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999) |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av fornyet behandling i privat straffesak på grunn av manglende sikkerhetsstillelse.
Eidsivating lagmannsrett, nå Borgarting lagmannsrett, besluttet 29 august 1994 å stille som vilkår for å fremme sak anlagt av A at han stilte sikkerhet for fremtidige omkostninger med kr 150.000 innen 15 september 1994 i form av norsk bankgaranti eller annen tilsvarende sikkerhet. Ved lagmannsrettens kjennelse av 17 oktober 1994 ble saken avvist.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 26 januar 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 17 oktober 1994 oppheves.
Spørsmålet om saksomkostninger ... .
2. Kjæremålet over lagmannsrettens beslutning datert 29 august 1994 forkastes.
I saksomkostninger ... ."
Ved Eidsivating lagmannsretts brev av 26 mai 1995 ble A gitt ny frist til 15 juni 1995 med å stille sikkerhet som pålagt i lagmannsrettens beslutning av 29 august 1994. Sikkerhet ble ikke stillet innen fristen. I prosesskrift datert 25 august 1995 henstilte A prinsipalt at kravet om sikkerhetsstillelse ble frafalt, subsidiært at beløpet ble betydelig redusert.
Borgarting lagmannsrett avsa 27 november 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om fornyet behandling avvises."
2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling, bevisvurdering og lovanvendelse. Han har i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsretten har ikke tatt til følge hans anmodning om omgjøring av pålegget om sikkerhetsstillelse, men denne fremmes nå for kjæremålsutvalget. Det hevdes at utvalget har omgjøringskompetanse.
Som for lagmannsretten viser A til at det gjelder en annen rettsstridsvurdering for oppreisnings- og straffekravet enn når det gjelder mortifikasjonskravet. Legges denne lovforståelse til grunn vil det være mest nærliggende at A vil vinne frem når det gjelder mortifikasjonskravene, slik at saken iallfall må anses dels vunnet dels tapt, tvistemålsloven §174 første ledd. Dermed er det ikke grunnlag for sikkerhetsstillelse, se straffeprosessloven §413. Spørsmålet om forskjell i rettsstridsstandard ble ikke prosedert i forbindelse med Høyesteretts tidligere kjennelse 28 april 1994, Rt-1994-506. Spørsmålet bør nå gjøres til gjenstand for muntlig forhandling i Høyesterett, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd og lov av 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd.
A har supplert kjæremålet i prosesskrift datert 16. januar 1996. Han hevder at sikkerhet ikke bør kreves i denne høyst spesielle sak dersom saken skal behandles med nødvendig varsomhet, jf Rt-1990-914.
Det anføres videre at dersom kravet om sikkerhetsstillelse opprettholdes med den følge at saken ikke behandles på grunn av utilstrekkelig økonomi, vil dette være i strid med prinsippet om "fair trial" i artikkel 6 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), og med den rett til beskyttelse av privatliv og ære som følger av EMK artikkel 8, jf artiklene 6 og 10, idet slik beskyttelse er "nødvendig(e) i et demokratisk samfunn ... for å verne andres omdømme eller rettigheter", se artikkel 10 nr 2.
Et krav om sikkerhet vil likedan være i konflikt med artikkel 17 i FNkonvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966, som fastslår at ingen må utsettes for "ulovlige angrep på ære eller omdømme", og med kravet om "effektiv prøvingsrett" i EMK artikkel 13, jf Rt-1994-1244. I tilknytning til dette vises det til FN-konvensjonens artikkel 17 nr 2 som fastslår at "enhver har rett til lovens beskyttelse mot slike (inngrep eller) angrep".
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. As sak fremmes for lagmannsretten uten pålegg om sikkerhetsstillelse for saksomkostningene.
2. Borgarting lagmannsretts sikkerhetsstillelsesavgjørelse oppheves."
De saksøkte er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å forelegge for Høyesterett noe rettsspørsmål i saken eller for å overføre hele saken til avgjørelse i Høyesterett, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd.
Kjæremålet gjelder avgjørelse truffet av lagmannsretten som første instans, slik at kjæremålsutvalget har full kompetanse i saken.
Som det fremgår av innledningen, forkastet kjæremålsutvalget 26 januar 1995 den kjærende parts kjæremål over Eidsivating lagmannsretts beslutning 29 august 1994. Der ble det satt som vilkår for å fremme privat straffesak anlagt av den kjærende part, at han stilte sikkerhet for fremtidige saksomkostninger. Det foreligger således en rettskraftig avgjørelse om at sikkerhet skal stilles. Lagmannsretten hadde satt ny frist for sikkerhetsstillelsen, og har avvist saken fordi denne fristen ikke er overholdt. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens nektelse av å omgjøre beslutningen om frist for sikkerhetsstillelse.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er anført noe som kan gi grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet blir derfor å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.