HR-1996-693-K - Rt-1996-1804
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-20 |
| Publisert: | HR-1996-00693-K - Rt-1996-1804 (540-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Søksmålskompetanse, Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1996-01802 - Høyesterett HR-1996-00693 K, jnr 396/1996 |
| Parter: | A (advokat Roe Lauvås) mot X kommune (advokat Jens Otto Haugland) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Dolva, Lund |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §54, Barnevernloven (1992) §4-17, §4-7, §4-8, §4-22, §4-9, Barnevernloven (1992) |
Saken gjelder søksmålskompetanse etter barnevernloven.
C, født xx.xx.1995, ble den 6 april 1996 tatt hånd om av sine besteforeldre. Den 15 april samme år traff barneverntjenestens leder midlertidig vedtak om at C for en tid av inntil tre månder ikke skulle flyttes fra mormoren, jf barnevernloven §4-8 første ledd jf §4-9. Fylkesnemda for sosiale saker i Rogaland traff deretter 17 juni 1996 vedtak om omsorgsovertagelse og plassering av C i fosterhjem.
Ved stevning av 8 juli 1996 reiste D og A, henholdsvis mor og mormor til C, søksmål mot X kommune med krav om at kommunen ikke skulle overta omsorgen for C.
X kommune påsto saken avvist for så vidt gjaldt A under henvisning til at hun manglet søksmålskompetanse.
Y byrett avsa 15 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Y byretts sak nr. 96-367 A avvises for A.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 8 november 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 2000, - - kronertotusen - til X kommune v/Barneverntjenesten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Lagmannsretten fant at barneverntjenestens vedtak av 15 april 1996 om midlertidig forbud mot flytting av C, ikke innebar at barneverntjenesten uten forbehold godkjente en privat omsorgsavtale jf barnevernloven §4-7, og at vedtaket ikke gjorde A og hennes mann til fosterforeldre i lovens forstand jf barnevernloven §4-22, heller ikke i relasjon til bestemmelsen om flytting jf barnevernloven §4-17. A ble heller ikke ellers berørt av vedtaket om omsorgsovertagelse på en slik måte at det ga henne søksmålsrett.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Det anføres at barnets mor inngikk muntlig avtale med barnets besteforeldre om at de skulle ha omsorgen for C inntil mor hadde fått en bedre livssituasjon, og det var avtalt at plasseringen hos besteforeldrene skulle være langvarig. På grunnlag av denne private plasseringsavtalen må besteforeldrene kunne opptre som part i saken når barneverntjenesten ikke vil akseptere den private plasseringen. Private plasseringer har gammel tradisjon i Norge, og den nye barnevernloven har ikke hatt til hensikt å gripe inn i denne retten. Det er kun i de tilfeller hvor barneverntjenesten er usikker på omsorgssituasjonen ved privatplassering ut over to månder at barnevernet kan gripe inn, jf barnevernloven §4-7. Når A i henhold til privat avtale var omsorgsansvarlig for C, må hun gis anledning til å prøve hvorvidt hennes omsorg for C innebar at det forelå omsorgssvikt. Det var ikke noe som tilsa at den private plasseringen ville innebære en ustabil omsorgssituasjon for barnet. Barnets mor har aldri sagt at hun var i ferd med å kreve barnet tilbake. Barneverntjenesten kunne selvfølgelig overtatt omsorgen for barnet dersom moren faktisk krevde barnet tilbake, og moren etter barnevernets oppfatning da ikke hadde tilfredsstillende omsorgsevne. Barneverntjenesten undersøkte ikke om besteforeldrene ga C forsvarlig omsorg. Ved kun å forholde seg til biologiske foreldres omsorgsevne og ikke til den private plasseringen som har funnet sted, ekskluderer de i realiteten enhver privat plassering.
Lagmannsretten har også uriktig lagt til grunn at fylkesnemdas vedtak av 17 juni 1996 ikke er å anse som et vedtak om flytting fra et fosterhjem til et annet. Den private avtalen mellom barnets mor og besteforeldrene innebar i realiteten en flytting av C. Når slik privat plassering har funnet sted, og barneverntjenesten etter en tid ikke vil godkjenne denne, men overtar omsorgen selv og plasserer barnet i et profesjonelt fosterhjem, opplever barnet en ny flytting. Private fosterforeldre som etter avtale med foreldrene har påtatt seg ansvaret for et barn, må da ha rett til å følge opp sine forpliktelser og opptre som part i et slikt omsorgsvedtak. Det vil være i samsvar med Høyesteretts avgjørelse i Rt-1982-1637.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. A er part i sak 96-367 A for Y Byrett.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes med kr 3000, - . "
Kjæremotparten, X kommune, gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig og slutter seg i det vesentlige til lagmannsrettens premisser. Y byrett avsa 25 oktober 1996 dom i saken i forhold til barnets mor. Byretten fant ikke holdepunkter for at det var inngått avtale mellom barnets mor og besteforeldrene som innebar at besteforeldrene skulle ha omsorgen for C.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. X kommune ved barneverntjenesten tilkjennes kr 1000, - i saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsretten har avvist den kjærende parts søksmål, og kjæremålsutvalget har full kompetanse.
Barnet er ikke blitt plassert i besteforeldrenes hjem av barnevernsmyndighetene, og deres hjem er heller ikke godkjent som fosterhjem ved vedtak etter barnevernloven §4-7 første ledd. Vedtak etter §4-8 om forbud mot flytting medfører ikke at det hjem barnet bor i, kan anses godkjent som fosterhjem. Flytting av barnet fra besteforeldrenes hjem etter at barnevernet hadde overtatt omsorgen for det, omfattes dermed ikke av lovens §4-17 om flytting av fosterbarn.
Någjeldende barnevernlov har ikke noen bestemmelse tilsvarende §54 i den tidligere lov om at sak kunne reises av den som "berøres av" et vedtak. Det fremgår av forarbeidene til den nye lov, Ot prp 1991-92, at fosterforeldre ikke skal ha noe automatisk klagerett over flyttevedtak. Departementet bemerker i spalte 2 på side 48:
"Etter departementets oppfatning bør spørsmålet om fosterforeldrenes klagerett også i saker vedrørende flytting av barnet, vurderes konkret i hver enkelt sak. Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene, og varigheten av plasseringen, bør være sentrale vurderingstema i denne sammenheng."
Kjæremålsutvalget antar at spørsmålet om klagerett og søksmålskompetanse også for besteforeldre som har hatt den faktiske omsorg, i utgangspunktet bør bero på en slik konkret vurdering. Utvalget finner imidlertid at det må kreves en sterk tilknytning eller særlige forhold ellers for at besteforeldrene skal ha søksmålskompetanse. Ved vurderingen i denne sak må det legges vekt på at sak ble reist også av barnets mor, og avgjort i byretten.
Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til samme resultat som lagmannsretten, men har funnet saken tvilsom og finner at det ikke bør idømmes saksomkostninger for noen instans.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.