HR-1996-67 - Rt-1996-1463

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1996-11-12
Publisert:	HR-1996-00067 - Rt-1996-1463 (431-96)
Stikkord:	(Labogas-dommen), Selskapsrett, Avtalerett, Kommandittselskap
Sammendrag:	Saken gjaldt et kommandittselskaps krav mot kommandittister på innkalte innskudd og deres motkrav mot selskapet.
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1994-285 - Høyesterett HR-1996-00067, nr 181/1995
Parter:	Labogas IX KS (advokat Truls Leikvang) mot 1. Induship AS, 2. Arild Waldjac, 3. AS Liberty (advokat Vidar B Lund - til prøve)
Forfatter:	Hellesylt, Dolva, Flock, Aarbakke, Holmøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36, Aksjeloven (1976) §2-5, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Verdipapirhandelloven (1985) §10, §9, Selskapsloven (1985) §2-32, §3-25

Saken gjelder et kommandittselskaps krav mot kommandittister på innkalte innskudd og deres motkrav mot selskapet. Kommandittistene hevder seg ubundet av selskapstegningen. De nekter å betale ytterligere innskudd og krever tilbake innbetalte innskudd, samt erstatning av selskapet for ytterligere tap. Subsidiært krever kommandittistene rett til uttreden.

Kommandittselskapet Labogas IX KS - heretter selskapet - ble registrert 27 juli 1989. I august samme år kjøpte selskapet gasstankeren "Norgas Pilot" etter forhandlinger med AS Laboremus, et selskap som senere er innfusjonert i I.M. Skaugen AS. Skipet var bygd i Italia i 1977 og var eneste aktivum i selskapet.

Komplementar i selskapet var Labogas IX AS, et selskap innen I.M. Skaugengruppen. Komplementaren hadde 10 prosent andel i selskapet, Laboremus tegnet seg for 20 prosent av kommandittkapitalen, den øvrige kapital ble tegnet av investorer utenfor Skaugengruppen.

Induship AS, Arild Waldjac og Liberty AS - heretter kommandittistene - var ikke blant de opprinnelige tegnere. De to selskapene kjøpte i annenhåndsmarkedet henholdsvis ti og fem prosent andeler i januar 1990. Ved disse kjøp ble det betalt vederlag på kr 700 000 og kr 725 000 pr fem prosent andel mot kr 400 000 som var innbetalt av tegnerne. I desember samme år overtok Arild Waldjac, som eide Induship AS, en fem prosent andel fra dette selskapet. For denne betalte han kr 425 000.

Hver andel på fem prosent medfører et totalansvar på kr 2 750 000. I tillegg til de kr 400 000 på hver fem prosent andel innbetalt ved tegningen, har hver av kommandittistene ved tre kapitalinnkallinger henholdsvis i januar og august 1991 og i februar 1992 innbetalt ytterligere kr 700 000, i alt kr 1 100 000 hver. Selskapet innkalte videre i oktober 1992 og i januar 1993 henholdsvis kr 210 000 og kr 390 000 for hver slik andel. Disse nektet kommandittistene å betale.

Etter at de beløp som ble innkalt i oktober 1992 ble nektet betalt, reiste selskapet i desember 1992 sak for Bergen byrett med betalingspåstand. Denne ble utvidet til å gjelde også det innkalte innskudd i januar 1993.

Kommandittistene bestred betalingsplikt og reiste også motsøksmål. De hevdet seg ubundet av selskapstegningen, og krevde tilbakebetalt alt det innbetalte. Videre framsatte de erstatningskrav knyttet til betalt "overpris" ved kjøp av andeler i annenhåndsmarkedet som følge av uriktige og misvisende opplysninger fra selskapet. Subsidiært krevde de uttreden av selskapet.

