HR-1996-595-K - Rt-1996-1575
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-14 |
| Publisert: | HR-1996-00595-K - Rt-1996-1575 (462-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1996-00926 K - Høyesterett HR-1996-00595 K, jnr 306/1996. |
| Parter: | Tobias Tjomeland (advokat Andreas Bjørn Salvesen) mot Ingebjørg Kjellingland (advokat Paul Rynning). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Arveloven (1972) §74, §179, §404, Skifteloven (1930) §22 |
Saken gjelder videre kjæremål vedrørende rettslig interesse.
Kathrine Espeland og før avdøde ektefelle Simon Espelands dødsbo står under offentlig skiftebehandling ved Lyngdal skifterett. Sakens parter er blant arvingene i boet.
Ved stevning 10 april 1996 til skifteretten reiste Ingebjørg Kjellingland sak mot Tobias Tjomeland med krav om at hans arveavkall av 17 oktober 1995 kjennes gyldig.
Lyngdal skifterett, som besluttet å behandle tvisten i søksmåls form, avsa 13 juni 1996 kjennelse med slik slutning:
«1. Saken avvises.
2. Ingebjørg Kjellingland dømmes til innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse å erstatte Tobias Tjomeland saksomkostninger med 17.500 - syttentusenfemhundre - kroner.»
Ingebjørg Kjellingland påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 16 august 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Søksmålet fremmes.
2. Spørsmålet om påløpne saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»
Om det nærmere saksforhold, som er ganske komplisert, vises til skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.
Tobias Tjomeland har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført at lagmannsretten har gjort feil bevisvurdering og feil rettsanvendelse. Det anføres at Ingebjørg Kjellingland ikke har rettslig interesse i å få en avgjørelse om forståelsen av et frafall som ikke kommer henne tilgode. Det er kun Tobias Tjomelands egne slektsarvinger som har rettslig interesse i å få prøvet dette. En dom i favør av Ingebjørg Kjellingland medfører ingen forpliktelser for Tobias Tjomeland og saken må bli å avvise.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
«1. Lyngdal skifteretts kjennelse stadfestes.
2. Tobias Tjomeland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med kr 2500,-.»
Kjæremålsmotparten gjør gjeldende at lagmannsrettens lovtolking er riktig og viser i hovedsak til lagmannsrettens begrunnelse.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremål til Norges Høyesterett av 02.09.1996 i Agder lagmannsrettssak nr. LA-1996-00926 K avvises, jfr. tvistemålsloven §403a og §404.
2. Ingebjørg Kjellingland tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet til Høyesteretts Kjæremålsutvalg med kr 1500,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det er tale om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404 jf skifteloven §22 første ledd. Kjæremålet må oppfattes slik at det retter seg mot lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §54. Når det gjelder tvister under offentlig skiftebehandling, må for øvrig tolkningen og anvendelsen av tvistemålsloven §54 ses i sammenheng med og tilpasses reglene om skifterettens kompetanse.
Den påstand Ingebjørg Kjellingland nedla for skifteretten - utenom saksomkostningspåstand - var sålydende:
«Tobias Tjomelands arvefrafall av 17.10.1995 i forhold til saksøkerne i sak 95-000174 A er gyldig, og legges til grunn.»
Utvalget innskyter her at erklæringen om arvefrafall fremkom etter at en del av arvingene, deriblant Ingebjørg Kjellingland, hadde gått til sak for å bestride et testament over bomidlene. De arvinger som ikke ville delta i saken, var blitt anmodet om å frafalle arv. Saken ble senere forlikt ved at testamentsarvingen fikk halvdelen av boets netto.
Skifteretten avviste saken som var reist av Ingebjørg Kjellingland med den begrunnelse at Tobias Tjomelands erklæring om avkall på arv ikke kunne anses å tilgodese andre av boets arvinger enn dem som ville ha vært arveberettiget etter ham dersom han hadde vært død før arven falt, jf arveloven §74 tredje ledd 1. punktum. Ingebjørg Kjellingland hørte ikke til disse arvinger.
