HR-1996-62-S - Rt-1996-277
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-01 |
| Publisert: | HR-1996-00062-S - Rt-1996-277 (84-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00062 S, jnr 1457/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §392, §394, §95, Straffeloven (1902) §229, §232, §39, §62, Straffeloven (1902) |
Gulating lagmannsrett avsa 11 januar 1990 dom med slik slutning:
"A dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd, og en forbrytelse mot straffeloven §229, 1. straffalternativ, jfr. §232, under iakttakelse av straffeloven §62, til en straff av fengsel i 12 - tolv - år, hvorfra går for utholdt varetektsfengsel 356 - tre- hundreogfemtiseks - dager.
Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler i medhold av straffeloven §39 nr. 1 bokstav a, b, c, d, e,f for et tidsrom av 5 - fem - år."
Domfelte påanket dommen. Anken gjaldt straffutmålingen og sikringsbemyndigelsen. Påtalemyndigheten anket til skjerpelse av straffen. Ved Høyesteretts dom av 6 juni 1990 ble straffen satt til fengsel i 14 år samt at sikringsbemyndigelsen bortfalt.
Domfelte ved B begjærte 11 oktober 1995 saken gjenopptatt. Begjæringen var begrunnet i straffeprosessloven §391 nr 1 og 3 og §392 annet ledd. Begjæringen ble komplettert ved senere prosesskrifter av 11 og 14 november 1995.
I begjæringen ble det særlig anført at erklæringen fra de to rettspsykiatrisk sakkyndige, dr Asserson og dr Rogge, var falsk i straffeloven forstand idet den inneholdt uriktige opplysninger om tidligere domfellelser. Det ble anført at en rekke andre opplysninger om domfelte i erklæringen var "fri diktning". Det ble videre vist til at iflg et brev fra den ene sakkyndige til domfelte var begge de sakkyndige i ettertid av den oppfatning at fordi en del opplysninger ikke ble fremlagt i retten, ble det tegnet et for sterkt negativt bilde av domfelte som person. Begjæringen var dessuten begrunnet med at domfelte var blitt avhørt av politiet i beruset tilstand, at politiet ikke etterforsket opplysninger om at en tredje ukjent person skal ha vært til stede før drapet skjedde, og at det ble funnet uidentifisert fingeravtrykk. Det ble videre hevdet at domfeltes opplysning om at han slo drapsofferet tre-fire ganger med en hammer i hodet ikke stemmer med obduksjonsrapporten.
Gulating lagmannsrett avsa 20 november 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om gjenopptagelse av avgjørelse av skyldspørsmålet i Gulating lagmannsretts dom av 11. januar 1990 tas ikke til følge.
2. Begjæringen avvises forsåvidt den gjelder straffutmålingen."
Domfelte har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjæremålserklæring av 29 november 1995, komplettert ved senere prosesskrifter. Det er sammenfatningsvis anført:
Gjenopptakelsesbegjæringen retter seg både mot skyldspørsmålet og straffutmålingen. Da er lovens ordning at lagmannsretten skal behandle begge deler, selv om straffutmålingsanken er behandlet av Høyesterett. Lagmannsrettens avvisning av begjæringen for så vidt den gjelder straffutmålingen beror derfor på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §394.
Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har avgjort gjenopptakelsesbegjæringen uten å avvente ytterligere dokumentasjon fra domfelte. Domfelte har bedt om utskrifter av alle dokumenter i saker der han har vært i konflikt med politi og påtalemyndighet. Han har fått Bergen forhørsretts medhold i at han kan gis kopier av dokumentene i slike saker, men har ennå ikke mottatt dem. Det er videre en feil at det ikke ble foretatt bevisopptak til avhør av blant annet de sakkyndige og en etterforsker som avhørte domfelte. Lagmannsretten skulle også bedt om en tilleggserklæring fra de sakkyndige på grunnlag av de nye opplysninger domfelte har gitt dem.
Det bes nå om at kjæremålsutvalget gir de sakkyndige i oppdrag å gi en slik tilleggserklæring.
Lagmannsretten har "bagatellisert" betydningen av feil og uriktigheter i den rettspsykiatriske erklæring.
For øvrig fastholdes de anførsler som ble framsatt i begjæringen for lagmannsretten.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling, subsidiært at straffesaken gjenopptas.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Lagmannsretten har behandlet gjenopptakelsesbegjæringen bare for så vidt den gjelder skyldspørsmålet. For så vidt den gjelder straffutmålingen la lagmannsretten til grunn at spørsmålet om gjenopptakelse hører under Høyesterett fordi den ble avgjort etter anke, jf Rt-1990-604. Utvalget er enig i den forståelse av straffeprosessloven §394 som lagmannsretten bygger på, og den kjærende part kan ikke gis medhold i at det her er gjort noen feil.
Når det gjelder spørsmålet om de sakkyndige har gjort seg skyldig i straffbart forhold, vises til lagmannsrettens kjennelse. Utvalget er enig i det som der sies. Også når det gjelder betydningen av uttalelsen fra de sakkyndige for avgjørelsen av skyldspørsmålet, er utvalget enig med lagmannsretten: Det avgjørende for skyldspørsmålet må åpenbart ha vært As egen forklaring, vitneforklaringer, obduksjonsrapport og tekniske undersøkelser. På denne bakgrunn var det heller ikke behov for å innhente ny uttalelse fra de sakkyndige. Heller ikke ellers har utvalget noe å bemerke til lagmannsrettens begrunnelse, og det er enig i dens konklusjon.
Det som ytterligere anføres i kjæremålet, gjelder det forhold at straffen er blitt vesentlig for streng. Som nevnt foran har lagmannsretten ikke vurdert denne problemstilling, og den behandles av Høyesteretts kjæremålsutvalg som første instans.
Anførslene går ut på at det her gjelder et fylledrap, og at en straff på fengsel i 14 år er meget for streng. Til dette bemerkes:
Det fremgår av Høyesteretts dom ( Rt-1990-604) at straffen ble ansett begått under særdeles skjerpende omstendigheter som er nærmere beskrevet i dommen. Det er ikke fremkommet noe som viser at Høyesteretts bevisbedømmelse under straffutmålingsspørsmålet er uriktig. Straffutmålingen bygger ikke på uttalelsen fra de sakkyndige, og det har ingen mening å innhente ytterligere uttalelser fra disse. Heller ikke straffesakens dokumenter inneholder noe som gir grunnlag for å fravike det Høyesterett har bygget på.
Det fremgår av saksdokumentene at domfelte har bistand fra B, og at B er blitt betraktet som fullmektig/forsvarer. Utvalget bemerker at en som ikke er advokat, ikke kan opptre som representant for siktet eller domfelte i en straffesak uten at retten har gitt tillatelse etter straffeprosessloven §95 annet ledd 2. punktum. Når samtykke ikke er gitt skal prosesskrift som er undertegnet av den som er angitt som fullmektig/forsvarer, tilbakevises. Denne bemerkning berører ikke kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som er undertegnet av A.
Etter de konklusjoner som er trukket foran, må lagmannsrettens kjennelse stadfestes, og gjenopptakelsesbegjæringen må forkastes for så vidt utvalget behandler den som første instans.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes for så vidt den ikke er prøvet av lagmannsretten.