Bergen byrett avsa 1 desember 1993 dom med denne domsslutning:

"I. I hovedsøksmålet:

1. AS Liberty v/styrets formann betaler Labogas IX KS kr 210000,- - kronertohundreogtitusen- med tillegg av 18% rente p.a. fra 14. oktober 1992 og kr 390000,- - kronertrehundreognittitusen- med tillegg av 18% rente p.a. fra 28. januar 1993.

2. Induship AS v/styrets formann betaler Labogas IX KS kr 210000,- - kronertohundreogtitusen- med tillegg av 18% rente p.a. fra 14. oktober 1992 og kr 390000,- - kronertrehundreognittitusen- med tillegg av 18% rente p.a. fra 28. januar 1993.

3. Arild Waldjac betaler Labogas IX KS kr 210000,- - kronertohundreog titusen- med tillegg av 18% rente p.a. fra 14. oktober 1992 og kr 390000,- -kronertrehundreognittitusen- med tillegg av 18% rente p.a. fra 28. januar 1993.

4. I saksomkostninger for byretten betaler AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac til Labogas IX KS kr 100000,- - kroneretthundretusen-.

II. I motsøksmålet:

1. Labogas IX KS frifinnes for påstanden om at AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac er ubundet av selskapsforpliktelsen og for kravet om tilbakebetaling av kr 1100000,- -kronerenmillionetthundretusen- til hver av de nevnte.

2. Labogas IX KS dømmes til å betale til hver av de saksøkte en erstatning stor kr 375000,- kronertrehundreogsyttifemtusen- med tillegg av 18% rente p.a. fra 1. februar 1990 og frem til betaling skjer.

3. Erstatningskravet i henhold til ovenstående punkt 3 kan ikke benyttes til motregning mot Labogas IX KS.

4. AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac har ikke krav på utløsning fra Labogas IX KS med øyeblikkelig virkning.

5. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Dommen innebar at selskapet i det vesentlige fikk medhold, bortsett fra i erstatningskravet. Både selskapet og kommandittistene anket; selskapet over dommen i motsøksmålet punktene 2 og 5, kommandittistene over dommen i hovedsøksmålet og i motsøksmålet over de punkter som de ikke fikk medhold i.

Gulating lagmannsrett avsa 10 februar 1995 dom med denne domsslutning:

"I. (Hovedsøksmålet for byretten): AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac frifinnes for kravet om innbetaling av ytterligere andelskapital i Labogas IX KS.

II. (Motsøksmålet for byretten): 1. AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac er ubundet av selskapsforpliktelsen i Labogas IX KS.

2. Labogas IX KS dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til: a) AS Liberty 1100000,- enmillionetthundretusen- kroner, b) Induship AS 1100000,- enmillionetthundretusen- kroner, c) Arild Waldjac 1100000,- -enmillionetthundretusen- kroner, alt med tillegg av 18 -atten- % rente p.a fra innbetaling av det enkelte andelsbeløp fram til 31 12 1993, og deretter med 12 -tolv- % årlig rente fram til betaling skjer.

III. Byrettens dom pkt. II, 2 stadfestes med den endring at det betales 18 -atten- % rente p.a. fra 27 02 1993 til 31 12 1993, og deretter 12 -tolv- % rente fram til betaling skjer.

IV. Labogas IX KS betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til AS Liberty, Induship AS og Arild Waldjac samlet slik:

1. 103952,- etthundreogtretusennihundreogfemtito- kroner i hovedsøksmålet for byretten.

2. 103952,- etthundreogtretusennihundreogfemtito- kroner i motsøksmålet for byretten,

3. Kr. 113875,- -etthundreogtrettentusenåttehundreogsyttifem,- for lagmannsretten, beregnet etter en halvdel på hver av ankene."

Ved denne dom fikk kommandittistene medhold både i sin påstand om å være ubundet av innskuddsforpliktelsen og i kravene om tilbakebetaling og erstatning.

Selskapet har påanket lagmannsrettens dom i sin helhet. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter vises til de to dommer. Disse har utførlig fremstilling av saksforholdet og av partenes anførsler.