Lagmannsretten viste til at Ingebjørg Kjellingland hevdet at erklæringen om avkall på arv var gitt til fordel for bestemte arvinger, jf arveloven §74 tredje ledd 2. punktum, og at hun var en av disse. Etter lagmannsrettens syn kunne hun imidlertid - slik påstanden var utformet - ikke ha rettslig interesse på dette grunnlag. Lagmannsretten uttaler blant annet:
«Skulle dette forhold skape en rettslig interesse for Kjellingland, måtte søksmålet imidlertid gå ut på at hun var tilgodesett på en slik måte. En dom for at avkallet er gyldig, slik hennes påstand går ut på, vil ikke direkte gi henne en posisjon som begunstiget ved avkallet, og det kan da ikke sies å foreligge en rettslig interesse for henne i å fremme et søksmål som det aktuelle.»
Lagmannsretten fant imidlertid at Kjellingland hadde rettslig interesse fordi hun gjorde gjeldende at det forelå en avtale mellom arvingene - med unntak av Tjomeland - om likedeling av arven. Ved at Tjomelands lodd ble fordelt på de øvrige arvinger, ville Kjellingland bli «tilført verdier ut over hva hun mottar etter skifterettens fordeling i samsvar med arveloven regler. Hennes pretensjon om at søksmålet vil ha en slik betydning for henne, er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig i forhold til kravet i tvistemålsloven §54 om rettslig interesse.»
Tjomeland anfører at en mulig likedeling på grunnlag av avtale mellom arvingene må skje etter at skifteretten har foretatt utlodning i henhold til arveloven regler. En slik avtale kan da heller ikke gi Kjellingland en adgang som hun ellers ikke ville hatt, til å reise den foreliggende tvist under skiftebehandlingen.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på uriktig tolkning av tvistemålsloven §54 når den har funnet at Kjellingland har rettslig interesse i å få avgjort det fremsatte krav ved at en avgjørelse i hennes favør vil tilføre henne verdier i henhold til likedelingsavtalen mellom arvingene. Derimot har nok lagmannsretten uttrykt seg for kategorisk når den uttaler at hennes pretensjon om at søksmålet vil ha en slik betydning, vil være tilstrekkelig i forhold til vilkåret om rettslig interesse. Saksøkerens pretensjoner skal - når det gjelder spørsmålet om fremme av anken - bare legges til grunn så langt det krav hun vil ha pådømt, bygger på dem, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1986-733, hvor det også heter at «Saksøkerens pretensjoner om andre forhold i tilknytning til søksmålet er derimot underlagt prøvelse. Han kan ikke binde retten med hensyn til faktiske eller rettslige virkninger av at han får medhold i søksmålet.» Likedelingsavtalen ligger utenfor det foreliggende søksmål, og lagmannsretten skulle derfor ha tatt standpunkt til om det er sannsynliggjort at Kjellingland i kraft av denne avtalen vil bli tilført større verdier dersom søksmålet fører frem. Det er lite som tyder på at det uriktige utgangspunkt lagmannsretten her har tatt, har hatt noen reell betydning; likedelingsavtalen synes ikke å være omtvistet. Dette spørsmålet ligger imidlertid utenfor hva utvalget kan prøve.
Likevel kan utvalget ikke se at det er grunn til å oppheve lagmannsrettens kjennelse. Utvalget finner det nemlig under enhver omstendighet klart at søksmålet burde vært fremmet på grunnlag av Kjellinglands pretensjon om at Tjomelands erklæring om avkall på arv var gitt til fordel blant annet for henne som en av de arvinger som ville føre saken om testamentet. Man har her å gjøre med en pretensjon som hennes materiellrettslige krav delvis bygger på. Det kan vel være så at hennes påstand for skifteretten ikke var heldig utformet. Hennes pretensjon fremgår imidlertid av påstanden, og det er tale om en mangel som kunne vært avhjulpet ved veiledning fra rettens side. Utvalget finner allerede på denne bakgrunn at skifteretten ikke skulle ha avvist saken.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Utvalget er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og finner at også spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør avgjøres i tilknytning til avgjørelsen av realiteten, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.