HR-1996-594-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-14 |
| Publisert: | HR-1996-00594k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating Lagmannsrett LF-1996-00687 K - Høyesterett HR-1996-00594K , jnr 336/1996 |
| Parter: | Marit og Kai Roland Bue (advokat Atle Helljesen) mot Staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Sam E Harris) |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §439, §21, §22, §29, §404, §435, §54 |
Ved stevning av 21 mars 1996 til Romsdal herredsrett reiste Marit og Kai Roland Bue sak mot staten v/Miljøverndepartementet med krav om erstatning for utgifter og verdier som var gått til spille etter at deres byggeprosjekt i Rauma kommune var stoppet opp. Kravet ble primært bygget på at Miljøverndepartementets vedtak av 12 juli 1993 i byggesak var ugyldig. Det ble i stevningen lagt ned påstand om erstatning og om tilkjennelse av saksomkostninger. I tilsvaret la staten ned påstand om avvisning av saken, idet det ikke kunne sees å foreligge verneting for staten ved Romsdal herredsrett. I prosesskrift av 14 mai 1996 endret Marit og Kai Roland Bue påstanden og den lyder da som følger:
"1. Søksmålet fremmes for Romsdal herredsrett.
2. Miljøverndepartementets vedtak av 12.07.93 kjennes ugyldig.
3. Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å betale erstatning til Marit og Kai Roland Bue med kr 303268,00 med tillegg av 12% rente fra 20.02.96 til betaling skjer.
4. Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å erstatte Marit og Kai Roland Bue deres saksomkostninger."
Herredsretten avsa 18 juli 1996 kjennelse med slik slutning:
"Miljøverndepartementets påstand om at søksmålet avvises, tas ikke til følge."
Staten v/Miljøverndepartementet påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 20 september 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Søksmålet avvises fra Romsdal herredsrett."
Marit og Kai Roland Bue har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at ugyldighetsspørsmålet har betydning for det erstatningskrav som er fremsatt, og tvisten gjelder ikke om saken skal avvises, men hva som er det rette vernetinget. Hvorvidt det er unødvendig å nedlegge særskilt påstand om ugyldighet, eller kun begrense påstanden til erstatning, må i denne sammenheng være likegyldig. Avgjørelsene i Rt-1996-330 og Rt-1996-994 gjelder spørsmålet om berettigelsen av å reise søksmål for å få kjent et vedtak ugyldig når ugyldighetsspørsmålet ikke har noen betydning. Det er ikke situasjonen i nærværende sak.
De grunner som ligger bak vernetingsbestemmelsen i tvistemålsloven §439, må også gjelde i en sak som eventuelt munner ut i et erstatningskrav, men hvor ugyldighetsspørsmålet er det sentrale. Det er vanskelig å forstå hvorfor man kan få prøvet ugyldighetsspørsmålet ved den lokale domstol, men ikke skal få prøvet det der hvis man samtidig fremmer et erstatningskrav som er en direkte følge av ugyldigheten, eller hvor ugyldigheten er en nødvendig følge av kravet.
Det er ingen praktiske grunner for at saken skal avvises fra Romsdal herredsrett. I så fall blir det liten sammenheng mellom tvistemålsloven §439 og reglene om erstatningsvernetinget, jf tvistemålsloven §29 og §22.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Marit og Kai Roland Bue tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet for Frostating lagmannsrett og Høyesterett med kr 3000,- ."Staten v/Miljøverndepartementet har anført at det ikke foreligger rettslig interesse når det gjelder kravet om ugyldighet. Saksøkerne uttalte i forbindelse med utvidelsen av påstanden at de ikke har noen selvstendig interesse i en dom på ugyldighet, og at den eneste interesse er å søke å få erstatningssaken fremmet for Romsdal herredsrett, noe som åpenbart ikke kan være av betydning i forhold til tvistemålsloven §54. Bakgrunnen for at saksøkerne mangler rettslig interesse i en ugyldighetsdom er at den aktuelle eiendom er solgt. For øvrig vil ikke fremme av ugyldighetspåstanden ha den virkning at erstatningspåstanden kan fremmes for Romsdal herredsrett.
Erstatningspåstanden kan ikke fremmes for Romsdal herredsrett, idet statens alminnelige verneting er Oslo og ingen særlige verneting leder til noe annet. Staten slutter seg til lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §439 jf §435 nr 2. Erstatningssøksmålet er bygget på påstått erstatningsbetingende forhold begått av saksbehandlere i Miljøverndepartementet, og ingen av de aktuelle har hjemting i Romsdal herredsretts rettskrets. Tvistemålsloven §439 2. punktum kan ikke tolkes annerledes i de tilfelle ansvarsgrunnlaget knytter seg til et påstått ugyldig vedtak. Bestemmelsen gjelder alle erstatningssøksmål knyttet til utøving av offentlig tjeneste, og en stor gruppe av disse er erstatningskrav for påstått ulovlige vedtak.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes og staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens kjennelse om å avvise saken fra Romsdal herredsrett er truffet etter kjæremål. Utvalget kan prøve fullt ut om de kjærende parter har rettslig interesse i påstanden om at Miljøverndepartementets vedtak var ugyldig, men har for øvrig begrenset kompetanse, jf tvistemålsloven §404 første ledd.
Når det gjelder spørsmålet om ugyldighet skal utvalget bemerke:
Det framgår av saken at denne påstand ikke har noe selvstendig formål ut over erstatningssaken, hvor den er et ledd i avgjørelsen av om staten er erstatningsansvarlig. Men for erstatningssøksmålet er det tilstrekkelig at ugyldighetsspørsmålet avgjøres prejudisielt. Det foreligger da ikke rettslig interesse for en selvstendig påstand om ugyldighet. Kjæremålet kan på dette punkt således ikke føre fram.
Etter at lagmannsretten hadde lagt til grunn at det ikke forelå rettslig interesse for en dom på å få kjent departementets vedtak ugyldig, uttaler lagmannsretten videre:
"Konsekvensen av dette må etter lagmannsrettens syn være at saken, også i forhold til vernetingsreglene, må bedømmes som en erstatningssak, og ikke som en sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Søksmålet antas derfor å falle utenfor rammen av tvistemålsloven §435 første ledd nr 1, men faller inn under de krav som er omhandlet i bestemmelsens nr 2. Etter tvistemålsloven §439 2. punktum, sammenholdt med samme lov §21, må saken da reises ved Oslo byrett."
Utvalget er enig i lagmannsrettens lovtolking.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Staten har krevet saksomkostninger for utvalget med kr 1 000. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Marit og Kai Roland Bue til staten v/Miljøverndepartementet 1 000 - tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.