Saken står for Høyesterett i alt vesentlig som for lagmannsretten. Ut fra de rettslige synspunkter som jeg finner avgjørende, nøyer jeg meg med en helt summarisk gjengivelse av anførslene.

Den ankende part, Labogas IX KS anfører at en eventuell rett til på avtalerettslig grunnlag å være ubundet av tegningen ikke kan gjøres gjeldende mot selskapet. En slik rett avskjæres ved registreringen. Dette hevdes å følge av selskapsloven §3-4 in fine, som naturlig må forstås slik at den gir uttrykk for et generelt prinsipp slik det gjelder i aksjeretten. Det samme følger av Finansdepartementets midlertidige forskrift om anvendelse av verdipapirhandelloven bestemmelser av 14 desember 1989 nr 1240 på tegning av andeler i kommandittselskaper m v §5. Forskriften får riktignok ikke direkte anvendelse i vår sak, idet den er trådt i kraft i ettertid. Men intet tyder på at den mente å fastslå noe annet enn en rettstilstand som allerede eksisterte. At registreringen avskjærer avtalerettslige innsigelser knyttet til tegningen har støtte både i teori og i voldgiftspraksis, og er ikke i strid med Høyesteretts dom i Rt-1988-982.

Subsididært bestrides at det for kommandittistene forelå uriktige forutsetninger med hensyn til skipets tilstand som var vesentlige og motiverende for kjøpet. Under enhver omstendighet gir ikke bristende forutsetninger rett til å kreve allerede innbetalt kapital tilbake, bare eventuelt til å nekte ytterligere innbetaling. Det foreligger ikke grunnlag for uttreden, som etter selskapsavtalen var avskåret. Lagmannsretten har uriktig anvendt avtaleloven §36 til å gjøre den deklaratoriske bestemmelse i selskapsloven §2-32 preseptorisk. Utløsningskrav etter denne bestemmelse er dessuten bortfalt på grunn av passivitet da det ikke ble fremmet innen rimelig tid. Skipsverdiene er gjenstand for sterke svingninger. Krav på utløsning må framsettes raskt, idet man ellers kan spekulere i å vente og se hvilken retning utviklingen tar. De framsatte erstatningskrav bestrides. Disse må i tilfelle rettes mot reder/tilrettelegger. Det foreligger ikke grunnlag for culpa på selskapets hånd og således ikke ansvarsgrunnlag. Det reelle tap er dessuten et markedstap på grunn av fall i skipets verdi som ikke har med skipets tekniske tilstand å gjøre. Kravet skulle i tilfelle ha vært rettet mot ankemotpartens hjemmelsmenn. Det er ikke gjort. Det foreligger da intet erstatningsberettiget tap som kan gjøres gjeldende mot selskapet.

Labogas IX KS har nedlagt slik påstand:

"I hovedspørsmålet:

1. Induship AS dømmes til å betale til Labogas IX KS kr 210.000 med tillegg av rente etter Høyesteretts skjønn fra 14. oktober 1992 og kr 390.000 med tillegg av rente etter Høyesteretts skjønn fra 28. januar 1993.

2. Arild Waldjac dømmes til å betale til Labogas IX KS kr 210.000 med tillegg av rente etter Høyesteretts skjønn fra 14. oktober 1992 og kr 390.000 med tillegg av rente etter Høyesteretts skjønn fra 28. januar 1993.

3. AS Liberty dømmes til å betale til Labogas IX KS kr 210.000 med tillegg av rente etter Høyesteretts skjønn fra 14. oktober 1992 og kr 390.000 med tillegg av rente etter Høyesteretts skjønn fra 28. januar 1993.

4. Induship AS, Arild Waldjac og AS Liberty dømmes til, in solidum, å betale Labogas IX KS saksomkostninger for byrett med tillegg av morarenter fra 14. desember 1993, for lagmannsrett med tillegg av morarenter fra 24. februar 1995 og for Høyesterett.

I motsøksmålet:

Prinsipalt:

Labogas IX KS frifinnes.

Subsidiært:

1. Beregning av eventuell utløsningssum skal skje med virkning pr 1. juli 1991.

2. Erstatningskrav fra og/eller utløsningsbeløp til Induship AS, Arild Waldjac og AS Liberty mot Labogas IX KS kan ikke benyttes til motregning mot Labogas IX KS.

I begge tilfelle: Induship AS, Arild Waldjac og AS Liberty dømmes in solidum å betale Labogas IX KS saksomkostninger for byrett med tillegg av morarenter fra 14. desember 1993, for lagmannsrett med tillegg av morarenter fra 24. februar 1995 og for Høyesterett."

Ankemotpartene Induship AS, Arild Waldjac og AS Liberty mener at lagmannsrettens dom er riktig.

De bestrider at avtalerettslige innsigelser om ugyldighet på grunn av misvisende opplysninger om skipets tilstand avskjæres ved registreringen. Aksjeloven §2-5 kan ikke anvendes på kommandittselskaper. Selskapsloven §3-4 in fine regulerer et rent formelt forhold, og kan ikke anvendes ut over det. Forskriftenes §5, som gir verdipapirhandelloven anvendelse på tegning av eierandeler i kommandittselskaper får ikke anvendelse på tidligere tegning. Høyesteretts dom i Rt-1988-982 støtter det synspunkt at tilbakesøkingsrett ikke avskjæres ved registreringen. Voldgiftsdommen i den såkalte Tweendecksaken, er på dette punkt uriktig. Uttalelser i teorien i samme retning er ikke avgjørende.

Tegningsinnbydelsen er villedende, da skipets tekniske tilstand var langt dårligere enn angitt. Det forelå iallfall uaktsomhet på dette punkt for de ansvarlige i I.M. Skaugengruppen, og de utenforstående investorene ble forledet. Med de små marginer som forelå for lønnsom drift, var det avgjørende at skipet var i den gode tekniske tilstand som opplyst. Erstatningskravet bygges særlig på at da kommandittistene i januar 1990 kjøpte sine andeler, og betalte betydelig mer enn de opprinnelige tegnere, forelå det en rapport av desember 1989 som var alarmerende med hensyn til skipets tilstand. Denne hadde selskapet plikt til å gjøre kjent, og i så fall ville ankemotpartene ikke ha kjøpt sine andeler.

Subsidiært påberopes rett til uttreden, i medhold av selskapsloven §2-32. Selskapsavtalens forbud mot uttreden må settes til side i medhold av avtaleloven §36. Kravet er ikke tapt ved passivitet. Når det ikke ble satt fram tidligere, skyldes dette forsøk på løsninger ved minnelige ordninger og problemer knyttet til den selskapsinfiltrasjon som forelå.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

"I hovedsøksmålet:

Lagmannsrettens dom stadfestes

I motsøksmålet:

Lagmannsrettens dom stadfestes

I begge søksmål:

Induship AS, Arild Waldjac og AS Liberty tilkjennes sakomkostninger for Høyesterett.

Subsidiær påstand i motsøksmålet:

1. AS Induship, Arild Waldjac og Liberty AS løses fra sin selskapsforpliktelse i Labogas IX KS. Utløsningssummen fastsettes etter rettens skjønn basert på en forholdsmessig andel av verdien i Labogas IX KS på det tidspunkt utløsningsgrunnen forelå. Utløsningssummen skal justeres i forhold til senere innbetalt kommandittkapital.

2A. Labogas IX KS betaler AS Induship en erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1795000 med tillegg av 18% rente fra innbetaling av kjøpesum/andelsbeløp frem til 31.12.1993 og deretter 12% frem til betaling skjer.

2B. Labogas IX KS betaler Arild Waldjac en erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1130000 med tillegg av 18% rente fra innbetaling av kjøpesum/andelsbeløp frem til 31.12.1993 og deretter 12% frem til betaling skjer.

2C. Labogas IX KS betaler AS Liberty en erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1475000 med tillegg av 18% rente fra innbetaling av kjøpesum/andelsbeløp frem til 31.12.1993 og deretter 12% frem til betaling skjer."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Innledningsvis bemerker jeg at faktum i saken er omtvistet. Særlig gjelder det vurderingen av skipets tekniske tilstand da det ble overtatt av selskapet, og spørsmålet om kommandittistene er blitt forledet ved uriktige eller ufullstendige beskrivelser av skipets tilstand. Dette har gitt opphav til flere søksmål som står for domstolene, men som jeg ikke går inn på her. Slik jeg ser på de rettslige spørsmål saken reiser, blir det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til uenigheten om faktum. Jeg ser de avgjørende rettslige spørsmål slik at selv om kommandittistene skulle ha rett i sine anførsler om de faktiske forhold, slik lagmannsretten i det vesentlige synes å ha lagt til grunn, vil selskapet likevel måtte gis medhold. Min begrunnelse for dette er at de innsigelser som kommandittistene kunne gjøre gjeldende, er av den art at de ble avskåret ved registreringen av selskapet.

Kommandittistene hørte ikke med blant de opprinnelige tegnere, de ervervet sine andeler i annenhåndsmarkedet. Det kan reises spørsmål om de da overfor selskapet kan påberope seg uriktigheter knyttet til tegningsinnbydelsen. For meg blir det ikke nødvendig å gå inn på dette spørsmålet, idet dette ut fra mitt rettslige syn på virkningen av registreringen ikke er avgjørende for utfallet av saken. For min drøftelse legges forutsetningsvis til grunn at kommandittistene likestilles med de opprinnelige tegnere, og at de, da de kjøpte sine andeler, ble villedet av tegningsinnbydelsen, og ikke ville ha ervervet sine andeler hvis de hadde fått den riktige informasjon. I dette ligger at jeg ikke har tatt standpunkt til realiteten i de forutsetninger som legges til grunn.

Når det gjelder registreringens betydning for kommandittistenes innsigelser, bemerker jeg:

Selskapsloven av 21 juni 1985 nr 83 §3-4, som omhandler hva som skal angis i tegningsinnbydelsen, har følgende bestemmelse i siste ledd:

"Tegning av andel skal skje på et dokument som utelukkende gjengir tegnings innbydelsen. Skjer tegningen på annen måte, kan tegneren gå fra tegningen, inntil selskapet er registrert."

Selskapet har anført at denne bestemmelse nærmest direkte, eller iallfall analogisk, ved registreringen generelt avskjærer innsigelser knyttet til uriktige opplysninger i tegningsinnbydelsen. Dette kan jeg ikke si meg enig i. Det som direkte avskjæres, er en formalinnsigelse knyttet til at tegningen ikke har skjedd på et dokument som nevnt i første punktum. Alene er bestemmelsen ikke tilstrekkelig til å bære en generell avskjæring av innsigelser knyttet til opplysninger i tegningsinnbydelsen. Jeg tilføyer at en uttalelse i lovforarbeidene, Ot.prp.nr.47 (1984-85) side 61, går lenger i å tillegge registreringen betydning enn det lovteksten gjør.

I samme retning, og langt videre, går bestemmelsen i verdipapirhandelloven av 14 juni 1985 nr 61 §10 annet ledd. Paragraf 10 lyder slik:

"En tegning av verdipapirer er ikke bindende dersom tegningsmaterialet som nevnt i §9 inneholder villedende eller ufullstendige opplysninger om forhold som må tillegges vekt ved bedømmelsen av spørsmålet om å tegne verdipapirer. Hver av partene kan forelegge spørsmålet for børsstyret til avgjørelse.

Innsigelse om at en tegning ikke er bindende kan ikke fremsettes etter utløpet av den frist som er satt i lov om aksjeselskaper §2-5 siste ledd. Blir slik innsigelse fremsatt, skal innbyderne eller selskapet straks underrette børsstyret."

Første punktum i siste ledd er en bestemmelse som generelt avskjærer innsigelser om at tegningen ikke er bindende på grunn av villedende eller ufullstendige opplysninger i tegningsmaterialet. I henvisningen i første ledd til verdipapirhandelloven §9 ligger at bestemmelsen bare gjelder direkte når tegningsinnbydelsen er "rettet til flere enn 50 personer og emisjonen gjelder et beløp større enn 5 millioner kroner". Denne begrensningen antas imidlertid å ha betydning særlig for børsstyrets kompetanse etter første ledd annet punktum. Når det gjelder den materielle regel i annet ledd, er det ikke grunn til å skille mellom emisjoner rettet til en større krets og andre emisjoner.

Ved midlertidig forskrift av 14 desember 1989 om anvendelsen av bestemmelser i lov om verdipapirhandel på handel med eierandeler i kommandittselskaper mv er i §5 fastsatt at bestemmelsen i verdipapirhandelloven §10 "gjelder tilsvarende ved tegning av eierandeler". Bestemmelsen trådte i kraft straks, og gjelder direkte for tegning som foretas etter dens ikrafttreden.

Kommandittistene kjøpte sine andeler i januar 1990 etter at forskriften var trådt i kraft. Men den tegning som egentlig påberopes, skjedde forut for forskriften i forbindelse med selskapsstiftelsen på ettersommeren 1989. Under forutsetning av at dette tegningstidspunkt er avgjørende, får forskriften ikke anvendelse. Spørsmålet blir da om forskriften endret rettstilstanden på dette punkt, eller om den bare må sies å bekrefte den.

Ved drøftelsen av dette spørsmål, har også bestemmelsen i aksjeloven av 4 juni 1976 nr 59 §2-5 siste ledd vesentlig interesse. Denne bestemmelsen, som knytter seg til hvilke opplysninger et stiftelsesdokument for et aksjeselskap skal inneholde, lyder slik:

"Etter at selskapet er registrert, kan en aksjetegner ikke gjøre gjeldende at han er ubundet av tegningen fordi vilkår i stiftelsesdokumentet ikke er oppfylt."

Bestemmelsen har sin bakgrunn i at i selskap med begrenset ansvar, hvor selskapskreditorene ikke kan gå på deltakerne for mer enn deres innskuddsforpliktelser, er summen av disse forpliktelser selskapets egenkapital i utgangspunktet. Når den egenkapital som er tegnet er blitt registrert i Foretaksregisteret, lar bestemmelsen hensynet til selskapskreditorene gå foran hensynet til tegneren når det gjelder brudd på vilkår i tegningsgrunnlaget.

Aksjeloven er forstått slik at ugyldighetsgrunner generelt avskjæres ved registreringen, bortsett fra den såkalt "sterke" ugyldighet begrunnet i umyndighet, sinnslidelse, falsk m v jf eksempelvis Mads Andenæs: Aksjeselskapsrett (2 utg) 1992 82, og Aarbakke TfR 1989 349-50.

De hensyn som ligger bak regelen i aksjeloven, gjør seg også gjeldende i kommandittselskap hvor kommandittistenes ansvar er begrenset og hvor komplementaren er et aksjeselskap.

Disse hensyn antas å ligge til grunn for den spesielle avskjæringsbestemmelsen i selskapsloven §3-4, og de har slått fullt ut i §5 i midlertidig forskrift til verdipapirhandelloven bestemmelser. I den juridiske teori synes den herskende oppfatning å være at registreringen av kommandittselskap generelt avskjærer innsigelser knyttet til uriktigheter i tegningsgrunnlaget, jf Geir Woxholth: Selskapsloven (3 utg) 1990 274-75 og Rune Sæbø: Innsidehandel med verdipapir 1995 587 note 307 med videre henvisninger.

Videre finnes det voldgiftspraksis for at registreringen begrunner en avskjæringsregel av generell karakter. Jeg viser her særlig til den såkalte Tweendeckavgjørelsen, inntatt i Nordiske Domme i Sjøfartsanliggender 1991 372 flg, særlig side 402-404. Her legges det til grunn bl a med en viss indirekte støtte i forarbeidene til selskapsloven, at det ved en registrering, forut for forskriften til verdipapirhandelloven var grunnlag for en avskjæring av innsigelser knyttet til tegningsgrunnlaget. Jeg tilføyer at jeg - på samme måte som det framgår av den nevnte voldgiftsavgjørelse - ikke kan se at Høyesteretts dom i Rt-1988-982 er avgjørende i motsatt retning.

Etter en samlet vurdering av det rettskildemateriale som foreligger, finner jeg at kommandittistens eventuelle rett til å gjøre gjeldende på avtalemessig grunnlag at tegningen ikke var bindende, ble avskåret ved registreringen.

Når det gjelder kravet på erstatning, bemerker jeg at de hensyn som medfører at kommandittistene ikke kan fragå tegningen, og således ikke kreve fritakelse for videre innskuddsplikt eller tilbakebetaling av innskudd, tilsier at de heller ikke kan vinne fram med et erstatningskrav mot selskapet. Dette gjelder hva enten erstatningskravet ses som et alternativt grunnlag for å få tilbake det som søkes oppnådd gjennom anførslene om ugyldighet, eller om erstatningskravet begrenses til den "overpris" som ble betalt ved ervervet av andelene. Om kommandittistene skulle gis medhold i et slikt krav, ville de ved å gå veien om erstatning svekke det dekningsgrunnlag som selskapskreditorene skulle sikres gjennom registreringen. Et erstatningskrav må i tilfelle rettes mot personer som eventuelt er ansvarlige for uriktige opplysninger i tegningsgrunnlaget.

Det synspunkt jeg her har lagt til grunn, må være avgjørende også om erstatningskravet er begrunnet i at selskapet ikke gjorde kjent den såkalte desemberrapporten. Jeg tilføyer at det tillegg til det opprinnelige andelsinnskudd på kr 400 000, som kommandittistene betalte ved sitt annenhåndskjøp, i det vesentlige synes å ha vært begrunnet i opptjent kapital i selskapet, og hadde for så vidt ingen sammenheng med skipets tilstand. Det er ikke anført at opplysningene om opptjent kapital var uriktige.

Det subsidiære kravet i motsøksmålet på uttreden er fremmet etter selskapsloven §2-32 annet ledd bokstav c, jf §3-25. Det er der fastsatt at en deltaker kan kreve seg utløst av selskapet "når utløsing ellers tilsies av ikke uvesentlige rimelighetshensyn". Det krav på utløsing som kommandittistene har satt fram, har vært begrunnet både i mangler ved tegningsinnbydelsen og med den dominerende posisjon I.M. Skaugen har fått i selskapet - en posisjon som skal være misbrukt - etter at de øvrige kommandittister ble utløst 1991. Jeg bemerker at §2-32 annet ledd bokstav c er fravikelig, jf femte ledd. I selskapsvedtektene er den fraveket i punkt 14 som utelukker utløsning.

Det må generelt legges til grunn at avtaleloven §36 kan brukes som grunnlag for å modifisere eller sette til side urimelige bestemmelser i selskapsavtaler. Men selskapsloven §2-32 er en lovbestemmelse som regulerer forholdet mellom selskapsdeltakere i spesielle situasjoner, herunder når utløsning kan kreves i en konfliktsituasjon. Denne lovreguleringen er gjort fravikelig. Dette kan tilsi at det vises tilbakeholdenhet med å bruke avtaleloven §36 på forholdet. Det blir imidlertid ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om det her foreligger tilstrekkelig grunn til å sette til side selskapsavtalens forbud mot uttreden, da jeg finner at et eventuelt utløsningskrav er satt fram for sent.

Det følger av selskapsloven §2-32 nr 4 at utløsingskrav må framsettes "innen rimelig tid", ellers faller retten til å kreve utløsing bort. I saken her kan ikke kravet ses reist mot selskapet før i januar 1993 i tilsvaret og stevningen i motsøksmålet til byretten. Den eiersituasjon som bl a har vært anført som grunnlag for utløsingskravet, oppstod juli 1991. Når et formelt krav på utløsing først ble fremmet mot selskapet i januar 1993, må det være for sent. Det kan i denne sammenheng ikke være avgjørende at kommandittistene ga uttrykk for misnøye og utviste atskillig aktivitet i håp om å komme seg ut av sitt engasjement på en rimelig måte ved en minnelig ordning med I.M. Skaugen. Kommandittistene har i denne sammenheng påberopt selskapsinfiltrasjon hvor I.M. Skaugen gikk igjen som eier og aktør m v i de forskjellige selskapssammenhenger det er tale om, noe som gjorde det vanskelig å skille mellom i hvilken funksjon aktørene opptrådte. Men kommandittistene var selv profesjonelle aktører i finansmarkedet. Det må kunne kreves at de handler i henhold til de formelle skiller som ligger i organiseringen av de forskjellige selskaper innen I.M. Skaugengruppen. Det må videre kreves at de angir sine krav klart. Når de ikke før i januar 1993 gjør dette ved sitt krav mot selskapet om utløsing etter at selskapet har inngitt stevning, har jeg vanskelig for å se annet enn at det uansett var for sent. Innrømmes en for lang frist for å kreve utløsing, vil det kunne åpne for en spekulasjonsadgang i å vente og se an hvordan markedet utvikler seg.

Når det gjelder rentespørsmålet, bemerker jeg at det er ubestridt at innkallingen formelt var i orden. Det følger av kommandittselskapsavtalen at deltakere som ikke betaler sitt innskudd til avtalt tid, belastes med "gjeldende markedsrente" til enhver tid. Selskapet har gjort gjeldende at avtalen bør åpne for at renten settes noe lavere enn det som ellers ville følge av den deklaratoriske bestemmelsen om rentefot i forsinkelsesrenteloven §3. Det begrep som er benyttet i avtalen er svært lite presist. Partene har for Høyesterett heller ikke gjort noe forsøk på noen nærmere klarlegging. Det skal fastsettes en rente for en tidsperiode hvor det alminnelige rentenivå har vært klart fallende. Den årlige rente settes skjønnsmessig til 12 % for hele perioden, og dermed i samsvar med forsinkelsesrente lovens rentenivå fra 1 januar 1994.

Anken har ført fram både i hovedsøksmålet og i motsøksmålet. Saken har reist prinsipielle rettsspørsmål som ikke tidligere har vært avklart av Høyesterett, og har budt på noen tvil. I betraktning av dette er jeg kommet til at saksomkostninger bør oppheves for alle instanser, jf tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

D O M :

I. I hovedsøksmålet:

1. Induship AS betaler til Labogas IX KS 210 000 - tohundreogtitusen - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra 14 oktober 1992 og 390 000 - trehundreognittitusen - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra 28 januar 1993 til betaling skjer.

2. Arild Waldjac betaler til Labogas IX KS 210 000 - tohundreogtitusen - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra 14 oktober 1992 og 390 000 - trehundreognittitusen - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra 28 januar 1993 til betaling skjer.

3. AS Liberty betaler til Labogas IX KS 210 000 - tohundreogtitusen - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra 14 oktober 1992 og 390 000 - trehundreognittitusen - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra 28 januar 1993 til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

II. I motsøksmålet: Labogas IX KS frifinnes.

III. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett.